Arkiv for kategorien ‘Hverdagslig’

Eldre innlegg »

24

jan

5

Tagger: , , , , ,

Et megalangt innlegg om TV-kjøp

Denne helgen har store deler av min mormors familie, deriblant undertegnede, vært med på en felles dugnad for å hjelpe nevnte bestemor med å flytte fra sitt hjem “gjennom alle år” til en ny, lekker leilighet med nögle mindre lagringsplass. I den prosessen, som inneholdt mye “mannearbeid” og oppgaver for folk med maksimalt to tommeltotter, fikk jeg den litt mer pianofingre-vennlige oppgaven med å kjøre ut for å kjøpe ny TV. “Det må jo Pål duge til”, tenkte de nok, disse tantene og onklene mine. Og ja, det gjør jeg faktisk.

Oppgaven var tilsynelatende så enkel som det går an å få det: TV-modellen var allerede valgt ut av noen med bestlutningsmandat i familien, så min oppgave var svært begrenset og svært spesifisert: Få en Samsung UE40D5005PWXXE inn i mormors nye leilighet. Det burde være en smal sak — ryktene sa at de hadde den på Siba…

Jeg hadde glemt hvorfor jeg ikke handler på Siba.

Det begynte på torsdagen. Like før arbeidsdagen var over, klikket jeg meg inn på Sibas nettsider for å forsikre meg om at de faktisk førte modellen det var snakk om. Det gjorde de, og jeg kunne til og med sjekke lagerstatus i mitt “varehus” — joda, den var på lager på Kvadrat! Jeg ryddet baksetet i bilen og gjorde meg psykisk klar for å handle en Samsung-TV, før jeg satte kursen mot Forus og norges fjerde største kjøpesenter, målt i både omsetning og areal. Jeg har hatt mine turer til Kvadrat, så jeg visste utmerket godt hvilken inngang jeg skulle parkere ved — den ved Vinmonopolet. Jeg var ikke alene. Dette var ikke den første kødannelsen jeg skulle lide meg gjennom i denne prosessen.

Etter en rundtur på tre nivåer på Kvadrats parkeringsanlegg, var jeg endelig inne på Siba. Flaks — lite folk i butikken! Jeg gikk en runde før jeg endelig befant meg innerst i butikken, hvor TVene var linet opp på veggen foran meg. Jeg fant raskt TVen, men trengte en fagmann for å få svar på et viktig teknisk spørsmål: det eneste kravet fra mormor, var nemlig at TVen skulle ha vridbar fot. Det var vanskelig for meg å kontrollere, siden UE40D5005PWXXE’en, som allerede insinuert, var veggmontert. Jeg stilte meg opp foran ett av to tomme kassepunkter i TV-avdelingen, og prøvde febrilsk å finne en ringeklokke eller en “bjelle” som kunne fortelle en fagmann at jeg stod og ventet på han. Ingen klokker, bjeller eller folk i sikte. To karer i hvite Siba-skjorter stod riktignok og testet et anlegg i andre enden av butikken — et heftig anlegg kunne det høres ut som — men det var for øyeblikket ingen som solgte TVer. I påvente av en ekspert, snudde jeg meg og tittet på barbermaskiner. Barbermaskiner er dyre.

Etter å ha funnet ut nøyaktig hvor mange omdreininger per minutt som skal til for en perfekt barbering, kom en hyggelig ung dame meg til unnsetning. Hun smilte, hele tiden. Det liker jeg egentlig, men det kan bli for mye — hun var akkurat i grenseland på det punktet. Hun kunne fortelle meg at jeg hadde valgt en bra PC. En fin PC, med 100Hz og greier. “Beklager, TV mente jeg.” Jeg lo på en nesten helt natulig måte. Hun var veldig snill og grei og sånn, men hun kunne ikke svare meg på om foten var vridbar. I tillegg fortsatte hun konsekvent å kalle TVen for en PC. Det ble veldig rart etterhvert. Hun spurte en kollega, og han kunne fortelle meg at “så å si alle TVene i dag kan vris littegrann”. Jeg takket for det, og spurte igjen om modellen som jeg ville ha, hadde vridbar fot. Det ville han så absolutt tro, kunne ikke forstå noe annet. Greit, det er mottatt. Jeg gidder ikke spørre en gang til.

“Jeg tar TVen”, sa jeg. “Det var 4850 den kostet?”

Internettpris er noe annet enn butikkpris. Selvfølgelig, dette vet jeg jo! Jeg kjemper mot internettpriser til daglig, det er helt greit. Jeg vet at det koster penger å drive fysisk butikk. Og ikke minst: gode råd er dyre — eksperter folk som betjener deg når du trenger det er ikke gratis.

“Men — du kan reservere den på nettet og så komme ned å hente den her. Da får du den til internettprisen!” utbryter den smilende av de to, helt plutselig.

Atte hmm?! Internettpris er det samme som butikkpris, så lenge du reiser hjem og trykker på en knapp og så kommer tilbake igjen!? Jeg prøvde meg på en tafatt forsøk på pruting, men det var umulig å gjøre noe med systemet — det var sånn det måtte bli. De beklagte, begge to, men ja… Altså… Beklager, det var sånn det var. De skulle gjerne gitt meg prisen hvis det var “fysisk mulig”, men det var det bare ikke. Når jeg reserverte en TV på internett, fikk jeg nemlig en kode på SMS som de måtte slå inn i sitt system for å kunne senke prisen så lavt. Greit, ærlig sak. Vi har alle våre systemer som vi jobber mot i det daglige.

