februar « 2009 « MANSHOW

Tagger: Det nytter, fattigdom, FN, fred, Jan Egeland, krig, Norge, politikk, samfunn

Domkirkekveld med Jan Egeland

I kveld er jeg en inspirert, ung mann. Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha fått høre og stilt spørsmål til selveste Jan Egeland, en av norges største ambassadører og en vanvittig kunnskapsrik mann. La meg fortelle.

Tidligere i uken fikk jeg en e-post fra far med invitasjon til Domkirkekveld i Stavanger torsdag kveld. Domkirken i Stavanger arrangerer en gang i blant arrangementer og møter med forskjellige foredragsholdere om diverse temaer. Kveldens tema var “Er en verden uten fattigdom og krig mulig?”. Foredragsholder: Ingen ringere enn Jan Egeland, en av Stavangers (og resten av verdens) VIRKELIG store sønner.

Til de av dere som vet skammelig lite om Egeland, altså inkludert meg selv, her kommer en kjapp presentasjon:

Jan Egeland har blant annet vært visegeneralsekretær i FN for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp (wow), statssekretær i Utenriksdepartementet, spesialutsending for FNs generalsekretær til Columbia og generalsekretær i Norges Røde Kors. Han har tidligere vært journalist i NRK og har en lang bakgrunn fra Amnesty International. I 2006 utropte Time Magazine Egeland til en av 100 personer “som har formet vår verden”. I 2007 ga han ut boken “Det nytter. Rapport fra frontlinjene”, og i dag jobber han som direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

I tillegg har han vært svært aktiv i svært mange fredsprosesser, og han og diskutert “de store spørsmålene” med alle de viktige personene du vet om (jeg lover). Han har hilst på og utfordret geriljaledere, diktatorer og ledere i borgerkriger i hele verden. På sine tjenestereiser har han besøkt 110 land og snakket med ufattelig mange presidenter og ledere, inkludert George W. Bush, Barack Obama og Kofi Annan (som han beskriver som en person han kjenner “veldig godt”, noe som virker ganske sannsynlig siden de besatt de to øverste setene i FN på samme tid).

Kort fortalt: Jan Egeland har sett en ting og to, og er med alle høyeste sannsynlighet den “viktigste” og mest kunnskapsrike personen jeg noen gang har sett i levende live.

Resten av dette innlegget publiseres i morgen, fredag. I mellomtiden kan du lese om Jan Egeland her, her, her, her og her.

Søndag 1. mars: Folkens? - Beklager! Resten av innlegget kommer, jeg lover. Helgen utspilte seg plutselig på et sted uten internettdekning.

Postet i: Aktuelt, Tanker

feb

Tagger: Bryne, bryne fk, fotball, Fotball&Sport, Hverdagslig, junior 2, trening

Den hjemvendte sønn

Følgende fortelling er basert på den fascinerende og sanne historien om en ung, eventyrlysten og fremadstormende brynegutt og hans opplevelser fra returreisen på vei mot den en gang så grønne gressmatta på Bryne Stadion.

ETTER MANGE ÅRS TOTALFRAVÆR fra Bryne fotballklubb, sport og mosjon (les: egentlig generelt alt som kan assosieres med bevegelse), har jeg atter en gang engasjert meg i Brynes stolthet: Den skakkjørte og kriserammede fotballklubben Bryne FK. Noen kaller meg den hjemvendte sønn — noen er i dette tilfelle undertegnede.

JEG vet ikke om det var et friskt pust av god gammeldags amerikansk holdning som slo meg for to måneder siden (du vet, denne litt oppbrukte holdningen som brukes i alle sammenhenger så lenge du løfter en finger for andre i statene, aka. “we need to give something back to the community”). Uansett grunn — jeg har vervet meg i trenerteamet til Bryne Junior II.

