Arkiv for mars, 2010

Helt siden jeg fikk lappen for ganske nøyaktig fire år siden, har jeg hevdet til politistudent og bror Eirik — og alle andre for den saks skyld — at jeg ikke tenker så mye på om politiet står langs veiene, fordi, quote: “jeg ser politiet før politiet ser meg”. Og selvsagt fordi jeg stort sett forholder meg til gjeldende fartsgrenser. Etter en litt uoppmerksom hendelse rett etter Helleland og Ben’s Café i går, må jeg innrømme at jeg har tatt meg litt vann over hodet. Likevel: Jeg står fortsatt på at jeg ser politiet med falkeblikket mitt hvis jeg vil det, og at gårdagens hendelse bare skylles et utilregnelig gjerningsøyeblikk, for å bøye en litt oppbrukt klisjé.

Først og fremst — jeg skryter ikke over å ha kjørt for fort, og jeg kjører generelt relativt forsvarlig i trafikken. Tro meg den som vil, nå er det i alle fall nevnt.

Møtet med utrykningspolitiet skjedde på vei hjem fra en herlig hyttetur på Tonstad. Jeg hadde akkurat handlet meg en 160 grams hamburger og en cola på Shell 7-Eleven, og makker Martin i passasjersetet gomlet på en rykende fersk Calzone.

Etter å ha gasset opp for å komme i “marsjfart” ut fra Shellen, med et godt tak rundt hamburgeren med venstrehånda, viste det seg at min oppfatning av lovlig marsjfart på strekningen nok lå et godt stykke over det myndighetene og Onkel Politi var blitt enige om i forkant. Som kjent er det sistnevnte instanser som har fasiten i slike situasjoner, og jeg ble vinket inn til siden av en mann med en Star Wars-lignende lightsaber, cirka ett hamburgerbit etter svingene nord for Helleland. Jeg manglet et nærlys og kjente hjertet banke litt smånervøst for det.

Mannen som kom bort til meg brydde seg minimalt om oppbrukte lyspærer.

“- God ettermiddag.”
“- Heihei!” sa jeg, mens blikket mitt gikk opp og ned, fra politimannens øyne (det er høflighet å se på myndige personer når de snakker til deg) og skjemaet han holdt i hånden, med tittelen “Forenklet forelegg”.
“- Det viser seg at det har gått litt fort, og du skal få en liten bot av meg.”
Litt fort betyr aldri litt fort, og liten bot betyr aldri liten bot, tenkte jeg. Jeg spant videre på det i hodet og fortsatte dialogen:
“- Da kan jeg ikke annet enn å beklage. Kan jeg spørre hva fartsgrensen er på denne strekningen?”
“- 60. Og du har kjørt forbi to 60-skilt.” svarte den uniformerte mannen momentant, dog med en overraskende høflig og vennlig tone. “- Men jeg har ikke fått den nøyaktige målingen enda, så du må bare spise hamburgeren din.”
Når en politimann sier at du skal spise hamburger, så spiser du hamburger.

Politimannen stilte seg bak bilen og noterte flittig på skjemaet. I mellomtiden innrømte jeg både for meg selv og for Martin at jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvor fort det hadde gått, men at det fort kunne ha gått godt over 80 km/t, tatt i betraktning at jeg må ha regnet med at dét var fartsgrensen. Vi ble enige om at det ikke kunne ha gått ekstremt fort, selv om jeg satt med følelsen av at strekningen Tonstad – Helleland kunne ha gjort meg litt fartsblind. Herligere veier for en kjøreglad ungkalv skal du tross alt lete en god stund etter.

Politimannen kom tilbake til vinduet samtidig som mobilen min ringte. Jeg skrudde den på lydløs, trodde jeg, men jeg må ha bommet, for Hanne Mari fikk med seg hele den følgende dialogen.

Mens representanten fra UP forklarte meg rolig og kontrollert hvordan prikker fungerer, hva et forenklet forelegg er, hvilke rettigheter jeg hadde og hvilken fart jeg ble målt i, flakket fortsatt blikket mitt mellom mann og skjema. Forgjeves så jeg etter beløpet på den klissvåte papirlappen, men det trengtes ikke, for politimannen var endelig ferdig med prosedyrene og kunne røpe hva utskeielsen hadde kostet meg. Jeg signerte, beklaget meg igjen, smilte og svingte ut med en følelse av at hele situasjonen var ganske ryddig og ordentlig, alt tatt i betraktning.

