I kveld fikk jeg muligheten til å overvære Tippeligaens hovedkamp, en imponerende batalje mellom Viking og serieleder Stabæk. Det var på de fleste områder en kamp som utspilte seg i en slags naturstridig løype, hvor Viking til pause ledet 4-0. Dét kalles en sensasjon. På kanten til et under faktisk, sesongen tatt i betraktning. ("Et under" kan forresten defineres på følgende måte: "En overnaturlig hendelse med betydningsfullt positivt resultat" — ja versågod for komplimentet, Viking.)

Jeg har fått sansen for Viking og spesielt Viking stadion i Jåttåvågen det siste året. Jeg har gått noen runder med meg selv og funnet ut at det med stor sannsynlighet er nettopp stadionet i seg selv som har gjort at siddislaget har fått en ørliten plass inne i meg et sted. For det er uten tvil en helt egen opplevelse å gå på et skikkelig stadionanlegg med god akustikk, varmeovner i tribunetaket og godt over ti tusen fans rundt gressmatta. Ytterpunktet i andre enden er for eksempel Bryne stadion, som til tross for sin lokale sjarm og nesten idylliske utseende, ikke kan måle seg med storebrors arena rent opplevelsesmessig.

Når Viking til slutt vinner 4-1 over bærumslaget, er jeg ikke vanskelig å be om lovord og fordeler med å gå på fotballkamp fremfor å se den hjemmefra. For ikke bare slipper man Nils Johan Sembs "ekspertkommentering", man kjenner også stemningen og fotballfølelsen på kroppen på en helt annen måte enn det som er mulig gjennom en TV-skjerm. Det skal riktignok sies, til Nils Johans vaklende forsvar, at hans stating-the-obvious-kommentarer får hard konkurranse blant de mange småbrisne mannfolkene på stadion, som kan presterer å si ting som at "Pereira må ha vonne jaffal 99% prosent av duellane i dag" og "Me vinne isje kampen viss me sleppe inn mangen mål te nå". Den harde sannheten er likevel at jeg foretrekker sistnevnte 60-åringer fremfor vår tidligere landslagtrener.

En annen artig bagatell med det å gå på kamp, er at man faktisk får sett spillerne man ellers bare ser på TV2. For eksempel kom kveldens andre naturstridige situasjon da Vikings Allan Gaarde kom på banen etter halvspillt kamp. De av dere som har sett Stabæks brasilianer og ballkunstner i virkeligheten vet antagelig hvor jeg skal med dette: Alan Carlos Gomes da Costa — eller Alanzinho, som han er kjent som — er nemlig usannsynlig liten. Litt over 1,60, for å være helt nøyaktig. Dette er selvsagt ikke ment som sjikane av noe slag (jeg elsker jo mannen), men det var virkelig en fascinerende observasjon for undertegnede at tippeligaens beste spiller er lavere enn jeg selv har vært på ganske mange år.

Jeg blir fristet til å drømme om hva jeg kunne utrettet om jeg hadde hurtigheten, ballkontrollen og spillergleden til Alanzinho, men jeg slår det fort fra meg.

Dette er ikke første gang jeg blir overrasket over hvor gøy det er å gå på Viking stadion — i september i fjor skrev jeg et lignende innlegg. Moralen er fortsatt den samme: Kom deg på kamp, gutt. For mer sportspjatt, kan du se min bloggkategori for galskapen.