På mandag ble det i regi av min tidligere klassevenninne Karen K. Mauland arrangert reunion for 1B-klassen (95/96-kullet) fra Rosseland skule. Festen ble holdt i nostalgiske omgivelser i Rosseland ballklubbs eminente klubbhus brakke, og med godt oppmøte fra 1B og noen innskudd av 1A-elever ble det en svært minneverdig kveld.
Som i alle sammenhenger hvor brorparten av gjestene ikke har sett hverandre på en stund, begynte festen med en punsj, mingling og drøs. Alle de største hittene fra det sene 90-tallet fylte rommet fra en boomblaster (det meste var egentlig gjennomført old school, hvem i alle dager eier og bruker en boomblaster i 2009?). Stemningen var perfekt.
Av program fikk vi servert innslag av breakdansing til Bomfunk MC’s megahit “Freestyler”, quiz (av trekløvergjengen Tale-Margunn-Mari), pinlige historier (fortalt av Harald, men dessverre inneholdt den hemmelige detaljer om både han, Martin og meg) og selvsagt den gode gamle “klinas-dansen” (som strengt tatt er veldig lite klinas og enda mindre dans).
Timene og drøsen bestod langt ut i de sene nattetimer for mange av gjestene. Festen nådde klimaks da Tale sendte en lapp til Cato (for Margunn) hvor hun spurte om de to skulle være sammen. Det ble de selvsagt, som historien har vist oss flere ganger tidligere. Jeg ble sammen med Tale, men hun ble sammen med Martin etter en het dans til “My heart will go on”, Titanic-sangen som på et tidspunkt var det viktigste innslaget på alle klassefester. Lapper ble sendt frem og tilbake via diverse mellommenn. Mari ville være sammen med alle, men hun endte til slutt opp med Martin. Det meste var som før.
Jeg vil takke for en glimrende kveld og et godt initiativ av Karen. Takk til alle sammen som var med å gjorde kvelden så barnslig som den var.
Pål Berge Stolt medlem av B-klassen (aka. B-gjengen), én av tre i den hemmelige spiontjenesten (HST), yppersteprest i kaninfarmen og æresmedlem i gullungegjengen.
Avatar, verdens dyreste film, regissert av James Cameron (som har medvirket i og stått bak filmer som bl.a. Titanic og Terminator-serien), er et datateknisk vidunder av en spillefilm. Vi snakker om nesten tre timer animert virkelighet som i alle deler av filmen er så gjennomført detaljrikt og vakkert at det i seg selv er verdt hele opplevelsen. I tillegg engasjerer historien.
Jake Sullys avatar og Na’vi-jenta Neytiri.
Året er 2154. Når tvillingbroren dør, får den tidligere marinesoldaten Jake Sully plutselig muligheten til å ta brorens plass i et forskningsprosjekt som foregår på planeten Pandora. Forskningsteamets primæroppgave er å bli kjent med den lokale befolkningen på planeten, Na’vi-folket. Dessverre for planeten Pandora og Na’vi-folket har menneskene funnet en type bergart på planeten som er svært verdigfull hjemme på jorden, og menneskene er villige til å utslette Na’vi-folket for å få utvunnet så mye som mulig av det svært lukrative metallet.
På menneskenes hovedstasjon på Pandora pågår en intern maktkamp mellom forskningslederen Dr. Grace Augustine og kapitalistene i firmaet som vinner ut den verdifulle bergarten. Sjefen for næringsvirksomheten på Pandora, Parker Selfridge, og den militære lederen Colonel Miles Quaritch viser liten forståelse og interesse for forskernes kontakt med Na’viene. Likevel er både Selfridge og Quaritch enige om at man i første omgang må prøve å bli venner med lokalbefolkningen og finne en fredelig løsning på utvinningsprosjektet. Tålmodigheten deres settes etter hvert på prøve på grunn av dårlige kvartalstall kombinert med at det tar tid for forskerne å komme tett innpå Na’vi-folket. Forskningslederen er ikke er klar over er at Jake Sully i mellomtiden har inngått en avtale med Quaritch om å få sine lamme bein helbredet hvis han gir militærlederen “inside information” om Na’viene.
