Da var jeg altså tilbake fra Menighetscupen 2004. Jeg har hatt en kjekk helg med mye hekkan, slakking og sosialt samvær. Siden mitt egentlige reisefølge, Maria med lag – måtte trekke seg på grunn av en aldri så liten skadeinfeksjon på flere av spillerene – var det Martin og Terje som ble mine sjåfører denne helgen.

Turen gikk så og si smertefritt. Etter mye om og men en liten sightseeing rundt Kristiansand by, endte vi til slutt opp ved Gimlehallen hvor jeg ble satt av og forlatt. Der meldte jeg meg til informasjonen som “supporter til et lag som har trukket seg”, og ble (til slutt, da jeg endelig ble tatt på alvor) tildelt en soveplass på rommet hvor Kent Tjelta med lag sov. Da de ikke ankom i løpet av kvelden flyttet jeg meg heller ned til den litt mer folksomme spisesalen, hvor de 100 tilreisende fra Vigrestad holdt til. Der likte jeg meg så godt at jeg ble værrende resten av helgen.

Den kommende natten ble relativt lang (eller blir det kort?). Hanne Mari, Anne, Karoline, Lene og jeg la oss i 5-tiden, og ble – etter en morsom kveld – vekket litt over sju. Historiene fra kvelden ble desverre ikke like underholdende på papiret som de var klokken halv 4 om natten, så jeg lar være å legge dem ut her. Men det var en morsom kveld.

Den eneste hele dagen følgte. Det ble også den mest innholdsrike, med både fotball, bowling, pizza og rydding på programmet. Jentelaget fra Vigrest, Softshake, gjorde det godt og endte opp som nummer èn i puljen deres. Bowling og andakt foregikk på kvelden, og etter det var det hjem og rydde sovesalen. Mens vi var borte hadde nemlig noen Varhaugs-gutter vært inne i sovesalen hvor vi sov og hevet ut innholdet i så og si samtlige av baggene våre. I tillegg hadde de hevet jord ut av potteplantene og tatt ut luften i alle luftmadrassene. Som følge av dette fikk ingen lov til å forlate rommene sine den kvelden, hverken vi eller noen andre på turneringen. Og som en bivirkning av det igjen la vi oss ganske tidlig den kvelden. Over 8 timer søvn følger.

Søndag morgen var herlig. For en gang skyld var lysene skrudd av når vi ville de skulle være av, og de andre ungdomene i sovesalen var rolige akkurat så lenge som vi ville. Det resulterte i at jeg sov helt til halv 11. Et par timer etter det var all bagasje pakket, og det var klart for semifinale i klasse D. Softshake spilte igjen en god kamp og kom seg til finalen – som de en time etterpå vant. Etter premieutdelingen reiste Tedros, Terje, Martin og jeg til Kristiansand og spiste pizza på Rio.

I 5-tiden bar det hjemover. Hjemturen, gikk som turen bortover ikke helt knirkefritt for seg. En av de to sjåførene (som med henhold til diverse eder og pakter inngått i bilen, blir nevnt anonym) klarte å kræsje i flytte bilen foran oss i en litt overraskende nedbremsing-situasjon. Det skal nevnes at det hele ble løst uten større problemer, og bilen til Martin kom, takket være de heftige støtdemperene, ut av situasjonen nesten uten synlige skader (noe som er mer en hva man kan si om den andre bilen).

Det var den helgen. Videre følger mine mobil-bilder fra turen, flere blir lagt til når jeg får dem tilsendt (klikk for større bilder):

Postet i: Hverdagslig

Ja, nå skal jeg snart for første gang våge meg ut på en reise til Menighetscupen. Litt ironisk er det da at jeg reiser i den første perioden i livet mitt hvor jeg har fått forbud mot fotball av legen. Men så har jeg jo aldri påstått å være den skarpeste kniven i skuffen heller…

Om drøye tre timer tar Martin Engedal, Terje  og jeg avgårde mot varmere strøk, nærmere bestemt Gimlehallen i Kristiansand. Terje og Martin skal sove hos Tedros, hvor det ikke er plass til meg. Det betyr at jeg for øyeblikket er litt usikker på hvor jeg skal sove. Alt jeg vet er at jeg er garantert (?) soveplass på skolen fordi jeg er påmeldt som “supporter” på turneringen. At dette skal bli noe problem tviler jeg likevel på, da jeg kjenner både noen fra Stavanger, Vigrestad, Varhaug og Bryne som også skal på cupen.

Nå gjenstår det kun litt pakking og diverse forberedelser før jeg er klar! Hvis alt går etter planen vil det bli lagt ut bilder og referat fra turen her.

Ha en god helg alle sammen!

Postet i: Hverdagslig

Ingen vet helt hva som skjedde, men der stod jeg altså, med et par papirer i hendene som utgjorde kontrakten og bindingen til å være en trenende (eller i alle fall en betalende) kunde på sportsclub i et helt år.

