Så, hva er “Groovy”?
Groovy er en musikal/revy i regi av ungeSPOR som blander “masse sjefs musikk, herlig dans, og selvfølgelig en viktig, sjarmerende og morsom histore!” (Les mer). Jeg anbefaler deg og dine å gå direkte til billettbestilling (forestillinger fredag, lørdag og søndag førstkommende helg).
Innen et par dager kommer det en litt lenger artikkel om musikalen/revyen. I mellomtiden kan dere kose dere med noen utvalgte bilder!
Slik kan Twitter se ut og brukes. Her representert ved mannen som Bjørnar har quotet meg på.
Den oppmerksomme leser har fått med seg at jeg er å finne på Twitter. Jeg har hatt en relativt rolig markedsføring av mitt engasjement på minibloggtjenesten fordi jeg først og fremst bruker tjenesten (ved hjelp av programmet “Tweetie”) som et publiseringsverktøy. Hver gang jeg kvitrer noe på Twitter, blir dette lagt opp både her på bloggen og min Facebook-profil. Hva er så poenget med tjenesten?
Twitter kan forveksles med en miniversjon av Facebook. Det er å ta voldsomt hardt i — Twitter er en mini (miiiniii) tjeneste som lar deg gjøre én ting på din egen profil: Skrive små beskjeder og “statuser” på maksimalt 140 tegn og dele dem med omverdenen. De som ønsker det kan “følge” deg, og dine beskjeder vil da komme opp på deres Twitter-side (ref: “Newsfeed” på Facebook). Og hva kvitres det om? – Mye svada — det samme som på Facebook — men heldigvis med større mulighet til å kvitre om ting i “kategorier” (gjøres ved hjelp en hashtag – # – før et ord eller tema). I følge en undersøkelse kan kvitringen deles inn i følgende % per tema/kategori:
30% – brukerens nåværende status
27% – private samtaler
10% – linker til blogger og artikler
6% – politikk, sport og aktuelle hendelser
Rest. % – les hele tabellene (i artikkelen “Is Twitter a Mental Vacuum?”) på ReadWriteWeb.com
Det var allmennheten. Personlig bruker jeg Twitter til tre ting:
1) “RSS” for Manshow.no. Hvis jeg skriver innlegg som jeg ønsker å få tilbakemeldinger på eller at folk skal lese, lager jeg gjerne en kort tweet med link til innlegget som publiseres til Facebook og Twitter (og bloggen, men den slettes i disse tilfellene manuelt).
2) En slags “Short Message Service”. Hvis jeg finner artikler, bloggposter, videoer eller annet nettinnhold som jeg ønsker å dele, kan jeg gjøre det i en tweet. I disse tilfellene publiseres beskjeden til Facebook, Twitter og Manshow på en gang. Det siste året har bare to (av mange hundre) statusoppdateringer på Facebook blitt skrevet på nettsamfunnets sider — resten kommer fra Twitter. (Dét er det forøvrig overraskende få som får med seg, uten at det gjør så veldig mye.)
3) Finne interessant innhold på nett. Ca. 10% av alt twitter-snakk består av linker til interessant innhold på nett (eller 10% består av linker, langt i fra alt er interessant). Det er disse 10% jeg benytter meg av — det som ikke består av linker skumleser jeg så vidt gjennom. Det første jeg gjør når jeg setter meg ned foran Macen hver dag er å sjekke siste døgns kvitring. Jeg følger såpass mange freaker at jeg ikke får lest alt, men det er god portal inn til mange finurlige og fine artikler om ting og tang.
Så — bør du komme deg på Twitter? Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis anbefaler det. For de som ser for seg å bruke Twitter slik jeg gjør det i punkt én og to, er det en praktisk tjeneste — det er enkelt å poste statuser kjapt fra PC/Mac/mobiltelefon. Dog — jeg har en mistanke om at de fleste som har et brennende behov for å dele sin nåværende status 24/7 allerede lar seg tilfredsstille av Facebook alene.
Summa summarum er Twitter en glimrende inngangsportal til det store internettet, men baksiden av medaljen er MYE søppel, spam og en viss fare for avhengighet. Nei, jeg anbefaler det faktisk ikke. Ikke til den bruken Twitter egentlig er tenkt for i alle fall.
Mer om Twitter:
- Bjørnar om å gi opp Twitter (bjornartollaksen.no)
- Twitter (Wikipedia)
- Is Twitter a Mental Vacuum? — med statistikker (ReadWriteWeb.com)
- På Manshow.no, Twitter: Taget – Kategori
Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, PC/Mac, Tanker, Teknologi
Fredag kveld så jeg dokumentaren “En blodig tegneserie”, en film som søker svar på hvorfor de danske karikaturtegningene av profeten Muhammed skapte store internasjonale opprør på høsten i 2005 (og inn i 2006). I én time får vi se den danske regissøren Karsten Kjær besøke og intervjue flere imamer, ledere for internasjonale islamske organisasjoner og vanlige mennesker i land hvor islam er den største religionen. Det er en interessant dokumentar som viser massive kulturforskjeller mellom “den vestlige verden” og “den islamske verden”. Dokumentaren ligger i NRKs nettarkiv (varighet: ca. 50 minutt).
For vestlige europeere er det vanskelig å forstå bakgrunnen for de enorme oppstyrene som oppstod i kjølvannet av Jyllands-Postens offentliggjøring av tolv karikaturtegninger i september 2009. Flere danske ambassader ble antent under enorme demonstrasjoner i Syria og Libanon. I Tyrkia ble en italiensk katolsk prest myrdet. I Afghanistan og Iran var det store opptøyer.
Isolert sett er det ikke rart at vi spør oss hvordan alt dette kan skje på grunn av tolv tegninger av en profet. Mest av alt syns jeg likevel dette er spennende. Hva er det som gjør at mennesker noen hundre mil sør-øst for oss reagerer så voldsomt på noe vi ikke en gang forstår at er støtende? Hvorfor brenner de flaggene og ambassadene våre — hva betyr egentlig det? Er det ekte hat eller impulsive handlinger?
Når jeg ser dokumentaren med Karsten Kjær sammen med flere forskjellige intervjuobjekter, overrasker det meg å se hvor ekte og alvorlig engasjementet til imanene og lederne er når de snakker om karikaturtegningene. De fordømmer publiseringen uten å ha sett avisen eller tegningene — først og fremst fordi det er strenge normer og regler for å avbilde profeten Muhammed, spesielt hos sjiamuslimene (hvor det er forbudt). Kjær viser frem noen av karikaturene til de han intervjuer — noen reagerer med sinne, andre er villige til å diskutere hva som er problemet med dem.
Dokumentaren i sin helhet viser til en viss grad et nyansert bilde av oppstyret, naturlig nok sett med vesteuropeiske øyne. Den har noen spennende poeng som jeg mener er interessante å tenke over — spesielt sitter jeg igjen med en sekvens et stykke ut i dokumentarfilmen. En avis i Midtøsten startet en karikaturkonkurranse hvor temaet var Holocaust, som et svar på Jyllands-Postens karikaturkonkurranse. Redaktøren poengterte at vi (sekulære vesteuropeere) snakker om ytringsfrihetens viktige posisjon i demokratiet, men at en slik konkurranse aldri kunne funnet sted i det vestlige europa uten massive reaksjoner. Det har han rett i — avisens konkurranse ble fordømt av flere europeiske land. Selv om karikaturer av Muhammed vs. karikaturer av Holocaust for oss er veldig lite parallelle og i det hele tatt en ganske søkt sammenligning, viser det noe om hvor dypt dette sitter forankret hos muslimene. Karikaturtegningene er i alle høyeste grad vonde og respektløse i mange menneskers øyne.
