Slå opp på “overkill” i en hvilken som helst engelsk ordbok, og du finner et bilde av de nye flomlysene på Bryne stadion. Her illustrert ved en av de massive stolpene, under testing for NFF i kveld:
Men som alltid når jeg disser noe litt for hardt, så har jeg en annen mening. Og den er selvfølgelig at dette var, wait for it, awesome!
Postet i: Aktuelt, Bilder, Fotball&Sport
Etter å ha brukt Apples nye iPhone 4 en dag, har jeg fått lastet opp noen bilder tatt med telefonen på Flickr. Der kan de også ses i litt større format.
Martin har mange gode egenskaper, men den eneste som betyr noe for vennene hans, er at han er god til å lage Galliano-shots på diverse festlige sammenkomster. Her er Martin:
I tillegg til at han er god til å lage den, er han også glad i lage den. Det er disse egenskapene vi i gjengen setter mest pris på ved Martin — han stiller alltid opp i en stram skjorte og med mange spennende indegrienser i posen. Her skal vi gå under huden på Martins suksessdrink nummer én — “Martins Galliano-shot” — og vise dere alle hemmelighetene bak den gule oljen som Martin har fått så mange venner av.
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Underholdning&Youtube
Se utvalgte bilder i slideshow på Flickr
eller se 24 bilder med tekst og historie på Facebook (krever ikke innlogging).
Postet i: Bilder
(via)
Se mine bilder fra Preikestolen i slideshow (Flickr)
(EDIT: Og nå skriver VG at vi ikke skal lene oss over kanten? Hva er da vitsen?)
Postet i: Bilder
Noe er riv ruskende galt når du kommer på jobb og vet du har en lang og hard dag foran deg, og grunnen til alt dette er at din nærmeste kollega har vunnet tur til Sør-Afrika for å se storkampen Brasil-Portugal. Og det blir ikke bedre med det som møter meg når jeg skal låne PC’en hans:
Men altså, jeg gleder meg på Jens sine vegne! Noe annet ville vært forkastelig. FML.
(På skjermbildet: Bakgrunn – værvarsel for Hluhluwe, Sør-Afrika. I front: Påminnelse for forfalt avtale: “Sør Afrika”)
Helt inntil forrige lørdag formiddag hadde jeg et klokkeklart bilde av hvordan norske dalfører og majestetiske fjellsider helst skal innhaleres og oppleves. Lørdag ettermiddag var en femten år lang karriere innen naturopplevelser til fots totalt overskygget av et miljøsvin av et fremkomstmiddel, som — etter en fem timer lang opplevelsesferd, beviste at naturen kan oppleves i full panorama fra helt andre gummisåler enn de som sitter på to slitte fjellstøvler.
Den ikoniske sportsbilen Caterham Super 7 rev sjelen min i to, psykisk og flere ganger fysisk, og satt mange av mine dypeste verdier på prøve. Denne lørdagen var det trange skinnsetet rett over den massive eksospotten Hunnedalens svar på slottsbalkong, 17. mai; det beste stedet man kan sitte for å nyte Guds overdådige skaperverk. Det til tross for at Super 7 på ingen måter kan være en kreasjon sjefen der oppe er særlig begeistret over — til det er den for farlig, for brutal og så altfor, altfor skitten.
Bak spakene, og med over 250 villige hestekrefter til rådighet, satt den lange mannen med krøllene, spydspissen i Orre ILs beste tropp, yngstemann Untarhaug selv. Vi skulle egentlig bare ha oss en BigBite-frokost denne lørdagen, men turen gikk raskt sørover til Vigrestad før den fortsatte på de eviglange svingene innover i landet, retning Vest Agder og Sirdal. Turen opp gikk som en lek — veiene glinste i solskinnet, vi representerte stort sett det eneste som var av trafikk, og temperaturen var upåklagelig. Veien som flettet seg oppover dalene i en salig blanding av skarpe svinger og utstrakte, oversiktelige strekk var ikke annet enn optimal. Disse veiene var skapt for denne bilen, og vi brukte dem for alt de var verdt.