DET VAR EN SEN KVELD i desember at jeg fikk spørsmålet fra Tor Kåre, en levende ildsjel som har stått til tjeneste for fotballklubben i en årrekke. I utgangspunktet var jeg tenkt som hovedtrener, men etter litt frem og tilbake (eller rettere sagt presisering av min usannsynlig lave kompetanse på området), ble det til at vi sammen skulle trene de over tretti guttene som stod oppført på laget. Siden den gang har også Hans Erik blitt med, og laget har skrumpet ned til en mer eller mindre fast gjeng på 20 spreke ungfoler på engen. Vi tre, i tillegg til de viktige frivillige foreldrene som alle organisasjoner er så avhengige av, utgjør det jeg vil definere som et særs godt treningsteam. Og jeg vil våge å påstå at alle mann storkoser seg, trenere som utøvere.

BAKSIDEN av medaljen er at overgangen fra null til tre treninger i uken ikke har gått så smertefritt som jeg naivt drømte om på forhånd. En intens benhinnebetennelse, en ankel som er knukket innover ett par ganger og to plattføter gjør sitt for at hver trening skal bli en kamp mot brennende sener i alle nedre ledd av den ellers så forfalne, dog tapre, kroppen min. Misforstå meg rett, jeg gjør jo dette frivillig, og jeg er heller ikke i en posisjon hvor kondisjonen min tillater så voldsomt mye mer enn det jeg klarer på treningsfeltet, men likevel syns jeg det er interessant å se hva ett par liter cola, dårlig kosthold og lite trening gjør med en ung kropp på få år. Dette til råd og ettertanke.

JEG ØNSKER IKKE å fremstå som negativt eller sentimental i dette innlegget — dette er en gla’sak, og jeg er svært glad for at jeg sa ja til oppgaven. Guttene er en fantastisk sammensveiset gjeng, delvis fordi de har blitt forsømt av Bryne FK de siste årene — de har trent seg selv uten noe særlig støtteapparat, og delvis fordi de rett og slett er en god gjeng med gode folk. Junior II har grunntanker om at man skal ha det gøy med fotballen, at treningene skal være sosiale og at alle skal få vise seg frem — både de mest driblesterke og de som deltar i første rekken for hygge og trening. Dét er fotball slik jeg liker den.

ÅRETS FØRSTE HJEMMEKAMP ble forresten avviklet på fredag mot Sandve — ett lag som slo bryneguttene i begge sine kamper i fjor. På fredag vant vi 13-1. Uten å ta noe av æren, er jeg ikke redd for å innrømme at jeg er stolt av gjengen (ja du må gjerne gratulere meg).

Det er mye mulig det kommer mer om Bryne Junior II her på Manshow utover året. Sånn umiddelbart ser jeg at Danmarks-turneringen i sommer blir et selvskrevent bloggemne.

Mvh Pål Berge
Hjemvendt Sønn, Bryne FK

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

feb

Tagger: blogg, Kommentarer, spam

Kommentarer sendes til godkjenning

Jeg får helt perverst mye spam-kommentarer om dagen. Siden jeg flyttet til wordpress for litt over en måned siden, har mengden uinteressante kommentarer utviklet seg i abnorm fart: Bare på lørdag fikk jeg over 130 kommentarer fyllt med linker og “sex”, “porn” og “viagra”.

Jeg ber derfor om litt tålmodighet hvis din kommentar blir sendt til godkjenning før den vises på siden (gjelder først og fremst for de av dere som legger igjen linker til andre sider). Det er ikke for å kontrollere dere, det er rett og slett bare voldsomt mye arbeid.

(Og Bjørnar? Var det sånn at det finnes en applikasjon som ordner dette for meg — altså som automatisk flytter søppelpost i søppeldunken?)

Postet i: Bloggrelatert, Teknologi

feb

Tagger: dagbladet, fotball, Fotball&Sport, kommentar, liverpool, manchester city, premier league

Reaksjoner etter Manchester City – Liverpool

Hentet fra kommentarseksjonen i Dagbladets artikkel om uavgjortkampen:

Hva gjør en Liverpool-supporter når Liverpool vinner Premier League?
- Skrur av Playstation.