Jeg har ingen konklusjon til dette innlegget, men jeg ender opp med å tro at forståelse og respekt for andre kulturer og religioner er viktig. I et internasjonalt samfunn uten kulturelle landegrenser er ytringsfrihetens posisjon et langt mindre problem enn vår interesse og søken etter kunnskap om våre medmennesker.
Ressurser:
- En blodig tegneserie (dokumentar, NRK Nett-TV)
- Islam, Muhammed-karikaturene (Wikipedia)
Far og jeg har akkurat diskutert temaet som Sven Egil Omdal (ref: journalist, Aftenbladet) belyste i gårdagens “Medieblikk”. Tittelen er “Fremtiden er til leie”, og artikkelen handler om de fysiske bøkenes fremtid (i kamp momot digitaliseringen). Min far og jeg har litt forskjellige utgangspunkt for en debatt om dette temaet, men vi er likevel enige i at de teknologiske inntoget kan ha både fordeler og ulemper.
De som har kjent meg en stund vil kanskje løfte litt på øyebrynene og lure på hvorfor jeg bryr meg om bøker — en reaksjon på sin plass, for all del. Sannheten er at bøker i e-format appellerer til meg på en måte de fysiske mursteinene aldri har klart. Kanskje en e-bok-leser er det som skal til for å åpne de heftige kjettingene som henger rundt den hjernedelen min som styrer leselysten? Bare fremtiden kan fortelle meg det.
Uansett hvor stor bokinteressen din er, kan fremtiden by på noen spennende løsninger (eller kontroversielle løsninger, hvis du er av den konservative typen). Jeg anbefaler dere uansett Sven Egil Omdals artikkel:
“[...] Det er spådd, blant andre av professor Anne-Britt Gran ved BI, at i løpet av fem år kommer hver femte bok som selges, til å være en elektronisk bok, uten vekt og omslag, uten den tunge gode følelsen av å ha fått noe fysisk for de 349 kronene. 20 prosent er forskjellen mellom liv og død for de fleste bokhandler, klarer de ikke å få tak i også denne omsetningen, blir det takkekort, tegnesaker og kosedyr også i resten av hyllene.
Bokhandlerne kan se seg rundt etter platebutikkene for å få et fysisk inntrykk av hvordan framtiden kan arte seg. [...]“
Avatar, verdens dyreste film, regissert av James Cameron (som har medvirket i og stått bak filmer som bl.a. Titanic og Terminator-serien), er et datateknisk vidunder av en spillefilm. Vi snakker om nesten tre timer animert virkelighet som i alle deler av filmen er så gjennomført detaljrikt og vakkert at det i seg selv er verdt hele opplevelsen. I tillegg engasjerer historien.
Jake Sullys avatar og Na’vi-jenta Neytiri.
Året er 2154. Når tvillingbroren dør, får den tidligere marinesoldaten Jake Sully plutselig muligheten til å ta brorens plass i et forskningsprosjekt som foregår på planeten Pandora. Forskningsteamets primæroppgave er å bli kjent med den lokale befolkningen på planeten, Na’vi-folket. Dessverre for planeten Pandora og Na’vi-folket har menneskene funnet en type bergart på planeten som er svært verdigfull hjemme på jorden, og menneskene er villige til å utslette Na’vi-folket for å få utvunnet så mye som mulig av det svært lukrative metallet.
På menneskenes hovedstasjon på Pandora pågår en intern maktkamp mellom forskningslederen Dr. Grace Augustine og kapitalistene i firmaet som vinner ut den verdifulle bergarten. Sjefen for næringsvirksomheten på Pandora, Parker Selfridge, og den militære lederen Colonel Miles Quaritch viser liten forståelse og interesse for forskernes kontakt med Na’viene. Likevel er både Selfridge og Quaritch enige om at man i første omgang må prøve å bli venner med lokalbefolkningen og finne en fredelig løsning på utvinningsprosjektet. Tålmodigheten deres settes etter hvert på prøve på grunn av dårlige kvartalstall kombinert med at det tar tid for forskerne å komme tett innpå Na’vi-folket. Forskningslederen er ikke er klar over er at Jake Sully i mellomtiden har inngått en avtale med Quaritch om å få sine lamme bein helbredet hvis han gir militærlederen “inside information” om Na’viene.
Menneskene bruker tungt skyts.
Forskerene kommer seg tett innpå Na’viene ved hjelp av personlige “avatarer”. Trekk gjerne paralleller til det hinduistiske uttrykket avatar: “nedstigning” el. “inkarnasjon” av en guddom — hver av forskerne har fått laget en personlig versjon av seg selv i Na’vi-form. Ved å bli like Na’viene kan forskerne lettere få tillit hos de innfødte — men det er likevel lettere sagt enn gjort. Jake Sully blir tidlig betatt av Na’vi-jenta Neytiri, og i prosessen med å bli akseptert som Na’vi kommer han opp i flere vanskelige etiske dilemmaer mellom hans menneskelige forpliktelser og hans “nye personlighet” hos innbyggerne på Pandora. Det er denne reisen mot aksept og hans dobbeltrolle som menneske/Na’vi vi følger gjennom store deler av filmen.
Na’viene har mange fellestrekk med mennesker — eller kanskje heller med indianerene. Na’viene er høye, blåe og (nesten skremmende) sjarmerende, og de verdsetter naturen og dyrelivet som det kjæreste de har. De har også en unik mulighet til å kommunisere med alle planter og dyr på Pandora, inkludert deres største guddom, Eywa, representert ved et stort og vakkert tre som har til oppgave å holde planetens skapninger i samhandling og likevekt.
Avatar er en av de største og beste filmene jeg har sett i år. Ikke bare er den en fryd for øye – den viser også den kapitalistiske menneskehetens respektløse evne til gjøre fiender av dem som har et annet verdisyn enn oss selv — en egenskap som dessverre har preget store deler av den mørke historien vår her på kloden. Midt i menneskets grusomheten er historien om “hverdagshelten” Jake Sully og hans fascinasjon for Na’viene og Pandoras rike natur veldig lett å like (og dessverre litt for lett å gjette, men ikke så mye at det er problematisk), og totalinntrykket etter 2 timer og 45 minutt er for min del utelukkende positivt. Avatar må rett og slett få meget godt bestått.
Anbefales!
PS #1: Til de det måtte gjelde: ikke bli skremt av Science-Ficton-sjangeren, det er overhodet ikke nødvendig.
PS #2: Avatar vises både i 3D og tradisjonell 2D på kino i disse dager. Jeg så 2D-versjonen, men regner med at den blir enda bedre i 3D.
PS #3: Hvis noen vil se 3D-versjonen og trenger selskap, er jeg gjerne med!
Se trailer her:
(Filmen er selvsagt også arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)
Det er en opplest og vedtatt sannhet: Hvert år blir rogalendingen tatt på sengen av vinter, glatte veier og begrenset fremkommelighet som slår ned som en bombe over det ellers så fredelige jærlandskapet. “Vinteren kommer like bardust på oss hvert år, gjør den ikke?” spør vi hverandre, og rogalendingene kan bare ett svar: “Jo, jammen gjør den det!”
