Arkiv for november, 2009

Oppdatert søndag 23:00 med resultater.

Det er en stor dag for oss som følger engelsk og spansk toppfotball i dag. Programmet starter rolig med en “oppvarmingskamp” på Molineux Stadium mellom Wolves og Birmingham kl. 13:00. Etter det som nok blir en middelmådig oppvisning går resten av dagen slag i slag: Everton – Liverpool (0-2) spiller 14:30, Arsenal – Chelsea (0-3) kl. 17:00 og så El Clasico i kveldingen, Barcelona – Real Madrid (1-0) når klokka slår 19:00.

Jeg lader opp til en strålende dag med Hannus hjemmelagede omelett, fyring i peisen og mennenes 15km langrenn på NRK.

Postet i: Fotball&Sport

Helt siden jeg fikk E71 i hånden for første gang i fjor sommer, har jeg ventet på en etterkommer. Forventningene var skyhøye og engasjementet nådde et foreløpig toppnivå da jeg i går fikk hendene på en E72, arvtageren til Nokias kanskje aller beste allroundtelefon gjennom tidene. Gliset ser du under.

nokia-e72

Dette skrev jeg forøvrig om Nokia E71 i fjor:
Nokia E71 har tatt meg med storm. Den er så bunnsolid bra på alle punkt at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne. Dette er altså en av verdens minste fulltastaturtelefoner, men det til tross har den en fantastisk skjerm og et gigantisk batteri (BP-4L med 1000mAh for de av dere som er spesielt interesserte), i tillegg til at den er en drøm å skrive på. Og så koster den i underkant av fire lapper. La meg begynne med utseende, det faller meg mest naturlig. (Les resten på mobilbloggen.no)

Bare synd at E72 er bittelitt styggere enn lillebroren, og at Nokia har klart å senke den totale kvalitetsfølelsen på produktet. Men det gjør ikke all verden, forgjengeren var så til de grader suveren at til og med E72 føles som en suksess. Score, Nokia. Jeg slenger jammen på et hjerte igjen, jeg <3

Postet i: Bilder, Teknologi

Hæ? Høst?

Fra førersetet på vei hjem fra jobb registrerer jeg tydelig at skyene blir mørkere og været friskere for hver uke som går. Regnet pisker mot frontruten — men det kommer ikke igjennom, og vinden river og sliter i bilen og slenger meg i korte nykk fra side til side. Slagene fra nedbøren og den ulende vinden skaper en herlig, varm hyttestemning inne i Peugeotskuret mitt hele veien hjem fra Hillevåg. Jeg liker biler og jeg liker hytter.

Jeg tar meg selv i å finne høsten sjarmerende på et vis. Det har jeg ikke alltid ment, men det er mulig jeg har vokst på meg mors elsk til denne fargerike delen av året — både i bokstavelig og billedlig forstand. Grønne trær blir brått oransje før de mister hele sin fargedrakt. For å kompensere for det fargeløse kler menneskene seg opp i sterke farger for å gå på byen og delta i en etterlengtet kjøpefest — den kommer vel i år også, tross alt. Høsten er kanskje mer enn noe annet forandring, kontrast og variasjon. I alle ledd.

Det er nå når skumringen sniker seg langt inn på ettermiddagens territorium jeg endelig kan konstatere at månedene hvor sofatilværelsen er både hyggeligere og mer respektert, endelig er på vei. Velkommen, mørketid. Jeg står her med åpne armer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig

jdata.noPå torsdag og fredag i uken som gikk hadde jeg gleden av å få på jobbe på Jæren Datas hovedavdeling på Klepp, den som for mange herrens år siden het Neon Data(?). Jeg ble utfordret av salgssjefen min på Nordialog som mente det kunne være en god idé å utveksle litt erfaringer, samtidig som jeg kunne være med som en ekstra selger når de kjørte kampanje denne helgen. Det var en utfordring etter min smak.

WTF-note: Nordialog Stavanger kjøpte opp Jæren Data AS for ett par år siden.