Jeg kunne ikke feile på den eneste oppgaven jeg hadde fått av storfamilien — denne TVen skulle ikke bli 800 kroner dyrere enn avtalt. Jeg reiste hjem. Dama smilte og sa at jeg måtte ha det fint. “Takk.”

(La meg få presisere en viktig parantes sånn helt kjapt: selv om det ikke virker slik så langt (og videre) i dette innlegget, var jeg en høflig, blid mønsterkunde hele tiden. Jeg er ikke en bedreviter når jeg handler i butikker som selger lignende ting som jeg selger, jeg oppfører meg som folk. Det er litt viktig for meg å få frem dette. Takk.)

På lørdag bar turen tilbake til Forus. Jeg hadde reservert UE40D5005PWXXE’en på nett, men jeg hadde ikke fått noen bekreftelse eller kode på melding. Det fikk stå til. Ny, enda drøyere parkeringskø. Stappfullt på Siba. Ingen folk på de to kassepunktene i TV-avdelingen. Jeg stilte meg i kø bak to andre, og spurte om det hadde vært noen i Siba-skjorter så lenge de hadde stått der. “Nei…” Jeg smilte og lo, enda litt mer naturlig enn forrige gang jeg stod der. Vi var liksom i samme båt, vi tre. “Jaja, disse varehusene…” tenkte vi. Eller, det tenkte jeg at de helt sikkert tenkte.

Omsider kom det en kar. Han hjalp personene foran meg med et veggfeste, før han var klar for å betjene meg. Ille til mote, begynte jeg:

“Ja, altså — jeg har reservert en TV på nettsiden deres, men jeg har dessverre ikke fått den SMSen med koden på. Klarer vi å få til noe her, eller må jeg vente til jeg får meldingen?”

Det var ikke noe problem. Den meldingen jeg skulle fått, var først og fremst for min egen del — at jeg skulle vite at TVen var klar for henting. Jeg kunne gjort han en kjempetjeneste og fortalt han at han ikke måtte stole på kollegaene hans, siden de tydeligvis var noen lystløgnere hele gjengen, men jeg lot være. Jeg smilte og viste han tydelig og overfladisk hvor strålende fornøyd jeg var med svaret hans. Jeg var glad og usannsynlig irritert på en gang.

“Skal du ha forsikring?”
 – Neitakk, det går bra.
“Trenger du skjermrenser?”
 – Neitakk.
“Har du Siba-kortet?”
 – Nei, men jeg trenger det ikke. TVen er ikke til meg, så vi får ta det neste gang.
“Du får ganske mange Siba-poeng på dette kjøpet, bare så du vet det.”
 – Ja, men nei takk.
“Hvorfor ikke?”
 – Jeg tar bare TVen i denne omgangen.
“Med Siba-kortet får du mange gode ti…”
 – NEI! (red.anm. akkurat her, og i sekundene som fulgte, kan du se bort i fra parantesen lenger opp)

Mannen trykket fort og hardt på tastaturet veldig mange ganger, før han ga meg en lapp som jeg skulle levere i kassen ved utgangen. Jeg smilte, sa takk, og gikk. Han ba meg ikke ha en fin dag, så vidt jeg husker.

Etter ca. 10 minutter i ny kø, mye trykking og et litt rart forsøk på å bytte papir i bankterminalen, fikk jeg endelig betalt TVen. “Bare henvend deg på varemottaket, så får du TVen der”, sa kassedamen og smilte. Jeg fikk forklart hvor dette varemottaket — som jeg tydeligvis burde visst hvor var — befant seg, og gikk ut i bilen. Kø for å komme seg ut av parkeringshuset. Rundt Kvadrat, og jammen, der stod det “Siba Varemottak”. Jeg parkerte på den eneste parkeringsplassen i mils omkrets, rett ved “parkering forbudt foran varemottaket”-skiltet, og gikk bort til lagerdøren.

Nytt skilt: “Ring på klokken.”

Jeg ringte på klokken.

Du vet når det går akkurat så lenge at du tror at du ikke har ringt på? Sånn var det. Og så venter du akkurat litt lenger enn det, og ringer på en gang til litt hardere, og akkurat i det du trykker inn knappen ganske hardt, så åpner døren seg, og du føler deg som en utakknemlig og utålmodig idiot? Akkurat sånn var det.

“Jeg skal hente denne TVen.” Lagermannen tok lappen og forsvant. Det gikk ganske fort, så var han tilbake. Med en stor eske på slep — det var som å se en drøm komme i oppfyllelse. Jeg fikk holde den, TVen, i mine egen hender. Jeg hadde klart det! Det tok nesten ikke en time en gang, og jeg hadde den i hendene. Det var et smått fantastisk øyeblikk.

Vel hjemme i mormors leilighet var det bare å konstatere at — ja, det var jammen en fin TV. Jeg hadde vært flink. Også så billig! Alle var veldig godt fornøyde med at jeg hadde klart å skaffe akkurat den TVen mormor trengte. Jeg var så god atte.

Bare synd jeg glemte å få med meg en HDMI-kabel.

Postet i: Hverdagslig, Kommentarer, TV & Film, Teknologi

16

okt

6

Tagger: , , , , , , , ,

Komfortsone

“- Pål? Det æ lagt ut enn nye i Morenefaret.”

