“- Pål? Det æ lagt ut enn nye i Morenefaret.”

Hanne Mari og jeg driver og ser etter leiligheter om dagen. Vi har bodd i kråkeredet i Arne Garborgsvei 31 i snart tre år, og Hanne Mari mener at det er på tide å “komme seg videre” og eie noe selv. Jeg er selvfølgelig helt enig. Problemet mitt er, ganske enkelt, at jeg har det veldig fint i kjellerleiligheten her i hjertet av Bryne. Det er nyoppusset, lyst (til kjeller å være), har et stort bad og utleierne er noen fantastisk fine folk. Jeg innbiller meg at Hanne Mari er ukomfortabel med min komfort.

Jeg var i akkurat samme modus da det var snakk om at vi skulle bli samboere for flere år siden. Jeg var ikke megaengasjert. Jeg hadde det helt glimrende hjemme på loftet hos mor og far — var stort sett aldri hjemme, spiste stort sett middagene i form av pølser på Narvesen — men hadde alltid et alternativ hjemme, just in case.  Når jeg er i komfortsonen, når jeg kan “leve med det slik det er”, da er jeg veldig vanskelig å få engasjert med på noe. Det er nok et problem.

Det skal, i rettferdighetens og Hanne Maris navn, sies at jeg er glad for at hun fikk meg til å flytte sammen med henne. Vi har det ganske morsomt sammen.

Denne komfortsonen min er en skummel greie. Den er relativt altomfattende — den gjelder ikke bare valg av bopel og samboerskap. For eksempel gjør den seg svært gjeldende når det kommer til praktiske oppgaver i hjemmet. I vår nevnte leilighet finnes i utgangspunktet bare et stort problem; gamle dører med slitte dørhåndtak og håndtaksfester. I følge Hanne Mari, og ikke minst i følge kamerat Torjus, burde ikke dette vært et problem i det hele tatt. Jeg, mannen i huset, burde ordnet dette for lenge siden. Problemet er bare at jeg fint klarer å leve med det — at håndtakene på do- og soveromsdørene ikke henger fast, og at de faller ned på gulvet hele tiden — ja det er milevis innenfor min komfortsone. Jeg har ingen problemer med at dørene ikke bør lukkes helt igjen. Ingen problemer med at skruene som skulle holdt håntaket på plass nå ligger på hylla i stua. Det er for meg en ikke-sak. Jeg er megakomfortabel her jeg sitter, til og med nå når jeg skriver om det.

Det eneste positive som kan sies om meg og mine komfortsoneproblemer, er at jeg har nok selvinnsikt til å forstå at det er et problem for de rundt meg. Og grunnen til at det er et problem, er selvsagt at min sone viker veldig mye fra Hanne Maris. Det største avviket er relatert til behov for å vaske — ikke bare støvsuge — men det får jeg gå inn på en annen gang. Hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg touchet det temaet før på bloggen. Søk etter “støvsuger” hvis du er interessert.

Vi får se om vi kommer oss ut herfra med det første. Det er mange ting som spiller inn — ting vi kan styre selv, og ting markedet og bankene bestemmer. Hanne Mari skal i alle tilfeller være veldig fornøyd den dagen vi legger inn vårt første bud på en ny leilighet. Når vi kommer så langt, går det ikke lang tid før hjørnesofaen og vi får oss et nytt hjem. Frem til et eventuelt kjøp blir annonsert her på bloggen, er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt om dere kjenner til noen spennende leiligheter på +/- 100 kvadratmeter som skal selges.

…og dere kan være sikre på at dørhåndtakssaken kommer til å være brennaktuell helt til den dagen vi flytter herfra.

Postet i: Hverdagslig, Tanker