Det har nå gått over et halvt år siden Martin og jeg satt i gang prosjektet ”Most Sexy 2011”, en konkurranse hvor jeg hadde noen ganske enkle målsetninger: komme i bedre form, se litt bedre ut, og sist men ikke minst slå konkurrenten på den avgjørende konkurransedagen.

Det er ingen hemmelighet at jeg har tatt hele prosjektet ganske seriøst – antageligvis mer enn motparten – men det var nødvendig for å kunne bli fornøyd på alle tre punkter. Det var egentlig nødvendig for å bli mer fornøyd med hele tilværelsen i et større bilde, om jeg skal være litt dyp oppi det hele.

Kort angående konkurransen (mer kan leses i tidligere innlegg — introduksjon av konkurransen og første status): vi skal konkurrere i 3000 meter løping, 400 meter svømming, push-ups, hang-ups og vektreduksjon. Vinneren er den som kommer seirende ut av flest grener – alle er vektet likt og teller altså like mye. Konkurransedagen skulle egentlig være 18. juni, men på grunn av diverse omstendigheter og ”ferieavvikling”, er dagen flyttet til tidlig i august.

Status i dag er at jeg er i bedre form enn jeg noen gang har vært tidligere. Det er egentlig å forvente (og det sier ikke veldig mye), for jeg har trent mer det siste halve året enn jeg har gjort i mitt 23 år gamle liv til sammen. Det hjelper ikke å ha spilt fotball i ti år når de siste syv ble tilbrakt mellom stengene eller på benken…

Jeg har nevnt tidligere at det har vært ”enklere enn jeg trodde” å gå ned i vekt og komme i bedre form, og det mener jeg virkelig. Likevel er det viktig å påpeke at selv om kiloene har forsvunnet og kondisjonen har økt mer enn forventet, har det krevd mye tid og dedikasjon. Det er ikke skryt, det er fakta. Jeg tror ikke jeg tar hardt i om jeg sier at jeg har trent gjennomsnittlig to timer til dagen, men det innebærer alt: gåturer, svømming, joggeturer (maaange joggeturer), fjellturer og styrketrening. Dette, kombinert med et sunnere kosthold, har gjort at jeg har gått ned over 20 kg på kort tid. Faktisk kom den milepælen allerede i den fjerde måneden av konkurransen.

Når konkurransedagen kommer regner jeg med å ha gått ned ca. 25 kg, og jeg registrerer at det er en ganske syk forbedring, spesielt med tanke på at jeg ikke har gjort det ved hjelp av en karbodietter eller lignende. Som en lege* sa til meg på Twitter: folk må forstå at det handler om å bruke mer energi (kalorier) hver dag enn man får i seg. Det er sant, det er så enkelt.

Mitt råd til andre som ønsker å gå ned i vekt (så får dere bare kalle meg arrogant), er ganske enkelt: ikke tell på kalorier, ikke drikk slankedrikker og ikke bytt ut måltider med kosttilskudd. Hvis du har tid til det og hvis du er fri for fysiske skader som hindrer deg i å bevege deg, er det bare det som skal til: bevegelse. Hvis dette kombineres med et noe sunnere kosthold (uten behov for å være fanatisk i forhold til hva man hiver i munnen), vil kiloene forsvinne over tid. Kanskje ikke på én måned, men garantert på tre. Garantert.

Myten om at man får mer energi og overskudd av å trene mye, har for meg vært nettopp det: en myte. Jeg har følt meg langt trettere og har mye mindre overskudd nå enn jeg hadde før jeg begynte. I følge nevnte lege, er det mest sannsynlig (og forhåpentligvis) en naturlig konsekvens av at kroppen min har fått i overkant mye å jobbe med de siste månedene – kombinert med et enklere og mindre energirikt kosthold. Når jeg roer ned treningen nå snart, håper jeg på forbedring også på det punktet.

En annen ting som følger med mye belastning av en uforberedt kropp, er skader. De siste fem ukene har jeg fått det som kalles et ”runners knee”, som visst nok betyr at jeg har overbelastet knærne mine. Det suger. Det forhindrer meg i å jogge noe særlig mer enn to ganger i uken (og noen ganger – ikke i det hele tatt), og aldri mer enn noen få kilometer av gangen. To uker uten trening i Israel har forhåpentligvis hjulpet, men det vet jeg ikke før om noen dager.

Det skal sies at totalen likevel er bedre enn utgangspunktet: jeg har blitt kvitt beinhinnebetennelsen min, antageligvis på grunn av vektreduksjon, og anklene mine gjør ikke lenger vondt etter belastning. Begge disse skadene har fulgt meg i minst fem år, så det har vært helt konge å bli kvitt dem.

Ikke bare er det kjipt å ikke kunne springe – det har tross alt blitt en nesten daglig rutine det siste halve året – det er ekstra frustrerende fordi alle åremål ser ut til å peke på at 3000 meter løping vil bli den avgjørende grenen på konkurransedagen i august.

Det ser nemlig ut til at Martin vinner de to styrkeøvelsene og at jeg vinner svømming og vektreduksjon. Det vil si at stillingen blir 2-2 før vi skal springe rundt friidrettsbanen. Kneet mitt gjør det vanskelig å holde tritt med Martins kondisjonstrening de siste ukene før konkurransen, og det er mildt sagt uutholdelig. Det verste er jo at jeg syns det er gøy å jogge, en setning jeg hadde ledd høyt av for seks måneder siden. Igjen, jeg håper at alt er i orden neste uke.

Hvis ikke, kan jeg GARANTERE dere at jeg kommer til å gå for en kvitt eller dobbelt-runde med Martin i et nytt halvår.

* Takk til @WasimZahid på Twitter for engasjement, interesse og gode tips nå nylig. Følg han!

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig