Uncle Deadly – Monkey Do, Electronic Press Kit. Platen kommer mandag 1. februar.
Den skal faktisk kjøpes.
Postet i: Aktuelt, Musikk, Underholdning&Youtube
Uncle Deadly – Monkey Do, Electronic Press Kit. Platen kommer mandag 1. februar.
Den skal faktisk kjøpes.
Postet i: Aktuelt, Musikk, Underholdning&Youtube
Jeg har ikke peiling på verken kunst, dans, drama eller sang. Jeg er ingen kulturpersonlighet og har få tidligere referanser. MEN — jeg kan uttale meg om når jeg blir underholdt og når jeg sitter igjen med noe etter å ha hatt en opplevelse innenfor disse kategoriene. “Groovy” er et glimrende show, spillt av en herlig gjeng med engasjert ungdom med mange ekstremt gode kvaliteter og egenskaper på scenen.
Forestillingen begynner med at fire ungdommer klager sin nød over å være de eneste som ikke har noe å gjøre etter skolen på en fredag. De sitter og spiller på iPhonen når de plutselig blir sendt tilbake i tid til hippienes verden, hvor ungdommene lever sitt glade, opprørske liv for å endre fremtidens samfunns verdier og rettigheter. Et flott manus og god regi forteller historien gjennom mye dans og sang, gode skuespillere og fargerike kulisser.
Det er flere moralske poeng i fortellingen — med referanser tilbake til 70- og 80-tallet, men også fra nåtiden, for eksempel ved et effektivt lite spark i baken til “Midtpunktet” og det generelle tilbudet for ungdommen i jærkommunene. Likevel er det gleden av å skape og fremføre noe eget jeg sitter igjen med når scenen fylles med alle de involverte ungdommene på slutten av forestillingen. Gleden, entusiasmen og kvaliteten.
Jeg ble kraftig imponert av skuespillerferdighetene, fortellerevnen, koreografien i de mange dansene og sangen som ble presentert. De to sistnevnte er det mye av — passelig mye, godt fordelt gjennom hele forestillingen som naturlige elementer i historien som formidles. Det er noen stjerner av noen solister og musikere i dette stykket, som etter min mening fortjener turen til Storstova alene — men de havner (bokstavelig talt) i bakgrunnen av et gjennomført bra opplegg foran dem på scenen. Jeg tror det er slik det skal være, selv om jeg ikke har peiling.
Det kommer nok ikke som en overraskelse på dere at jeg anbefaler “Groovy” på det varmeste — mange av dere vil nok til og med se mange kjente fjes på scenen! Showet går hver kveld i Storstova førstkommende helg, og billetter kan bestilles via link fra Unge SPORs hjemmesider.
I tillegg til et fantastisk show, er du med ditt besøk med på å støtte en frivillig organisasjon som har lagt ned enormt mye arbeid i flere måneder. Unge SPOR har blitt lagt merke til i de fire jærkommunene, selv om de såvidt er ute av “oppstartsfasen” — det står det stor respekt av! Jeg anbefaler for øvrig en tur inn på hjemmesiden deres for å lese mer om hva de driver med og hvem de er!
Bildealbum fra forestillingen: Flickr // Facebook
Kom dere på fest!
Så, hva er “Groovy”?
Groovy er en musikal/revy i regi av ungeSPOR som blander “masse sjefs musikk, herlig dans, og selvfølgelig en viktig, sjarmerende og morsom histore!” (Les mer). Jeg anbefaler deg og dine å gå direkte til billettbestilling (forestillinger fredag, lørdag og søndag førstkommende helg).
Innen et par dager kommer det en litt lenger artikkel om musikalen/revyen. I mellomtiden kan dere kose dere med noen utvalgte bilder!
Noen gjør seg bedre foran kameraet enn andre, det er det definitivt ingen tvil om. Denne Celtic-supporteren tar mildt sagt av når han får med seg at TV-kameraet fanger opp de små armbevegelser han gjør til Bon Jovis “Livin on a Prayer”. Videre utfører han et kunststykke av en opptreden ned langs tribunen. Engasjementet, danseferdighetene og underholdningsverdien på dette klippet er så tett på en innertier du kommer. Denne mannen er en helt – og for en gjennomført utførelse!
Postet i: Underholdning&Youtube
På skremmende vis hender det at min far snapper opp spennende internett-tjenester før meg. I dag skjedde det igjen. På mange måter er det et slag i trynet når det skjer, tatt i betraktning at jeg er født inn i denne verdenen, mens han ble introdusert til “www” når han var dobbelt så gammel som jeg er nå. Den positive effekten er at jeg setter meg ned noen ekstra timer med Safari for å forsikre meg om at jeg ikke har gått glipp av andre store nyheter — et scenario hvor dette skulle skje to ganger på rad er naturlig nok utenkelig for meg.