Menneskene bruker tungt skyts.
Forskerene kommer seg tett innpå Na’viene ved hjelp av personlige “avatarer”. Trekk gjerne paralleller til det hinduistiske uttrykket avatar: “nedstigning” el. “inkarnasjon” av en guddom — hver av forskerne har fått laget en personlig versjon av seg selv i Na’vi-form. Ved å bli like Na’viene kan forskerne lettere få tillit hos de innfødte — men det er likevel lettere sagt enn gjort. Jake Sully blir tidlig betatt av Na’vi-jenta Neytiri, og i prosessen med å bli akseptert som Na’vi kommer han opp i flere vanskelige etiske dilemmaer mellom hans menneskelige forpliktelser og hans “nye personlighet” hos innbyggerne på Pandora. Det er denne reisen mot aksept og hans dobbeltrolle som menneske/Na’vi vi følger gjennom store deler av filmen.
Na’viene har mange fellestrekk med mennesker — eller kanskje heller med indianerene. Na’viene er høye, blåe og (nesten skremmende) sjarmerende, og de verdsetter naturen og dyrelivet som det kjæreste de har. De har også en unik mulighet til å kommunisere med alle planter og dyr på Pandora, inkludert deres største guddom, Eywa, representert ved et stort og vakkert tre som har til oppgave å holde planetens skapninger i samhandling og likevekt.
Avatar er en av de største og beste filmene jeg har sett i år. Ikke bare er den en fryd for øye – den viser også den kapitalistiske menneskehetens respektløse evne til gjøre fiender av dem som har et annet verdisyn enn oss selv — en egenskap som dessverre har preget store deler av den mørke historien vår her på kloden. Midt i menneskets grusomheten er historien om “hverdagshelten” Jake Sully og hans fascinasjon for Na’viene og Pandoras rike natur veldig lett å like (og dessverre litt for lett å gjette, men ikke så mye at det er problematisk), og totalinntrykket etter 2 timer og 45 minutt er for min del utelukkende positivt. Avatar må rett og slett få meget godt bestått.
Anbefales!
PS #1: Til de det måtte gjelde: ikke bli skremt av Science-Ficton-sjangeren, det er overhodet ikke nødvendig.
PS #2: Avatar vises både i 3D og tradisjonell 2D på kino i disse dager. Jeg så 2D-versjonen, men regner med at den blir enda bedre i 3D.
PS #3: Hvis noen vil se 3D-versjonen og trenger selskap, er jeg gjerne med!
Se trailer her:
(Filmen er selvsagt også arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)
Jeg vil gjerne få informere alle om at den årlige samlingen i familien Berges hus på lille julaften dessverre må utgå i år. Min kjære mor har akkurat ankommet huset etter en vellykket hofteoperasjon, noe som gjør at vi må kutte noen ting i juleforberedelsene. Håper at dere alle får en strålende jul til tross for at en tradisjon må vike, og at vi snakkes ved en senere anledning!
Hele familien Berge ønsker dere en fin og fredfull jul og julehøytid
Det er en opplest og vedtatt sannhet: Hvert år blir rogalendingen tatt på sengen av vinter, glatte veier og begrenset fremkommelighet som slår ned som en bombe over det ellers så fredelige jærlandskapet. “Vinteren kommer like bardust på oss hvert år, gjør den ikke?” spør vi hverandre, og rogalendingene kan bare ett svar: “Jo, jammen gjør den det!”
I dag er den dagen hvor alle som kjører SUV raser ut på veiene som før fordi bilene deres “er skapt for dette føret”, mens vi, som i denne sammenhengen er myke trafikanter i vanlige sedaner med forhjulstrekk, må ta det ytterst forsiktig for ikke å bli meid ned av overivrige førtiåringer i sine VW Tuareg-er og Audi Q7-bulldosere. I nettavisenes kommentarfelt er det om å gjøre å forfatte den beste setningen som inneholder “måking”, “uholdbart”, “Risa” og “de sier vi bor i verdens beste land, men…”. Jærbladet melder om kyr som står i snø til spenene. Vinter, kalles dette.