En viktig del av jobben min disse to dagene gikk ut på å være til stede for å lære mer om hvordan dagene på Jæren Data er, hvordan butikken driftes og hva vi kan lære av dem (og motsatt). Denne jobben må ikke oppfattes som kontroll — ikke i det hele tatt — det var heller et etterlengtet og viktig steg i prosessen med å se og kjenne hvilke kompetanse som faktisk finnes i bedriften vår. For min egen del syns jeg det var både gøy og viktig å lære kollegaene mine der ute litt bedre å kjenne — både de som sitter i butikk og på verksted er vanvittig dyktige, hyggelige og flinke folk — det var veldig kjekt å se.

Det er både spennende og veldig interessant å se hvordan to forskjellige avdelinger, som (grovt sett) driver med det samme, kan være så forskjellige som Jæren Data og Nordialog er. Det er på alle mulige måter en positiv ting — en butikk kan drives på like mange måter som det finnes butikker, og de fleste vil ha noe å lære av de andre. Uansett er det svært lærerikt å se hvordan andre gjør de samme tingene som deg, dele observasjoner og synspunkter, snappe med seg noe av det andre gjør bra og til slutt sitte igjen med en vinn-vinn-situasjon for alle parter.

Let’s do it again.

Postet i: Hverdagslig

Mulig det blir litt mye Radioresepsjonen her for enkelte av dere, men det har seg jo slik at RR faktisk er en viktig del av min hverdag, så det får dere stå i. Nedenfor kan dere høre et klipp fra oktober, da “Losen” (aka. Bjørn Eidsvåg) vikarierte for en av “jentene” i RR. Han bidrar her i spalten hvor hver av resepsjonistene skriver en liten barnebokfortelling som de leser høyt for lytterne. Eidsvåg har skrevet historien “Helten Sivert”, men klarer ikke å holde seg helt i tøylene når han skal lese den noe spesielle fortellingen høyt for oss.

Jeg har sagt det før, men nevner det igjen: Skal du høre ETT klipp fra Radioresepsjonen, er det for øyeblikket dette. God helg!

(via nrk.no/rr)

Postet i: Underholdning&Youtube

Medias dekning av den pågående pandemien er helt på styr. Den ene krisemaksimeringen etter den andre pryder de nasjonale avisenes fremsider, hvor de i et evig rotterace prøver å overgå hverandre i å presentere akkurat den samme historien på best selgende måte. En gang innimellom får puppene til Triana Iglesias plass i høyre hjørne (også hun er jo litt grisete), men når man blar opp på side to har det originalet svinet kjempet seg til nok en helside.

svineinfluensa

Selv om budskapet om massevaksinering, død og fordervelse stort sett er det samme hver dag i hver avis, kan man se noen kreative forskjeller mellom de tabloide utgivelsene. Her en dag tok VG i bruk noen sedvanlige virkemidler — en fet versjon av skrifttypen “Courier” fortalte meg nok en hvit løgn om hvorfor akkurat jeg bør frykte døden som aldri før, og i bakgrunnen stod en gris så stygg som kun en gris kan være, som for å vise at også den står med foten planta godt i møkka i denne verdensomspennende virusinvasjonen. Ikke rart vi lar oss skremme.

Personlig har jeg klokketro på mitt eget immunforsvar, la det være sagt først som sist. Så langt har dette alene holdt meg oppe i en tid hvor alle rundt meg hyler og skriker som besatte. Immunforsvaret mitt har nemlig fungert glimrende i 21 harde år, og jeg kan ikke se noen indikasjoner på at den gode trenden skal finne på å snu. Nettopp derfor er det litt trist at jeg føler meg forpliktet til å ta denne sprøyta på solidarisk grunnlag overfor mine mindre utrustede (?) medmennesker. En eventuell vaksinasjon vil forhindre meg i å presentere omverdenen for mine suverene hvite blodceller, men på motsatt side står muligheten til å ta del i en felles aksjon som kan gi meg følelsen av en sterk tilhørighet til samfunnet rundt meg. Dette er ingen enkel avgjørelse, må skjønne.

Scenario #1: Hvis jeg ikke vaksinerer meg og ikke blir syk, er det uten tvil en personlig seier for meg. Jeg kan komme til å dra inn mange tåpelige elementer mens jeg godter meg på andres bekostning, som for eksempel at “dette er den positive seneffekten av å gå i shorts året rundt og å drikke mye sukkerholdig drikke (det er cola jeg sikter til, ja)”. Jeg kommer til å kose meg, det kan jeg si med veldig stor sikkerhet.

