Etter snart tre uker som herre over eget hus, føler jeg nå at jeg er nærmere enn noen gang med å treffe fokuspunktet på bildet over hvordan det er å bo for seg selv. Det er et spennende fotografi som i begynnelsen synes vakrere slik man trodde det var — vagt og uskarpt — men som, når fokuspunktet endres og detaljer man ikke visste om kommer frem i lyset, blir vakrere og mer altomfattende desto mer det studeres. 

Store hemmeligheter har allerede latt seg avsløre: Skitne klær henslengt på gulvet får ikke bein å gå på om natten, langt mindre har de tilgang til rep og tau så de kan klatre opp i skittentøyskurven. Mat og daglivarer er det eneste jeg kjenner til som ikke har kastet seg på internettbølgen: du kan ikke taste “www.kjøp-melk.no/få_i_kjøleskapet_nå” og så står det der. Myten om at skjorter og bukser tørker av seg selv i vaskemaskinen er bare til en viss grad sann — dette er langt mer tidkrevende enn hva man skulle tro, og vonde lukter og rare farger følger med på kjøpet.

Myter og skjulte sannheter til tross: Jeg nyter som dere kanskje forstår tilværelsen. Det gjør Hanne Mari også tror jeg — vi er stort sett ganske like på det helt grunnleggende: Begge er elendige på å legge seg til anstendige tider, begge er usannsynlig glad i søvn, vi er en duo som ser helt forferdelige trøtte ut de første to timene om morgenen — og begge hater å måtte stå opp først. Vi liker Coca Cola, sjokolade, taco og generelt alt som skal ned spisehullet. Ingen av delene kommer som et sjokk på noen av oss.

Det som er overraskende — både for meg selv og for min fru — er undertegnedes forhold til støvsugeren, som bare på disse få ukene har utviklet seg til en levende og hengiven vinterforelskelse. Støvsugeren i seg selv er en helt alminnelig støvsuger, kanskje sett bort i fra at den er vunnet i diabeteslotteriet som arrangeres av Diabetesforbundet — forbundet som gjennom dets lotteri også har gitt meg to dyner og to puter — men som Hanne Mari likevel ikke vil være medlem i lenger fordi vi kutter kostnader som nyetablerte. Og ja, hun har diabetes. Uansett: Det var en uviktig digresjon — støvsugeren er hovedemne og skal ikke svertes av Hanne Maris utakknemlighet overfor sin egen interesseorganisasjon.

Støvsuging er og blir et genialt konsept: En ting som tar en annen ting som ikke skal være et sted, og som automatisk legger sistnevnte ting inne i seg selv og gir deg mulighet til å samle alle disse tingene som ikke skal være steder, i en pose, er helt innlysende applaudérbart. Likevel blir støvsuging som konsept enda bedre når området som skal rengjøres er på 60 kvadratmeter fordelt på fire rom som alle har flisebelagte gulv. Det er da støvsugeren er i sitt ess. Støvsuging er på “no-time” blitt favorittaktiviteten min for kjapp samvittighet hvis jeg vil sitte å se Premier League på TV resten av kvelden — nesten som trening før en feit, herlig kebab fra shappa ved riksveien.

Fotografiet blir klarere nå. Detaljer fra det mørke, diffuse området vokser frem.

Støvsugeren danser over stuegulvet.

Samvittighet,
cola
og Premier League på fjernsynet.