I dag er den dagen hvor alle som kjører SUV raser ut på veiene som før fordi bilene deres “er skapt for dette føret”, mens vi, som i denne sammenhengen er myke trafikanter i vanlige sedaner med forhjulstrekk, må ta det ytterst forsiktig for ikke å bli meid ned av overivrige førtiåringer i sine VW Tuareg-er og Audi Q7-bulldosere. I nettavisenes kommentarfelt er det om å gjøre å forfatte den beste setningen som inneholder “måking”, “uholdbart”, “Risa” og “de sier vi bor i verdens beste land, men…”. Jærbladet melder om kyr som står i snø til spenene. Vinter, kalles dette.
I går ble det altså plutselig desember her i vest, og denne gangen må det nesten være lov å være litt overrasket. Bryne er dekket av et hvitt slør som ikke har besøkt oss særlig hyppig det siste ti-året, og de få som våger seg ut fra peiskroken ser med en slags skrekkblandet fryd ut over det hele. Det er vakkert, annerledes og mildt sagt litt uvant — fotgjengere går mitt i bilveiene fordi fortauene fungerer som evigvarende steppingmaskiner med kalde føtter til følge, og billistene har egentlig nok med å holde seg på veien i utgangspunktet.
I Sirdal ler de av oss, det er jeg sikker på. Og fra Trøndelag og oppover.
Til tross for anarki på riksveiene og hatmeldinger til Risa (som vel snart må gå ut på dato, ærlig talt), tror jeg det finnes et sted inne i de fleste rogalendingers sinn som klarer å sette pris på at snøen for en gangs skyld ikke forsvinner idet den treffer bakken. Det er noe herlig rått, naturlig og ubeskrivelig nydelig med dette sjeldne vinterfenomenet her på Jæren. Snøen bringer frem julestemning, gamle minner og noen urnorske vikingtakter i meg når den kryper på innsiden av skolissene på det dårlige fottøyet mitt.
Snø!
Helt siden jeg sluttet å være liten — når var det igjen? – har jeg hvert år gjort et tappert forsøk på å komme i den litt abstrakte “julestemningen” nå i adventstider. Julestemningen er vanskelig å få tak på — for en “ung voksen” som meg består den foreløpig av faktorer som har formet seg og endret seg forsiktig gjennom hele barndommen, som oftest skapt av foreldre som bevisst og ubevisst har gjort mange av de samme juletingene hver gang kalenderen viser siste side.
Nettopp på grunn av disse usikre julefaktorene, mange av dem aldri tenkt på eller bestemt av hverken meg selv eller mor og far, er julestemningen vanskelig å konstruere eller fremprovisere — kanskje spesielt når man for første gang ikke bor hjemme i høytiden. Far og mor går ikke rundt med bakeforkle fulle av mel som avkommet har laget på skolen, glassbjellene som mor samler på henger ikke i min vinduskarm og den litt utdaterte julestjerna i et lyst tremateriale er ingen steder. Den vante CD-en med Sissel Kykjebø og Oslo Gospel Choir (?) spilles ikke på det triste anlegget i den gamle stua. Lukten av kongerøkelse glimrer med sitt fravær. Snøen… Jaja, den har vel aldri vært noen garantist på disse breddegrader.
Alt dette til tross — etter å ha hørt det far har sagt fra prekestolen i kirken hver julaften de siste ti årene, vet jeg at jeg uansett skal være glad og fornøyd med å faktisk glede meg til julen. Og det er jeg selvsagt — jeg gleder meg alltid til julen! Gleden har heldigvis skiftet fra å ta utgangspunkt i det materialistiske ved julekvelden til den samlende effekten høytiden har — det kommer kanskje som en overraskelse på dere som kjenner meg, men så voksen har jeg altså blitt. Denne overgangen skjedde forøvrig ikke i år, skal nevnes.
De siste årene har ikke julestemningen satt seg før treet pyntes med far, mor og mine søsken (i alle fall tvillingbror Eirik). Etter det har det tatt seg opp med at “alle” ungdommene jeg kjenner kommer og spiser mandariner og boller på lille julaften mens far og mor leder allsang av julesalmer*. Stemningen settes endelig når kirkeklokkene har ringt og vi setter oss ned med middagsbordet — hele storfamilien — oppkledd i vårt fineste tøy, klar til å innta familietradisjonen “benløse fugler” (som er kjøttkaker med en “twist”). Så følger en alltid like vellykket kveld — familieselskaper 1. og 2. juledag, og hangout med familie og venner i romjulen.
Nå er jeg plutselig i julestemning! Ønsker deg og dine nærmeste det samme, og en fin julehøytid!
* Tradisjonen med samling i familien Berges hus den 23. desember er i år litt usikker, men jeg kommer tilbake med endelig avklaring når det nærmer seg. Vi håper vi får det til!
For et par måneder siden bestemte mor og far (blogg) seg for å følge en gammel drøm om å klare seg uten et motorisert kjøretøy i garasjen. De solgte golfen og tok beina og syklene fatt. Jeg er mektig imponert over denne avgjørelsen, spesielt fordi mor venter på en hofteoperasjon (som burde skje i disse dager) og stort sett ikke kan bevege seg til fots uten at det er veldig tungt og smertefullt. Jeg beundrer også innstillingen deres til utfordringen: “Nå prøver vi dette, og hvis det ikke går så godt, er det på ingen måte et nederlag og skaffe seg en annen bil.” Det er en realistisk og sunn tilnærming til et høyt og ambisiøst mål.
Jeg prøver meg et lignende (dog noe enklere) prosjekt.
I går leverte jeg inn bilen min til bilverkstedet Reime og Lode på grunn av en vannlekkasje som gjorde baksetene mine akkurat litt for våte til at det var behagelig å sitte i dem. Samme dag fikk jeg meg en iPod Nano 5G (ene og alene for å følge Radioresepsjonens podcast). I dag tok jeg toget til nye Paradis Stasjon, som etter dobbelsporets inntog (hehe..) erstatter gamle Hillevåg Stasjon. I ettermiddag bestemte jeg meg for å gi NSB en siste sjanse og kjøpe meg et månedskort. I morgen tar jeg toget igjen, selv om bilen er ferdig reparert.
Jeg har ikke regnet på det, men det er liten tvil om at dette — hvis det skulle vise seg at det fungerer greit — er gunstig både for min økonomi og for vårt miljø. Jeg kommer ikke til å selge bilen uansett hvor godt dette fungerer — til det er det litt for upraktisk å besøke familie og venner i Bryne-Vigrestad-omegn til fots – men bilen har ikke vondt av litt færre kilometer, og lommeboka kommer definitivt ikke til å savne de ukentlige besøkene hos bensinpumpa.
Det skal i ærlighetens navn legges til at det er ekstra hardt for meg å sette bilen igjen hjemme grunnet min overdådige lidenskap til bilkjøring, og at rushtrafikk for meg på mange måter oppfattes som en naturlig forlengelse av kjøreopplevelsen.
Denne redegjørelsen ble publisert av to grunner: 1) Det var en god mulighet til å skryte over mine spreke foreldre, og 2) for å gi meg selv en følelse av forpliktelse overfor dere som titter innom bloggen fra tid til annen.
Det er lov å si lykke til…
Foto: Atwater Village Newbie’s @ flickr.com, beskyttet etter Creative Commons-retningslinjer.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker
Tabloidavisen The Sun går nye og kreative veier for å markedsføre papiravisen som det fantastiske produktet det er: “This is the must-have accessory for 2009 — an amazing 26″ panoramic fullcolor display.”