Hanne Mari og jeg driver og ser etter leiligheter om dagen. Vi har bodd i kråkeredet i Arne Garborgsvei 31 i snart tre år, og Hanne Mari mener at det er på tide å “komme seg videre” og eie noe selv. Jeg er selvfølgelig helt enig. Problemet mitt er, ganske enkelt, at jeg har det veldig fint i kjellerleiligheten her i hjertet av Bryne. Det er nyoppusset, lyst (til kjeller å være), har et stort bad og utleierne er noen fantastisk fine folk. Jeg innbiller meg at Hanne Mari er ukomfortabel med min komfort.

Jeg var i akkurat samme modus da det var snakk om at vi skulle bli samboere for flere år siden. Jeg var ikke megaengasjert. Jeg hadde det helt glimrende hjemme på loftet hos mor og far — var stort sett aldri hjemme, spiste stort sett middagene i form av pølser på Narvesen — men hadde alltid et alternativ hjemme, just in case.  Når jeg er i komfortsonen, når jeg kan “leve med det slik det er”, da er jeg veldig vanskelig å få engasjert med på noe. Det er nok et problem.

Det skal, i rettferdighetens og Hanne Maris navn, sies at jeg er glad for at hun fikk meg til å flytte sammen med henne. Vi har det ganske morsomt sammen.

Denne komfortsonen min er en skummel greie. Den er relativt altomfattende — den gjelder ikke bare valg av bopel og samboerskap. For eksempel gjør den seg svært gjeldende når det kommer til praktiske oppgaver i hjemmet. I vår nevnte leilighet finnes i utgangspunktet bare et stort problem; gamle dører med slitte dørhåndtak og håndtaksfester. I følge Hanne Mari, og ikke minst i følge kamerat Torjus, burde ikke dette vært et problem i det hele tatt. Jeg, mannen i huset, burde ordnet dette for lenge siden. Problemet er bare at jeg fint klarer å leve med det — at håndtakene på do- og soveromsdørene ikke henger fast, og at de faller ned på gulvet hele tiden — ja det er milevis innenfor min komfortsone. Jeg har ingen problemer med at dørene ikke bør lukkes helt igjen. Ingen problemer med at skruene som skulle holdt håntaket på plass nå ligger på hylla i stua. Det er for meg en ikke-sak. Jeg er megakomfortabel her jeg sitter, til og med nå når jeg skriver om det.

Det eneste positive som kan sies om meg og mine komfortsoneproblemer, er at jeg har nok selvinnsikt til å forstå at det er et problem for de rundt meg. Og grunnen til at det er et problem, er selvsagt at min sone viker veldig mye fra Hanne Maris. Det største avviket er relatert til behov for å vaske — ikke bare støvsuge — men det får jeg gå inn på en annen gang. Hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg touchet det temaet før på bloggen. Søk etter “støvsuger” hvis du er interessert.

Vi får se om vi kommer oss ut herfra med det første. Det er mange ting som spiller inn — ting vi kan styre selv, og ting markedet og bankene bestemmer. Hanne Mari skal i alle tilfeller være veldig fornøyd den dagen vi legger inn vårt første bud på en ny leilighet. Når vi kommer så langt, går det ikke lang tid før hjørnesofaen og vi får oss et nytt hjem. Frem til et eventuelt kjøp blir annonsert her på bloggen, er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt om dere kjenner til noen spennende leiligheter på +/- 100 kvadratmeter som skal selges.

…og dere kan være sikre på at dørhåndtakssaken kommer til å være brennaktuell helt til den dagen vi flytter herfra.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

9

sept

5

Tagger: , , , ,

Trailer: Prosjekt Trekopp

Trekopp from Pål Berge on Vimeo.
Anbefales: Traileren i full HD

Jeg måtte teste iMovie i går, og det er fantastisk! Dette er mitt første prosjekt i videoprogrammet, og denne korte snutten er laget på 30 minutter. Derfor er det mulig det kommer en ny og forbedret versjon før hele filmen kommer senere på året (med forbehold, selvfølgelig).

Dette er for øvrig det første resultatet av mitt nyinnkjøpte Canon EOS 7D. Oh (oh oh) yes!

Postet i: Hverdagslig, Underholdning&Youtube

1

sept

4

Tagger: , , , , ,

Solskinnshistorie: Kjøp på Twitter

Helt siden mitt kjære Canon EOS 40D røk i bakken og ble ødelagt for ca. en måned siden, har jeg vært på jakt etter en verdig arvtaker. Det har hatt sine utfordringer, og jeg har måttet veie pris opp mot funksjon opp til flere ganger for å finne ut hva jeg skal velge. Jeg har faktisk måttet gå mange runder med meg selv, i tillegg til et par med Hanne Mari.

De to naturligste etterkommerene til 40D — EOS 50D og 60D — er to gode kameraer, men ingen av dem huser (bokstavelig talt) 40D sine egenskaper når det gjelder byggekvalitet i kamerahuset. 40D er nemlig et solid kamera i magnesium, mens de to nyere variantene er snekret sammen i plastikk. For mitt vedkommende, som er glad i å dra med kameraet på fjellturer — hvor været er røft, men hvor de virkelig gode motivene har en tendens til å dukke opp — har det vært nødvendig å ha et kamera som tåler vær og vind. Det gjør ikke 50D og 60D i samme grad som mitt gode, gamle, FANTASTSKE EOS 40D. Men dets dager er talte.

