Helt siden jeg sluttet å være liten — når var det igjen? – har jeg hvert år gjort et tappert forsøk på å komme i den litt abstrakte “julestemningen” nå i adventstider. Julestemningen er vanskelig å få tak på — for en “ung voksen” som meg består den foreløpig av faktorer som har formet seg og endret seg forsiktig gjennom hele barndommen, som oftest skapt av foreldre som bevisst og ubevisst har gjort mange av de samme juletingene hver gang kalenderen viser siste side.

Nettopp på grunn av disse usikre julefaktorene, mange av dem aldri tenkt på eller bestemt av hverken meg selv eller mor og far, er julestemningen vanskelig å konstruere eller fremprovisere — kanskje spesielt når man for første gang ikke bor hjemme i høytiden. Far og mor går ikke rundt med bakeforkle fulle av mel som avkommet har laget på skolen, glassbjellene som mor samler på henger ikke i min vinduskarm og den litt utdaterte julestjerna i et lyst tremateriale er ingen steder. Den vante CD-en med Sissel Kykjebø og Oslo Gospel Choir (?) spilles ikke på det triste anlegget i den gamle stua. Lukten av kongerøkelse glimrer med sitt fravær. Snøen… Jaja, den har vel aldri vært noen garantist på disse breddegrader.

Alt dette til tross — etter å ha hørt det far har sagt fra prekestolen i kirken hver julaften de siste ti årene, vet jeg at jeg uansett skal være glad og fornøyd med å faktisk glede meg til julen. Og det er jeg selvsagt — jeg gleder meg alltid til julen! Gleden har heldigvis skiftet fra å ta utgangspunkt i det materialistiske ved julekvelden til den samlende effekten høytiden har — det kommer kanskje som en overraskelse på dere som kjenner meg, men så voksen har jeg altså blitt. Denne overgangen skjedde forøvrig ikke i år, skal nevnes.

De siste årene har ikke julestemningen satt seg før treet pyntes med far, mor og mine søsken (i alle fall tvillingbror Eirik). Etter det har det tatt seg opp med at “alle” ungdommene jeg kjenner kommer og spiser mandariner og boller på lille julaften mens far og mor leder allsang av julesalmer*. Stemningen settes endelig når kirkeklokkene har ringt og vi setter oss ned med middagsbordet — hele storfamilien — oppkledd i vårt fineste tøy, klar til å innta familietradisjonen “benløse fugler” (som er kjøttkaker med en “twist”). Så følger en alltid like vellykket kveld — familieselskaper 1. og 2. juledag, og hangout med familie og venner i romjulen.

Nå er jeg plutselig i julestemning! Ønsker deg og dine nærmeste det samme, og en fin julehøytid!

* Tradisjonen med samling i familien Berges hus den 23. desember er i år litt usikker, men jeg kommer tilbake med endelig avklaring når det nærmer seg. Vi håper vi får det til!