Vel oppe i Sirdal, fulle av adrenalin og tåkete av støyen fra motoren, stoppte vi på bensinstasjonen for å strekke på beina. Vi kunne konstatere at bilen hadde brukt 20-30 liter drivstoff så langt den dagen, og vi kom frem til at det er en del. Etter å ha kjørt videre til Fjellbutikken, konsumert to boller og slått lens i en lynghaug, vendte vi nesen hjemover. For maksimal kjøreglede la vi bilturen om Tonstad, men dessverre — og akkurat som forrige gang jeg kjørte i dette strøket, bestemte Onkel Politi seg for å ta samme rute. De bidro bokstavelig talt som en liten festbrems der de lå rett foran oss hele veien, men det var non-the-less en fantastisk tur hjem igjen også.
Denne lørdagen skadet meg. Jeg må komme meg opp på fjellet til fots igjen veldig snart hvis jeg i det hele tatt skal klare å holde på bildet av meg selv som en fjellvandrer. For øyeblikket har bilsetet som et hjelpemiddel for å beskue naturen skremmende nok tatt teten, og det med god grunn. Det var rett og slett awesome!
Caterham Super 7: “Liker”
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker
En sti kaver seg opp en steinrøys og ender opp som en lang, flat tone som spenner over et terreng dekket av fjell så flatt som sørlandets vakreste svaberg, akkompagnert av klukkende elver og bekkers hymne i sin endeløse ferd mot et lavere område, trukket av tyngdekraften. I dette landskapet la vi, tre glade vandrere, ut på vår ferd fredag kveld. Det var en impulstur hvor målet var ekte natur, hytteliv, bål og noen døgn i gode venners lag.
Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.
Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.
Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.
Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.
Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.
Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker
The Times Online, 10. mai 2010.
——————————————————————————————-
“Det ekte ligatrofeet ventet i gangene på Stamford Bridge mens en kopi var sendt til Old Trafford – det sier litt om hvor stor troen var på at Chelsea skulle klare å ta de tre poengene som ville sikre ligagullet i ettermiddag.
Og londonerne markerte seieren med en skikkelig festforestilling mot slaktoffer Wigan.
Chelsea ga seg ikke før de hadde scoret åtte ganger, knust Manchester Uniteds målrekord i Premier League (nå 103), og sørget for at Didier Drogba ble årets toppscorer med et hattrick.
Sånn feirer man et mesterskap.“
——————————————————————————————-
VG Nett har ikke tatt høyde for Chelseas suverenitet når de skrev kodene for kolonnene i PL-tabellen. (Screenshot rett etter Drogbas første mål for kvelden. Vi endte på 103 mål totalt etter festforestillingen.)
Postet i: Aktuelt, Bilder, Fotball&Sport
Krysset ved Posten/Torgsenteret, Meierigata, Bryne sentrum.
16. april 2010 ca. klokka 17:00
Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.
Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.
Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.
Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.
Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…
Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.
(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)
Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig, Tanker
Det første håndfaste beviset på at Eirik og jeg faktisk er tvillinger, kom etter nesten 22 år med uvisshet. Da vi ankom familieselskapet på julaften i fjor, så vi på hverandre i vanntro — var det virkelig sant? Var det i dag bekreftelsen skulle komme? Situasjonen kunne ikke tolkes annerledes: Vi er tvillingbrødre av blod og ætt!
Postet i: Bilder
Jeg har ikke peiling på verken kunst, dans, drama eller sang. Jeg er ingen kulturpersonlighet og har få tidligere referanser. MEN — jeg kan uttale meg om når jeg blir underholdt og når jeg sitter igjen med noe etter å ha hatt en opplevelse innenfor disse kategoriene. “Groovy” er et glimrende show, spillt av en herlig gjeng med engasjert ungdom med mange ekstremt gode kvaliteter og egenskaper på scenen.
Forestillingen begynner med at fire ungdommer klager sin nød over å være de eneste som ikke har noe å gjøre etter skolen på en fredag. De sitter og spiller på iPhonen når de plutselig blir sendt tilbake i tid til hippienes verden, hvor ungdommene lever sitt glade, opprørske liv for å endre fremtidens samfunns verdier og rettigheter. Et flott manus og god regi forteller historien gjennom mye dans og sang, gode skuespillere og fargerike kulisser.