Neste trinn opp er EOS 7D — et etablert kamera (kom på markedet i 2009) som har samme magnesiumbygning som 40D, pluss en rekke andre funksjoner — men som til gjengjeld koster det samme som 40D og objektivet mitt til sammen, og vel så det. Løsningen ble bruktmarkedet. Og jammen meg utspilte det hele seg på Twitter.

Det hele startet for bare to dager siden, omtrent på denne tiden av døgnet tirsdag kveld. Jeg sendte ut en vilkårlig tweet i håp om at noen av kameraentusiastene på Twitter hadde noe hyllefyll de ville bli kvitt. Jeg hadde minimalt med tro på hele greia, men prøvde.

@nosalthe og @urke tar seg bry med å retweete. En av @urke’s følgere svarer umiddelbart.

Jeg sender vedkommende en mail, og det viser seg at Vidar er en fotoentusiast som har nettopp det jeg søker: et 7D kamerahus som føles overflødig. Herfra går det slag i slag. Jeg sender han en mail, og kl halv to på kvelden tilbyr han meg kameraet og et ganske småheftig objektiv. Et døgn etter første tweet var pengene overført på kontoen hans. Enda et døgn etter det, i dag, hentet bror Trygve kameraet i Oslo. Over helgen regner jeg med å ha det hjemme på vestlandet, hvis alt går etter planen.

Twitter, folkens! Twitter presterer. Om solskinnshistorien faktisk er en solskinnshistorie, gjenstår for øvrig å se, da jeg enda ikke har fått sett kameraet selv. Ryktene fra storebror sier heldigvis at det ser veldig lovende ut.

En stor takk til @urke og @nosalthe. Og selvsagt til selger @vidarnm.

FYI: Utstyret jeg har kjøpt er et Canon EOS 7D og et objektiv av typen Canon EF-S 17-55mm f/2,8  IS USM.

Postet i: Bilder, Bloggrelatert, Hverdagslig

22

aug

0

Tagger: , ,

Most Sexy 2011: Finish, Done, Finito

Hvis du ikke kjenner til opplegget “Most Sexy”, anbefaler jeg å lese fra begynnelsen av historien: Startskuddet (januar) - Første status (februar) – Andre status (juli).

Most Sexy 2011, konkurransen som nok må kunne sies å være et av mine mest seriøse og langvarige prosjekt noen sinne, ble avsluttet for ganske nøyaktig to uker siden. En lørdag tidlig i august måned, utførte Martin og jeg våre fem øvelser; svømming, hangups, pushups, vektreduksjon og til sist løping — foran et fantastisk og entusiastisk publikum. Hele dagen (og festen på kvelden) var en suksess fra ende til annen, og så vidt meg bekjent fikk både publikum, dommere og utøverne mer enn forventet ut av dagen.

DET VAR HOVEDDOMMER BIRKELI, som pendlet frem og tilbake til Oslo for anledningen, som ledet oss gjennom dagen sammen med sine meddommere. Det hele startet ved Åsenvatnet på Lye, i mangel av 25 meter lange svømmehaller som hadde åpent på lørdager. Her var det bestemt at vi skulle svømme frem og tilbake over “sundet” fra den gode, gamle badeplassen — en distanse som er hakket drøyere enn den ser ut til. Videre gikk turen til Serigstad sine lokaler i Vardheia på Bryne — her skulle vi utføre hang-ups, hengende fra en sporadisk konstruksjon mellom to trucker, regissert av Junior og Senior Skaaland. Det var helt glimrende. I disse lokalene ble også øvelsene push-ups og måling av vektreduksjon utført. Etter to kraftanstrengelser der, fikk Martin og jeg en liten pause før turen gikk til le grand finale på Bryne Stadion: 3000 meter løping. Helvetesøkten. Øvelsen som mest sannsynlig skulle avgjøre det hele.

Dommerne og publikum holdt nemlig resultatene skjult for oss hele dagen, så vi hadde ikke 100% kontroll på hvordan vi lå an i forhold til den andre. Vi hadde selvsagt en viss peiling på våre styrker og svakheter: jeg regnet med å vinne svømming og vektreduksjon, mens Martin var storfavoritt på styrkeøvelsene. Slik ble det også, fikk vi vite senere, og stillingen var altså 2-2 før vi skulle springe syv og en halv runde rundt fotballbanen på best mulig tid. Denne grenen var vidåpen, rett og slett ren lotto. Den med best dagsform ville ganske sikkert stikke av med seieren.

Her følger en kort oppsummering av øvelsene:
Øvelse #1: Svømming – Pål. Martin svømte først, og tok i overkant hardt i over vannet. Med hans pause på andre siden av vannet, var jeg relativt sikker på at jeg skulle vinne hvis jeg bare tok det rolig og avslappet.  Slik ble det.
Øvelse #2: Hang-ups – Martin. Jeg tapte myntkasting, og måtte begynne øvelsen. Da Martin ikke fikk se på når jeg gjorde øvelsen, hadde det bare en minimal psykisk effekt å være først ut. Jeg fikk godkjent 7 hang-ups, noe som akkurat ikke holdt til seier. Martin stakk av med seieren, som forventet.
Øvelse #3: Push-ups – Martin. Igjen gjorde jeg et dårlig myntvalg, og måtte starte. Samme opplegg — vi fikk ikke lov å se den andre utføre øvelsen. Jeg fikk godkjent 44 push-ups, noe som igjen skulle vise seg å være rett under det Martin presterte. Nok en forventet seier til Martin.
Øvelse #4; Vektreduksjon – Pål. Etter en kjapp tur på vekten, viste det seg at jeg hadde gått ned flest kilo. Også her som forventet. Totalt gikk vi ned 40 kg — helsenorge kan kanskje takke oss om noen år.
Øvelse #5: Løping – Pål. Det ble slik alle trodde, og dette var den avgjørende grenen. Riktignok hadde ikke Martin og jeg oversikten over hvordan det hadde gått tidligere i dag, så vi kunne ikke være helt sikre, men vi trodde i alle fall det. Jeg sprang først og kom inn på en ny bestenotering; 12:24. Martin åpnet på sin side veldig hardt, og gikk på den berømte smellen etter ett par runder. Det var synd — på en god dag hadde han nok slått meg her, men slik gikk det ikke. Godt kjempet, non the less.

