Bjørnars historie om hans møte med en sykkeltyv en kveld i forrige uke, fikk meg til å tenke på noe jeg lenge har hatt lyst til å skrive noe om. Nemlig dette med å gjøre en annen person klar over at han har gjort noe dumt. Det å si at noe ikke er ok. Gjenfortelle forskjellen mellom rett og galt, om du vil.
På min daglige post på Telekiosken på M44 får jeg ofte høre fra folk at jeg har en svært bra plassering. Både i forhold til forretningsmessige hensyn, men også det at jeg har god utsikt. Sistnevnte presisering kommer som oftest fra jevnaldrende gutter som enda ikke har funnet seg en make, og som ville byttet deres lagerjobb mot min anytime, bare for utsikten og for muligheten den gir til å studere dette underlige og mystiske motsatte kjønn. Det var en digresjon. En lang en.
Hovedpoenget mitt er at jeg faktisk har god utsikt. Spesielt ut mot narvesen-butikken — denne små barns gullgruve; stappfull av sjokolader, brus og klissete snop (og enda mer klissete blader). Det er klart at dette for de fleste barn er for mye til å stå i mot — hjernene deres er tross alt ikke fullt ut utviklet, og den delen som forteller om å motstå fristelser, er sikkert langt i fra utvokst.
Denne manglende utviklingen i disse småbarnenes hjerner ser jeg resultat av relativt ofte. Dette resulterer nemlig i at ett eller annet barn gjennomsnittlig én gang i uken finner på å ta en liten sjokolade eller en salt sild i hånda. Etter at snopetingen er utvalgt, er barna utmerket gode til å skjule deres ugjerning. De oppfører seg nøyaktig som før, og dette med (tilsynelatende) lite og ingenting på samvittigheten.
Til nå kan man godta denne oppførselen. Selvfølgelig fordi barnet selv ikke vet bedre. Men det er når foreldrene blander seg at det hele blir forferdelige patetisk.
Så; barnet løper bort til far med en halvspist sjokolade. Det vil si, den er som regel heller kvartspist, for halvparten av det som er forsøkt å få inn i munnen havner overraskende ofte rundt spisehullet. Kanskje er heller ikke denne treffsikkerheten ferdig utviklet, hvem vet? Vi holder dem uansett unnskyldt dette også, til en viss alder er nådd.
Faren ser sjokoladen, og bak sjokoladesølet ser han også sin egen sønn. Og idet jeg løfter hendene for å dekke ørene min for det antatte desibelnivået faren vil heve seg til, hører jeg en alt for rolig og avslappet stemme si:
- "Næmenn, kor har du fått den sjokoladen?"
- "Eg tog ann på Narvesen!" svarer gutten, med tilhørende stort smil.
- "Åja, de må du kje gjør…" svarer faren, uengasjert.
Og så begynner de å — hold deg fast — gå en annen vei. Jeg står der, oppgitt og satt ut, som et uskyldig vitne til noe jeg ikke vil tro, noe jeg ikke ville se. Trofast til Narvesen som jeg er, løper jeg ut av Telekiosken, bort til faren med det sjokoladespisende barnet, og spør om ikke den sjokoladen bør betales for. Jeg får tidenes sureste fjes, og et "Å jo, kanskje det.."
Noe sier meg at dette er et "Et lite stykke Norge". Dette er typisk, laangt i fra uvanlig. Trist.
Jeg snur og går, fornøyd med å ha fått faren til å snu, men likevel sur og irritert. Videre bruker jeg resten av dagen på jobb til å pønske ut hvordan mine unger skal få forklart at stjeling er galt. Og om de gjør det flere ganger, skal de jammen få høre det.
Postet i: Tanker
Fra "alle" hold kommer advarslene og visdomsordene, disse små og kjappe replikkene som mer eller mindre nære medmennesker kommer med for å gi råd og veileding. Slik føler det jeg i alle fall om dagen, for det er ikke til å legge skjul på at det er et daglig tema — dette med student/butikksjef-possisjonen jeg selv har plassert meg i.
Siste kommentarer