(via @trinegrung)
Postet i: Aktuelt, Underholdning&Youtube
Fra førersetet på vei hjem fra jobb registrerer jeg tydelig at skyene blir mørkere og været friskere for hver uke som går. Regnet pisker mot frontruten — men det kommer ikke igjennom, og vinden river og sliter i bilen og slenger meg i korte nykk fra side til side. Slagene fra nedbøren og den ulende vinden skaper en herlig, varm hyttestemning inne i Peugeotskuret mitt hele veien hjem fra Hillevåg. Jeg liker biler og jeg liker hytter.
Jeg tar meg selv i å finne høsten sjarmerende på et vis. Det har jeg ikke alltid ment, men det er mulig jeg har vokst på meg mors elsk til denne fargerike delen av året — både i bokstavelig og billedlig forstand. Grønne trær blir brått oransje før de mister hele sin fargedrakt. For å kompensere for det fargeløse kler menneskene seg opp i sterke farger for å gå på byen og delta i en etterlengtet kjøpefest — den kommer vel i år også, tross alt. Høsten er kanskje mer enn noe annet forandring, kontrast og variasjon. I alle ledd.
Det er nå når skumringen sniker seg langt inn på ettermiddagens territorium jeg endelig kan konstatere at månedene hvor sofatilværelsen er både hyggeligere og mer respektert, endelig er på vei. Velkommen, mørketid. Jeg står her med åpne armer.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig
Medias dekning av den pågående pandemien er helt på styr. Den ene krisemaksimeringen etter den andre pryder de nasjonale avisenes fremsider, hvor de i et evig rotterace prøver å overgå hverandre i å presentere akkurat den samme historien på best selgende måte. En gang innimellom får puppene til Triana Iglesias plass i høyre hjørne (også hun er jo litt grisete), men når man blar opp på side to har det originalet svinet kjempet seg til nok en helside.
Selv om budskapet om massevaksinering, død og fordervelse stort sett er det samme hver dag i hver avis, kan man se noen kreative forskjeller mellom de tabloide utgivelsene. Her en dag tok VG i bruk noen sedvanlige virkemidler — en fet versjon av skrifttypen “Courier” fortalte meg nok en hvit løgn om hvorfor akkurat jeg bør frykte døden som aldri før, og i bakgrunnen stod en gris så stygg som kun en gris kan være, som for å vise at også den står med foten planta godt i møkka i denne verdensomspennende virusinvasjonen. Ikke rart vi lar oss skremme.
Personlig har jeg klokketro på mitt eget immunforsvar, la det være sagt først som sist. Så langt har dette alene holdt meg oppe i en tid hvor alle rundt meg hyler og skriker som besatte. Immunforsvaret mitt har nemlig fungert glimrende i 21 harde år, og jeg kan ikke se noen indikasjoner på at den gode trenden skal finne på å snu. Nettopp derfor er det litt trist at jeg føler meg forpliktet til å ta denne sprøyta på solidarisk grunnlag overfor mine mindre utrustede (?) medmennesker. En eventuell vaksinasjon vil forhindre meg i å presentere omverdenen for mine suverene hvite blodceller, men på motsatt side står muligheten til å ta del i en felles aksjon som kan gi meg følelsen av en sterk tilhørighet til samfunnet rundt meg. Dette er ingen enkel avgjørelse, må skjønne.
Scenario #1: Hvis jeg ikke vaksinerer meg og ikke blir syk, er det uten tvil en personlig seier for meg. Jeg kan komme til å dra inn mange tåpelige elementer mens jeg godter meg på andres bekostning, som for eksempel at “dette er den positive seneffekten av å gå i shorts året rundt og å drikke mye sukkerholdig drikke (det er cola jeg sikter til, ja)”. Jeg kommer til å kose meg, det kan jeg si med veldig stor sikkerhet.
Scenario #2: Baksiden av medaljen er selvsagt risikoen for å ende opp som en idiotisk, slimete, H1N1-smittet egoist. Faren synes usannsynlig liten, men jeg er opplært til å tenke worst-case-scenario (eller nei, det er jeg ikke, men jeg tenker sånn), og da må dette vurderes opp mot den eventuelle seieren jeg allerede har nevnt.
Jeg har ikke helt bestemt meg for hvilken vei jeg vil gå. Den store seieren vs. det absolutte nederlag. En klassiker.
Vaksine eller ikke, død eller levende — man kunne blitt manisk depresiv av mindre. Mine tanker går selvsagt til de som, allerede før H1N1-viruset migrerte fra grisen til bonden, hadde under gjennomsnittet gode tanker om seg selv og menneskene rundt seg.
Til dere sier jeg: Husk — menneskekroppen har mange svin på skogen. Den mestrer nok ett til.
Postet i: Aktuelt
“Berlusconi er en vandrende solariumbrun ereksjon med omtrent like mye sosial intelligens som et gjennomsnittlig eregert mannslem. Det er et under at ikke landet Italia allerede har sunket ut i Middelhavet under vekten av sin egen skam.”
Knut Nærum i Nytt på nytt, fredag 02.10.2009
Postet i: Aktuelt, Kommentarer, TV & Film
BAKGRUNN. Etter at jeg for en stund siden annonserte at jeg ønsket et tema å fordype meg nøye i, er det nå klart for det endelige sluttproduktet. Av alle de utallige forslagene som kom inn både skriftlig og muntlig, havnet jeg på det spennende og ukjente dyret “snikekatten” som mitt “særemne-tema”. Snikekatten ble forøvrig foreslått av Cristy, bedre kjent som Liverpools kvinnelige ansikt utad i kommentarfeltet her på bloggen.
Det er ikke overraskende at det var nettopp Cristy som foreslo snikekatten. Hun er, som undertegnede, en stor fan av Radioresepsjonen på NRKP3, som med sitt evinnelige engasjement for alt mulig rart også har tatt tak i snikekatten. (Det hører med til historien at det var Cristy var den som presenterte meg for Radioresepsjonen, så er det også nevnt. Takk!) Uansett: Jeg håper å kunne belyse snikekattens eksistens og undervise ytterligere om dens hverdag ved å gå i dybden, ja — under pelsen, på dette sjeldne vesenet, i tillegg til at jeg legger opp til en åpen spørsmålsrunde i kommentarfeltet etterpå.
INNLEDNING. Hvis du ikke tidligere har hørt om snikekatten, er du ikke alene. Selv Wikipedia konstaterer at “Selv om dette er en stor og spennende rovdyrfamilie, er kunnskapen om disse dyra forbausende lite kjent.” Snikekattfamilien, med det vitenskapelige navnet Viverridae, består av hele 20 slekter og 34 raser. Hvis du vil kjenne igjen en snikekatt når du ser den, bør du se etter en litt lang katt med lang snute som oppfører seg som en apekatt med innslag av kattedyrets smidighet og balanse. Hvis du vil ha gode odds for å se en viverrider — eller rettere sagt bedre odds, snikekatten er nemlig sky og slu som en rev — bør du befinne deg i nærheten av rettsaken i Kongo eller i Eurasia, ofte omtalt som Europa og Asia.
LEVEKÅR. En vanlig dag for en snikekatt er på mange måter slående lik en hvilken som helst katts dag. Det handler om grunnleggende behov, styrt av villdyrets instinkter, gitt av moder jord ved tidenes morgen: Sniking og jakting etter mat. Etter at snikekatten har sneket seg etter byttedyr på nattestid er det tid for å hvile, så går det slag i slag med ny sniking, ny jakting (på både fortæring- og formeringsobjekt) før det hele gjentas på ny og på ny og på ny. En stille høstnatt dør snikekatten, og den blir til mat for mange andre skapninger og insekter i jungelen (eller i ørkenen, alt etter hvor den dør). Dette er det vi på fagspråket kaller “livets sirkel”, vitenskapelig presentert i diverse tyngre dokumentarer (f.eks. “Løvenes Konge” av Professor Walt Disney).