Min humor. Veeeldig min humor.

Postet i: Fotball&Sport

feb

Tagger: AP, justisminister, Knut Storberget, kritikk, media, politikk, samfunn

Knut Storberget med jenta si før leggetid

- Du sa i går at du ønsket å tenke om det er galt å dra jentene i fletta eller ikke. Vil det si at du ikke hadde bestemt deg i går før eller etter at dere ble tatt i å løpe etter jentene og dra dem i håret?
- Jeg sa jo i går at jeg ønsket å tenke mer på dette.
- Betyr det et ja? Hadde du bestemt deg for å dra jentene i fletta eller hadde du bestemt deg for å IKKE gjøre det etter at dere ble tatt.
- Jeg ønsket å tenke mer på dette.
- Så du hadde bestemt deg?
- Jeg sier at jeg ønsket å tenke mer på om det er galt å dra jentene i fletta eller ikke før jeg sa noe om det.
- Så du hadde bestemt deg?
- Ja

Utdrag fra “Trivialiteter i hverdagen – Når statsråder ikke kan snakke sant”

Jeg mener selv at Knut Storbergets hijab-sak har vært klønete behandlet, men jeg vil også understreke at dette er så voldsomt hauset opp av media at jeg ikke gidder å ta et standpunkt i forhold til det en gang. Uansett er denne dialogen en fin tegning på hvordan Knut Storberget har fremstått i media (evt. hvordan media har fremstilt Knut Storberget) den siste tiden.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, TV & Film

feb

Tagger: apple, Macbook, Steve Jobs

MacBook 13″ Unibody

Macbook1

På torsdag gikk jeg til anskaffelse av et lenge etterlengtet Apple-produkt, nemlig den nye, dead-sexy aluminiums-MacBooken. Og la meg si Apple: Takk.

Jeg begriper ikke hvorfor ingen andre produsenter kan satse på gjennomført design. Salgspakken, CD-mappen, Macbooken, strømkabelen, den lille pappgreia rundt bruksanvisningene, tastaturet, musematten. Det er greit at Apple er skikkelig gode på design og kvalitetsfølelse, men det er ikke til å legge skjul på at konkurrentene er tilsvarende “rævva” målt på de samme kriteriene.

Jeg kommer til å være litt mer på internett med denne maskinen. Rett og slett fordi det er en gjennomført herlig opplevelse — både når det kommer til å lese, scrolle og ikke minst skrive på en MacBook.

Steve? I love you.

Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, PC/Mac, Teknologi

feb

Tagger: apple, iphone, mobil, Teknologi, telenor

Telenor får iPhone!

YAY!

Postet i: Teknologi

feb

Tagger: Hverdagslig, jobb, Legg til nytt stikkord, Norge, service, skatt, Skatt Vest, Stavanger

Skatt man betale skal. Betalt skal skatten bli.

En årlig utfordring for undertegnede er levering av skattekort i tide. Siden arbeidsgiver er regulert av lovens lange arm tykke bok i forhold til rutiner på dette området — og siden det dermed er umulig “å gjøre noen småtriks” og fortsatt holde seg på riktig side av regelverket, ble stemningen litt trykket i morgentimene på jobb i dag. Tidligere år har jeg opplevd å bli trukket 50% i skatt på februarlønningen, men i år ville jeg det annerledes. Heldigvis ligger Skatt Vests enorme lokaler like ved der hvor jeg jobber. Turen bar altså til Lagårdsveien, forlengelsen av Hillevågsveien hvor Nordialog holder til.

Det første som slo meg da jeg møtte opp uten for Skatt Vests nesten skremmende bygg var at jeg tydeligvis betaler for lite skatt — akkurat som jeg sikkert ikke betaler nok renter heller. Skatt Vest, i likhet med flere andre offentlige institusjoner og de fleste banker, åpner ikke dørene før klokken 09:00. Det andre som slo meg er at Skatt Vests ansatte må ha en tøff start på dagen. I tillegg bør de være over gjennomsnittlig glade i å prate med folk som har dumme spørsmål, ikke kan norsk eller ønsker å endre ting som i det store og hele krever mye papirarbeid i forhold til rett kopi av legitimasjon, fullmakter og andre bunkeskapende rutiner.

