Jeg er i en dokumentar-transe for tida. Det er en sjelstilstand jeg besøker med ganske jevne mellomrom, men sjelden så intensivt som nå. Grunnen til at jeg ser flere dokumentarer om dagen, er at jeg har kommet inn på et området som tydeligvis interesserer meg. Dokumentarene jeg ser nå er utelukkende relatert til politikk, samfunn og miljø. Dette er viktige tema, og de er ofte bedre gjengitt enn de typiske “TV2- og TV Norge-dokumentarene”. Det er ingen filmtrailer-stemmer som kommenterer historiene, ingen grining fra opprørte mennesker i håpløse situasjoner. Men det er likevel noen sinnsykt engasjerende historier.
Den siste dokumentaren jeg så i kveld heter “Arven etter Exxon Valdez” (NRK Nett-TV). Det er en historie om arven og konsekvensene etter at Exxons supertanker, “Exxon Valdez”, grunnstøtte utenfor kysten av Alaska i 1989. Mellom 40 og 130 millioner liter olje lakk ut, noe som gjorde denne ulykken til den største i amerikansk farvann (inntil i år, vel å merke).
Mer om “Exxon Valdez oil spill” (Wikipedia, engelsk).
Selv om utslippet er “lite” på verdensbasis — rundt omkring det 50. største i historien (skremmende!) — gjorde det enorme skader på miljøet rundt, og ikke minst på kystbyer som Cordova. Selv om ExxonMobil (eller Exxon, som det het da dette skjedde) mente de var ferdige med oppryddningsarbeidet allerede etter noen år, er det fortsatt enorme spor etter ulykken, både i miljøet og i kystsamfunnet. Nesten ingen av fiskerne overlevde krisen økonomisk, mange tok selvmord, og selv nå — 21 år etter grunnstøttingen, finnes det ikke sild i området, og langt i fra like mye laks som det var før ulykken. Dette var de to største (og praktisk talt eneste) næringene som sysselsatte mennesker i byen Cordova.
Det er mange skandaler i denne sagaen, men ingen er så ille som rettsprosessen og erstatningsbeløpet Exxon ble pålagt å betale. Saken ble anket og startet på ny helt til det hadde gått 19 år etter ulykken. Det opprinnelige erstatningsbeløpet fra tidlig på 90-tallet var på 5 milliarder dollar. For hvert år Exxon klarte å utsette betalingen av disse pengene, tjente de 296 millioner dollar i renteinntekter. Og ikke nok med det: i 2008 kom den endelige, latterlige erstatningssummen som Exxon måtte ut med, bestemt av Høyesterett. 507 millioner dollar, 1/10 av det opprinnelige kravet. Dette tilsvarte fire dager av Exxons nettofortjeneste i 2008.
Man kan bli depressiv av mindre.
- – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – -
Likevel må jeg trå varsomt når jeg prøver å hoppe høyt.
For det som kanskje skremmer meg aller mest med å se dokumentarer, er ikke alle de syke sidene av verden jeg får innsyn i. Det er den midlertidige, impulsive og plutselige reaksjonen jeg svarer med som er faretruende og skummel. Jeg blir opprørt, forbannet, irritert, sint, forbauset og drit sur — i akkurat én dag, kanskje to. Og så gir det seg.
Jeg sitter igjen med litt kunnskap på smale felt, men det er også det eneste. Engasjementet, sinnet og lysten til å gjøre noe med all elendigheten er forsvunnet som silden i Cordova, bare på noen få dager. Silden brukte forresten 10-12 år på å glemme det samme oljeutslippet — og de glemte den fordi de døde hen på grunn av den.
Man kan bli depressiv av mindre.

19. juli 2010 sa Arne:
Litt kunnskap om smale felt er ikkje er det verste ein kan skaffa seg. Sjølv har eg opptil fleire smale felt som eg syns det er interessant å samla kunnskap om. Eg har oppdaga at det å vita noko meir om enkelte emne gir meg oversikt også over det eg ikkje veit så mykje om. Me kan altså seia at kunnskap om smale felt gir referansepunkt som kan nyttast på heilt andre felt. (Men det er sjølvsagt eit poeng å ta konsekvensen av denne kunnskapen …)
3. august 2010 sa jan martin:
har akkurat sett dokumentaren, win for det amerikanske rettsystemet…
3. august 2010 sa Pål:
Truetrue! Men det er heldigvis en klar moral i det: vent så lenge som mulig å betale, så slipper du unna. Ryddig og grei regel, når det først er sånn
Tragisk…