Jeg har noen uforklarlige og mystiske sider ved meg selv som jeg ikke forstår. Den ene er relatert til orden.
I jobbsammenheng vil jeg påstå at jeg er en kontrollfreak. Jeg vet at blant annet Daniel veldig gjerne bekrefter det. For å ta ett (veldig godt) eksempel, hender det at jeg flipper ut av at papirer er "hullet" skeivt eller ujevnt slik at kontrakter og dokumenter ligger i uorden i de hvite arkivpermene. Eller kan bli irritert over at stiftemaskinen ligger på høyre side av kassen under disken i stedet for venstre, hvor den tross alt skal ligge. Jeg kan ramse opp flere, men siden jeg nok allerede er solid stemplet som psykopat, ser jeg ingen poeng i å utvide egen latterliggjørelse.
I tillegg er jeg paradoksalt nok opptatt av å holde butikken ryddig til en hver tid. Paradoksalt fordi orden og ryddighet er totalt fraværende på privat plan. Det skal forøvrig sies at ryddigheten i butikken til en viss grad mislykkes på det jevne, men tanken og ønsket brenner langt inne i hjernerøttene mine vær bidige dag uansett.
(BILDE: Gammelt bilde fra presteboligen — det er lenge siden rommet mitt var så ryddig.)
For at dere skal få en nyansert (og reell) situasjonsbeskrivelse, må det også nevnes hvordan det ser ut hjemme i mitt eget hus (eventuelt min etasje hjemme hos mor og far). Allerede nede i trappen som fører opp til loftet (hvor jeg holder til), kan man se tydelige tegn på hva man kan forvente seg når man kaver seg opp til topps. Personlig liker jeg å se på klærne, papirmengden og søppelet som har hopet seg opp i trappetrinnene som en slags advarsel for de som eventuelt kommer på besøk. Det blir litt som disse dødninghodeskiltene man kan se før man passerer minefelt i Syria — det er jo faktisk greit å vite hva man går til.
Når det gjelder rommet mitt, består det egentlig av en herlig sammensetning av kun to ting; én madrass og ellers bare feilplasserte ting. Den tomme, gigantiske pappesken som TVen kom i for flere måneder siden, står malplassert rett innenfor soveromsdøren. Til høyre for senga madrassen — og ellers fornuftig spredd rundt omkring i rommet — ligger det klær av ymse renhetsgrad. Et ukjent antall uåpnede flytteesker står stablet langs veggene, og en pult står mitt i rommet — levende begravd av ting som ikke har andre steder å ligge.
Som dere ser, har jeg et problem. For selv om dette med orden i utgangspunktet skal være en positiv ting, har det for meg blitt en slags grobunn for en hel del forvirring — på grunn av ytterpunktene av ordensgrad jeg viser på privatfronten i forhold til den jeg viser i jobbsammenheng. Med dette innlegget ønsker jeg egentlig ingenting annet enn å sette et ørlite press på meg selv, slik at jeg en gang kan bli like freak hjemme som på jobb. I tillegg kan det jo være greit for eventuelle andre med kroniske ordensvansker å vite at det er andre som har det akkurat like vanskelig som deg. Jeg føler meg i alle fall alltid bedre når jeg kan le ondt og lenge på andres bekostning — du bør prøve det!
Som en avsluttende kommentar til denne teksten, hadde jeg lenge tenkt å ta den kjente klisjefrasen "det er bedre med system i rotet enn rot i systemet", men det blir faktisk for patetisk. I stedet avslutter jeg med å konstatere at det er på kanten til sykt at jeg har fått høyeste karakter i orden og oppførsel på skolen i samtlige år jeg har blitt målt på dette.
Moralen er; det er skolen det er noe galt med, ikke meg.
Postet i: Tanker
Siste kommentarer