(Rett skal være rett, jeg må legge til en liten digresjon til uttalelsen “Skatt Vests nesten skremmende bygg”: Det er mulig det er navnet “Skatt” som skremmer meg mest, på samme måte som “Politi” gjør det — den konstante og overhengende frykten for å ha gjort noe galt uten å være klar over det er definitivt tilstede. Bygget i seg selv er ikke så aller verst.)

Anyway, da flere av resepsjonistene hadde småsprunget forbi den allerede lange køen av skattebetalere som ventet utenfor skattehuset, og klokka endelig sneglet seg over nitallet på uret, fikk jeg og de rundt regnet tjue andre fremmøtte komme inn i varmen. Ikke overraskende var det kølappsystem, og ikke overraskende tok det litt tid før det ble min tur. Det var egentlig like greit, for jeg trasket litt rastløst i det store lokalet og stjal med meg det jeg fant av informasjonsbrosjyrer som omhandlet personlig næringsdrivende.

Da jeg endelig stod foran en konsulent (beklager at jeg kalte dere “resepsjonister” tidligere i innlegget), hadde jeg mistet alt håp om å få ut skattekortet mitt over disk. Det eneste som fylte veggene i det ellers tomme lokalet var nemlig lapper hvor det stod at “Skattekort sendes i posten, og leveres ikke ut på dagen. Besøk altinn.no for mer informasjon“. Det hele føltes med andre ord som en lost cause, men jeg hadde allerede trukket kølapp da jeg fant det ut, så jeg lot det hele stå til.

- “Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?”

Der satt hun altså, min skatt i personskikkelse, verdt hver eneste krone jeg har betalt til AS Norge. Antageligvis var hun en helt normal 40-åring, men for en service hun ytte! Skattekort fikk jeg, informasjon om forskuddsskatt forklart på en forståelig måte fikk jeg, flyttemelding fikk jeg. Rett og slett god informasjon, forklart med en rolig og avslappet stemme som ikke prøvde å stresse meg med å påpeke at jeg ikke hadde gjort alt som jeg skulle.

Jeg fikk mer enn jeg hadde forventet, og det av “Skatt Vest”. Jeg syns det er fantastisk.

I dag er jeg fornøyd med å være nordmann. Skatt er et gla’ord.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

feb

Tagger: her morning elegance, musikkvideo

Youtube: Her Morning Elegance

Bjørnar spør: Life in Technology II, tidenes musikkvideo?
Pål svarer: Nei, Bjørnar. Tidenes musikkvideo er Her Morning Elegance.

Postet i: Musikk, Underholdning&Youtube

feb

Tagger: Anders Underhaug, internett, Musikk, myspace, venner og kjente

Sett på nett: Nils Underhaugs MySpace

Bra musikk fra en “gammel” Bryne-kjenning — anbefaler å sette av minst tre minutter. Klikk deg inn her.

(via Marius Skaaland)

Postet i: Musikk

feb

Tagger: Call of Duty: World at War, gaming, Hans Erik Heskje, konsoll, playstation, sofakroken, spill

Call of Duty: World at War — fantastisk til det motsatte ble bevist

Da min bedre halvdel og beste venn ble invitert til å reise til Polen denne helgen, var jeg kjapp med å legge inn lovord om landet og hvilket perfekt reisemål det måtte være for akkurat denne helgen. Som det utspekulerte lille barnet jeg er, hadde jeg nemlig planer med en kamerat om en spillehelg av de store — hele “Call of Duty: World at War” skulle gjennomspilles, med høy lyd, mye cola og generelt dårlige jenteforhold i leiligheten. Det hele klaffet og sofakroken ble omgjort til en spillehall på sekunder (det skulle bare mangle, da alt som trengs er to gutter, flere store flasker brus og en Big One-pizza). Alt var lagt til rette for en perfekt helg, og det ble det også. Nesten.

