Fra førersetet på vei hjem fra jobb registrerer jeg tydelig at skyene blir mørkere og været friskere for hver uke som går. Regnet pisker mot frontruten — men det kommer ikke igjennom, og vinden river og sliter i bilen og slenger meg i korte nykk fra side til side. Slagene fra nedbøren og den ulende vinden skaper en herlig, varm hyttestemning inne i Peugeotskuret mitt hele veien hjem fra Hillevåg. Jeg liker biler og jeg liker hytter.

Jeg tar meg selv i å finne høsten sjarmerende på et vis. Det har jeg ikke alltid ment, men det er mulig jeg har vokst på meg mors elsk til denne fargerike delen av året — både i bokstavelig og billedlig forstand. Grønne trær blir brått oransje før de mister hele sin fargedrakt. For å kompensere for det fargeløse kler menneskene seg opp i sterke farger for å gå på byen og delta i en etterlengtet kjøpefest — den kommer vel i år også, tross alt. Høsten er kanskje mer enn noe annet forandring, kontrast og variasjon. I alle ledd.

Det er nå når skumringen sniker seg langt inn på ettermiddagens territorium jeg endelig kan konstatere at månedene hvor sofatilværelsen er både hyggeligere og mer respektert, endelig er på vei. Velkommen, mørketid. Jeg står her med åpne armer.