I en mørklagt kjellerleilighet langs Arne Garborgsvei sitter jeg i sofaen og knasker meg gjennom et knekkebrød med ferdigskåret norvegiaost på toppen. Jeg føler meg nesten ferdigutdannet i kunsten å spise Wasa-produkter uten å smule. Jeg bruker tygg, sug og slipp-metoden, og den fungerer ypperlig. Det eneste jeg mangler er det siste kurset hvor man lærer hvordan dette gjøres uten å måtte gå i en slags sinnsforlatt stemning fylt av konsentrasjon for å unngå nybegynnerfeil. En nybegynnerfeil i knekkebrødspising er all form for smuling.

Hanne Mari har kjøpt en ny bordklokke i helgen, type gammel som må trekkes opp, med to svarte bjeller på toppen. Etter to minutter i det jeg trodde var total stillhet, er den nå viet hele min oppmerksomhet. Den tikker mye og høyt, antageligvis både oftere og kraftigere enn de gode gamle klokkene gjorde i sin tid. Jeg ser at konseptet “gammel klokke” har sin sjarm (nostalgi har jeg reservert i minst ett dedikert DNA fra både mor- og farsiden), men sjarmen forsvinner fort når kvitteringen er fra IKEA. Jeg tror ikke den står lenge, i alle fall ikke i stuen eller på soverommet. Enn så lenge står den her ene og alene fordi Hanne Mari har for mye stolthet til å innrømme bomkjøpet, og fordi “den er søt”.

Internett er blitt for stort. Det er prikk likt verdensrommet, som også er så stort at det irriterer meg å tenke på det. Jeg skulle ønske at internett kunne gjort som verdensrommet på noen punkt, for eksempel kunne de laget noen solsystemer, noen soner. “Her: Dette er interessant for deg. Alt det der borte kommer du verken til å forstå eller få tak i, det er et annet solsystem, ikke noe å bry seg om. Ikke tenk på det.” I min tid som internettsurfer har jeg ikke vært på en promille av all verdens nettsteder. Det er enormt frustrerende.