Dagens nyhet (for meg) var Google Alerts. Wikipedia kan fortelle meg at Google kom med denne tjenesten en gang før oktober, 2008. Å kalle dette for en nyhet er med andre ord å ta litt for hardt i. Dagen min ble akkurat enda et hakk verre.
![]()
Utfordring: Finn én Google-tjeneste som ikke har vært ute i beta-versjon i ett par år før den får status som et ferdig produkt.
- Riktig, det finnes ikke…
Uansett, jeg gir det en sjanse: Google Alerts er en enkel tjeneste (har Google noen vanskelige?) som gir deg muligheten til å få en e-post hver gang noe dukker opp på internett om et tema eller en person du bryr deg om. Det eneste du trenger å gjøre er å skrive et ord, et navn eller en frase som du vil bli holdt oppdatert på. Jeg har laget en alert på alt som blir publisert om “Pål Berge”, og har valgt at jeg vil ha en e-post i uken med alle nye treff på meg som person. Far ligger et hestehode foran meg her også, og har gjort det samme med hans navn — senest i dag fikk han beskjed om at noen hadde linket til bloggen hans med hans navn som linketekst. Enkelt og greit — og veldig praktisk.
Du kan raskt lage dine egne “alerts” på google.com/alerts. Det krever (selvsagt) en Google/Gmail-konto, men til gjengjeld blir det litt lettere å følge med på hva som skjer uten for din virtuelle rekkevidde.
Følgende innlegget skrev jeg etter en fjelltur i september i fjor. Det ble aldri publisert, uvisst av hvilken grunn. Jeg publiserer det nå for å “fylle sendetid”, som de sier i Radioresepsjonen. Sannheten er at jeg i kveld har en skrivekløe uten like, men finner ingenting å uttale meg om. Så da ble det gammelt oppgulp nok en gang:
Kladd (uredigert i sin helhet) fra 1. september 2009, lagret klokken 01:42.
Vi sitter fem mann i bilen på parkeringsplassen på Lortabu og spiser hver vår sammenklemte matpakke — to doble skiver med nugatti og smøreost et sted i midten. Ute blåser det så mye at regnet trosser fysikkens regler om tyngdekraft, i den grad disse reglene finnes. To sauer, den ene like dum som den andre, ligger midt i veibanen og tror de to alene har sameie på all asfalt i mils omkrets. En vakker vårdag kommer de til å dø på grunn av sin uvitenhet.
Fire av oss skal opp til turisthytta Sandvatn som ligger noen kilometer inn og opp i terrenget. Sjåføren skal ned igjen til trygge, siviliserte omgivelser, men hun skulle nok gjerne vært med. Brødposene er tomme, det klamme regntøyet er på og sekkene er ferdig pakket med bagasjen lagt systematisk i bæreposer for å hindre regnet i å trenge inn til det aller viktigste. Bildørene presses ut mot vinden. Det er på tide med natur.
Vi sier farvel og lemper på oss sekkene. Vi trasker inn mot fjellsiden som ruver over oss. Vi skal tre hundre meter opp og noen tusen meter frem. Vi jobber mot klokken, værgudene og psyken. Noen andre turgåere ser på oss og spør lattermildt “Jaja, gjør vi dette frivillig?”. Jeg ler tilbake og svarer at det er herlig. “Herlig når vi kommer frem”, tenker jeg kanskje.
Oppe i høyden får vi bekreftet at regnet faktisk treffer bakken selv om det ser ut til å fly vannrett over gresset. Stiene er omgjort til levende bekker, og det som vanligvis er små elver som kan passeres ved å hoppe fra en stein til en annen, er nå buldrende fosser hvor passasjen må planlegges nøye i forkant.
Hvis leseren ønsker det, kommer det kanskje et fyldig sammendrag av turen fra Lortabu – Sandvatn – Langavatn. Nå vil jeg bare bekrefte at vi er tilbake igjen, i relativt god behold.
Postet i: Hverdagslig

Slik kan Twitter se ut og brukes. Her representert ved mannen som Bjørnar har quotet meg på.
Den oppmerksomme leser har fått med seg at jeg er å finne på Twitter. Jeg har hatt en relativt rolig markedsføring av mitt engasjement på minibloggtjenesten fordi jeg først og fremst bruker tjenesten (ved hjelp av programmet “Tweetie”) som et publiseringsverktøy. Hver gang jeg kvitrer noe på Twitter, blir dette lagt opp både her på bloggen og min Facebook-profil. Hva er så poenget med tjenesten?