AVSLUTNING. Nå sitter dere sikkert stumme av forundring i deres egen stue. Hvem er denne skapningen? Hva kan snikekatten bety for meg i mitt liv? Bør vi frykte snikekatten, eller må vi trykke den tettere til våre bryst?
Snikekattfamilieprofessor Pål Berge svarer dere Tett på Nett fra og med nå. Ingen spørsmål for dumme, ingen for dype og ingen for omfattende. Snik inn din kommentar før andre gjør det!
Kilder: Snikekattfamilien (Wikipedia.org), Radioresepsjonen (nrkp3.no), fri fantasi (Pål Berge) og universell biologisk forståelse (Pål Berge). Bilde: Hentet fra NRKP3.no.
Postet i: Aktuelt
Noen mediadebatter får meg til å forstå hvor lite vi sliter med, alt tatt i betraktning. Krangling om hvorvidt smågutter kan få alvorlige psykiske lidelser eller ettervirkninger av å ikke få lov til å stå å tisse er en av debattene som kvalifiserer til en positiv tanke om samfunnet vårt og om hva vi egentlig har å klage på her i lille Norge.
Jeg tror det var Radio Norge som serverte meg braknyheten fra Aktivitetsskolen Tonsenhagen i Oslo, hvor det har blitt bestemt at de små søte guttene nå må sitte på toalettet for å forhindre søl og griseri. Lederen på skolen kan fortelle at nyheten ble positivt og lattermildt mottatt på foreldremøtet, og at de ikke så på det som noe problem. Men en eller annen mann, som har for lite å bruke tiden sin på, har selvsagt gått til VG med historien. Og da blir det oppstandelse. Faren kaller det “en krenkelse” mot sine sønner. En mannsforsker (er dette seriøst?), Jørgen Lorentzen, har også en mening i saken, og jeg siterer: “Dette vitner om en forakt mot gutter, og jeg er svært bekymret over situasjonen vi har i norsk skole.”
Kjære forelder, mannsforsker Jørgen Lorentzen og VG… Er det lov å si HOLD KJEFT? Vi har viktigere ting å bruke tiden vår — og jeg nevner gjerne i fleng: få opp og frem u-land, verne om miljøet, finanskrise og studie av norsk folkesang fra 1600-tallet og frem til i dag.
Jeg gir meg ende over. Hva nå enn det betyr.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker
Gule sider har kombinert sine egne tjenester med iPhone 3GS sitt innebygde kamera, GPS og kompass — sluttproduktet er en helt rå applikasjon for hvermannsen – og den er til og med gratis! Se filmen. Hele filmen. Du har to minutter og ni sekunder til rådighet for å se enda en god grunn til å eie en iPhone.
“Augmented reality” — ME LIKY!
(via @kjellfjell)
Postet i: Aktuelt, Teknologi, Underholdning&Youtube
Siden mitt forrige Premier League-innlegg engasjerte folket der ute, og siden Vegard, som var en av få skeptiske ansikter i forhold til for mye fotballdominans her på MANSHOW, nå har begynt å ta initiativ til fotballkvelder, er det på tide med et oppfølgende avsnitt. I England er den sjette serierunden nesten unnagjort, og vi ser tydelig at tabellen begynner å ta form – så la oss åpne for debatt enda en gang!
Uansett utfall i de siste kampene i inneværende runde, står Chelsea som eneste lag med full pott etter seks spillte kamper. For å gni det inn til alle der ute: 6 kamper, 18 poeng og pluss 12 mål i målforskjell. Jeg sier ikke at det er fantastisk og utrolig — vi har tross alt ikke hatt de virkelig store oppgjørene enda — men det er om ikke annet enestående, ingen andre lag er ubeseiret så langt. Jeg skal være ærlig å si at jeg føler meg ganske skråsikker på at Chelsea står øverst på tabellen ut sesongen i år. Den eneste reelle utfordreren er Manchester United uten Ronaldo, noe som er til å leve med.
I forrige innlegg tippet jeg Chelsea på første, Manchester United på andre og Arsenal på tredje når sesongen er over. La meg være den første til å trekke tilbake — og le av — min evne til å se inn i fremtiden. Arsenal ser ut til å være noen nummer for små til å kjempe om edelt metall, selv om de nok kommer til å være med å kjempe “der oppe”. My guess er at de, sammen med Liverpool og Manchester City kommer til å knive om de fire øverste plassene (som gir mulighet for UEFA Champions League, aka. pengemaskin, aka. eksponeringsmulighet i Europa) helt til vi er langt ute i 2010.
Når jeg først babler om Premier League og god fotball, må jeg trekke frem noen av helgens kamper. De (gamle) “fire store” har virket solide både i går og i dag, kanskje med unntak av Manchester United som tre ganger lot byrival City kommer tilbake etter ledelse i det som var en kamp som nesten automatisk skriver seg inn i historiebøkene. Chelsea, Liverpool og Arsenal gjorde også jobben, dog noe mindre spennende enn i Manchester-derbyet.
Jeg ser at jeg ikke byr opp til dans her, men kanskje er det noen der ute som mener noe annet enn meg? Andre som synes Manchester United får lovlig mange minutt å score mål på?
(Funfact: I dag var jeg for første gang City-fan. Sjeldent har jeg brølt så høyt og lenge for noe en villmann som Bellamy har utredet på en gressmatte — og enda sjeldnere har jeg vært så fysisk utladet etter at Given måtte gi et baklengsmål helt på tampen.)
Les alle mine innlegg om Premier League her.
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport
I uke inn og uke ut har førstegangsvelgeren Pål blitt overrumplet av politiske løfter og sannheter både i stua og på gata — ja til og med på nettsamftunn som Twitter og på partilederes egne politiske blogger har jeg blitt bombadert; på min egen hjemmebane! Jeg har latt meg skremme og imponere av medias makt i valgkampen, av hvor mye de store mediehusene er med på å sette dagsorden, for hva som skal bety noe for velgerne og dermed også hva partiene skal fronte i valgkampen. Gerhard Helskog fnyser av Karl I. Hagen i en av sine Twitter-meldinger: “det er mediene som styrer norsk valgkamp… please”, håner han. Helskog, av alle TV-personligheter, burde se at han snakker mot hele sin tidligere karriere med et utsagn som dette.
På flatskjermen kjemper de to store gigantene om å ha de råeste grafene og de lekreste valgstudioene gjennom hele valgkampen og spesielt på den avsluttende valgdagen. De gjør en god match begge to, selv om TV2 med sine millionprosjekter rent visuelt sett er overlegne Geir Helljesen og NRK. Sistnevnte har likevel sin helt spesielle sjarm, spesielt siden det er Helljesen siste år i rollen som presentør på valgnatten.
Jeg registerer at det er noen utfordringer med konkurransen i dekningen av valgkampen: Ingen av kanalene ønsker å pushe politikere på temaer som miljøutfordringer og u-hjelp — det er skremmende! NRK har riktignok et større ansvar for den brede allmenndebatten som ikke alltid trenger å være kommersielt forsvarlig, men denne samfunnsoppgaven har de etter min mening bare delvis fulgt opp de siste ukene. Det er problematisk og faktisk ganske dramatisk — dette er svært viktige saker som burde vært diskutert med samme engasjement som det Siv Jensen viser oss når hun diskuterer f.eks. asyl- og bompengepolitikk. Dramatikk er det forøvrig mye av: Ble Venstre-sjefen Lars Sponheim indirekte oppsagt av NRK og TV2s politiske vurderinger i TV-debattene?