I går ble det altså plutselig desember her i vest, og denne gangen må det nesten være lov å være litt overrasket. Bryne er dekket av et hvitt slør som ikke har besøkt oss særlig hyppig det siste ti-året, og de få som våger seg ut fra peiskroken ser med en slags skrekkblandet fryd ut over det hele. Det er vakkert, annerledes og mildt sagt litt uvant — fotgjengere går mitt i bilveiene fordi fortauene fungerer som evigvarende steppingmaskiner med kalde føtter til følge, og billistene har egentlig nok med å holde seg på veien i utgangspunktet.
I Sirdal ler de av oss, det er jeg sikker på. Og fra Trøndelag og oppover.
Til tross for anarki på riksveiene og hatmeldinger til Risa (som vel snart må gå ut på dato, ærlig talt), tror jeg det finnes et sted inne i de fleste rogalendingers sinn som klarer å sette pris på at snøen for en gangs skyld ikke forsvinner idet den treffer bakken. Det er noe herlig rått, naturlig og ubeskrivelig nydelig med dette sjeldne vinterfenomenet her på Jæren. Snøen bringer frem julestemning, gamle minner og noen urnorske vikingtakter i meg når den kryper på innsiden av skolissene på det dårlige fottøyet mitt.
Det er en rar følelse å ha fått omgangssyke og oppleve at alle de som står meg nær ler av meg. Det kan ha noe med mine enorme forventninger til mitt eget immunforsvar å gjøre, som naturlig nok gjør fallhøyden min ganske høy når sykdommen en gang i skuddåret tar over styringen av kroppen min.
Under kan dere se Hansi sin kommentar på Skype når jeg forteller han at jeg er litt slakk i fisken.
(Forklaring: “Myrenga?” er egentlig et spørsmål om jeg vil være med å spille fotball med noen gutter/menn fra nabolaget hans, Myrenga.)
That’s what friends are for. Jeg la vel opp til det selv.
0Er det andre der ute som har probl. med Nokia E72? I så fall, legg gjerne igjen en kommentar på mobilbloggen: http://bit.ly/5cCljF (Ja, jeg opplever probl. selv..)
Hei alle, og takk for god oppslutning rundt julegave til min tvillingbror, Eirik. (Les mer her.)
Jeg har fått opprettet en egen konto til potten som skal overrekkes Eirik på julaften. Alle som ønsker å bidra med noe (50 kroner er nok — mange bekker små osv…)
Kontonummeret er: 3325.33.84714
Merk betalingen med navnet ditt hvis du ønsker at det skal stå på kortet som gis sammen med pengene på julaften. Hvis du ikke merker betalingen, regner jeg med at du ønsker å være anonym. Summen du gir kommer aldri til å nevnes, her står bare navnet ditt sammen med alle de andre som har gitt.
Takk for interessen for Google Chrome for Mac! Det er med glede vi kan informere om at en betaversjon av Google Chrome endelig er tilgjengelig for Mac OS X.
Her er litt kuriosa fra oss som jobber med Google Chrome:
- 73 804 linjer med kode
- 29 utviklerversjoner
- 1177 feil er utbedret
- 12 eksterne kilderedigerere og feilutredere i kodebasen til Google Chrome for Mac, 48 eksterne kodebidragsytere
- 8760 kaffekopper drukket
Konge! Chrome er min favoritt-jobbnettleser, kanskje slår den Safari på privaten? Chrome kan uansett lastes ned her (i beta-versjon, som den sikkert vil beholde til 2012, kjenner jeg Google rett).
Helt siden jeg sluttet å være liten — når var det igjen? – har jeg hvert år gjort et tappert forsøk på å komme i den litt abstrakte “julestemningen” nå i adventstider. Julestemningen er vanskelig å få tak på — for en “ung voksen” som meg består den foreløpig av faktorer som har formet seg og endret seg forsiktig gjennom hele barndommen, som oftest skapt av foreldre som bevisst og ubevisst har gjort mange av de samme juletingene hver gang kalenderen viser siste side.