Det begynte med at Martin, Johan og jeg satt på kaffibaren og snakkte om løst og fast – mest løst, men også litt fast. En av oss, jeg tipper det var Martin, spurte på tull om jeg snart skulle begynne å trene, slik han alltid gjør. Jeg sa ja, det ble stille, merkelige blikk ble vekslet oss imellon, og der og da gikk det opp for meg – nå måtte jeg faktisk begynne på sportsclub.

En time senere stod jeg altså som nevnt på treningsenteret og skrev navnet mitt på en masse papirer. Og en time etter det igjen hadde jeg trent mage, rygg, bryst og armer. Sånn kan det gå.

Postet i: Hverdagslig

Det siste døgnet mitt har to problemer, som forresten har gjort hverandre større, fikset seg. For det første har jeg, etter kun en uke, fått av gipsen og bandasjen fra foten min. Og for det andre har jeg i dag fått tilbake mopeden min.

Angående foten, så må jeg si meg imponert over hvor fort det hele har gått. Det er 8 dager siden bruddet skjedde, og nå kan jeg gå nesten umerkbart på foten. Fotball skulle jeg likevel holde meg borte fra noen uker, noe som er litt surt. En annen ting som absolutt er vært å nevne, er ventetiden på sykehus besøket idag. I løpet av 30 minutter hadde jeg fått klipt av gipsen, vært til røntgen, og så snakket med en lege. Det var noe annet en sist gang!

Hva mopeden angår, så er det min kjære nabo Øyvind som har fikset den. Han har vist nok skiftet stempelet, i tillegg til å forsyne mopeden med olje på alle mulige plasser. Nå gjenstår det kun 60 mil (!) med innkjøring, noe som vil si 60 mil med rolig gassing, og helst ikke hastigheter over 45 kilometer for å være på den sikre siden. Det er litt kjedelig, men hva gjør man ikke får at gliset mitt skal komme helskinnet gjennom operasjonen?

Postet i: Hverdagslig

I går, Tirsdag, pådro jeg meg som kjent en aldri så liten skade. Det ente med et sykehus-opphold på rundt fem timer, hvorav fire og en halvtime utgjorde venting.

De fleste som har vært en gang eller to på sykehus har erfart at det blir en god del venting, om man ikke kommer inn via Akutt-ingangen selfølgelig, hvor alt ironisk nok går sinnsykt fort. Jeg var, på bakgrunn av mine tidligere erfaringer, klar over at det kunne bli en del venting, og ble derfor positivt overrasket da jeg kunne konstatere at venterommet var tomt for mennesker. Jeg syns å huske at jeg utbrøt “flott, da går dette fortere en jeg hadde trodd”. Haha, så feil kan man altså ta.

Og det begynte bra. “Pål Berge” ble ropt opp på høytalerne etter noen få minutter, og en blid haugesunder av en lege møtte meg i inngangsdøra til røntgen-labben. Bildet mitt av legen som en grei kar ble forøvrig fort svekket ved at han tvingte meg i holde foten i mange merkelige stillinger og vinkler i rundt ti minutter.

90 minutter venting følger. Aktiviteter for å få tiden til å gå er leking med rullestol og lesing i Dagbladet (nei, jeg leste ikke Det Nye, jeg bare så kjapt gjennom det).

Jeg får en lapp hvor det står “mulig brudd på Talus” av en kvinne som kommer ut fra røntgen-rommet. Samme dame viser oss til et nytt venterom, hvor vi plutselig var i selskap med et par andre som også skulle gipses. Det vil si, legen som var på jobb (ja, det var kun en, og han hadde ansvar for oss som skulle gipses i tillegg til akutten) var ennå ikke sikker på om jeg hadde brudd, og måtte diskutere det med en ortoped (?) før han etterhvert fant ut at gipsing nok var på sin plass.

Igjen blir det en god del venting, nærmere bestemt rundt 120 minutter. Friends, Kongen av Queens og diverse faktaprogram ble denne gangen tidsfordrivet.

Endelig er det min tur, jeg blir kalt inn, men måtte gå ut da legen måtte fikse noe akutt på akutten (jeg vet det, den var rimelig tam). Etter en liten stund ble jeg kalt inn igjen, og denne gangen ble benet gipset og plastret av en kul legestudent fra Bergen.

Rundt 2-tiden var jeg ferdig med den kvarter-lange operasjonen, og kunne endelig ta turen hjemover. Dagen etter ventet aktivitetsdag i Sandtangen med skolen.

Bilder fra sykehus-besøket (trykk for større bilder):

Batteriet på mobilen ga desverre opp ved tolv-tiden, så det ble ingen mulighet for å ta bilder av gipsingen. Jeg beklager det.

Postet i: Hverdagslig