Arkiv for april, 2010

Iron Man 2 er to timer blodharry, teknologispekket action som mellom robotkrigen slår til med glimrende humor. Det må man jo like.

Du har sett det meste før: transparente dataskjermer fra CSI, laboratoriumer fylt av flyvende grafikker som kan dras og forstørres med bare hendene og atomfysikk på et veldig populistisk og forenklet nivå. Spe på med Robert Downey Jrs arrogante og egosentriske utstråling, et herlig og (igjen) skikkelig harry manus, den røde Iron Man-drakten og ondsinnede superhelter med pisker av lyn stjålet rett fra God of War II — og der har du god underholdning, right there.

Etter at milliardæren Tony Stark (Robert Downey Jr) røpet at han var hele verdens superhelt i den første Iron Man-filmen, har han nå blitt et globalt ikon og en superstjerne. Oppstandelsen rundt han har gjort egoet hans flere hakk kvalmere, og han handler fortsatt helt etter eget forgodtbefinnende. Dette forsterkes av at han begynner å gi blanke fordi grunnstoffet han må injeksere i brystkassen for å styre robotdrakten Iron Man gjør at kroppen hans sakte men sikkert slites ut.

Tony Stark og hans Stark Industries påstår å ha “privatisert verdensfreden” med sin Iron Man. Det liker det amerikanske militæret dårlig, som sammen med sin våpenleverandør Justin Hammer (Sam Rockwell) krever at robotdraktene leveres til dem, begrunnet med den kjente strofen om “rikets sikkerhet”. Tony Stark nekter å gi slipp på sin eiendom, og Hammer blir nødt til å leie inn Starks russiske familiefiende, fysikker og dranker Ivan Vanko, for å konstruere sine egne “droner”, eller robotter. Det går selvsagt som det må gå når disse braker sammen.

Det imponerende med Iron Man 2 er at robotkampene er langt i fra like blodharry som de roligere pausene i mellom. Robert Downey Jr replikker og hele hans væremåte er som hentet ut fra det hardeste rånemiljøet i Hå kommune, og det fungerer — ikke overraskende — utmerket godt som underholdning.

Og skulle du mot formodning ha klart å holde smilemuskulaturen i sjakk av det som allerede er beskrevet, er sjansen stor for at du må gi tapt når Scarlett Johanssons karakter maltrakterer et helt fotballag i en ninja- og Matrix-inspirerte kampscene, iført en obligatorisk tettsittende heldrakt.

Iron Man 2 er en fest av en actionfilm som nesten hører mer hjemme i komedie-sjangeren, og som kanskje først og fremst appellerer til det mannlige publikum. Det aner meg i alle fall at fruen her i huset hadde følt seg pinlig berørt opptil flere ganger, mest sannsynlig i de scenene hvor jeg gliste bredest.

Flere filmomtaler:
- Avatar
-
State of Play

Les mer i TV & Film-kategorien her på sidene, eller se alle mine filmrangeringer her.

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

For ganske nøyaktig én uke siden publiserte jeg to setninger som har fått mange til å kreve en eller annen form for oppfølging. Meldingen min lød som følger:

Nå kommer jeg med etterfølgeren. Basert på lite erfaring og lite privat bruk: her følger min offisielle meningsytring om Apples surfebrett, iPad. Jeg daterer disse meningene til dagens dato, 26. april 2010, slik at jeg kan ombestemme meg på et senere tidspunkt og fortsatt komme ut av det hele med hodet hevet høyt.

Kształt i projekt (polsk for “Utforming og design”)
Det første som slo meg da jeg så iPad for første gang i virkeligheten, var nøyaktig det samme som slo meg da jeg første gang så den på promobildene fra Apple. Det er en svart kant rundt skjermen som ikke skulle vært der, designmessig. Jeg ser at det er praktisk med en viss margin i alle kanter slik at jeg ikke trykker hemningsløst på tastaturet når jeg egentlig leser en e-post, men likevel. Den er kjip, stygg og overdimensjonert — jeg føler meg veldig trygg på at Apple halverer denne i neste utgave. Og — historisk sett trenger det ikke gjøres så mye annet i en eventuelt oppgradert versjon. Apple er tross alt godt kjent med å selge utedoer som kongelige palasser.