Klokken 20:00 — én kebabtallerken senere — fikk vi vite at undertegnede stakk av med en knepen seier. Vi fikk både diplomer og pokaler (takk, gjengen!), og så var vi altså ferdige med hele greia. Seier eller ikke, det var det som betød noe: å endelig kunne legge det hele bak seg. Syv måneder med psykotisk besettelse og til tider hardt blodslit, var over, en gang for alle.

FOR DET HAR VÆRT EN BESETTELSE, antagelig først og fremst for undertegnede. På grunn av rask vektreduksjon i starten, ble det fort samtaleevne i de aller fleste sammenhenger – jeg skal selvsagt ikke klage på at folk rundt meg så en positiv forandring, men det bidro til at konkurransen konstant lå i bakhodet. Hele prosessen har på alle måter vært et eventyr, og nå er det veldig, VELDIG greit at det er over.

For de som måtte lure: Prosjekt Forfall (som min kollega Bjarte kaller det), vil forhåpentligvis ikke skje med det første. Jeg har fortsatt og kommer til å fortsette treningen, men jeg prøver å kutte litt ned på intensiteten og omfanget – det er faktisk ikke bare lett. En eller annen gang vil jeg nok slutte med det, og da får jeg bare stå med åpne armer og si velkommen til noen av kiloene igjen. Det overordnede målet på sikt er i alle tilfeller at jeg ikke skal helt tilbake der jeg var i januar.

Jeg har ikke så mye mer å si denne gangen. “Most Sexy 2011″ har vist meg hva det er mulig for kroppen å være med på – og hva som trengs for å endre den til det bedre. Konkurransen har også bevist at jeg har mer disiplin og viljestyrke enn jeg selv trodde — laangt mer — det er kanskje, på sikt, den største gevinsten av det hele. Hele opplegget har nok gitt meg i overkant mye selvtillit, og det må jeg faktisk jobbe med i ettertid. Men for å ikke bli alt for seriøs, er det bare å si det som det er: Det har vært HELT konge. Og jeg er strålende fornøyd med min egen innsats.

TIL SLUTT må jeg takke Martin for konkurransen, vennegjengen for opplegget og oppslutningen på dagen, Stavanger Idrettsklinikk for et glimrende treningsstudio med genuint interesserte ansatte, Torjus for styrkeprogram og sist, men ikke minst, Hanne Mari – som har holdt ut med min besettelse og alt pjattet mitt i syv hele måneder. Respekt, alle sammen!

(Se også Martins fotoalbum fra dagen på Facebook. OBS: Krever innlogging, og at du er “venn” med enten meg eller Martin.)

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig

6

jul

1

Tagger: , , ,

Most Sexy 2011: Second status

Det har nå gått over et halvt år siden Martin og jeg satt i gang prosjektet ”Most Sexy 2011”, en konkurranse hvor jeg hadde noen ganske enkle målsetninger: komme i bedre form, se litt bedre ut, og sist men ikke minst slå konkurrenten på den avgjørende konkurransedagen.

Det er ingen hemmelighet at jeg har tatt hele prosjektet ganske seriøst – antageligvis mer enn motparten – men det var nødvendig for å kunne bli fornøyd på alle tre punkter. Det var egentlig nødvendig for å bli mer fornøyd med hele tilværelsen i et større bilde, om jeg skal være litt dyp oppi det hele.

Kort angående konkurransen (mer kan leses i tidligere innlegg — introduksjon av konkurransen og første status): vi skal konkurrere i 3000 meter løping, 400 meter svømming, push-ups, hang-ups og vektreduksjon. Vinneren er den som kommer seirende ut av flest grener – alle er vektet likt og teller altså like mye. Konkurransedagen skulle egentlig være 18. juni, men på grunn av diverse omstendigheter og ”ferieavvikling”, er dagen flyttet til tidlig i august.

Status i dag er at jeg er i bedre form enn jeg noen gang har vært tidligere. Det er egentlig å forvente (og det sier ikke veldig mye), for jeg har trent mer det siste halve året enn jeg har gjort i mitt 23 år gamle liv til sammen. Det hjelper ikke å ha spilt fotball i ti år når de siste syv ble tilbrakt mellom stengene eller på benken…

Jeg har nevnt tidligere at det har vært ”enklere enn jeg trodde” å gå ned i vekt og komme i bedre form, og det mener jeg virkelig. Likevel er det viktig å påpeke at selv om kiloene har forsvunnet og kondisjonen har økt mer enn forventet, har det krevd mye tid og dedikasjon. Det er ikke skryt, det er fakta. Jeg tror ikke jeg tar hardt i om jeg sier at jeg har trent gjennomsnittlig to timer til dagen, men det innebærer alt: gåturer, svømming, joggeturer (maaange joggeturer), fjellturer og styrketrening. Dette, kombinert med et sunnere kosthold, har gjort at jeg har gått ned over 20 kg på kort tid. Faktisk kom den milepælen allerede i den fjerde måneden av konkurransen.

