* Aftenbladet.no har kommet med nytt og forbedret (?) utseende. Ikke alle mener det er til det bedre, mens jeg egentlig gir balla. Jeg antar at de fortsatt dekker Rogaland selv om de skriver med ny font. Se nye aftenbladet.no her.
Postet i: Ukategorisert
Foto: Arild Nybø
Du har hørt om mannen, og du har sannsynligvis også hørt hans store allmennhit "Heim Te Mor" fra plata med samme navn. Nå er nynorskmannen fra den lille kommunen Vinje i Telemark tilbake med sitt nyeste arbeid, "Pilegrim".
Odd Nordstoga har skaffet seg noen store og kjente venner siden forrige gang vi hørte ham. Ståle Storløkken spiller synth og Arve Henriksen (mer kjent for meg) spiller trompet. I det hele tatt er dette en veldig annerledes plate, annerledes både i musikkform og i budskap.
Denne annerledes telemarkingen får meg til å innse at jeg liker svært mange vidt forskjellige musikkformer og -sjangrer. Big Bang, Kaizers Orchestra og Band of Horses. Og Vidar Johnsen og Peter Nordberg. Og nå Odd Nordstoga.
Pilegrim er en slags urnorsk samling av gammeldags høyfjellsmusikk. Nei, det er det ikke. Men for uvitne meg, kan det høres slik ut. Det er jazz og pop, men kanskje ikke. Det er foreldet eller veldig moderne. Det er in eller kanskje ut. Uansett hva og hvordan det er, er det vakkert, fengende, beroligende og befriende. Perfekt bakgrunnsmusikk i bilen er det også.
Jeg vet ikke hva det er med Odds vesen. Men jeg liker han.
Kanskje er det nynorsken som gjør det?
(Illustrasjonsbilde: Some rights reserved, arnybo @ flickr)
Postet i: Musikk
I kveld fikk jeg muligheten til å overvære Tippeligaens hovedkamp, en imponerende batalje mellom Viking og serieleder Stabæk. Det var på de fleste områder en kamp som utspilte seg i en slags naturstridig løype, hvor Viking til pause ledet 4-0. Dét kalles en sensasjon. På kanten til et under faktisk, sesongen tatt i betraktning. ("Et under" kan forresten defineres på følgende måte: "En overnaturlig hendelse med betydningsfullt positivt resultat" — ja versågod for komplimentet, Viking.)
Jeg har fått sansen for Viking og spesielt Viking stadion i Jåttåvågen det siste året. Jeg har gått noen runder med meg selv og funnet ut at det med stor sannsynlighet er nettopp stadionet i seg selv som har gjort at siddislaget har fått en ørliten plass inne i meg et sted. For det er uten tvil en helt egen opplevelse å gå på et skikkelig stadionanlegg med god akustikk, varmeovner i tribunetaket og godt over ti tusen fans rundt gressmatta. Ytterpunktet i andre enden er for eksempel Bryne stadion, som til tross for sin lokale sjarm og nesten idylliske utseende, ikke kan måle seg med storebrors arena rent opplevelsesmessig.
Når Viking til slutt vinner 4-1 over bærumslaget, er jeg ikke vanskelig å be om lovord og fordeler med å gå på fotballkamp fremfor å se den hjemmefra. For ikke bare slipper man Nils Johan Sembs "ekspertkommentering", man kjenner også stemningen og fotballfølelsen på kroppen på en helt annen måte enn det som er mulig gjennom en TV-skjerm. Det skal riktignok sies, til Nils Johans vaklende forsvar, at hans stating-the-obvious-kommentarer får hard konkurranse blant de mange småbrisne mannfolkene på stadion, som kan presterer å si ting som at "Pereira må ha vonne jaffal 99% prosent av duellane i dag" og "Me vinne isje kampen viss me sleppe inn mangen mål te nå". Den harde sannheten er likevel at jeg foretrekker sistnevnte 60-åringer fremfor vår tidligere landslagtrener.