Så løftet jeg opp bluetooth-handsfree’en til øret, som jeg pleier når jeg kjører, og i andre enden får jeg servert:

“KÆ FILLEN!?! He du fått SEKS TUSEN FEM HUNDRE i bot?!”

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

(via CiViX)

Postet i: Underholdning&Youtube

(Jeg liker å se på meg selv som over gjennomsnittet økonomisk bevisst. Det er kanskje den største løynen jeg noen gang har klart å tvinge inn i bevisstheten min.)

For snart to år siden kjøpte jeg et monster av en stasjonær PC, et drog med firekjerners prosessor, hovedkort i gamer-klassen, plenty med minne, 1 terabyte harddisk og 1GB RAM på skjermkortet. Og ja, to 23 tommers skjermer med støtte for full HD, ekkelt omfavnet av en blank pianolakk. Spesifikasjonslisten stod så til de grader ikke i stil til behovet, som var like virtuelt og virkelighetsfjernt som et hvilket som helst avansert spill som denne maskinen kan kjøre på maksimal ytelse. Og vent — først nå kommer klimaks: PCen har aldri fungert, og jeg har aldri gjort noe med det. Før nå.

I forrige uke leverte jeg hele makkverket inn til Jæren Data på Klepp, et selskap med tilknytning til Nordialog, for å få fikset skraphaugen for en noen lunde rimelig penge. PCen hadde stått og støvet i ett kott hos mor og far i halvannet år, flekk ny, uten en skramme, men med et skjermbildet som frøs hver gang PCen hadde stått på i mer enn tjue minutter sammenhengende.

“Kan dere se på denne?”, spurte jeg. “Jeg tenker å bruke den som mediasenter eller noe i den duren. Ikke noe hastverk, se på den når dere får tid.”
På andre siden av disken står en samarbeidsvillig servicearbeider med hodet halvveis nede i kabinettet.
“- Mediasenter? Denne her?”

Jeg forstod fort at PCen ikke var så dårlig som man kanskje skulle tro, tatt i betraktning at den er en relativt gammel sak i PC-verdenen. Videre oppfattet jeg at jeg fremstod usedvanlig lite kompetent, spesielt når jeg allerede hadde insinuert at jeg “hadde litt peiling”, noe som er en sannhet med kraftige modifikasjoner når man står på gulvet på Jæren Data. Folk som setter slike PCer som mediasentre kjører ikke 2001-modell Peugeot 406, så mye forstod jeg i alle fall.

“Eller, jeg kommer sikkert til å game litt på den også”, tvingte jeg frem, som et godt rotak for å få meg ut av situasjonen.
“- Hva er det du spiller?” spør mannen bak disken interessert.
“Nei, det er noen år siden sist nå. Jeg spillte en god del Counter Strike i sin tid, det hadde sikkert vært gøy å gjøre igjen.”
“- Counter Strike?”

“Ja, og så kanskje litt Age of Empires 2?”

Fail.

Postet i: PC/Mac, Teknologi

Det er på tide å blåse liv i en gammel flamme. Denne bloggen har de siste ukene (for ikke å telle på måneder) vært like aktiv som de fleste andre norske blogger, og det er strengt tatt ikke positivt i det hele tatt. Jeg tar selvkritikk på det groveste overfor alle trofaste besøkende som annenhver dag sjekker innom for å fylle deres dyrebare minutter med enkel lesning — og takker med en gigantisk ydmykhet for at dere fortsatt henger med. So — lets get on with it!

28. februar skrev jeg om overskuddsprosjektene i hverdagen, og hvordan de må vike når tiden går fort, overskuddet er minimalt og dagene stort sett bare ruller på ferdiglagte skinner. De siste ukene har vært nye beviser på nettopp dette. Men jeg er på mange måter back on track, eller off track, der jeg liker å være. Slik føles det i alle fall akkurat nå, så får vi se hvor lenge det varer.

I helgen besøkte jeg for tredje gang på ett år familien Underhaugs hytte i Sirdal. Turer opp dit pleier å være en sikker vinner — og jammen ble det slik denne gangen også. For tredje gang var det også et nytt reisefølge, denne gangen stort sett bare Hå-buer og en skapning fra Orre — det gikk godt, tross alt. Det var selvsagt trist at vi ikke fikk gått Sesilåmi, som ble avlyst på grunn av vind (les: overvann og lite snø og mange plussgrader og elendighet), men vi klarte å kose oss uansett. Til de av dere som ikke forstår sarkasmen min — noe som er forståelig når jeg ikke har vist meg på skrivefronten i én og én halv evighet — vi reiste ikke opp for Sesilåmi.