Når konkurransedagen kommer regner jeg med å ha gått ned ca. 25 kg, og jeg registrerer at det er en ganske syk forbedring, spesielt med tanke på at jeg ikke har gjort det ved hjelp av en karbodietter eller lignende. Som en lege* sa til meg på Twitter: folk må forstå at det handler om å bruke mer energi (kalorier) hver dag enn man får i seg. Det er sant, det er så enkelt.

Mitt råd til andre som ønsker å gå ned i vekt (så får dere bare kalle meg arrogant), er ganske enkelt: ikke tell på kalorier, ikke drikk slankedrikker og ikke bytt ut måltider med kosttilskudd. Hvis du har tid til det og hvis du er fri for fysiske skader som hindrer deg i å bevege deg, er det bare det som skal til: bevegelse. Hvis dette kombineres med et noe sunnere kosthold (uten behov for å være fanatisk i forhold til hva man hiver i munnen), vil kiloene forsvinne over tid. Kanskje ikke på én måned, men garantert på tre. Garantert.

Myten om at man får mer energi og overskudd av å trene mye, har for meg vært nettopp det: en myte. Jeg har følt meg langt trettere og har mye mindre overskudd nå enn jeg hadde før jeg begynte. I følge nevnte lege, er det mest sannsynlig (og forhåpentligvis) en naturlig konsekvens av at kroppen min har fått i overkant mye å jobbe med de siste månedene – kombinert med et enklere og mindre energirikt kosthold. Når jeg roer ned treningen nå snart, håper jeg på forbedring også på det punktet.

En annen ting som følger med mye belastning av en uforberedt kropp, er skader. De siste fem ukene har jeg fått det som kalles et ”runners knee”, som visst nok betyr at jeg har overbelastet knærne mine. Det suger. Det forhindrer meg i å jogge noe særlig mer enn to ganger i uken (og noen ganger – ikke i det hele tatt), og aldri mer enn noen få kilometer av gangen. To uker uten trening i Israel har forhåpentligvis hjulpet, men det vet jeg ikke før om noen dager.

Det skal sies at totalen likevel er bedre enn utgangspunktet: jeg har blitt kvitt beinhinnebetennelsen min, antageligvis på grunn av vektreduksjon, og anklene mine gjør ikke lenger vondt etter belastning. Begge disse skadene har fulgt meg i minst fem år, så det har vært helt konge å bli kvitt dem.

Ikke bare er det kjipt å ikke kunne springe – det har tross alt blitt en nesten daglig rutine det siste halve året – det er ekstra frustrerende fordi alle åremål ser ut til å peke på at 3000 meter løping vil bli den avgjørende grenen på konkurransedagen i august.

Det ser nemlig ut til at Martin vinner de to styrkeøvelsene og at jeg vinner svømming og vektreduksjon. Det vil si at stillingen blir 2-2 før vi skal springe rundt friidrettsbanen. Kneet mitt gjør det vanskelig å holde tritt med Martins kondisjonstrening de siste ukene før konkurransen, og det er mildt sagt uutholdelig. Det verste er jo at jeg syns det er gøy å jogge, en setning jeg hadde ledd høyt av for seks måneder siden. Igjen, jeg håper at alt er i orden neste uke.

Hvis ikke, kan jeg GARANTERE dere at jeg kommer til å gå for en kvitt eller dobbelt-runde med Martin i et nytt halvår.

* Takk til @WasimZahid på Twitter for engasjement, interesse og gode tips nå nylig. Følg han!

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

19

mar

5

Tagger: , , ,

Ny Macbook Pro!

Torsdag ettermiddag fikk jeg, etter en lang uke med venting, min splitter nye Macbook Pro i hus. Det var ikke en dag for seint — bare noen få døgn tidligere røk Hanne Maris HP-maskin, som etter planen uansett skulle byttes ut med min gamle Macbook 13″. Jeg liker derfor å tro at vi begge er ca. like fornøyde med at jeg har fått meg ny maskin, selv om undertegnede nok vinner på engasjementet rundt dette nye møbelet.

Når jeg snakker om maskinen som “en splitter ny Macbook”, er det en sannhet med modifikasjoner. Det er nemlig en tre måneder gammel Macbook Pro, ikke av den nyeste versjonen som ble lansert for noen uker siden. Jeg angrer ikke ett sekund. Til tross for gode råd fra noen av dere og kollegaer på jobb, hvor de aller fleste anbefalte meg å gå for en ny quad core-maskin, er det bare en ting å si: dette er raskt nok for meg en god stund fremover. Og planen min er som følger: når jeg føler at jeg trenger mer kraft, bytter jeg ut HDD med SSD. Så er jeg forhåpentligvis fornøyd en stund til.