En annen artig bagatell med det å gå på kamp, er at man faktisk får sett spillerne man ellers bare ser på TV2. For eksempel kom kveldens andre naturstridige situasjon da Vikings Allan Gaarde kom på banen etter halvspillt kamp. De av dere som har sett Stabæks brasilianer og ballkunstner i virkeligheten vet antagelig hvor jeg skal med dette: Alan Carlos Gomes da Costa — eller Alanzinho, som han er kjent som — er nemlig usannsynlig liten. Litt over 1,60, for å være helt nøyaktig. Dette er selvsagt ikke ment som sjikane av noe slag (jeg elsker jo mannen), men det var virkelig en fascinerende observasjon for undertegnede at tippeligaens beste spiller er lavere enn jeg selv har vært på ganske mange år.
Jeg blir fristet til å drømme om hva jeg kunne utrettet om jeg hadde hurtigheten, ballkontrollen og spillergleden til Alanzinho, men jeg slår det fort fra meg.
Dette er ikke første gang jeg blir overrasket over hvor gøy det er å gå på Viking stadion — i september i fjor skrev jeg et lignende innlegg. Moralen er fortsatt den samme: Kom deg på kamp, gutt. For mer sportspjatt, kan du se min bloggkategori for galskapen.
Postet i: Fotball&Sport
Duoen Bret og Jemaine (aka. Flight of the Conchords) har fått min oppmerksomhet relativt mye den siste uken, etter at Torjus introduserte meg for dem sist helg. Jeg vil beskrive "bandet" som "to stand-up-komikere som synger", men selv refererer de som regel til seg selv slik: "Formerly New Zealand’s fourth most popular guitar-based digi-bongo acapella-rap-funk-comedy folk duo."
De er egentlig bare en heftig god versjon av norges Ylvisbrødre, med parodier, vittige tekster og fantastisk sang. Som alt annet jeg liker, er dette svært enkel underholdning.
Flere favorittlagrede videoer fra Flight of the Conchords:
Postet i: TV & Film
Høst betyr skolestart, nye farger på bloggen og kaldere temperaturer. Men for mange betyr det også sesongstart for serier og programmer på TV. I år har media tatt tak i dette, og spesielt VG Nett har satset på å lage rangeringer og kommentarer basert på lesernes erfaringer. Til tross for mange håpløse og meningsløse synspunkter, gir disse "protokollene", som de kalles, en ganske klar indikasjon på hva som slår an blant det norske folk. Og NRKs fredagsprogrammer ligger overraskende nok, dog ikke for første gang, på topp i norske folks hjerter.
Så langt har jeg fått med meg to av årets premierer, én nyvinning i TV Norge-programmet "Ylvis møter veggen" og en sesongpremiere fra NRK-traveren "Nytt på nytt". Sistnevnte har i en årrekke vært et av mine absolutte favorittprogrammer, spesielt på grunn av programleder og komiker Jon Almaas. Han leverer det som best kan beskrives som et skråblikk på nyhetsuken, krydret med god og enkel underholdning ved hjelp av underliggende dype poenger fra høyrelagets Knut Nærum. De er uten tvil blant de beste i "sitt fag", og blir aldri utdaterte, selv om konseptet har vært nøyaktig det samme siden oppstarten i 1999.
Programmet "Ylvis møter veggen" er et helt annet underholdningskonsept, men også det presenterer simpel og folkelig moro som til tider er ganske festlig. Programmet består av to lag med hver sin Ylvisåkerbror sammen med diverse kjendiser som kjemper mot hverandre. Idéen er, som så mange finurlige ting, hentet fra et japansk konsept, og er svært enkel. Isoporvegger med utskårede hull flytter seg mot deltakerne, som må finne riktige hull og forme seg på riktig måte for å ikke bli dyttet i bassenget bak dem av veggen. Lagene som klarer de forskjellige utfordringene, får en gitt poengsum. Konseptet i seg selv er egentlig veldig kurrant. Problemet med programmet etter min mening, er at vi får liten eller ingen informasjon om hva som er godtatt og hva som gir hvor mye poeng (eksempler: kan man ødelegge veggen og kan man gå utenfor den gitte "game area"). Til tider virker det nesten som om programlederne(alpinpensjonist Kjetil André Aamodt og Kjersti Idem) ikke vet det helt sikkert selv.