Scenario #2: Baksiden av medaljen er selvsagt risikoen for å ende opp som en idiotisk, slimete, H1N1-smittet egoist. Faren synes usannsynlig liten, men jeg er opplært til å tenke worst-case-scenario (eller nei, det er jeg ikke, men jeg tenker sånn), og da må dette vurderes opp mot den eventuelle seieren jeg allerede har nevnt.

Jeg har ikke helt bestemt meg for hvilken vei jeg vil gå. Den store seieren vs. det absolutte nederlag. En klassiker.

Vaksine eller ikke, død eller levende — man kunne blitt manisk depresiv av mindre. Mine tanker går selvsagt til de som, allerede før H1N1-viruset migrerte fra grisen til bonden, hadde under gjennomsnittet gode tanker om seg selv og menneskene rundt seg.

Til dere sier jeg: Husk — menneskekroppen har mange svin på skogen. Den mestrer nok ett til.

Postet i: Aktuelt

Gravplassen

So I said to the old man:
“Go far, far north,
and carry on forth.
At the end you will find
your faith’s worth.”

The old man gave me a puzzled look,
he kinda resembled Captain Hook.
Although I believe he was a cook,
he ran away and hid in a nook.

I said to the little child:
“Go far, far south,
and cover your mouth.
or you will see me
do the greatest shout.”

The child gave me a tearful glare,
he kinda resembled a scared hare.
Although he wasn’t trapped in a snare,
He passed out and made me pay the fare.

Then I said to the cop:
“Don’t arrest me!
Can you not see?
If you let me go,
I will be free!”

So that WAS a bad argument,
and I was locked in a great fundament.

Shame and pity on me,
who cannot allow there to be,
any Unspoken Words.

Jan Arve Malmin
1988-2004

(dikt: via)

Postet i: Bilder, JAM, Tanker

Jeg sitter mitt i et redaksjonelt luksusproblem om dagen. Stort sett alle filmene jeg bruker tid på er av middels god eller veldig bra kvalitet — og på samme tid får jeg tyn for å være for snill med vurderingene og karaktersettingene mine. Uansett, here comes another one…

state-of-play-3

I State of Play treffer vi Cal McAffrey (Russell Crowe), en respektert, dog noget spesiell, journalist som jobber for avisen Washington Globe, en bedrift som nylig har fått nye eiere som setter høyere krav til kommersiell suksess enn journalistikkens kvalitet og dybde. McAffrey er på mange måter på kollisjonskurs med avisens eiere på grunn av sin konstante søken etter de skjulte sammenhengende bak de tabloide overskriftene, og hans nøyaktige etterforskningsarbeid (som krever utallige deadliners utsettelse) faller flere ganger i dårlig jord hos styret og sjefredaktøren, Cameron Lynne (Helen Mirren).

Sammen med Della Frye (Rachel McAdams), en ung blogger (og til nøds journalist) i Washtingon Globes internettsatsing (en avdeling McAffrey ikke har spesielt mye til overs for), kommer McAffrey over en snøball av en nyhetssak som ruller seg større og mer omfattende etterhvert som vi følger de to journalistene i jakten på “the big picture”, eller sannheten, som det også kalles.

Saken synes allerede fra begynnelsen større enn McAffrey og Frye klarer å forstå, og flere moralske verdier blir satt på prøve når drap, korrupsjon, parlamentarisk uaktsomhet, kjærlighet og samvittighet med tiden blandes sammen i en historie som snur og vender på seg i over to timer i strekk. McAffrey får bruk for alle sine personlige kilder, som omfatter både politikeren og barndomsvennen Stephen Collins (Ben Affleck), Collins kone, FBI og flere polititjenestemenn. På grunn av en rekke private interessekonflikter havner han i moralske dilemmaer når han prøver å få publisert en nyhetssak samtidig som han verken vil skade seg selv eller sine nærmeste. Det klarer han bare til en viss grad.

I State of Play befester Russell Crowe sin posisjon som en av mine personlige favoritter i hele den store skuespillerflokken. Han har tidligere spillt roller som flere åpenbare actionhelter, men han gjør jobben minst like godt som den lite karismatisk “hverdagshelten” Cal McAffrey. Kvalitet tvers igjennom, det er det han er.