Twitter kan forveksles med en miniversjon av Facebook. Det er å ta voldsomt hardt i — Twitter er en mini (miiiniii) tjeneste som lar deg gjøre én ting på din egen profil: Skrive små beskjeder og “statuser” på maksimalt 140 tegn og dele dem med omverdenen. De som ønsker det kan “følge” deg, og dine beskjeder vil da komme opp på deres Twitter-side (ref: “Newsfeed” på Facebook). Og hva kvitres det om? – Mye svada — det samme som på Facebook — men heldigvis med større mulighet til å kvitre om ting i “kategorier” (gjøres ved hjelp en hashtag – # – før et ord eller tema). I følge en undersøkelse kan kvitringen deles inn i følgende % per tema/kategori:
30% – brukerens nåværende status
27% – private samtaler
10% – linker til blogger og artikler
6% – politikk, sport og aktuelle hendelser
Rest. % – les hele tabellene (i artikkelen “Is Twitter a Mental Vacuum?”) på ReadWriteWeb.com
Det var allmennheten. Personlig bruker jeg Twitter til tre ting:
1) “RSS” for Manshow.no. Hvis jeg skriver innlegg som jeg ønsker å få tilbakemeldinger på eller at folk skal lese, lager jeg gjerne en kort tweet med link til innlegget som publiseres til Facebook og Twitter (og bloggen, men den slettes i disse tilfellene manuelt).
2) En slags “Short Message Service”. Hvis jeg finner artikler, bloggposter, videoer eller annet nettinnhold som jeg ønsker å dele, kan jeg gjøre det i en tweet. I disse tilfellene publiseres beskjeden til Facebook, Twitter og Manshow på en gang. Det siste året har bare to (av mange hundre) statusoppdateringer på Facebook blitt skrevet på nettsamfunnets sider — resten kommer fra Twitter. (Dét er det forøvrig overraskende få som får med seg, uten at det gjør så veldig mye.)
3) Finne interessant innhold på nett. Ca. 10% av alt twitter-snakk består av linker til interessant innhold på nett (eller 10% består av linker, langt i fra alt er interessant). Det er disse 10% jeg benytter meg av — det som ikke består av linker skumleser jeg så vidt gjennom. Det første jeg gjør når jeg setter meg ned foran Macen hver dag er å sjekke siste døgns kvitring. Jeg følger såpass mange freaker at jeg ikke får lest alt, men det er god portal inn til mange finurlige og fine artikler om ting og tang.
Så — bør du komme deg på Twitter? Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis anbefaler det. For de som ser for seg å bruke Twitter slik jeg gjør det i punkt én og to, er det en praktisk tjeneste — det er enkelt å poste statuser kjapt fra PC/Mac/mobiltelefon. Dog — jeg har en mistanke om at de fleste som har et brennende behov for å dele sin nåværende status 24/7 allerede lar seg tilfredsstille av Facebook alene.
Summa summarum er Twitter en glimrende inngangsportal til det store internettet, men baksiden av medaljen er MYE søppel, spam og en viss fare for avhengighet. Nei, jeg anbefaler det faktisk ikke. Ikke til den bruken Twitter egentlig er tenkt for i alle fall.
Mer om Twitter:
- Bjørnar om å gi opp Twitter (bjornartollaksen.no)
- Twitter (Wikipedia)
- Is Twitter a Mental Vacuum? — med statistikker (ReadWriteWeb.com)
- På Manshow.no, Twitter: Taget – Kategori
Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, PC/Mac, Tanker, Teknologi
Fredag kveld så jeg dokumentaren “En blodig tegneserie”, en film som søker svar på hvorfor de danske karikaturtegningene av profeten Muhammed skapte store internasjonale opprør på høsten i 2005 (og inn i 2006). I én time får vi se den danske regissøren Karsten Kjær besøke og intervjue flere imamer, ledere for internasjonale islamske organisasjoner og vanlige mennesker i land hvor islam er den største religionen. Det er en interessant dokumentar som viser massive kulturforskjeller mellom “den vestlige verden” og “den islamske verden”. Dokumentaren ligger i NRKs nettarkiv (varighet: ca. 50 minutt).
For vestlige europeere er det vanskelig å forstå bakgrunnen for de enorme oppstyrene som oppstod i kjølvannet av Jyllands-Postens offentliggjøring av tolv karikaturtegninger i september 2009. Flere danske ambassader ble antent under enorme demonstrasjoner i Syria og Libanon. I Tyrkia ble en italiensk katolsk prest myrdet. I Afghanistan og Iran var det store opptøyer.