Denne følelsen av at poengscoren gis litt på måfå, ødelegger overraskende mye. Likevel er Ylvisbrødrene såpass blide og morsomme at det på en måte blir verdt den litt lange TV-tiden dette showet har fått.
Så mye mer har jeg ikke å si om den saken. "Nytt på nytt" er uansett den sikre vinneren, og står som et levende bevis på klisjeen om at de gamle fortsatt er eldst. Hvis du ikke fikk med deg fredagens premiere, har vårt fantastiske NRK (og jeg mener det) selvsagt lagt ut programmet i sin helhet i deres enorme arkiver på NRK.nos Nett TV.
Uredigert dagboksitat fra den to måneder lange Israelsturen vår i 2001.
Jerusalem, Israel, fredag 23. mars 2001.
"Endelig Laurdag. Ikkje skule. Me hadde planlagt dagen før at me skulle gå mange spanande plasser. Dagen starta med pøsregn og kald vind. Ingen ville ut i dag. Då kom mor med denne fantastiske ideen; me kunne ha skule. Det var ikkje eingong eit spørsmål. Det blei nå litt kjekt — men eg viste at eg ikkje var fornøgd med ideen hennar med å vær taus nesten heile skuledagen.Så kom det som gjore meg heilt sikker på at eg ikkje skal begynna å drikka kaffi. Eg skulle gje far ein overraskande klem, men det eg ikkje såg var at han bar sitt edlaste i handa (kaffikoppen), og då eg tok armande rundt han bakfrå blei golvet dekka med eit tynt lag med kaffi. Eg sa bestemt at eg ikkje skulle begynna å drikka kaffi sånn at ungane mine kunne visa sine kjensler når som helst."
Det slår meg at jeg til tider må ha vært usannsynlig god underholdning for min egen familie i mine tidlige tenår.
Postet i: Kommentarer
Jeg har skrivesperre om dagen. Arg. Det er riktignok bare en av disse små dalene som man så lett faller ned i, men selv små knauser kan virke uendelig harde. Puh. Det er det hardt å komme seg opp på høyfjellet igjen. Jepp. Som med det meste i livet, kan det løses med vilje og målbevissthet. Mhm. Men jeg mangler motivasjon. Hjelp. Når jeg mangler motivasjon, prøver jeg å gjøre noe annet. Ahh. Noe annet kan være å gjøre noe kreativt og annerledes. Ork. Det har gått hardt utover layouten på bloggen min. Æsj. For første gang i min snart femårige karriere som blogger er ikke bakgrunnen bare hvit eller grå. Hmm. Ønsk meg lykke til. Takk.
Postet i: Bloggrelatert, Tanker
Jeg har akkurat sett en 60 minutters video av Larry Page, mannen bak Google. Han holder et foredrag, og avslutter med en åpen spørsmålsrunde. Et av spørsmålene var, selvfølgelig, dette:
- Do you know what word is most search for on Google?
- I can’t talk about that… But it’s a three-letter word.
Du kan forresten se hele videoen på Youtube.
Postet i: Kommentarer
Jeg havnet innom en fantastisk side via Bjørnars blogg (han er jo Portalen med, som du ser, stor "P"). Siden heter Ted.com og viser svært mange interessante, morsomme og informative videoer av foredrag. Etter å ha brukt for mange av mine dyrebare kveldstimer på denne siden, kom jeg over et klipp som umiddelbart fanget min oppmerksomhet i en hel halvtime. Det er uvanlig.
Jeg vil ikke røpe for mye, for det kan ikke beskrives så godt med ord. Det jeg kan si er at dette er den sykeste, mest fascinerende og gjennomførte korttriks-videoen jeg noen gang har sett. Lennart Green er tydeligvis en slags gud på dette området, for det han gjør er helt usannsynlig morsomt og ikke minst på det groveste naturstridig.
Se videoen nå! Ser du ti minutter lover jeg at du ser de resterende tjue. Det tar mer og mer av etterhvert.
Direktelink her (ted.com).
Postet i: Ukategorisert
Siste kommentarer