For de som måtte lure, her er glisets spesifikasjonsliste:

Prosessor: Intel Core i7 2.8 GHz med to kjerner (640M), 4 MB on-chip L3 cache
Minne: 8GB  1066 MHz PC3-8500 DDR3 SDRAM
Harddisk: 500GB 7200rpm
Grafikk: Intel HD Graphics + Nvidia GeForce GT 330M med 512 MB GDDR3 SDRAM
Skjerm: Matt 15″ LCD med LED-bakbelysning, 1,680 × 1050 piksler

Bytte fra Mac til Mac ga meg endelig muligheten til å teste ut Apples backupløsning i praksis, Time Machine. Time Machine er en backupløsning som på en enkel og fancy måte lar deg gå tilbake timer, dager eller måneder for å finne igjen slettede filer på maskinen din. I tillegg er det en funksjon for å føre over informasjon til en ny datamaskin, hvis den forrige har gått i stykker eller man har kjøpt seg ny. Første gang man starter en ny Macbook, får man et spørsmål om det skal hentes informasjon trådløst fra en annen Mac, eller om du vil hente informasjon fra en Time Machine-harddisk. Etter halvannen time med overføring fra denne harddisken, starter den nye Macbooken med samme programmer installert, alle filer overført, samme bakgrunnsbilde, samme favoritter i nettleserne og samme lysstyrke på skjermen. Det er herlig fantastisk — jeg merker ikke at jeg har skiftet datamaskin, jeg bare noterer meg at innholdet mitt nå kan nytes på en langt større skjerm med en mye høyere oppløsning. For disse løsningene, som er så enkle at de fleste forstår dem uten en omfattende forklaring, kan man elske Apple.

Ny maskin gir ny giv. Jeg har lyst til å sitte å skrive, chatte og surfe på internett igjen. Hjelpes for en herlig maskin dette er.

Postet i: Hverdagslig, PC/Mac, Teknologi

5

mar

7

Tagger: , , , , ,

Lørdag etter min smak

Lørdag.
Jeg befinner meg godt over halvveis i en lørdag helt etter min smak. Selv om jeg vegrer meg litt for å finne på for mye om dagen — både på grunn av VM i Oslo og på grunn av litt lite overskudd, er det herlig de gangene jeg faktisk kommer meg ut av leilighetene fra morgenen.

Det er ekstra herlig de gangene det skjer noe litt utenom det vanlige. Det trenger ikke være en lang biltur eller en impulsiv fjelltur — det holder at programmet bare viker noe fra normalen. I dag har vært en slik dag.

Først en fotograferingsøkt med Silje, så hjem å se Therese Johaug være uslåelig på en hard tremil, så ned på M44 for å henge ut med Hansi og Oddbjørg, som er hjemme fra Kristiansand for helgen. Ikke et helsprøtt program, men det viker fra normalen. Det er sweet.

Data.
Nå sitter jeg foran Mac’en og slapper av. Manchester City vinner mest sannsynlig over Wigan i en under middels underholdende fotballkamp. Den er av interesse kun fordi City ligger like ved Chelsea på tabellen. Hanne Mari er ute på en av mange jentekvelder. Tror ikke det er forening i kveld, bare jentekveld. Forskjellen er svinnende liten, men tydeligvis viktig, av uviss grunn.

Jeg skal kjøpe ny Macbook ganske snart, og gleder meg selvsagt som et barn. Jeg har vært tålmodig og ventet lenge på at Apple skulle presentere den nye rekka av maskiner, og så ender jeg kanskje opp med å kjøpe en brukt maskin likevel. Jeg vet ikke hva Mac-hodene mener er lurest, men det står mellom en av de rimeligste Macbook Pro’ene med 15″ skjerm, eller en tre måneder gammel 2,8 Ghz-maskin med 8GB RAM, 500GB hdd og matt skjerm med høy oppløsning for 4-5000 under utsalgspris. Vanskelig valg. De som har peiling kan kanskje svare på om denne modellen har en i7 eller Dual Core? Kjør debatt hvis dere gidder.

Mobil.
På mandag får jeg tilbake iPhonen min fra verksted. I mellomtiden har jeg brukt Nokias aller nyeste flaggskip, E7, med fullt tastatur, en fantastisk kapasitiv AMOLED-skjerm med god oppløsning og et nydelig design. Operativsystem: Symbian ^3. Gleder meg som et barn til mandag. Nokia makter nok en gang ikke å lage software som står i stil med hardwaren, dessverre.

God lørdagskveld.

Postet i: Hverdagslig

27

feb

2

Tagger: , , , , , , , , , ,

RR tilbake på radio

Mandag for en uke siden kom Radioresepsjonen endelig tilbake til radio, og det var som forventet: akkurat slik det var i gode “gamle” dager. Anbefaler både radiosendingen (eller aller helst podcasten uten musikk) og ikke minst denne TV-promoen:

(via Radioresepsjonens hjemmesider)

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, TV & Film, Underholdning&Youtube

24

jan

4

Tagger: , ,

Selvpåført normal døgnrytme

Treningsregimet som er innført i kjølvannet av konkurransen “Most Sexy 2011″, bærer med seg flere direkte og indirekte endringer i hverdagen min. Fra å være en sofakjær colagutt hver ettermiddag hver uke, prøver jeg nå å gjøre et eller annet fysisk i løpet av døgnets siste halvdel. Det betyr store forandringer.

Først og fremst til det positive, selvfølgelig. Det å spise mindre og sunnere kombinert med langt mer fysisk aktivitet enn tidligere, gjør i utgangspunktet at jeg har mer energi enn før konkurransen spontant ble satt i gang. Men denne ekstra energien brukes opp på trening som jeg ellers ikke hadde orket, og da ender jeg totalt sett opp i minus i forhold til tidligere. Resultat: normal døgnrytme. En radikal og problematisk endring.

