For en liten time siden klikket jeg meg inn her på MANSHOW for å konstatere at det var som jeg fryktet; at jeg ikke hadde publisert noe av litterær eller kunstnerisk verdi siden søndag i forrige uke. Det er bare å konstatere at jeg lever en travlere hverdag nå enn før, og de timene jeg tidligere har benyttet til å lufte forfatteren i meg, blir nå brukt til å lufte fotballtreneren, sjusoveren og sofaliggeren som også hviler under huden min. Jeg håper og tror at jeg skal få endret på noen av disse prioriteringene, først og fremst ved å fjerne de to siste karakterene til fordel for noen sprekere, morsommere og bedre profiler. Hvilke som klarer å stå frem (og holde seg der) i det lange løp, vil tiden vise.

I løpet av mine fem år som blogger har jeg lært mye som man skulle tro kunne forhindre innlegg som dette, hvor jeg nærmest beklager min sviktende evne til å produsere innhold overfor meg selv og andre. Lærdom nummer én er at det er helt uinteressant for leseren å høre hvorfor bloggeren ikke har oppdatert sidene sine. Nummer to er det faktum at en skribents tid og lyst til å trykke på tastaturet alltid vil ha produktive oppturer og late, kjedelige nedgangstider. Dette er en av mange ting en blogger må lære seg å takle og beherske på best mulig måte.

Problemet i det siste har vært mer irriterende enn det en vanlig skrivesperre vanligvis er — nettopp fordi jeg ikke har skrivesperre i det hele tatt (faktisk opplever jeg en skrivekløe som overgår hudinfeksjonen jeg har pådratt meg på kneet). Mitt innlegg om snikekatten og dens familie kan til en viss grad bekrefte det utsagnet. Når jeg får tid til å sette meg ned for å skrive, har jeg lite å fortelle. Jeg kan selvsagt skrive om laget jeg trener, om jobb, leiligheten eller små observasjoner i de 24 timene jeg tross alt observerer på en eller annen måte hver eneste dag, men jeg får det ikke til.

Jeg klarer ikke å foredle det råmateriale jeg finner.
Jeg kommer snart mye sterkere tilbake.