Call of Duty er en spillserie jeg tidligere bare har sett og spillt tilfeldig og i korte strekk. Derfor gledet jeg meg ustyrtelig til å spille gjennom hele det siste tilskuddet i serien, som er blant de med best renommé i spillbransjen, og som kort fortalt er et førstepersons skytespill som skal omhandle kamper i andre verdenskrig.

Vi spilte fem-seks timer i strekk på fredagskvelden før Hansi la seg på sofaen og jeg trygt inne i senga på soverommet. Stemningen var definitivt satt høyt der oppe, selv om vi skuffende nok allerede var over halvveis i spillet — men like fullt råklar for fortsettelsen kvelden derpå.

Lørdagens dagtimer gikk med i det som kan kalles et slags perfekt maraton i utnytting av snille foreldre, med grøt og drøs hjemme hos meg før turen bar til Hans Erik for litt Premier League og “hjemmelagte kjøttkaker a la Alf” da kvelden som smått meldte sin ankomst. Videre gikk turen til spillehallen igjen, hvor vi ble sittende til godt over midnatt før det forferdelige inntraff. En situasjon som svertet alle de hyggelige og voldelige spillseansene vi hadde hatt de siste 24 timene.

For: Slik vi oppfattet det, var det ikke mulig å lagre våre prestasjoner i spillet i multiplayer-delen av Call of Duty. Hvis dette stemmer, noe jeg tror det gjør, er det kanskje det mest patetiske jeg har vært borte i noensinne. (Hvis det ikke stemmer, må jeg bare beklage for eventuell dårlig omtale av spillet, men muligheten burde i såfall vært mye mer synlig enn den eventuelt er.)

Greit nok, vi kunne ikke lagre spillet. Egentlig ingen big deal i utgangspunktet. Men hele intensjonen med lagring er jo å forhindre unødvendig tap av data. Dette har vi nå lært for all fremtid på den absolutt hardeste måten.

Uansett: vi lot spillet stå på pause og Playstation svive hele fredagsnatten og lørdagen. Da vi hadde sittet noen timer på lørdagskvelden, hang hele spillet og Playstationen seg under en lasting av et nytt brett, og absolutt ingenting skjedde. Bildet var frøset. Venting, tastetrykk og høye, maskuline brøl ville ikke bedre situasjonen. Hele spillseansen ble brått tatt bort fra oss, og vi stod i sjokk og vanntro som et barn med en perfekt kuleis liggende på asfalten.

Demotiverte og utmattede satt vi oss ned i sofaen. Ingen av oss sa noe, men tankene fløy. Spillgleden var revet bort — og det kom ikke på tale å ta isen opp fra bakken og begynne på ny. En eventuell ny start på spillet ble konstatert “uaktuelt” veldig tidlig — de av dere som har vært borte i lignende situasjoner kjenner antagelig igjen følelsen.

90% fullførelse av et spill er langt fra å være 10% ferdig. Og det gjør så fryktelig, fryktelig vondt inni meg. Jeg gidder helt ærlig ikke å snakke om det mer. Nå skal jeg spille FIFA. Resten av kvelden, helt til det blir alt for seint.

Postet i: TV & Film

feb

Tagger: flytting, Hanne Mari, hjemme, humor, Hverdagslig, leilighet, Tanker

Myter og støvsugere

Etter snart tre uker som herre over eget hus, føler jeg nå at jeg er nærmere enn noen gang med å treffe fokuspunktet på bildet over hvordan det er å bo for seg selv. Det er et spennende fotografi som i begynnelsen synes vakrere slik man trodde det var — vagt og uskarpt — men som, når fokuspunktet endres og detaljer man ikke visste om kommer frem i lyset, blir vakrere og mer altomfattende desto mer det studeres.