(Siden jeg på usedvanlig vis klarte å glemme fotoapparatet hjemme, har jeg brukt en nederlandsk bondegeit som illustrasjonsfoto. Fin den.)

Vi reiste opp for badstu, sosialt samvær og en tur i trekket. Alle disse kriteriene ble oppfylt, og stemningen var upåklagelig fra fredag, gjennom lørdagen og ut søndagen. Ådne avsluttet helgen med det som må være en ny rekord i reisetid fra Sirdal til Bryne på en tett trafikkert søndag. Av hensyn til sjåføren nevner jeg ikke faktisk kjøretid, men bemerker at den var usannsynlig kort.

Vel hjemme igjen har jeg i kveld vært hos mor, far og Eirik for å planlegge en Israelstur en gang i fremtiden. De av dere som har kjent meg en stund vet at vi fire bodde i Jerusalem i ett par måneder på mine yngre dager, og jeg har lengtet tilbake siden den gang. Nå ser det ut til at det kan bli en familietur i 2011 — det ser jeg veeeldig frem til, og jeg håper virkelig vi får det til å klaffe.

Det var det. Stemningsrapporten avsluttes med håp om en eskalerende aktivitet her på bruket de neste ukene. Takk for besøket og velkommen igjen!

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, PC/Mac, Tanker

“Hvis en debatt skal være konstruktiv og lærerik – noe som jo er ønskelig for de fleste – er det vesentlig at motparter kan behandle hverandre med respekt og vanlig høflighet. 

Påstander kan med fordel utdypes og forklares, og motargumenter bør besvares uten å bevege seg innom sjikanering av motpartens person. Slik er det i det daglige liv «der ute», så jeg ser få grunner til at det ikke skal fungere på nett. Noen kjenner disse normene som «normal folkeskikk». Andre kjenner det tydeligvis ikke.”

Les hele innlegget mitt på jbl.no.

Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert

Dette overgår alt. Superawesome!

Hvis videoen henger eller laster treigt,
hold over der det står “1080p” og velg en lavere kvalitet (helst 720p).

(via Bjøssleik)

Postet i: Musikk, Underholdning&Youtube

Media har kost seg med Bjørn Einar Romøren de siste døgnene, i anledning hans statskupp tjuvhopp i Kollen tidligere i uken. Igjen sitter en gråkvalt hopputøver og tror han er hatet av alle, mens sannheten er at flertallet antagelig “gir balla”. Faktum er heldigvis at det er media som later som at alle bryr seg om testhoppet, og at ale derfor hater han. “Kuppet i Kollen” har blitt dratt så til de grader ut av proporsjoner at jeg ikke har noe annet valg enn å tro at det er FRP som står bak hele mediestormen.

Det er mange ting som skuffer meg med denne saken. Espen Bredesen som uttalte at man bare kunne “drite i hopprennet” etter at “kuppet til Romøren” ble kjent. Marit Bjørgen og en rekke andre kvinnelige sportsikoner støttet Anette Sagen og insinuerte ett eller annet relatert til kjønnsdiskriminering. Faren til Sagen måtte si noe (om “drittsekker” og sånt). Fabian Stang og Oslo kommune var skuffet over Bjørn Einar. I kveld ble det holdt en pressekonferanse der det ble klart at han nå blir utestengt fra de to neste rennene i Lahti. Hva er alt dette for noe dritt?

Etter å ha lest ti-femten artikler på VG.no og scrollet helt ned til bunn i alle disse, kan du finne ut at Romøren var én av 12 testhoppere dagen før den offisielle åpningsdagen. Forståelig nok har denne detaljen blitt skånet fra de fleste artiklene og overskriftene som er skrevet om denne ikke-saken, da det ikke passer så godt med resten av historien VG prøver å formidle.

Den eneste som har stått med begge beina plantet på bakken og tenkt logisk mens han har uttalt seg i denne saken, er Ingebrigt Steen Jensen. Han tørr å snakke om “medieskapt galskap” — i tillegg til at han så vakkert uttaler: “Jeg reagerer på at hele idrettsnorge tar avstand fra både Kollenhopp og Romøren, og jeg opplever at man går til et enormt angrep på noe som ikke er veldig kritikkverdig.

Jeg har alltid likt Steen Jensen. Og jeg har ingenting i mot Bjørn Einar Romøren. Now STFU.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Kommentarer, Tanker