Jeg hadde få eller ingen forventninger til “The Hangover” når Anne inviterte meg med til å se den på mandag. På grunn av noen rare siste uker hvor dagene både på jobb og hjemme har gått forbi som aldri før, hadde jeg bare så vidt fått med meg tittelen når vi reiste inn til Sandnes. Men én ting ble jeg fortalt: “The Hangover” er en komedie. I ettertid ser jeg at det var alt jeg hadde behov for å vite før jeg satt meg ned i skinnstolene i sal fire. Resten av kvelden gikk slag i slag.

(Til deg som ikke har sett filmen enda: Nå vet du at det er en komedie — altså er det egentlig ingen grunn til å lese videre. Du bestemmer.)

“The Hangover” tar utgangspunkt i et ganske enkelt scenario. Tre unge menn og en kommende brudgom reiser til Las Vegas ett par dager før det planlagte bryllupet for å stelle i stand et utdrikningslag de sent vil glemme. Dessverre skjer nettopp dette, og ingen av de vidt forskjellige karakterene husker noen ting fra kvelden i forveien når de våkner på gulvet i luksussuiten dagen derpå (les: alkohol og tabletter, derav hangover). I den raserte leiligheten de våkner opp i finner de en baby, en høne og en tiger — men ingen Doug (som er den allerede nevnte kommende brudgommen). Resten av filmen går med på å samle spor fra kvelden før for å finne ut hva som egentlig har skjedd, hvis mål naturligvis er å finne igjen Doug et sted på ferden.

Regisør Todd Phillips (som tidligere har jobbet med filmer som Starsky & Hutch, Roadtrip og Borat) har samlet sammen fire fantastiske hovedkarakterer som står i glimrende kontrast til hverandre: En tilsynelatende fornuftig brudgom (Doug), en liten og kraftig tilbakestående svoger (Alan), en forsiktig og smått nervøs tøffelgutt (Stu) og en vågal og spenningssøkende “hunk” (Phil). Disse, sammen med mange andre plutselig involverte karakterer, gjør filmen latterlig morsom. Noen scener (f.eks. svogerens tale, besøket hos Mike Tyson og noen fantastiske sluttminutter av filmen) er så ustyrtelig tragikomiske at jeg felte små tårer mens jeg hikstet og lo av full hals.

Likevel skal jeg prøve å bremse ned litt — av hensyn til min medkinogjenger til venstre for meg i salen. Jeg så henne ikke smile en eneste gang gjennom filmen, heller ikke i de stundene hvor Anne og undertegnede hadde seriøse problemer med å ikke bli irritasjonsmomenter for de bak oss fordi vi gynget opp og ned i kinosetene av latter. “The Hangover” er en film du må se med de rette folkene, i den rette stemningen. Du må være åpen for enkel, banal guttehumor mikset med bøttevis av ironi og sarkasme. Du må kunne le av de små, vittige detaljene og kommentarene. Du må tåle å se en homofil japaner i trange bukser gestikulerer med seksuelle baktanker. Noen av dere må kanskje legge igjen en del av dere hjemme før dere drar avgårde.

Hvis du åpner opp disse små sperrene, vedder jeg på at du kommer til å storkose deg i halvannen time — og når du forlater kinosalen kan du nyte noen timer med problemfri hverdag på rosa skyer. For i et par timer er du litt gladere enn normalt, og du ler en god del oftere.

Filmen anbefales på det varmeste, med en usikker variabel som styres av X (de du ser filmen med) og Y (din egen innstilling og stemning).