Og mens vi er inne på det: du DRITER i den breie kanten når du får iPad i hånden. Det føles bare riktig. Dette er slik internett skal være — innrammet i en svart ramme, støpt i aluminium, flommende mot deg fra tusenvis av LED-lamper bak en solid glassplate. Den føles mer solid enn en Macbook, og den er tung, massiv og iskald etter en lang tur med posten. Perfeksjonisme satt i system har jeg sagt tidligere. Det sier jeg ikke om iPad, fordi:

Programari i la interfície d’usuari (katalansk for “Programvare og brukergrensesnitt”)
Én ting er at Flash gjerne er roten til mye ondt, og at det krever mye ressurser, og at det kommer til å bli erstattet med HTML5, og at Steve Jobs i Apple og Shantanu Narayen i Adobe er bitre fiender, MEN: flash er en gigantisk del av internett og kan ikke utelukkes fra et produkt som i følge Apple er “the best way to surf the web”.

Når java-støtte også glimrer med sitt fravær, og summen dermed blir at både nettbank og porno ikke kan benyttes/nytes, da har man utelukket iPad som et produkt for en stor del av en potensielt gigantisk målgruppe. Mange argumenterer med at sistnevntes fravær ikke nødvendigvis er negativt — jeg kan strekke meg til å være enig i at jeg godt kan slippe å se businessmannen dra ned dressbuksene på toget — men jeg mener fortsatt ikke det er Steve Jobs jobb å fjerne muligheten. Flash er stort, også utenfor de forlengst oppkjøpte xxx-domenene.

Nå skal jeg glemme disse manglende. Brukergrensesnittet er fantastisk — prikk likt som på iPhone, bare doblet et par ganger i størrelse og oppløsning, og optimalisert for den store boltreplassen. Tunge nettsider glir glatt opp og ned, selv om man av og til må vente litt for at alt skal lastes inn om man ruller seg kjapt nedover. Tastaturet dukker opp når du trenger det, og det fungerer helt OK til å skrive kalendernotater, webadresser og å redigere små dokumenter. Likevel er det litt for lite til at man kan adoptere allerede innlært skrivemønster fra PCen over til touchskjermen, og iPaden er i tillegg litt vanskelig å plassere i fanget når du skal skrive lenge. For min del velger jeg Macbooken for blogging — det tror jeg de fleste kommer til å gjøre. I alle fall per 26. april 2010.

Jag förstår inte skit! (Svensk for: “Er den virkelig verdt alle pengene?”)
Det kommer veldig an på hvor mye penger den kommer til å koste. Den er ikke verdt 9000, og uten 3G er den nesten ikke verdt halvparten heller. For de som farter mye kollektivt, tror jeg den kan være en glimrende reisevenn hvis du kjøper den med SIM-kort en gang på sensommeren. Hvis du i tillegg ordner deg en amerikansk iTunes-konto, slik at du får tilgang til bøker og tusenvis av serier, dokumentarer og filmer, er den et glimrende mediasenter.

Etter å ha prøvd den daglig i en uke sitter jeg likevel i sofaen like dum som da Steve Jobs presenterte den første gang:
- Trenger jeg dette? Eller er det bare en sinnsykt kul dings som faller mellom minst to stoler?

(Jeg anbefaler igjen Bjørnars innlegg om iPad. iPad er i realiteten et langt bedre produkt for de som nok ikke kommer til å kjøpe den — generasjonen som trenger en dings som fungerer når du trykker ned på-knappen, som er tilkoblet internett uten krøll, som ikke henger seg og som ikke krever aktive kamper med kontrollpanelets ikoner for å fungere.)

Postet i: Aktuelt, PC/Mac, Teknologi

Krysset ved Posten/Torgsenteret, Meierigata, Bryne sentrum.
16. april 2010 ca. klokka 17:00

Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.

Det sølvgrå lynet med låst bakhjul

Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.

Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.

Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.

Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…

Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.