Nettopp på grunn av disse usikre julefaktorene, mange av dem aldri tenkt på eller bestemt av hverken meg selv eller mor og far, er julestemningen vanskelig å konstruere eller fremprovisere — kanskje spesielt når man for første gang ikke bor hjemme i høytiden. Far og mor går ikke rundt med bakeforkle fulle av mel som avkommet har laget på skolen, glassbjellene som mor samler på henger ikke i min vinduskarm og den litt utdaterte julestjerna i et lyst tremateriale er ingen steder. Den vante CD-en med Sissel Kykjebø og Oslo Gospel Choir (?) spilles ikke på det triste anlegget i den gamle stua. Lukten av kongerøkelse glimrer med sitt fravær. Snøen… Jaja, den har vel aldri vært noen garantist på disse breddegrader.
Alt dette til tross — etter å ha hørt det far har sagt fra prekestolen i kirken hver julaften de siste ti årene, vet jeg at jeg uansett skal være glad og fornøyd med å faktisk glede meg til julen. Og det er jeg selvsagt — jeg gleder meg alltid til julen! Gleden har heldigvis skiftet fra å ta utgangspunkt i det materialistiske ved julekvelden til den samlende effekten høytiden har — det kommer kanskje som en overraskelse på dere som kjenner meg, men så voksen har jeg altså blitt. Denne overgangen skjedde forøvrig ikke i år, skal nevnes.
De siste årene har ikke julestemningen satt seg før treet pyntes med far, mor og mine søsken (i alle fall tvillingbror Eirik). Etter det har det tatt seg opp med at “alle” ungdommene jeg kjenner kommer og spiser mandariner og boller på lille julaften mens far og mor leder allsang av julesalmer*. Stemningen settes endelig når kirkeklokkene har ringt og vi setter oss ned med middagsbordet — hele storfamilien — oppkledd i vårt fineste tøy, klar til å innta familietradisjonen “benløse fugler” (som er kjøttkaker med en “twist”). Så følger en alltid like vellykket kveld — familieselskaper 1. og 2. juledag, og hangout med familie og venner i romjulen.
Nå er jeg plutselig i julestemning! Ønsker deg og dine nærmeste det samme, og en fin julehøytid!
* Tradisjonen med samling i familien Berges hus den 23. desember er i år litt usikker, men jeg kommer tilbake med endelig avklaring når det nærmer seg. Vi håper vi får det til!
Dette bildet (i dets to versjoner, #1 og #2) har blitt sett over 30,000 ganger, og over 500 har flagget det som favorittbilde på nettstedet flickr.com. Dessverre har ikke Eirik eget kamera lenger, og Flickr-kontoen hans er helt død.
Derfor prøver vi noen nytt her — de som ønsker å gi et bidrag til en julegavepott øremerket “Eiriks nye kamera” kan melde sin interesse på mail paalberge [at] gmail [dot] com. Alle økonomiske bidrag mottas med takk, små som store! La det skje! Skriv en kjapp e-post NÅ!
Jeg har kjørt til jobb hver dag siden jeg begynte mitt daglige virke på Hillevåg, og det er derfor ganske enkelt å finne pros- and cons for kollektivtransporten. Allerede etter én dag har jeg registrert følgende:
Månedskort er dyrt — 930 kroner for strekningen Bryne-Paradis synes voldsomt dyrt. Etter litt regning på vei hjem i dag viste månedskortet seg likevel langt mer gunstig enn enkeltkjøp av enveisbillett hver dag. Takk til Bjørnar som (på sin plass) påpekte at jeg ikke ville få riktig resultat når regnestykket var “enveisprisen x antall arbeidsdager”. Man må jo hjem igjen.
Tog er en sosial utfordring, spesielt om morgenen. Jeg prøver i det lengste å unngå setene som står overfor hverandre — i ettermiddag ble jeg likevel nødt til det, og jeg havnet over en ungfole som fant det for godt å ta av seg skoene og hvile disse på setet ved siden av meg. I tillegg oppstår problematikken rundt øyekontakt oftere i disse setene — den allerede nevnte sokkemannen hvilte øynene på meg nesten sammenhengende fra Sandnes til Bryne, kun avbrutt av de gangene mitt syn konsentrerte seg i hans retning. Jeg prøvde et kort smil første gang, men det ble ikke mottatt med noen som helst reaksjon overhodet, så jeg lot være resten av turen.