State of Play er en svært god thriller. Dyp, fengende og fyllt av spenning fra ende til annen. Det blir toppkarakter igjen, gitt. 6/6.

(Filmen er selvsagt arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)

Postet i: TV & Film

“Tores Knuteskole” er programmet for deg som ser verdien av kunnskap om knuter. Knuter kan komme til nytte i seiling, fisking, camping og livet selv – her er første episode av “Tores Knuteskole”.

Jeg liker hvordan radioresepsjonistene (fra NRK P3s formiddagsprogram og lokomotiv, “Radioresepesjonen”) aldri klarer å slutte å le av sine egne oppsett og produksjoner — både på radio og når de lager serier som denne. Ansiktsuttrykket til Tore når han prøver å skjule fnisingen sin er verdt disse fem minuttene alene.

God helg!

(Er det lov å skrive “<3“?)

Postet i: Underholdning&Youtube

Fra og med i dag er jeg en sertifisert Blackberry-selger — eller en preferred salesman, om du vil. Det kan jeg påberope meg etter å ha brukt hele arbeidsdagen min (!) på å gå gjennom et 18. kapittel langt e-læringsprogram produsert av RIM (WTF Note: Research in Motion, produsenten av disse herlige Blackberry-telefonene). Det var en styrkeprøve fra ende til annen, en håpløs oppgave på alt for lite tid, men som like fullt måtte fullføres.

Siden dette var et program for å lære å selge Blackberry, regnet jeg med at store deler av opplæringen skulle gå med til å introdusere og forklare Blackberrys ganske komplekse og spesielle synkroniseringstjenester for meg. Med andre ord regnet jeg med at e-læringsprogrammet skulle være både interessant og lærerikt — ja til og med uttrykket relevant dukket opp i hodet mitt i mine forberedende minutter før oppstart. Jeg tok feil. Jeg tok grundig feil.

Det viste seg at RIM var interessert i å lære meg opp i selger-faget før jeg fikk lære noen ting som helst om Blackberry-telefonene. Fra deres side kan jeg til en viss grad forstå viktigheten av å ha kvalifiserte selgere bak disken, men når de første 16 kapitlene handler om salgsteknikker som jeg allerede kan, føles det hele usannsynlig lite, ja, relevant. Grunnen til at det tok lang tid, spør du? – Du vet på biltilsynet, når du tar lappen? Når alle svaralternativene ser helt like ut men bare ett er ett hundre prosent riktig? Sånn var det. Og så måtte man begynne på ny igjen for hver gang man bommet. Og så endret spørsmålene seg. Og så endret svaralternativene seg. Hælle måne RIM, dette kalles overkill så det holder.

Uansett, jeg kom gjennom det og ble til slutt en preferred, certified, official dealer/salesman/man. Så hvis du trenger en Blackberry, er det bare å spør! Jeg kan nemlig stille åpne spørsmål for å få deg til å brette ut “your goales in life” — noe som igjen gjør at jeg kan finne den perfekte Blackberry Solution for deg. Og så kan jeg close salg med lukkede spørsmål på det perfekte tidspunktet, f.eks. på denne måten: “Hvordan vil du betale?” eller “Skal vi bare ta denne telefonen til deg da?”.

Plz.

Postet i: Teknologi

Jorunn Undheim og Bjørn Eidsvåg

I kveld har jeg hatt mitt første møte med to store norske artister, den eminente duoen Jorunn Undheim og Bjørn Eidsvåg. Førstnevnte har jeg riktignok hørt noen ganger tidligere i mindre sosiale sammenhenger og på diverse råneturer i Volvo 240′en hennes, men kveldens opptreden ble den første i et skikkelig, større arrangement. Hun bestod prøven med glans (og vel så det) i likhet med hennes “kompanjong” Bjørn Eidsvåg.

Jeg har lenge likt typen Bjørn Eidsvåg (en mening som begynner å bli ganske mainstream) og hørt på musikken hans, men sjansen for å høre han live har aldri slått meg så direkte som før kveldens opptreden. Min gode venninde Jorunn har vært med Bjørn Eidsvåg på fire forestillinger denne uken med et innhopp som Lisa Nilssons stedfortreder i duetten”Mysteriet Deg” (som til og med er satt opp som et ekstranummer!). Jeg forstår hvorfor Eidsvåg har valgt å ta med seg Jorunn på denne sangen — hun synger så rent og så enestående at hun langt på vei overgår originalen — det til tross for at hun vanligvis snakker jærsk, mens Nilsson tross alt har fordelen av å synge på sitt eget morsmål. Jorunn: WAY to go, du er ikke annet en fabelaktig!