Det er flere moralske poeng i fortellingen — med referanser tilbake til 70- og 80-tallet, men også fra nåtiden, for eksempel ved et effektivt lite spark i baken til “Midtpunktet” og det generelle tilbudet for ungdommen i jærkommunene. Likevel er det gleden av å skape og fremføre noe eget jeg sitter igjen med når scenen fylles med alle de involverte ungdommene på slutten av forestillingen. Gleden, entusiasmen og kvaliteten.
Jeg ble kraftig imponert av skuespillerferdighetene, fortellerevnen, koreografien i de mange dansene og sangen som ble presentert. De to sistnevnte er det mye av — passelig mye, godt fordelt gjennom hele forestillingen som naturlige elementer i historien som formidles. Det er noen stjerner av noen solister og musikere i dette stykket, som etter min mening fortjener turen til Storstova alene — men de havner (bokstavelig talt) i bakgrunnen av et gjennomført bra opplegg foran dem på scenen. Jeg tror det er slik det skal være, selv om jeg ikke har peiling.
Det kommer nok ikke som en overraskelse på dere at jeg anbefaler “Groovy” på det varmeste — mange av dere vil nok til og med se mange kjente fjes på scenen! Showet går hver kveld i Storstova førstkommende helg, og billetter kan bestilles via link fra Unge SPORs hjemmesider.
I tillegg til et fantastisk show, er du med ditt besøk med på å støtte en frivillig organisasjon som har lagt ned enormt mye arbeid i flere måneder. Unge SPOR har blitt lagt merke til i de fire jærkommunene, selv om de såvidt er ute av “oppstartsfasen” — det står det stor respekt av! Jeg anbefaler for øvrig en tur inn på hjemmesiden deres for å lese mer om hva de driver med og hvem de er!
Bildealbum fra forestillingen: Flickr // Facebook
Kom dere på fest!
Så, hva er “Groovy”?
Groovy er en musikal/revy i regi av ungeSPOR som blander “masse sjefs musikk, herlig dans, og selvfølgelig en viktig, sjarmerende og morsom histore!” (Les mer). Jeg anbefaler deg og dine å gå direkte til billettbestilling (forestillinger fredag, lørdag og søndag førstkommende helg).
Innen et par dager kommer det en litt lenger artikkel om musikalen/revyen. I mellomtiden kan dere kose dere med noen utvalgte bilder!
Postet i: Bilder, Hverdagslig
Det er en rar følelse å ha fått omgangssyke og oppleve at alle de som står meg nær ler av meg. Det kan ha noe med mine enorme forventninger til mitt eget immunforsvar å gjøre, som naturlig nok gjør fallhøyden min ganske høy når sykdommen en gang i skuddåret tar over styringen av kroppen min.
Under kan dere se Hansi sin kommentar på Skype når jeg forteller han at jeg er litt slakk i fisken.
(Forklaring: “Myrenga?” er egentlig et spørsmål om jeg vil være med å spille fotball med noen gutter/menn fra nabolaget hans, Myrenga.)
That’s what friends are for. Jeg la vel opp til det selv.
Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker
Dette bildet (i dets to versjoner, #1 og #2) har blitt sett over 30,000 ganger, og over 500 har flagget det som favorittbilde på nettstedet flickr.com. Dessverre har ikke Eirik eget kamera lenger, og Flickr-kontoen hans er helt død.
Derfor prøver vi noen nytt her — de som ønsker å gi et bidrag til en julegavepott øremerket “Eiriks nye kamera” kan melde sin interesse på mail paalberge [at] gmail [dot] com. Alle økonomiske bidrag mottas med takk, små som store! La det skje! Skriv en kjapp e-post NÅ! 
