Jeg har akkurat jafset i meg en helt håpløs mandarin. En sånn mandarin som vet selv at den underpresterer som frukt — at den ikke når opp til standarden som er forventet i velstandssamfunnet Norge. Jeg hater sånne mandariner. Møkkamandariner.

Foto: Bjørnar Tollaksen
Men er det virkelig mandariner? Disse er sannsynligvis det. Men hvem vet?

Mandariner varierer for mye kvalitetsmessig. Det holder rett og slett ikke mål at man, selv etter en omfattende utvelgelse i butikken — basert på det estetiske, må be til høyere makter om at mandarinen man sliter med å skrelle, faktisk er saftig og god i munnen. Det hadde vært akseptabelt om forskjellene var ubetydelig små, men det er de ikke. Så langt der i fra. De strekker seg fra det smått fantastiske til et helt ufattelig lavmål i motsatt ende. Du kan ikke stole på en mandarin. Hadde jeg vært en mandarin, hadde jeg ikke hatt noen venner.

Det er også svært kritikkverdig at de mandarinene som er vanskeligst å skrelle, som oftest er de beste. Selvfølgelig ikke alltid, det ville vært for stabilt og enkelt, neida, bare som oftest. Toppen av elendighet er å bite og rive og slite på en mandarin i flere minutter, bare for å finne ut at den aktiverer helt feil smaksløker når du legger den første totalskadde mandarinbåten på tungen.

Den siste, og kanskje aller mest irriterende tingen med mandariner, er at de er klementiner. Mandariner er noe helt annet, i følge Wikipedia. “Ikke vært solgt i Norge siden 90-tallet”, sies det. Det er klementiner vi sitter å klager vår nød over, ikke mandariner. Og det er alt det står om det; “Stort sett all småsitrus som spises i Norge er klementiner. Det er fortsatt noen som feilaktig bruker betegnelsen mandarin.” Ja men i alle dager?! Hvorfor?! Hvorfor sluttet man med mandariner? De kan jo ikke under noen omstendigheter være like ustabile som arvtageren, klementinen.

Jeg anerkjenner ikke klementiner som sitrusfrukt. Jeg vokste opp med mandariner, og det er mandariner jeg spiser. Jeg hater de elendige mandarinene.

Postet i: Aktuelt, Tanker