Hvis du ikke kjenner til opplegget “Most Sexy”, anbefaler jeg å lese fra begynnelsen av historien: Startskuddet (januar) - Første status (februar) – Andre status (juli).

Most Sexy 2011, konkurransen som nok må kunne sies å være et av mine mest seriøse og langvarige prosjekt noen sinne, ble avsluttet for ganske nøyaktig to uker siden. En lørdag tidlig i august måned, utførte Martin og jeg våre fem øvelser; svømming, hangups, pushups, vektreduksjon og til sist løping — foran et fantastisk og entusiastisk publikum. Hele dagen (og festen på kvelden) var en suksess fra ende til annen, og så vidt meg bekjent fikk både publikum, dommere og utøverne mer enn forventet ut av dagen.

DET VAR HOVEDDOMMER BIRKELI, som pendlet frem og tilbake til Oslo for anledningen, som ledet oss gjennom dagen sammen med sine meddommere. Det hele startet ved Åsenvatnet på Lye, i mangel av 25 meter lange svømmehaller som hadde åpent på lørdager. Her var det bestemt at vi skulle svømme frem og tilbake over “sundet” fra den gode, gamle badeplassen — en distanse som er hakket drøyere enn den ser ut til. Videre gikk turen til Serigstad sine lokaler i Vardheia på Bryne — her skulle vi utføre hang-ups, hengende fra en sporadisk konstruksjon mellom to trucker, regissert av Junior og Senior Skaaland. Det var helt glimrende. I disse lokalene ble også øvelsene push-ups og måling av vektreduksjon utført. Etter to kraftanstrengelser der, fikk Martin og jeg en liten pause før turen gikk til le grand finale på Bryne Stadion: 3000 meter løping. Helvetesøkten. Øvelsen som mest sannsynlig skulle avgjøre det hele.

Dommerne og publikum holdt nemlig resultatene skjult for oss hele dagen, så vi hadde ikke 100% kontroll på hvordan vi lå an i forhold til den andre. Vi hadde selvsagt en viss peiling på våre styrker og svakheter: jeg regnet med å vinne svømming og vektreduksjon, mens Martin var storfavoritt på styrkeøvelsene. Slik ble det også, fikk vi vite senere, og stillingen var altså 2-2 før vi skulle springe syv og en halv runde rundt fotballbanen på best mulig tid. Denne grenen var vidåpen, rett og slett ren lotto. Den med best dagsform ville ganske sikkert stikke av med seieren.

Her følger en kort oppsummering av øvelsene:
Øvelse #1: Svømming – Pål. Martin svømte først, og tok i overkant hardt i over vannet. Med hans pause på andre siden av vannet, var jeg relativt sikker på at jeg skulle vinne hvis jeg bare tok det rolig og avslappet.  Slik ble det.
Øvelse #2: Hang-ups – Martin. Jeg tapte myntkasting, og måtte begynne øvelsen. Da Martin ikke fikk se på når jeg gjorde øvelsen, hadde det bare en minimal psykisk effekt å være først ut. Jeg fikk godkjent 7 hang-ups, noe som akkurat ikke holdt til seier. Martin stakk av med seieren, som forventet.
Øvelse #3: Push-ups – Martin. Igjen gjorde jeg et dårlig myntvalg, og måtte starte. Samme opplegg — vi fikk ikke lov å se den andre utføre øvelsen. Jeg fikk godkjent 44 push-ups, noe som igjen skulle vise seg å være rett under det Martin presterte. Nok en forventet seier til Martin.
Øvelse #4; Vektreduksjon – Pål. Etter en kjapp tur på vekten, viste det seg at jeg hadde gått ned flest kilo. Også her som forventet. Totalt gikk vi ned 40 kg — helsenorge kan kanskje takke oss om noen år.
Øvelse #5: Løping – Pål. Det ble slik alle trodde, og dette var den avgjørende grenen. Riktignok hadde ikke Martin og jeg oversikten over hvordan det hadde gått tidligere i dag, så vi kunne ikke være helt sikre, men vi trodde i alle fall det. Jeg sprang først og kom inn på en ny bestenotering; 12:24. Martin åpnet på sin side veldig hardt, og gikk på den berømte smellen etter ett par runder. Det var synd — på en god dag hadde han nok slått meg her, men slik gikk det ikke. Godt kjempet, non the less.

Klokken 20:00 — én kebabtallerken senere — fikk vi vite at undertegnede stakk av med en knepen seier. Vi fikk både diplomer og pokaler (takk, gjengen!), og så var vi altså ferdige med hele greia. Seier eller ikke, det var det som betød noe: å endelig kunne legge det hele bak seg. Syv måneder med psykotisk besettelse og til tider hardt blodslit, var over, en gang for alle.

FOR DET HAR VÆRT EN BESETTELSE, antagelig først og fremst for undertegnede. På grunn av rask vektreduksjon i starten, ble det fort samtaleevne i de aller fleste sammenhenger – jeg skal selvsagt ikke klage på at folk rundt meg så en positiv forandring, men det bidro til at konkurransen konstant lå i bakhodet. Hele prosessen har på alle måter vært et eventyr, og nå er det veldig, VELDIG greit at det er over.

For de som måtte lure: Prosjekt Forfall (som min kollega Bjarte kaller det), vil forhåpentligvis ikke skje med det første. Jeg har fortsatt og kommer til å fortsette treningen, men jeg prøver å kutte litt ned på intensiteten og omfanget – det er faktisk ikke bare lett. En eller annen gang vil jeg nok slutte med det, og da får jeg bare stå med åpne armer og si velkommen til noen av kiloene igjen. Det overordnede målet på sikt er i alle tilfeller at jeg ikke skal helt tilbake der jeg var i januar.

Jeg har ikke så mye mer å si denne gangen. “Most Sexy 2011″ har vist meg hva det er mulig for kroppen å være med på – og hva som trengs for å endre den til det bedre. Konkurransen har også bevist at jeg har mer disiplin og viljestyrke enn jeg selv trodde — laangt mer — det er kanskje, på sikt, den største gevinsten av det hele. Hele opplegget har nok gitt meg i overkant mye selvtillit, og det må jeg faktisk jobbe med i ettertid. Men for å ikke bli alt for seriøs, er det bare å si det som det er: Det har vært HELT konge. Og jeg er strålende fornøyd med min egen innsats.

TIL SLUTT må jeg takke Martin for konkurransen, vennegjengen for opplegget og oppslutningen på dagen, Stavanger Idrettsklinikk for et glimrende treningsstudio med genuint interesserte ansatte, Torjus for styrkeprogram og sist, men ikke minst, Hanne Mari – som har holdt ut med min besettelse og alt pjattet mitt i syv hele måneder. Respekt, alle sammen!

(Se også Martins fotoalbum fra dagen på Facebook. OBS: Krever innlogging, og at du er “venn” med enten meg eller Martin.)

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig