I dag har jeg vært hos Gry. Tannlegen Gry.

Inntil nylig har jeg hatt et sunt og avslappet forhold til det å besøke tannlegen. (Dessverre er mitt forhold til tanntråd, fluor og munnskyllevann også relativt avslappet, og så absolutt ikke veldig sunt. Les videre.) Selv et halvt døgn etter at jeg satt i stolen, kjenner jeg at jeg skjelver ved tanken. Jeg føler meg ustabil og urolig; skulle du tilfeldigvis ha prestert å servere meg gulost uten hull i akkurat nå, kunne det gått skikkelig ille. Jeg vil påstå at jeg er i ubalanse. Mentalt OG fysisk.

- Ser du hva du gjør med meg, Gry?

Tiden jeg ønsker å referere til med formuleringen "inntil nylig", varte fra 1988-2005. I denne perioden spaserte jeg en gang i året ut fra tannlegekontoret med et vidstrakt smil om munnen og en grønn eller rød plastikkfigur i handa. Noen ganger fikk jeg til og med slikkepinne. (Og forresten, hva er logikken i det? Er ikke slikkepinner cirka det verste man kan ha i munnen, kanskje med unntak av jus og cola? Min teori er at tannlegene driver bevisst fremtidsrettet arbeid, hvor resultatet (selvsagt nøye gjennomtenkt og matematisk kalkulert) er at tennene til små barn begynner å råtne i det tenårene er forbi, når man selv må begynne å betale for å bli tatt i munnen av disse sadistiske "fagpersonene". Sorry Gry, den var ikke til deg. Du er en av de snille.)

Men altså; etter 17 års lykke tok det hele en brå vending. Tannlegene skyldte på et colakonsum over anbefalt daglig vannmengde (som forøvrig ligger på rundt to liter). Jeg for min del skyldte på staten, slik vi så ofte gjør i Norge. Personlig tror jeg ingen av unnskyldningene holder; dette kan verken Coca Cola Company eller Den Norske Stat klandres for. Nederlaget var et faktum; jeg var skyld i galskapen selv.

For galskap er nettopp det det er. Du kjenner deg garantert igjen: på venterommet henger det bilder av helt grusomt detaljerte bilder av små barns lemlestede tannoppheng (eller restene av det). Du blir — bevisst eller ubevisst — mentalt satt på plass; her er det ikke rom for folk som tror at de passer på tannpromenaden sin. Du blir ropt inn av en tilsynelatende snill, middelaldrende kvinne i hvit frakk (som forøvrig alltid er en røyker, ikke at det betyr noe, men bare legg merke til det).

- Det var Pål Berge?
- Mhmja…?

Og akkurat da — AKKURAT DA — er det for seint. Det er gjort. En steril, hvit (og ikke minst regulerbar) stol venter midt i rommet. Sterke lys blir plantet i øynene på deg. Sprøyter settes i ganen (hekkan så det svir). Verktøy som hører hjemme hos gullsmeen føres inn i munnen din. Det knirker i hodeskallen. Spytt samles i munnviken.

Dette skal jeg gjennom i mars. I dag var jeg bare på kontroll, eller eventuelt: forberedelsen til helvette på jord. Beklager ordvalget, men få ting er vel mer beskrivende.

Pigede så jeg gruer meg.

Postet i: Hverdagslig, Tanker