Jeg har latt meg engasjere av politikken i år — slik mange andre også gjør. Det er rart at norges største spill, som jo valgkampen er, har så mange hengivne spillere — jeg liker å spille når det er mange som er med. Men i bunn og grunn syns jeg det er vanskelig å vite om jeg valgte riktig, og det vanskelig å se de store forskjellene på mange av partiene.
Jeg avslutter med å siterer Hansi:
“I could’nt care less about the election, the only thing I know is that I won…”
(via)
Postet i: Aktuelt, Underholdning&Youtube
Den norske turtøyprodusenten Stormberg fortjener cred. Ikke nødvendigvis fordi de lager gode klær til utendørsbruk, nei — først og fremst bør de fremheves på grunn av sine etiske retningslinjer og bedriftens misjon — som følges til punkt og prikke, selv om målsetningene deres er svært ambasiøse.
For en stund siden, jeg tror det var på et sjeldent besøk på Bryne stadion i år, ble jeg gjort oppmerksom på at Stormberg var en bedrift jeg måtte lese litt om. Det var ikke overraskende Atle Riskedal som kom med formaningen, mannen som i en god stund har jobbet for Misjonsalliansen med blant annet mikrokreditt-prosjektene (og mye annet spennende, positivt arbeid).
Etter en kjapp research fant jeg fort ut at Atle hadde rett. Stormberg er noe helt for seg selv, de er et eksempel til etterfølgelse. La meg vise hvorfor:
- Helt siden oppstarten i 1998 har Stormberg hatt en “25% policy” som innebærer at minst hver fjerde ansatt hos turtøyprodusenten kommer fra grupper av mennesker som av en eller annen grunn har problemer med å komme seg i arbeid (det kan f.eks. være på grunn av rusproblemer, minioritetsbakgrunn, dårlig eller ingen utdannelse eller tidligere lovbrudd).
- 1% av bedriftens omsetning (ikke overskudd, det er et vesentlig poeng) går til humanitære og samfunnsnyttige prosjekter.
- Stormberg er klimanøytrale (som eneste bedrift i verden i sin bransje!)
- De ble i mars kåret til årets mest familievennlige bedrift av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).
- Stormberg samarbeider og støtter blant annet SOS Barnebyer, Way Back, Livsglede for Eldre, Norges naturvernforbund og Krisesentre i Norge.
For de som ble nysgjerrige og vil vite mer om Stormberg, finnes det mye informasjon på Stomberg.no. I tillegg har Stormberg lagt ut noen ganske ferske videoer på bedriftens egen Youtube-kanal. Se forøvrig daglig leder (og gründer) Steinar J. Olsen snakke om “25% policy’en” under — legg merke til hvordan Olsen trekker frem lavt sykefravær og lojale medarbeidere som en direkte konsekvens av deres spesielle ansettelsesrutiner.
Jeg merker at jeg liker denne mannen, og jeg liker bedriften Stormberg!
Postet i: Aktuelt, Kommentarer, Tanker
Den britiske avisen Telegraphs nettutgave presenterer en liste med tittelen “50 things that are being killed by the internet“. Jeg kjenner meg igjen i og lar meg skremme av flere av punktene.
13) Memory
When almost any fact, no matter how obscure, can be dug up within seconds through Google and Wikipedia, there is less value attached to the “mere” storage and retrieval of knowledge. What becomes important is how you use it – the internet age rewards creativity.
14) Dead time
When was the last time you spent an hour mulling the world out a window, or rereading a favourite book? The internet’s draw on our attention is relentless and increasingly difficult to resist.
17) Watching television together
On-demand television, from the iPlayer in Britain to Hulu in the US, allows relatives and colleagues to watch the same programmes at different times, undermining what had been one of the medium’s most attractive cultural appeals – the shared experience. Appointment-to-view television, if it exists at all, seems confined to sport and live reality shows.
(via)
Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, Teknologi
Okay, først av alt:
Hei bloggen! Jeg har kjøpt ny bil. Har glemt å nevne det, beklager.
Jeg har hatt en spesiell dag i dag. Det vil si, frem til klokka fire var den ganske gjennomsnittlig, sett bort i fra at Eirik var innom meg på jobb og kjøpte sin første mobil på mange år (han har stort sett levd på arvegods siden jeg begynte i bransjen). Denne sensasjonen til tross, det var det som skjedde det de neste timene som gjorde dagen til noe litt utenom det vanlige.
På vei hjem fra jobb bremset jeg ned i krysset på Skjæveland for å slippe noen biler og en trailer ut på riksveien fra en sidevei. Bak meg bremste en blå pickup. Da vi (den blåe pickupen og jeg) hadde stått stille et par sekunder hørte jeg et smell, litt i det fjerne, før jeg ser i speilet at pickupen bak meg hever seg fra bakken og er på full fart inn i mitt gråe lyn (evt. “min gråe Peugeot 406). Før jeg får tenkt meg om blir vi slengt bakover i setet og det høres et kraftig smell fra den en gang så fine, runde stumpen på 406′en min. Kjedekollisjonen er et faktum.
Jeg svinger spontant inn til siden, den blåe pickupen følger etter, og til slutt ruller det som er igjen av en nydelig, hvit BMW 3-serie inn bak oss. Jeg går ut, hilser på sjåføren i pickupen og spør hvordan det gikk med han. Det har gått greit. Så kommer en skjelven ung dame ut fra BMWen: “Jaaa… Alt er min feil?” Vi står stille, pickupsjåføren og jeg, men vi nikker rolig. Hun hikster. På passasjersiden i BMWen sitter søsteren i sjokk. Vi ber sjåføren av BMWen ta det helt med ro og snakke med henne mens vi ordner med papirer.
I halvannen time står vi med de tre bilene og fyller ut skademeldingsskjemaer. Disse skjemaene tar ikke helt høyde for tre skadde biler, så vi endrer litt på bokstaver og punkt som det passer oss — pickupsjåføren tar raskt styringen, og han kan fortelle at han har undervist i utfyllelse av disse skjemaene i militæret. Det passer meg fint. Jeg er ikke en skjema-kind-of-guy.
Skadene på BMWen er omfattende — hele fronten er totalskadd og panseret er klemt oppover i en rar form som ser smått grotesk ut. Pickupen ser ved første øyekast ganske grei ut, men det viser seg etter en nærmere sjekk at hele lasteplanet har blitt bøyd opp i det som har vært et ganske heftig kræsj inn i støtfangeren bak. Peugeoten min ser også ganske fin ut ved første øyekast, det eneste jeg ser med en gang er bulken i bagasjelokket og den ødelagte låsemekanismen. Dessverre ser jeg senere at hele rompa på 406en er presset litt inn, og senere på dagen får jeg bekreftet at dette faktisk kan bli en ganske omfattende reparasjon. Det vil tiden vise.
I ettertid ser jeg at vi var heldige med personene som var innblandet i kollisjonen. Jeg ser på meg selv som ganske rolig under hele seansen, og det samme kan sies om sjåføren i pickupen. Jenta i BMWen taklet også det hele med stor ro, relativt sett, spesielt tatt i betraktning at hun hadde fått bilen for ett par dager siden. Jeg må få si at jeg syns veldig synd på henne, og jeg håper at bilen kan fikses til en overkommelig pris!
Alt i alt må jeg si meg overraskende fornøyd med prosessen, til tross for at det hele selvsagt er veldig uheldig og at både Hanne Mari og jeg har kjent litt på dårlige nakker utover kvelden. Uansett, det må kunne kalles hell i uhell, alt tatt i betraktning.