(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)

Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig, Tanker

Jeg har satt i gang en vask med klær på 90 grader — igjen. Det kommer til å bli ragnarok når Hanne Mari kommer hjem fra Postgirobygget-konsert — la oss håpe den er usannsynlig bra, for min egen del. Jaja.

Som mange har fått med seg er det strålende vær ute om dagen. “Strålende” er selvsagt relativt, men når kvikksølvet har våget seg opp mot 17 røde grader, ja da er det tid for å være ute. Jeg velger derfor å se på det som et sunnhetstegn at det har vært så lite aktivitet her inne i det siste.

Når jeg ikke spiller fotball, sykler eller jogger (hehe), er det stort sett fotballtitting som tar tiden min. På søndag så jeg Bryne banke Moss, og plutselig ble jeg patriotisk som få, etter å ha vært fraværende på den fronten i noen lange år. I den anledning har jeg fått tilnavnet “hore” ved flere anledninger, men det får så være. Når Bryne spiller underholdende fotball, skal jeg være den første til å si at jeg storkoser meg på stadion — og med fem mål og overbevisende spill på banen er det ikke tvil om at jeg stiller neste helg også.

Likevel er det ikke Bryne som troner øverst i hierarkiet. Det er Premier League-innspurten som følges med de kraftigste argusøynene, og det ser mildt sagt bra ut når fire kamper gjenstår. For de som måtte lure: Chelsea vinner serien hvis de bare vil hardt nok, og klarer de å slå overraskelsen Portsmouth i FA-cup-finalen, blir sesongen langt bedre enn den så ut etter Champions League-exiten for noen uker siden.

Og så, bare for å bekrefte at det er berettiget å kalle meg med ord som nevnt ovenfor, var jeg på Viking-kamp i går. Topplaget Tromsø tvingte et fortsatt skadeskutt Viking til å spille kjedelig fotball, krydret med elendige innlegg fra Vikings to akilleshæler, backene. Heldigvis reddet Nisja dagen med et herlig innlegg til innleide Gislason, og jammen holdt ikke tidligere brynegutt Tommy på å åpne målprotokollen på overtid. Jevnt over en tafatt forestilling, men non-the-less greit å være på stadion.

Jeg lover å komme tilbake med flere innlegg som er like viktige og underholdende som dette på et senere tidspunkt.

Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig

“Som så mange andre som sykler her mellom havet og heia, har jeg en særdeles god og lett racingsykkel som gjør jobben med å holde stor fart over de langstrakte jærveiene mer enn overkommelig. Så langt – alt vel og bra.

Mitt personlige problem, er at ridderen på ingen måte står i stil med hesten – verken fysisk, mentalt eller med tanke på utstyrspark utover selve sykkelen. Hvert år melder den første melkesyra seg allerede over brua på Hognestad, psyken gir slipp rett ved Nærbøsenteret og langs riksveien på vei tilbake til Bryne finner jeg ut at jeg har glemt drikkeflaska.”

Kjøp Jærbladet på fredag eller sjekk inn på JBL.no samme dag for å tilegne deg enda mer kunnskap om sykling på et usannsynlig høyt nivå.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

“I put to designer Ive the matter of all the features that are missing from the iPad. “In many ways, it’s the things that are not there that we are most proud of,” he tells me. “For us, it is all about refining and refining until it seems like there’s nothing between the user and the content they are interacting with.”

That’s not what he’s supposed to say. Tech journalists are obsessed with spec lists and functions. Does it do this? Does it do that? They often look at devices as the sum of their features. But that kind of thinking isn’t in Apple’s DNA. The iPad does perform tasks — it runs apps and has the calendar, e-mail, Web browsing, office productivity, audio, video and gaming capabilities you would expect of any such device — yet when I eventually got my hands on one, I discovered that one doesn’t relate to it as a “tool”; the experience is closer to one’s relationship with a person or an animal.”

Stephen Fry intervjuer mannen bak den blåe iMac’en, iPod og iPhone — og nå iPad — perfeksjonisten Jonathan Ive.

Les hele artikkelen (som også beskriver fanboyens møte med iPad og Steve Jobs, begge for første gang) hos Time.com.

Postet i: PC/Mac, Teknologi