Som så vidt nevnt tidligere, var jeg onsdag kveld på landskamp på Ullevaal stadion som en slags avslutning på Telenors forhandlersamling 2007. For noen var kampen kanskje mer et slags forspiel til festen i partyteltet på Fornebu senere på kvelden, men for meg var fotballkampen selve høydepunktet på dagens agenda. Vi var 450 mann som hadde vært gjennom en spennende (dog lang og slitsom) dag med seminarer, utstillinger og omvisninger i Fornebu-bygget, og samtlige var klare for norsk jubel i nitti minutter.

For som jomfrupublikummer på vår egen landslagsarena, hadde i alle fall jeg
mine forventninger til hva våre elleve utvalgte skulle presentere for
meg og de andre titusenene på tribunen. For meg, som er vant med Bryne
stadion og 2500 oppmøtte på en god dag, er det noe spesielt når man
entrer en arena som Ullevaal med fullsatte tribuner på alle fire sider.
Det blir litt som Colosseum, uten at det er naturlig å trekke flere
paralleller på det punktet.

Som bonde i byen er det første åpenbare uromomentet på en stadion
som Ullevaal det å finne sitt tildelte sete. Jeg ble selvsagt ikke
skånt for dette problemet. Felt E, rad 23, sete 17. "- Atdetvar sadu?!" Jeg
kan si såpass; det tok sin tid. Jeg brukte faktisk mye lengre tid her
enn i sikkerhetskontrollen på Gardermoen, det kan stå som dagens
fiffige parantes. For en jærsk fotballsupporter er forøvrig hele ideen
med å sitte på tribunen litt unaturlig. Slik føler i alle fall jeg det, derfor satt jeg heller ikke.

Etter mye leting, litt fotografering og til slutt ett minutts
stillhet, var det endelig klart til avspark. Jeg var for lengst med på
ropene fra supportergjengen: "ETT MÅL — TO MÅL — TRE MÅL, FIRE MÅL, FEM MÅL!"
(klapp-klapp). Mitt engasjement på den orale fronten skulle koste meg
både stemmen resten av kvelden og muligens også respekten fra noen av
min kollegaer i Telenor-gjengen, men der og da ga jeg blaffen.
Sosialisering med Elkjøp- og Expert-ansatte hadde jeg fått mer enn nok
av uansett.

Slaget på gressmatta var et fyrverkeri av en kamp fra første minutt.
Norge startet solid, noe som skapte desto større frustrasjon da
Kyrgiakos scorte dagens første mål på dagens første corner etter syv
spilte minutt. Etter baksmellen jaget Norge utligningen, og fikk også
lønn for strevet noen minutter etterpå ved en heroisk innsats av Norges
bauta; John Carew. Mitt første live-landslagsmål var et faktum, og jeg
var i ekstase. (Jeg syns å huske at jeg fikk en klem fra sidemannen i
det jeg hoppet opp og ned — han slapp en strak høyre fordi jeg visste
han tilhørte Telenor på en eller annen måte.) "ETT MÅL — TO MÅL — TRE MÅL, FIRE MÅL, FEM MÅL!!" (klapp-klapp). Det ljomet på stadion i nøyaktig femten minutter.

Kveldens andre "smikk på pungen" kom da Kyrgiakos scorte atter en
gang. Scoringen var minst like stygg som navnet hans, da det var
resultatet av et billig frispark og en filleretur på Opdahls
praktredning. Ullevaal blir atter en gang rolig og motløs, og
heiaropene går sjeldnere og sjeldnere — det til tross for at Norge
presterte godt og ga oss underholdende fotball og gode angrep gang etter gang.

Ti minutter senere kjente likevel heiaropene og jubelsen sin besøkstid da Redhead-Riise avslutter herlig kontringsfotball med et praktskudd fra
tjue meter som litt heldig dundrer i tverrliggeren og i mål. Jeg skrek
høyere og lengre enn ved min egen fødsel, det tørr jeg vedde på.
Ekstasen nådde nye høyder fordi jeg der og da forstod at min første
live-landslagkamp gikk mot å være årsbeste va underholdning angikk. Jeg
skrev for litt siden om at alt kan kjøpes for penger. Øyeblikk som
dette er unntaket som bekrefter regelen.

"ETT MÅL — TO MÅL — TRE MÅL, FIRE MÅL. FEM MÅL!!!" (klapp-klapp).

Det var i grunnen godt at dommeren til slutt blåste til pause. Jeg
var der og da ett nervevrak som hadde en skrikende trang for å benytte
det nevnte meningsløse setet.

Spenningen var til å ta og føle på der vi satt og ventet på at vår
tids vikinger skulle entre banen for å videre gi oss nok en målrik
omgang. Slik ble det, som dere kanskje har fått med dere, ikke. Likevel
var også omgang nummer to en svært publikumsvennlig 45-minutter. Opptil
flere stolpeskudd begge veier sørget for at følelsene fikk oppleve grov
turbulens i begge retninger ved minst ett par anledninger. Det kan ta
knekken på hvilken som helst fotballsupporter hvis tidspunktet er
riktig.

Tidspunktet var så absolutt riktig.

Da jeg til slutt klarte å samle meg og forsone meg med
uavgjort-resultatet, måtte jeg konkludere med at kampen var en av de
største jeg har vært med på i min fotball(supporter)karriere. Jeg
sammenligner med Norge – Brasil i VM i 1998, selv om jeg da verken
opplevde den live eller var gammel nok til å forstå de komplekse
følelsene som fotballen vekker i ett mannsmenneske.

Da jeg gikk ut fra stadionområdet følte jeg meg tilfredsstilt. Tilfredsstilt og sikker på at Norge virkelig kan
komme til EM. Og for aller første gang brydde jeg meg faktisk litt om akkurat det. Og har du ikke vært på landskamp, vil jeg bruke min siste
frase i dette innlegget til å anbefale det på det varmeste.