Å humre eller le for seg selv er ikke anerkjent som normal oppførsel. Dette problemet oppstod ukontrollert tre ganger i morges. Radioresepsjonen inneholder akkurat litt for mye “random humor” til at man kan forebygge spontane utbrudd.
Utfordringen ved å treffe kjentfolk, igjen, spesielt om morgenen. Dette kan oppleves ubehagelig. Jeg er sjeldent i humør til å smile over tid, føre en samtale eller klare å interessere meg i andre enn meg selv når klokken ikke har passert åtte. Foreløpig ikke et problem, kanskje fordi jeg stort sett ser ned i bakken og har øretelefoner på. (Til de av dere jeg eventuelt møter i fremtiden: Si gjerne hei og smil, men sjansen for at jeg er i såpass våken tilstand at jeg ønsker å tilbringe 34 minutter med deg er ikke direkte overhengende — beklager! Huk heller tak i meg på ti-over-fire-toget fra Stavanger hvis du ønsker.)
Temperaturproblematikken. Det er ganske nøyaktig null grader ute for tiden. Toget holder litt under normal romtemperatur. Det er et problem for meg som ikke er vant med å småspringe til toget om morgenen iført en varm vinterjakke og dressbukse. I utgangspunktet blir jeg varm uansett temperatur så lenge jeg ikke går med kortbukser, og overgangen fra løpetur til togtemperatur er derfor en påkjenning. Å svette så tidlig på dagen gjør meg EKSTREMT irritabel. Ser du at pannen min skinner på perrongen er det ikke vits å hilse en gang, sorry.
Sånn ellers? Jeg tror jeg liker toget. Mulig jeg fortsetter også etter prøveperioden.
For et par måneder siden bestemte mor og far (blogg) seg for å følge en gammel drøm om å klare seg uten et motorisert kjøretøy i garasjen. De solgte golfen og tok beina og syklene fatt. Jeg er mektig imponert over denne avgjørelsen, spesielt fordi mor venter på en hofteoperasjon (som burde skje i disse dager) og stort sett ikke kan bevege seg til fots uten at det er veldig tungt og smertefullt. Jeg beundrer også innstillingen deres til utfordringen: “Nå prøver vi dette, og hvis det ikke går så godt, er det på ingen måte et nederlag og skaffe seg en annen bil.” Det er en realistisk og sunn tilnærming til et høyt og ambisiøst mål.
Jeg prøver meg et lignende (dog noe enklere) prosjekt.
I går leverte jeg inn bilen min til bilverkstedet Reime og Lode på grunn av en vannlekkasje som gjorde baksetene mine akkurat litt for våte til at det var behagelig å sitte i dem. Samme dag fikk jeg meg en iPod Nano 5G (ene og alene for å følge Radioresepsjonens podcast). I dag tok jeg toget til nye Paradis Stasjon, som etter dobbelsporets inntog (hehe..) erstatter gamle Hillevåg Stasjon. I ettermiddag bestemte jeg meg for å gi NSB en siste sjanse og kjøpe meg et månedskort. I morgen tar jeg toget igjen, selv om bilen er ferdig reparert.
Jeg har ikke regnet på det, men det er liten tvil om at dette — hvis det skulle vise seg at det fungerer greit — er gunstig både for min økonomi og for vårt miljø. Jeg kommer ikke til å selge bilen uansett hvor godt dette fungerer — til det er det litt for upraktisk å besøke familie og venner i Bryne-Vigrestad-omegn til fots – men bilen har ikke vondt av litt færre kilometer, og lommeboka kommer definitivt ikke til å savne de ukentlige besøkene hos bensinpumpa.
Det skal i ærlighetens navn legges til at det er ekstra hardt for meg å sette bilen igjen hjemme grunnet min overdådige lidenskap til bilkjøring, og at rushtrafikk for meg på mange måter oppfattes som en naturlig forlengelse av kjøreopplevelsen.
Denne redegjørelsen ble publisert av to grunner: 1) Det var en god mulighet til å skryte over mine spreke foreldre, og 2) for å gi meg selv en følelse av forpliktelse overfor dere som titter innom bloggen fra tid til annen.
Siste kommentarer