Postet i: Bilder, Hverdagslig
Helt siden jeg fikk E71 i hånden for første gang i fjor sommer, har jeg ventet på en etterkommer. Forventningene var skyhøye og engasjementet nådde et foreløpig toppnivå da jeg i går fikk hendene på en E72, arvtageren til Nokias kanskje aller beste allroundtelefon gjennom tidene. Gliset ser du under.
Dette skrev jeg forøvrig om Nokia E71 i fjor:
Nokia E71 har tatt meg med storm. Den er så bunnsolid bra på alle punkt at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne. Dette er altså en av verdens minste fulltastaturtelefoner, men det til tross har den en fantastisk skjerm og et gigantisk batteri (BP-4L med 1000mAh for de av dere som er spesielt interesserte), i tillegg til at den er en drøm å skrive på. Og så koster den i underkant av fire lapper. La meg begynne med utseende, det faller meg mest naturlig. (Les resten på mobilbloggen.no)
Bare synd at E72 er bittelitt styggere enn lillebroren, og at Nokia har klart å senke den totale kvalitetsfølelsen på produktet. Men det gjør ikke all verden, forgjengeren var så til de grader suveren at til og med E72 føles som en suksess. Score, Nokia. Jeg slenger jammen på et hjerte igjen, jeg <3
So I said to the old man:
“Go far, far north,
and carry on forth.
At the end you will find
your faith’s worth.”
The old man gave me a puzzled look,
he kinda resembled Captain Hook.
Although I believe he was a cook,
he ran away and hid in a nook.
I said to the little child:
“Go far, far south,
and cover your mouth.
or you will see me
do the greatest shout.”
The child gave me a tearful glare,
he kinda resembled a scared hare.
Although he wasn’t trapped in a snare,
He passed out and made me pay the fare.
Then I said to the cop:
“Don’t arrest me!
Can you not see?
If you let me go,
I will be free!”
So that WAS a bad argument,
and I was locked in a great fundament.
Shame and pity on me,
who cannot allow there to be,
any Unspoken Words.
Jan Arve Malmin
1988-2004
(dikt: via)
I kveld har jeg hatt mitt første møte med to store norske artister, den eminente duoen Jorunn Undheim og Bjørn Eidsvåg. Førstnevnte har jeg riktignok hørt noen ganger tidligere i mindre sosiale sammenhenger og på diverse råneturer i Volvo 240′en hennes, men kveldens opptreden ble den første i et skikkelig, større arrangement. Hun bestod prøven med glans (og vel så det) i likhet med hennes “kompanjong” Bjørn Eidsvåg.
Jeg har lenge likt typen Bjørn Eidsvåg (en mening som begynner å bli ganske mainstream) og hørt på musikken hans, men sjansen for å høre han live har aldri slått meg så direkte som før kveldens opptreden. Min gode venninde Jorunn har vært med Bjørn Eidsvåg på fire forestillinger denne uken med et innhopp som Lisa Nilssons stedfortreder i duetten”Mysteriet Deg” (som til og med er satt opp som et ekstranummer!). Jeg forstår hvorfor Eidsvåg har valgt å ta med seg Jorunn på denne sangen — hun synger så rent og så enestående at hun langt på vei overgår originalen — det til tross for at hun vanligvis snakker jærsk, mens Nilsson tross alt har fordelen av å synge på sitt eget morsmål. Jorunn: WAY to go, du er ikke annet en fabelaktig!
“WTF? Note”: Jorunn Undheim vant en konkurranse på NRK P3 tidligere i år hvor premien var en opptreden sammen med Eidsvåg på “Blå” i Oslo. Det var den folkekjære teologen og artisten selv som valgte henne ut blant mange andre på grunnlag av hva hun hadde sunget inn på P3′s “telefonsvarer”, et valg han i kveld forklarte som veeldig enkelt. For kort tiden siden tok han igjen kontakt med Jorunn for å høre om hun ville være med på noen konserter i Stavanger-området, noe hun selvsagt sa ja til. Så sånn er det med den saken.
