Krysset ved Posten/Torgsenteret, Meierigata, Bryne sentrum.
16. april 2010 ca. klokka 17:00

Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.

Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.

Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.

Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.

Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…

Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.

(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)