(Jeg har bilder av skadene på alle bilene som sikkert er av indirekte interesse for mange, men av hensyn til den mest uheldige av sjåførene tror jeg det får bli med teksten denne gangen. Jeg unner ingen følelsen av å se en så fin bil bli ødelagt på denne måten, og da er det strengt tatt ikke nødvendig å publisere det for hele verden i tillegg.)
Jeg er utslitt innvendig. I morgen begynner styret med forsikringsselskapet. Takk for meg.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker
Et av de første komplimentene jeg fikk fra Hanne Maris familie etter at jeg ble sammen med henne kom da Anne Jorunn uttalte seg om meg som “en fjellets mann”. Paradoksalt nok ble det svært få fjellturer de neste årene etter at Hannus mor kom med dette utspillet — til sterk kontrast fra årene før, hvor jeg stort sett hadde vært i fjellheimen hver eneste sommer. Likevel øyner jeg et lys i tunnelen, og jeg ser plutselig en kurve som omsider peker oppover. For fjerde gang på halvannen måned reiser jeg i morgen opp og ut i fjellheimen.
Tidligere i sommer har jeg vært med far til Sandvatn, søster Sissel til Skåpet og største bror Trygve til Preikestolen. Dermed er det på sin plass at det nå er tvilling Eirik som byr opp til dans. De heldige som er med på bøtteballetten er Hanne Mari (my lady) og Øystein (én av de to brødrene fra Hønefoss som var med oss på fjellturen i fjor).
Det blir antagligvis sommerens første “skikkelige tur” (og med det mener jeg at den kommer til å kreve litt krefter), og dét til en værmelding som hadde holdt meg borte fra en spasertur til postkassen her hjemme. (Nesten) uansett vær — planen er at vi tar oss fra Øygardsstøl til Kjerag, ned igjen og inn til Langavatn (dag én). Videre går vi fra Langavatn til Blåfjellenden eller Sandvatn (dag to) før vi ender opp i Hunnedalen hvor mor henter oss på mandag (dag tre). Vi tar forbehold om skrivefeil eller endringer i annonseteksten.
Det som er sikkert er at jeg tar med meg kamera, og at det kommer bilder og referat her på bloggen. Hvis du leser dette på tirsdag og dette innlegget fortsatt er det siste som har blitt publisert, har vi et problem. 330 Skvadronen kan da tipses om den planlagte ruten vår, hvis dere gidder.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig
Gjennom hele fjorsesongen virket det som om jeg var på feil side — i alle fall føltes det slik i så og si alle sluttminuttene i kampene hvor Liverpool stod på den ene siden av banen. De rød lå under i hver kamp, og i hver kamp snudde de, gjerne på overtid og på grunn av enkle feil fra motstanderens bakerste rekker. (Det siste bør tolkes som et forsøk på provosering, og jeg tipper det fungerer.)
I år, derimot, er det Chelsea som har tatt Liverpools rolle, og la meg være den første til å innrømme at det er MYE mer underholdende når det er vår vei det går. Cristy, Ådne, Stein Tore, Johan — jeg håper dere nøt disse øyeblikkene mens dere kunne. Nå er det vi som får lagt til seks minutter tillegg, og vi forvalter dem godt!
Jeg har tro på Chelsea i år. Sånn helt på skikkelig. Som i fjor begynner vi rolig og til tider urovekkende nølende, men i motsetning til i forrige sesong, har vi i år hatt ett ekstra gir å stille opp med når det virkelig gjelder. På to kamper har vi snudd 0-1 til seier, riktig nok mot Hull og Sunderland, men det er non-the-less en viktig og god egenskap som gir høy grad av tilfredsstillelse og ikke minst mye selvtillit. Det kan trenges, selv om vi har en (på papiret) enkel start på sesongen med Fulham, Burnley og Stoke i de neste tre kampene.
En passende avsluttning på dette (seiers)innlegget må være å publisere toppen av Premier League slik jeg tror den ser ut når våren kommer og vinneren av verdens beste liga skal kåres. Mitt bidrag følger her:
1. Chelsea
2. Manchester United
3. Arsenal
God fotballdiskusjon!
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport
(Åtte måneder har gått siden jeg flyttet inn i kjellerleiligheten langs hovedveien gjennom Bryne by, men likevel dukker det stadig opp nye “jomfruturer” her på de 58 kvadratmetrene. I dag, for eksempel, kan jeg røpe at det er første gang jeg sitter ved bordet når jeg skal besøke verdensveven. Vanligvis foregår nørdingen min fra sofakroken, hvor jeg ligger henslengt i en ukorrekt sittestilling mens Mac’en hviler på armlendet, men i dag sitter jeg altså mer eller mindre som en faglært: Rett i ryggen, føttene på gulvet og armene i 90 graders vinkel ned på bordet og opp på tastaturet. Veldig spesielt.)
På mandag skal jeg tilbake på jobb igjen, etter tre uker med sammenhengende ferie. Da er det på sin plass med en oppsummering av feriens festligheter, og de kommer her, i en slags stikkordsform. Som en generell advarsel, dette er av størst interesse for meg selv (og kanskje mine aller nærmeste). Anyways.
- Alcudia, Mallorca, én uke. En slags hopp-på-tur med Ingelin, Stein Tore, Aleksander og Ruben, hvor dagene gikk med til barnepass, lett hudblotting, kortspill og bordtennis. En ferie jeg har gitt klart uttrykk for at jeg gjerne blir med på igjen — det var en tur helt etter Pål Berges smak. Forhåpentligvis smakte det godt for reisefølget også.
- Ims, Norge. Jeg tror nesten jeg har vært innom Ims flere ganger denne sommeren enn totalt tidligere. Min kjære tante Kirsten med familie holder til der ute, og når både østlendingen Vegard (søskenbarn) og Kirstens tre søte små (tre søskenbarn, alle eldre enn meg) kom innom noen dager var vi ikke vanskelige å be. Filmkvelden og grillmiddagen vil bli spesielt savnet.
- Hammamet, Tunisia, én uke. Dette var i utgangspunktet den eneste planlagte ferien vi skulle ha i sommer. Det ble en rolig og avslappet tur til verdens beste sandstrender sammen med Trude, Yves, Vegard, Iselin, Hansi, Elise og Hanne Mari. Amerikaneren, den flytende restauranten og, ja, stranden, vil bli husket best.
- Sandvatn, Turistforeningshytte (STF), en overnatting. Far inviterte meg på tur, og jeg sa ja. Det ble på mange måter en tur som fikk meg til å minnes alle de fantastiske fjellturene vi har hatt med familien opp gjennom årene. Vi koste oss med pannekaker, kaffe med grut, kortspill og sjokolade. Fjellfolk viste seg fra sin beste side da vi totalt var 34 mann fordelt på tolv senger, uten at det noen gang ble drøftet som et problem.
- Skåpet, Utleiehytte (STF), to overnattinger. Her var det min kjære søster Sissel med samboer som inviterte Hanne Mari og meg. (Jeg ser i ettertid at min nærmeste familie virkelig har stått på for å få meg i bevegelse denne sommeren. Jeg noterer meg det og tar det selvsagt til etterretning.) Vi koste oss noe helt ustyrtelig, gitt vilkårene (en stue og ett kombinert kjøkken og soverom, en gassvarmer hvor slangen var hullete og relativt vått vær til tider). Sissel og Rune disket opp med, blant annet, biff med fløtegratinerte poteter, en kyllingrett med creme bruleé til dessert, pannekaker og nyplukkede blåbær med vaniljesaus. Også her ble det spilling til den store gullmedaljen, nærmere bestemt The Settlers og Amerikaneren. Glimrende tur.