Store hemmeligheter har allerede latt seg avsløre: Skitne klær henslengt på gulvet får ikke bein å gå på om natten, langt mindre har de tilgang til rep og tau så de kan klatre opp i skittentøyskurven. Mat og daglivarer er det eneste jeg kjenner til som ikke har kastet seg på internettbølgen: du kan ikke taste “www.kjøp-melk.no/få_i_kjøleskapet_nå” og så står det der. Myten om at skjorter og bukser tørker av seg selv i vaskemaskinen er bare til en viss grad sann — dette er langt mer tidkrevende enn hva man skulle tro, og vonde lukter og rare farger følger med på kjøpet.

Myter og skjulte sannheter til tross: Jeg nyter som dere kanskje forstår tilværelsen. Det gjør Hanne Mari også tror jeg — vi er stort sett ganske like på det helt grunnleggende: Begge er elendige på å legge seg til anstendige tider, begge er usannsynlig glad i søvn, vi er en duo som ser helt forferdelige trøtte ut de første to timene om morgenen — og begge hater å måtte stå opp først. Vi liker Coca Cola, sjokolade, taco og generelt alt som skal ned spisehullet. Ingen av delene kommer som et sjokk på noen av oss.

Det som er overraskende — både for meg selv og for min fru — er undertegnedes forhold til støvsugeren, som bare på disse få ukene har utviklet seg til en levende og hengiven vinterforelskelse. Støvsugeren i seg selv er en helt alminnelig støvsuger, kanskje sett bort i fra at den er vunnet i diabeteslotteriet som arrangeres av Diabetesforbundet — forbundet som gjennom dets lotteri også har gitt meg to dyner og to puter — men som Hanne Mari likevel ikke vil være medlem i lenger fordi vi kutter kostnader som nyetablerte. Og ja, hun har diabetes. Uansett: Det var en uviktig digresjon — støvsugeren er hovedemne og skal ikke svertes av Hanne Maris utakknemlighet overfor sin egen interesseorganisasjon.

Støvsuging er og blir et genialt konsept: En ting som tar en annen ting som ikke skal være et sted, og som automatisk legger sistnevnte ting inne i seg selv og gir deg mulighet til å samle alle disse tingene som ikke skal være steder, i en pose, er helt innlysende applaudérbart. Likevel blir støvsuging som konsept enda bedre når området som skal rengjøres er på 60 kvadratmeter fordelt på fire rom som alle har flisebelagte gulv. Det er da støvsugeren er i sitt ess. Støvsuging er på “no-time” blitt favorittaktiviteten min for kjapp samvittighet hvis jeg vil sitte å se Premier League på TV resten av kvelden — nesten som trening før en feit, herlig kebab fra shappa ved riksveien.

Fotografiet blir klarere nå. Detaljer fra det mørke, diffuse området vokser frem.

Støvsugeren danser over stuegulvet.

Samvittighet,
cola
og Premier League på fjernsynet.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

feb

Tagger: bosingwa, chelsea, dagbladet, fotball, Fotball&Sport, nyheter, premier league

Chelsea med kurrant hjelp fra FA

Mandag kveld ble det klart at det britiske fotballforbundet stryker Lampards røde kort fra Liverpool-kampen slik at han får spille søndagens kamp mot Hull. De fleste hadde forventet en motreaksjon i situasjonen hvor Bosingwa mistet hodet noen sekunder og plantet knottene bokstavelig talt i ryggen på Benayoun, men siden linjedommeren har innrømmet at han var oppmerksom på situasjonen under kampen, kan ikke FA gjøre noe med den.

La meg si: For et fantastisk reglement!

For de av dere som ikke fikk med dere storkampen: Youtube har selvsagt gjort det mest underholdende klippet tilgjengelig for alle her.

