I dag var jeg med på å gasse 4900 høner. Gamle klassekamerat Svein “inviterte meg” for flere måneder siden, og jeg satt av dagen uten noen anelse om hva jeg egentlig skulle være med på. Oppgaven viste seg å overgå alle personlige forventninger og mine villeste fantasier. Det var en opplevelse av de sjeldne og minneverdige.

Det første jeg tenker når jeg går over gardstunet er at bondelivet slår meg som et behagelig og fascinerende yrke. Hele settingen får meg, som den “bygutten” jeg er, til å føle at jeg befinner meg noen år tilbake i tid. Ikke mange, kanskje ti-tjue år. 1980ish. Slik føles det. Her styrer bonden selv tiden, agenda og arbeidsoppgaver. Noe er selvsagt pliktsatt og nødvendig, men det blir gjort uten stress, hurtig gange eller skrik og rop. Jeg tenker på det heljærske uttrykket “dæ æ jabbnå så dræge”, et uttrykk jeg ikke fullt forstod betydningen av før i dag.

Vi møter bonden, som snakker med en annen bonde som fra tid til annen jobber for Prior for å bistå bønder hjelp ved for eksempel gassing. Ingen av dem hilser på oss, men det oppfattes verken arrogant eller frekt. De har en samtale, og samtalen fullføres naturligvis før vi får oppmerksomhet. Det er uvanlig, men føles selvsagt.

Jeg følger etter Svein inn i hønsehuset. Bonden har kjøpt inn hansker, maske for nese og munn og et fornuftig spekter med forskjellige brustyper. Jeg merker meg at han både har satt frem Coca Cola, Pepsi og Coca Cola Light. Han vet at det finnes forskjell. Kanskje er vi ikke i 1980 likevel.

Bonden og Priormannen kommer inn i hønsehuset og hilser med et bondesmil og med noen jærske åpningsfraser. Vi blir kjapt forklart hva vi skal gjøre. Det siste han sier til Svein før vi setter i gang, er at “vi prøver med fire høns per hånd først, og ser hvordan det går”. Fortere enn jeg aner skal jeg forstå utsagnet, men der og da nikte og smilte jeg totalt uvitende.

Vi åpner en skyvedør, og lukten jeg ventet på kom sivende ut med det samme. Sammen med lukta kom lyden. Begge like insane intense, dog som forventet. Svein og bonden tar hver sin rad som høneplukkere, mens jeg og mine tre likeverdige (mao. urutinerte) blir fordelt som hønebærere. Jeg følger kjapt etter Svein, og får med meg en annen. Vi setter i gang.

De 4900 er fordelt tre og tre i bur på rekker som strekker seg lengre enn vi kan se inn i det støvete, avlange bygget. Det er tre bur i høyden fordelt på seks rekker så langt øye kan se. Det går opp for meg at oppgaven er omfattende. Veldig omfattende. I et smått panisk øyeblikk forstår jeg at dette kommer til å ta lang tid. Jeg skulle bli overrasket.

Svein begynner med en gang. Han har bondeånden i seg etter mange år som avløyser. Han river opp det første buret han ser, og river ut en høne etter foten. Jeg tror han gjør det brutalt for å vise at han er mann (noe vi alle vet), men jeg ser fort nødvendigheten i de kjappe, bestemte bevegelsene. Det første buret står tomt på et øyeblikk, og Svein overleverer tre høns til meg, hengende etter føttene. Jeg grapper tak og kjenner at leddene knaser som en pose chips i det jeg strammer musklene. Hønene hyler kakler om mulig enda høyere enn før. De flakser og river i hendene, og det slår meg for første gang at dette blir mer fysisk arbeid enn forventet. Jeg får en høne til i den hånden jeg selv anså som full, og jeg får fire i den andre. Jeg snur meg og går til gasskontaineren, hiver hønene inn i hullet på toppen, og går inn igjen. Jeg får servert åtte nye, og denne gangen får jeg lettere tak enn den første. Rutinen sitter etter fire-fem turer. Det er blytungt. Vi går ned til tre høns per hånd relativt fort, ettersom veien til kontaineren blir lengre for hvert bur som tømmes.

Kontaineren er full når seks hundre høner er kastet til døden. For hver seks hundrede høne, er det altså pause. Da gasses hønene i cirka syv minutter, før en traktor løfter kontaineren og slenger hønene i en langt større kontainer. Etter første omgang er hele gjengen, sett bort fra bonden selv selvfølgelig, gjennomsvette. Syv kontainere senere er vi ferdige. Arbeidet har akselerert voldsomt utover dagen og kvelden, mye på grunn av økende rutine, men også på grunn av god hjelp fra to utenlandske arbeidere fra nabogarden (som forøvrig tok to høns mer per hånd enn vi klarte). Når dagen er omme har jeg selv fått prøvd meg som høneplukker, med det resultat at jeg elsker arbeidet. Sjeldent har jeg følt meg så mann som når jeg rev ut høne etter høne, slo dem litt hvis de bråkte for mye, samlet dem etter føttene så leddene knaste, og overleverte dem til hønebærerene.

I ettertid kjenner jeg at jeg savner fysisk arbeid. Det er noe spesielt med å få brukt muskler og kjenne litt smerte en gang i blant. Dæ æ jabbnå så dræge.

Uttrykket “å ha en høne å plukke med noen” blir aldri det samme etter i dag. Hønegassing er en grotesk, hard og herlig utfordrende jobb. Jeg gjør det om igjen i morgen hvis jeg får tilbud om det.

(Dere skal være klar over at det var mange gode fotomotiv i løpet av dagen. Til min forbauselse lot jeg være å spørre om lov til å ta bilder, rett og slett fordi jeg følte det ikke passte seg. Jobber man på gard så jobber man på gard, og da tar man ikke pauser for en unødvendig ting som bilder.

Dere skal forøvrig også være klar over at denne versjonen av innlegget er redigert kraftig hva voldelige detaljer angår. Førsteutkastet var mildt sagt av en helt annen karakter, men av erfaring fra kattepåkjørselen min, vet jeg nå at skadefrydfullte detaljer av hendelsesforløp hvis ender i dyrs død, kan være provoserende for mange der ute. Jeg respekterer det denne gangen, forøvrig også dette til min egen forbauselse.)