- Hytta til Ådne, Sirdal, to overnattinger. Jeg ble oppringt klokka halv elleve på kvelden av en gjeng i Sirdal som lurte på om jeg ville slå meg sammen med dem i ett par dager. Klokka tolv var jeg på plass i Underhaugs nydelige hytte i Sirdal, og vi hadde to magiske døgn sammen der oppe. Mye (MYE) intern humor, badstue, sene kvelder og taco. Takk til Astrid, Heidi, Martin og Ådne (og Ragnhild og “Kjakan”) for en perfekt avsluttning på sommerferien og en grei måte å feire (?) at samtlige (sett bort i fra undertegnede) reiser ut i vårt langstragte land for å studere i morgen.
I tillegg til alt dette har jeg fått tid til å være mye med min utkårede, spille volleyball, gå på dagstur til Preikestolen med familien, besøke Atle på Narvesen, konkurrert i LetraMix, nyte kai- og konsertliv i Stavanger, spille bingefotball og jeg har vært i festlig lag både her og der (og her må jeg få lov til å trekke frem Hansi, Victoria og Trude, Jan Martin og til slutt Ådne som gode arrangører).
Takk for en herlig sommer, alle sammen! Måtte den tangeres til gangs neste år, og måtte alt og alle som jeg har glemt i min sporadiske oppsummering tilgi meg min hukommelse.
Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig
Da er Hansi i god form…
(Chelsea og Drogba vant forøvrig på overtid mot Hull.)
Postet i: Aktuelt, Bilder, Fotball&Sport
Konge! Jorunn vant en sangkonkurranse på NRK P3 og fikk synge sammen med Bjørn Eidsvåg på onsdag. Dette skriver Pia (programleder på P3) om Jorunn:
JORUNN DREPTE DET PÅ BLÅ I GÅR!
Etter å ha vunnet vår Bjørn Eidsvåg konkurranse her på p3, var Jorun klart til dyst i går, og til å synge kvinnestemmen i nydelige, nydelige “Mysteriet Deg”. For å si det sånn. I natt fikk jeg en sms av Bjørn Eidsvåg. Den var entusiastisk. VI var entusiastiske. Jorun var AMAZING. Hvis denne dama ikke setter medisinstudiene på hylla (iallefall bare for et år) og prøver seg i musikkbransjen, så kommer hjerte mitt til å blø. BLØ! Hun var helt fantastisk, så trygg, så god – og med publikum i sin hule hånd. GRATTIS!
Jeg publiserer link til podcast så fort jeg finner den. I mellomtiden: GRATTIS fra meg også Jorunn. Vi vet du kan synge, men dette overgår det meste!
Klikke deg videre til:
- Jorunns MySpace-side
- Hele innlegget med bilder og kommentarer på P3-Pias blogg
“Den som ikke har lært seg begrensningens kunst, har ikke lært å skrive.”
- Nicolas Boileau, en gammel fransk forfatter
Det er paradoksalt at jeg etter en opplevelsesrik uke i Tunisia sitter foran tastaturet og tenker at jeg har for lite å skrive om. Det forteller meg at mangelen på noe å formidle åpenbart ikke er det faktiske problemet. Det er å finne råstoffet — eller evnen til å hente ut de små poengene — som er problemet mitt. Dette sliter jeg med, og det har jeg gjort en god stund.
Det er ingen hemmelighet at bloggen min, som de fleste andres, er publisert fordi jeg lever i håpet om at andre finner det jeg setter på trykk interessant. Det finnes selvsagt mange andre viktige grunner (for eksempel skriveglede, muligheten for tilbakeblikk og gleden av kreativ utfoldelse), men i bunn ligger responsen fra leseren. Det har i over fem år overrasket meg at noe av det jeg tenker på og publiserer, faktisk engasjerer andre der ute. Det er gøy, og jeg håper jeg kan fortsette med det.
En av utfordringene mine ligger i at jeg ikke finner saker som engasjerer meg selv en gang — da føles det vanskelig å engasjere leseren. Dette til tross for at jeg lar meg engasjere både av leserinnlegg i aviser, debattprogrammer på TV og artikler på internett — men engasjementet er som regel kortvarig og overfladisk, interessen for et dypdykk i diskusjonen eller et studie i problemstillingen er sjelden til stede.
For å finne svaret på disse spørsmålene, prøver jeg å se hva jeg selv ville foretrukket som leser. Det klarer jeg aldri. Jeg har tidligere henvendt meg til deg, leseren, for å spør hva du vil lese, men det viser seg ofte å være like vanskelig. Kanskje er det de plutselige innfallene som resulterer i blogginnlegg som er ønsket? Linkene, bildene og filmrankingene? Ikke vet jeg.
Jeg har mest lyst å si at det jeg ønsker aller mest er “å sette dagsorden”. Da er det synd å ikke vite hva dagsorden faktisk betyr. Tilbakemeldinger, ja takk.
Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, Tanker
Når jeg kjører i kveldssola slår det meg at den jærske naturen tar seg usannsynlig godt ut i det oransje lyset som kaster seg inn over kysten. Sauene også, faktisk, der de står og gumler og tygger og ikke gjør nytte for seg. Sommeren er på de aller fleste måter en herlig årstid.
Selv om jeg går i kortbukser året rundt, og utad kan virke som en utelukkende sommerglad person, kan jeg overraske dere med å meddele at jeg ikke nødvendigvis omfavner sommer, sol og varme temperaturer med utstrukkede armer. Til det er det for lett å bli svett i disse dager, og det er jeg ikke en stor fan av. Likevel skal jeg klare å holde meg for å klage — klokka er over ett om natta og gradestokken hviler på godt over femten varmegrader. Det er respektabelt.
Det er nok en gang en herlig sommernatt på Jæren.
Jeg vet ikke om det er fordi sommeren sjeldent er så varm og sammenhengende som den har vært i det siste, men det er uansett lenge siden jeg har fått utnyttet juni- og juliværet så mye som i år. Det har blitt volleyball, fotball, kailiv og konsert i Stavanger, kaffe på Peppes og til og med en liten tur til Mallorca — alt før jeg egentlig har begynt på den planlagte ferien min. Men som sagt: Jeg skal klare å holde meg for å klage.
I denne nydelige sommertiden er det kun et skår i gleden. De fleste av dere kjenner meg såpass godt at det ikke er flaut å fortelle at dette skåret selvsagt skylles min kjære kompanjong “Canon”s fravær. Det er noe med sommeren som virkelig frigjør fotolysten i meg, og naturligvis forsterkes det hele av at jeg ikke har muligheten til det. Det går på ukene siden sist jeg kunne knipse, og jeg gleder meg som en ung fjellgeit på vei til Ryfylke til jeg får det tilbake. Og når vi snakker om solen: Bildet til høyre er fra fjorårets fjelltur i nettopp Ryfylkeheiene — sommerstemning kan skaffes på kommando ved å se bildesettet.
PS: Det er bare å gi en lyd hvis du er interessert i å få en melding når vi planlegger fotball og volleyball. Vi er litt for få på lista til at det blir aktivitet hver gang vi har lyst, og siden denne lysten ofte bare er gjeldende i en veldig begrenset periode er det greit om vi får gang på ting ganske umiddelbart etter at den oppstår.
Ha en god sommer videre: Neste uke ser ganske bra ut den også.
Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker
Siste kommentarer