Isolert sett er det ikke rart at vi spør oss hvordan alt dette kan skje på grunn av tolv tegninger av en profet. Mest av alt syns jeg likevel dette er spennende. Hva er det som gjør at mennesker noen hundre mil sør-øst for oss reagerer så voldsomt på noe vi ikke en gang forstår at er støtende? Hvorfor brenner de flaggene og ambassadene våre — hva betyr egentlig det? Er det ekte hat eller impulsive handlinger?
Når jeg ser dokumentaren med Karsten Kjær sammen med flere forskjellige intervjuobjekter, overrasker det meg å se hvor ekte og alvorlig engasjementet til imanene og lederne er når de snakker om karikaturtegningene. De fordømmer publiseringen uten å ha sett avisen eller tegningene — først og fremst fordi det er strenge normer og regler for å avbilde profeten Muhammed, spesielt hos sjiamuslimene (hvor det er forbudt). Kjær viser frem noen av karikaturene til de han intervjuer — noen reagerer med sinne, andre er villige til å diskutere hva som er problemet med dem.
Dokumentaren i sin helhet viser til en viss grad et nyansert bilde av oppstyret, naturlig nok sett med vesteuropeiske øyne. Den har noen spennende poeng som jeg mener er interessante å tenke over — spesielt sitter jeg igjen med en sekvens et stykke ut i dokumentarfilmen. En avis i Midtøsten startet en karikaturkonkurranse hvor temaet var Holocaust, som et svar på Jyllands-Postens karikaturkonkurranse. Redaktøren poengterte at vi (sekulære vesteuropeere) snakker om ytringsfrihetens viktige posisjon i demokratiet, men at en slik konkurranse aldri kunne funnet sted i det vestlige europa uten massive reaksjoner. Det har han rett i — avisens konkurranse ble fordømt av flere europeiske land. Selv om karikaturer av Muhammed vs. karikaturer av Holocaust for oss er veldig lite parallelle og i det hele tatt en ganske søkt sammenligning, viser det noe om hvor dypt dette sitter forankret hos muslimene. Karikaturtegningene er i alle høyeste grad vonde og respektløse i mange menneskers øyne.
Jeg har ingen konklusjon til dette innlegget, men jeg ender opp med å tro at forståelse og respekt for andre kulturer og religioner er viktig. I et internasjonalt samfunn uten kulturelle landegrenser er ytringsfrihetens posisjon et langt mindre problem enn vår interesse og søken etter kunnskap om våre medmennesker.
Ressurser:
- En blodig tegneserie (dokumentar, NRK Nett-TV)
- Islam, Muhammed-karikaturene (Wikipedia)
Far og jeg har akkurat diskutert temaet som Sven Egil Omdal (ref: journalist, Aftenbladet) belyste i gårdagens “Medieblikk”. Tittelen er “Fremtiden er til leie”, og artikkelen handler om de fysiske bøkenes fremtid (i kamp momot digitaliseringen). Min far og jeg har litt forskjellige utgangspunkt for en debatt om dette temaet, men vi er likevel enige i at de teknologiske inntoget kan ha både fordeler og ulemper.
De som har kjent meg en stund vil kanskje løfte litt på øyebrynene og lure på hvorfor jeg bryr meg om bøker — en reaksjon på sin plass, for all del. Sannheten er at bøker i e-format appellerer til meg på en måte de fysiske mursteinene aldri har klart. Kanskje en e-bok-leser er det som skal til for å åpne de heftige kjettingene som henger rundt den hjernedelen min som styrer leselysten? Bare fremtiden kan fortelle meg det.
Uansett hvor stor bokinteressen din er, kan fremtiden by på noen spennende løsninger (eller kontroversielle løsninger, hvis du er av den konservative typen). Jeg anbefaler dere uansett Sven Egil Omdals artikkel:
“[...] Det er spådd, blant andre av professor Anne-Britt Gran ved BI, at i løpet av fem år kommer hver femte bok som selges, til å være en elektronisk bok, uten vekt og omslag, uten den tunge gode følelsen av å ha fått noe fysisk for de 349 kronene. 20 prosent er forskjellen mellom liv og død for de fleste bokhandler, klarer de ikke å få tak i også denne omsetningen, blir det takkekort, tegnesaker og kosedyr også i resten av hyllene.
Bokhandlerne kan se seg rundt etter platebutikkene for å få et fysisk inntrykk av hvordan framtiden kan arte seg. [...]“
Postet i: Bilder, Hverdagslig
Siste kommentarer