Postet i: Fotball&Sport

feb

Tagger: bloggrelatert, humor, manshow, TV2

Promo: Hva skjedde når bloggen min var på TV2 Zebras “Manshow”

Helt siden bloggen min ble presentert på programmet “Manshow” på TV2 Zebra har jeg fått helt sinnsykt mange henvendelser, både på e-post og i kommentarfeltet på bloggen. Sistnevnte reaksjoner har ofte vært så enkle at de har blitt slettet (og det er faktisk første gang jeg har sett det nødvendig), men ellers ser jeg på hendelsen som utelukkende positiv. At jeg ble presentert som “den sykeste personen” Morten Ramm kjente til, samtidig som jeg fremstod som en homofil domenejager med mange lukubre og svarte skjulte sider, var ren og skjær humor som de fleste heldigvis tok med en liten teskje salt og et smil om munnen.

I og med at tiden har gått siden i høst og at hele “vitsen” med å holde prosessen bak disse innslagene litt hemmelig er over, holder jeg nå på med et innlegg som forklarer hele prosessen både i forkant og i ettertid. Innlegget kommer forhåpentligvis den dagen jeg føler at bloggen ser respektabel ut (dvs. ganske annerledes enn den er i dag).

Jeg håper dere gleder dere, for det er faktisk en svært god og for meg litt virkelighetsfjern historie. Ha en avslappet søndagskveld!

Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, TV & Film

feb

Tagger: Hverdagslig, leilighet, Tanker

Psykologtime: Morgenrutine og dens mangel av tilstedeværelse

Enten har jeg et alvorlig morgenproblem — eller så har morgenen et alvorlig problem med meg. Det hele er selvsagt relatert til oppstandelsesprosessen — jeg gambler på at det kan hjelpe å snakke om det.

Briefing: Jeg har alltid levd med en moral som blant annet inneholder at to minutter givakt på togstasjonen er to bortkastede minutter, at frokost i sittende stilling er minutter og krefter jeg kunne brukt under dyna og at knytting av sko er tretti sekunder x ganger per dag som jeg aldri får igjen — noensinne.

Da begynner jeg: Du sitter i stolen bak meg og jeg ligger på sofaen og ser opp i lyskrona i taket. Din oppgave er å gi meg din objektive mening — gode råd som kan hjelpe meg på livets svingete vei. Min oppgave blir å fortelle min historie. Den følger nå.

Dag 5 - Utslitt #2

Per i dag bruker jeg en “god gjeng” verktøy som skal ta seg av vekkeprosessen: en klokkeradio, mobiltelefonen (med fire innstilte alarmer) og en gammel Ericsson T28 av typen hvor alarmen må aktiveres hver bidige dag og klokka stilles inn hver gang telefonen går tom for strøm (det kalles sjarm).

På papiret burde dette holde. Noen vil kanskje legge til “og vel så det“. Men for meg er det ikke engang i nærheten av å være godt nok. Greit nok: Det er mange kilo som skal vekkes, mange hormoner som skal reagere på riktig måte — og så må man jo faktisk fysisk ut av luftlommen under dyna som på en god dag er det nærmeste man kommer Den Allmektige Faders Himmel på denne planeten.

Når jeg nå tenker på det (ja — kanskje det faktisk hjelper å snakke om det!) mistenker jeg at problemet ligger på helt andre siden av regnestykket: Med stor sannsynlighet har jeg for mange dubbedingser med samme oppgave. Alarmene ringer typisk 06:30, 06:35, 06:37 og 06:41. Alle repeterer seg selv, henholdsvis etter 2, 3, 5 og 7 minutter. Som dere kanskje forstår, og som jeg selv ser når jeg skriver det svart på hvitt: Dette fremprovoserer det komplette kaos. Og kaos er ikke ønskelig — heller ikke hensiktsmessig — i disse allerede krevende morgenminuttene.

Men: Det er ikke min oppgave å konsultere meg selv. Du, som leser og altså automatisk psykolog, skal nå veilede meg på grunnlag av de opplysninger du har. Sett i gang, kommentarfeltet er åpnet og klar for grensesprengende forslag til forbedring.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Siste kommentarer

Flickr

Noen utvalgte

Arkiv for februar, 2009