Hvis spillerne overpresterte på lørdag, er det vanskelig å sette ord på det som skjedde på plastikkgresset på søndag. For dramaturgiens skyld, tror jeg like gjerne jeg begynner å fortelle fra begynnelsen, så får adjektiver og ordforråd forhåpentligvis dukke opp på veien.

Søndag morgen var de fleste på plass på morgenfrokost klokka kvart på ni.Jeg var en av de få som ikke fikk det til, men så var jeg også den eneste som faktisk var ferdig utsjekket fra hotellet til neste tidsfrist, klokka halv ti, så jeg la sammen én og én og fant ut at jeg da måtte være unnskyldt. Fra hotellet gikk turen til fotballanlegget hvor kvartfinale var neste post på programmet.

Kvartfinalen ble en utfordring både psykisk og fysisk. Spillerne var ved godt mot etter gårsdagens kalasseire over Bremnes og Skudenes, og ønsket naturligvis å gjenta suksessen. Trenerne også, for den saks skyld. Men slik gikk det ikke. Vi var slitne, og fra sidelinjen kunne det se ut som om spillerne ikke orket “det lille ekstra” for å vinne duellene, slå de fine pasningene eller ta det lange returløpet. Likevel viste juniorene det de hadde vist oss hele helgen: en enorm laginnsats og godt humør stort sett over hele linja. Det må nevnes at sistnevnte, det med humøret, først blomstret da toppscorer Jokki dukket opp, som han så ofte gjorde denne helgen, og satt inn vinnermålet med hodet slik at det endte 1-0 til Bryne.

Nå var det bare en drøy time til fløytesignalet skulle hjome for semifinale på nabomatta, og spillerne begynte virkelig å kjenne hardkjøret på kroppen.

Semifinalen ble nok en god kamp for Junior II. Og nok en gang imponerte spillerne med ståpåvilje, selv om mange var tydelig slitne. Ikke så rart kanskje: Mange av spillerne hadde vært på banen i nesten alle minuttene vi hadde spillt så langt denne helgen, nærmere bestemt 240 minutter — eller fire hele timer, om du vil. Dét til tross: Vi slo ut Sveio (eller var det Skjold, Jokki?) med sifrene 3-0, hvorav Jokki stod for første og siste nettkjenning og Oli den i midten.

Og så da. Le Grand Finale. Kun en drøy time etter semifinalen var over. Nå var alle slitne. Til og med trenerteamet begynte å kjenne det på kroppen.

Under den siste peptalken i garderoben, hvor alle spillerne lå flate på gulvet med beina høyt på benkene, sa hovedtrener Tor Kåre at han egentlig var fornøyd. Det var jeg også. Vi hadde prestert så til de grader over mine villeste fantasier (og de er ikke så rent lite ville, kremt), og vi kunne ikke annet enn å være fornøyde. Eirik Monsen svarte spontant, som om han prøvde å lære opp Tor Kåre i trenerfaget: “Det skal du ikke si nå!” De andre spillerne fortsatte med et litt tafatt forsøk på å gire hverandre opp, men trøttheten var nesten like påtrengende som lukta av tigerbalsam fra såre føtter og bein. Vi ante at finalen skulle bli vårt første tap i turneringen.

Ute på banen begynte det skremmende. Vi hadde for første gang ikke hatt en speider som hadde fulgt laget vi skulle møte, men vi visste at Voss var veldig bra. De begynte med et massivt trykk, men Joa og kaptein Ruben “Huset” Haus klarte på mesterlig vis å roe ned spillet vårt sentralt i banen. I det hele tatt var det tydelig at Joa og Haus ble mer og mer trygge på hverandre — de skapte rom og fordelte ball på en ypperlig måte. Og mens motstanderne fra innlandet brant flere 100%-sjanser, var vi dødelig effektive foran mål. Til pause ledet vi 3-1, selv om sjansestatistikken nok var 3-10. All honør til midtstoppere, backer og keeper MK for en strålende innsats her.

Andre omgang utartet seg likt som den første. Voss presset oppover banen, og kom til flere store sjanser. Dessverre for oss, hadde de nå finstilt siktene sine, og før vi visste ordet av det var kampen snudd på hodet: 3-4. For hvert mål som kom i mot, ble stemningen dårligere og dårligere. Alle måtte ned i kjelleren i utgangspunktet bare for å holde seg oppreist — jeg forstår at det var en hard smell å få tre i mot. Personlig var jeg ganske utslitt selv på dette stadiet. Etter halvspillt omgang fikk vi en fortjente straffe som Geir Høyland satt sikkert i nettet. Han hadde to på rappen og var tydelig tent. Gleden over utligningen varte bare noen minutter: Voss kom frempå igjen og ledet enda en gang. 4-5. Klokka tikket mot 90 minutter. Og så stormet Geir mot mål for tredje gang. Han banket den i nettet da det bare gjenstod noen få sekunder. Jeg har aldri i mitt lange liv ropt og skreket så høyt noen gang. Hadde Geir sprunget bort til oss på sidelinjen, innbiller jeg meg at jeg kunne ha funnet på kysse han. På kinnet, forhåpentligvis.

Dermed ble det ekstraomganger. Begge lag så ut som noen skygger av seg selv — nå var alle så slitne som det går an å bli. Da ekstraomgangene ikke ga resultat, var det klart for straffespark. Og gjett hvem som vant? Jo, det var Bryne.

For en gjeng, gutter, for en gjeng! Sosialt er dere veldig greie å ha med å gjør, og sportslig sett overgikk dere dere selv og viste en enorm moral og laginnsats, alle som en. En fantastisk tur ble avsluttet ved Rubens gledesbrøl med pokalen i hånda. Det var et magisk øyeblikk og en magisk helg — en opplevelse jeg tror jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. Jeg håper det samme gjelder for dere!

Snart kommer bildene. Ole Martin, som var med på turneringen for sosial støtte, har tatt 1400 bilder i løpet av disse to dagene. Ole Martin — nå kan du takke deg selv! Bildene kommer tidligst i morgen.

Over og ut for denne gang,
mvh trenerPål