Jeg ankom konserten en halvtime etter at dørene hadde lukket seg og presset meg klamt innover til midten av rad nummer 10. (Det er bare å beklage til alle dere som bokstavelig talt ble tråkket på tærne, men Chelsea – Manchester United kom seirende ut av min prioritering av dagens program.) Jeg kom umiddelbart i den gode Eidsvåg-stemningen med en overdådig musikalsk fremførelse av “Verden Er Vakker”. I løpet av den neste timen kom hittene som perler på en snor — jeg tok meg i å trampe med rockefoten og nynne akkurat litt for høyt mer enn én gang.
Eidsvåg overrasket meg med hans humoristiske og svært selvironiske småprat mellom sangene, dansetrinnene og dirigeringen underveis og det lune gliset når han forteller noe morsomt eller synger noe pinlig (det var hans egne ord) — han klarer å være ærlig og humoristisk angående sin tro og tvil og utvikling oppover årene, noe som flere ganger fikk salen til å bruse og le av begeistring. For å ta et eksempel: Under “Mysteriet Deg” snudde han seg bort fra Jorunn med hånden over ansiktet, som i selvironisk flauhet, mens han sang “men eg tenke på dei nydelige formene dine, på brystene som duve når du e engasjert, på dei vakre hendene som søke mine, kor tent eg blir når du e deilig alterert“. Glimrende!
Det fascinerer meg hvordan Eidsvåg samler et enormt bredt publikum med hans undrende og rolige tekster og melodier. Til tross for at han lenge har hatt et kristent budskap (eller i alle fall en kristen undertone) i sangene sine, virker publikumet hans nesten representativt for en gjennomsnittlig presentasjon av norges befolkning: her sitter ungdommer i gotherklær, funksjonshemmede, pensjonister, middelaldrende og unge voksne. Noen har kledd seg i finstasen og kommer i store lag, andre kommer i par som nyforelskede fjortisser. Rett bak meg sitter en herlig kar som stinker Ringnes og som ser ut som en gammel, fast Ruten-gjenger. Alle er her, alle smiler og alle synger med på “na-na-na-na”-trallene.
Turneén “De beste” ruller for tiden ut over hele det ganske land. Befinner du deg i nærheten av et av Bjørn Eidsvågs utvalgte konsertsteder de neste ukene, anbefaler jeg deg en hyggelig kveld på byen og en avslappende (men engasjerende) konsertopplevelse med en av norges mest folkekjære artister. Jeg quoter den tidligere nevnte mannen som satt bak meg, rett etter at siste ekstranummer, “Eg Ser”, var ferdigspillt: “Ja de der va faen meg verdt de!”
Et utdrag fra en lang fotoshoot en sen fredagskveld hvor målet var å skaffe nye profilbilder til Hansi og Martin. Mulig det er trist, men det var ganske festlig. (Vi samlet oss ikke en hel kveld for å ta nye profilbilder, hvis noen skulle tro det. Vi underholdt oss som seg hør og bør med PS3-spillet FIFA stort sett hele kvelden.)
Postet i: Bilder
Litt over ett år etter at Nokias lanserte en av sine beste telefoner noensinne, businesstelefonen E71, er etterkommeren nå på vei. E72 ligger an til å bli tilnærmet en perfekt telefon, blant annet med forbedret prosessor og kamera i forhold til forgjengeren i tillegg til utgang for 3,5mm jackplugg.
Dette bildet av Nokia E71 er forøvrig det mest populære objektet på mine Flickr-sider med 7200 visninger siden juli i fjor. Det forteller meg to ting:
1) Jeg bør kanskje begynne å ta litt flere og interessante bilder.
2) Det er stor interesse for nye telefoner på nett.
E72 skal komme i butikken i midten av oktober. Jeg gleder meg som et lite barn foran smågodthylla.
Se bilder merket med “Roadtrip Kristiansand Sept09” eller gå til min Flickr-fremside.
Postet i: Bilder, Hverdagslig
Første bud før man skal teipe en svak ankel er, tydeligvis, å være nøye med forarbeidet. Det gjør ekstra vondt å lære på den harde måten når det er Hansi som sitter og river og ler i ren og skjær skadefryd.
PAIN — og FAIL!
Postet i: Bilder, Fotball&Sport
Siste kommentarer