“WTF? Note”: Jorunn Undheim vant en konkurranse på NRK P3 tidligere i år hvor premien var en opptreden sammen med Eidsvåg på “Blå” i Oslo. Det var den folkekjære teologen og artisten selv som valgte henne ut blant mange andre på grunnlag av hva hun hadde sunget inn på P3′s “telefonsvarer”, et valg han i kveld forklarte som veeldig enkelt. For kort tiden siden tok han igjen kontakt med Jorunn for å høre om hun ville være med på noen konserter i Stavanger-området, noe hun selvsagt sa ja til. Så sånn er det med den saken.

Jeg ankom konserten en halvtime etter at dørene hadde lukket seg og presset meg klamt innover til midten av rad nummer 10. (Det er bare å beklage til alle dere som bokstavelig talt ble tråkket på tærne, men Chelsea – Manchester United kom seirende ut av min prioritering av dagens program.) Jeg kom umiddelbart i den gode Eidsvåg-stemningen med en overdådig musikalsk fremførelse av “Verden Er Vakker”. I løpet av den neste timen kom hittene som perler på en snor — jeg tok meg i å trampe med rockefoten og nynne akkurat litt for høyt mer enn én gang.

Jorunn Undheim og Bjørn Eidsvåg #2

Eidsvåg overrasket meg med hans humoristiske og svært selvironiske småprat mellom sangene, dansetrinnene og dirigeringen underveis og det lune gliset når han forteller noe morsomt eller synger noe pinlig (det var hans egne ord) — han klarer å være ærlig og humoristisk angående sin tro og tvil og utvikling oppover årene, noe som flere ganger fikk salen til å bruse og le av begeistring. For å ta et eksempel: Under “Mysteriet Deg” snudde han seg bort fra Jorunn med hånden over ansiktet, som i selvironisk flauhet, mens han sang “men eg tenke på dei nydelige formene dine, på brystene som duve når du e engasjert, på dei vakre hendene som søke mine, kor tent eg blir når du e deilig alterert“. Glimrende!

Det fascinerer meg hvordan Eidsvåg samler et enormt bredt publikum med hans undrende og rolige tekster og melodier. Til tross for at han lenge har hatt et kristent budskap (eller i alle fall en kristen undertone) i sangene sine, virker publikumet hans nesten representativt for en gjennomsnittlig presentasjon av norges befolkning: her sitter ungdommer i gotherklær, funksjonshemmede, pensjonister, middelaldrende og unge voksne. Noen har kledd seg i finstasen og kommer i store lag, andre kommer i par som nyforelskede fjortisser. Rett bak meg sitter en herlig kar som stinker Ringnes og som ser ut som en gammel, fast Ruten-gjenger. Alle er her, alle smiler og alle synger med på “na-na-na-na”-trallene.

Turneén “De beste” ruller for tiden ut over hele det ganske land. Befinner du deg i nærheten av et av Bjørn Eidsvågs utvalgte konsertsteder de neste ukene, anbefaler jeg deg en hyggelig kveld på byen og en avslappende (men engasjerende) konsertopplevelse med en av norges mest folkekjære artister. Jeg quoter den tidligere nevnte mannen som satt bak meg, rett etter at siste ekstranummer, “Eg Ser”, var ferdigspillt: “Ja de der va faen meg verdt de!”

Postet i: Bilder, Musikk

1. Er det lov å si HOLD KJEFT?
2. Bak manshow
3. Fordypning: Snikekatt(familien)
4. HTC Touch HD2, aka. Leo
5. FIFA 10: En liten revolusjon

MANSHOW.no ble oppdatert med innlegg og twitter-meldinger 38 ganger i oktober. Fordypningsinnlegget om Snikekatten og HOLD KJEFT-kommentaren om smågutter som må stå og tisse var det dere viet mest tid til, gjennomsnittlig litt over 4 og litt over 5 minutter.

Tidligere “Mest lest”-oversikter:
September 09

Postet i: Bloggrelatert