Mine tidligere “beste timer”, de mellom normal leggetid og kl 02:00-02:30, har svunnet hen i søvn. Det betyr først og fremst en dramatisk endring i tidsbruk på internett — og dermed mindre tid på sosiale medier, uviktige nyheter og sist men ikke minst blogging og blogglesing. Også dette er nok en forandring til det bedre; jeg savner ikke den timen på Facebook og VG nevneverdig, men det “mangler”, none-the-less. Mer problematisk er det at det som vanligvis kom etter Facebook og tabloidene — den endeløse nettsurfingen — har forsvunnet totalt. I den kategorien falt som regel også bloggingen. Det er sikkert sunt, men det føles ikke slik.

Jeg håper og tror at dette kommer til å normalisere seg over tid. Beina mine har allerede satt en effektiv stopper for at jeg kan jogge flere ganger i uken, ved å gi meg tilbake beinhinnebetennelse som jeg har fått kjenne i leggene med jevne mellomrom i fem år. I tillegg til at denne fysiske begrensningen forhåpentligvis vil gi seg med tiden, vil jeg nok på sikt slippe å ta ut så mye energi på treningsøktene som jeg gjør i dag. Den dagen — altså den dagen jeg kommer i merkbart bedre form enn i dag — håper jeg at noen seine kvelder i uka blir gjennomførbart igjen.

Frem til da legger jeg meg ved normale tider. Det er veldig spesielt.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

3

jan

9

Tagger: , , , , ,

Konkurransen “Most Sexy 2011″

Martin og meg inngår veddemål

I kveld har jeg gått med på noe som i beste fall er idioti, men som like gjerne er kollektiv utdritning på eget initiativ. Min gode barndomskamerat Martin og jeg har inngått et veddemål — eller heller en konkurranse — om å komme i god form, eller, la meg være så forfengelig som jeg faktisk er; se “dead sexy” ut, i løpet av et halvt år. Både den gode formen og sexinessen er nok “langt der ute” for begge av oss, men det er like fullt verdt forsøket.

På barneskolen hang jeg ofte med Martin like etter skoletid. På fritiden drev vi med mange forskjellige ting, men noe av det kjekkeste vi gjorde var å lage potetgull fra bunnen av: med poteter, en ostehøvel og mora til Martins frityrkoker. Vennskapet vårt går med andre ord veldig langt tilbake, men dessverre i gal retning. Dette skal vi altså prøve å gjøre noe med nå.

Dessverre kom jeg til skade for å bringe opp denne konkurranseidéen med alt for mange tilskuere tilstede. Dermed ble det Facebook-event av det hele, døpt “Most Sexy 2011″, av vår ironiske barndomsvenn Johan. Du trenger ikke skifte nettleservindu med en gang; eventen er av hensyn til allmennheten og deltakerne laget som et “lukket arrangement” — med andre ord ikke søk- eller lesbart for den gemene hop.

Jeg vet ikke helt om jeg vil kalle dette prosjektet for et nyttårsforsett. Eller; jeg vil selvfølgelig ikke kalle dette prosjektet for et nyttårsforsett. Nyttårsforsetter er en klisje, som alltid ender i at forsettene brytes og at man vender tilbake til gamle synder. I tillegg er det littegranne patetisk. Når det er sagt: denne konkurransen kan fort få samme utfall — at jeg/vi mister gnisten og går tilbake til gamle colaslukende tilstander som tidligere. Og om opplegget er patetisk? Det får være opp til dere å bedømme…

Vi har uansett tatt våre forhåndsregler. For å unngå at konkurransen bare blir nok et nyttårsforsett som brytes, har vi passet på at det svir sånn passe på pungen å være den tapende part i konkurransen. Vi skal testes i fem “grener” lørdag 18. juni, og den som taper flest grener må overrekke 2000 kroner til den vinnende part, kontant i hundrelapper. I tillegg kommer selvfølgelig den nevnte kollektive utdritningen av å være “the biggest loser”, som naturlig nok svir minst like mye. Grenene det skal konkurreres i er som følger:

1. Løping: 3000 meter (beste tid)
2. Svømming: 400 meter (beste tid)
3. Pushups (høyest antall)
4. Hangups (høyest antall)
5. Vektreduksjon (mest i antall kilo)

Det kan nevnes at Martin og jeg er ca. like tunge, og at vi sånn sett har noen lunde samme utgangspunkt. Jeg må nok dessverre se meg slått på de fleste andre punktene — og i alle fall på styrke — men så får vi se da, når konkurransedagen kommer i midten av juni. Uansett blir det en stor dag for resten av gjengen vår, som får se oss slite oss til døde på dagen, og som i tillegg får ta del i diverse uspesifiserte festligheter etter at “lekene” er avholdt.

Ønsk meg lykke til. Og denne gangen mener jeg det: Jeg trenger det!

Postet i: Hverdagslig, Underholdning&Youtube

27

des

0

Tagger: , , , , ,

Så ble det jul i år også

Tre familieselskaper og en FIFA-kveld etter at Leif Andenes på sedvanlig (og nesten nødvendig) vis leste opp juleevangeliet i kirken, er det på tide å nok en gang roe seg helt ned.

Hanne Mari gjør det hun liker aller best: å se gjennom alle gavene sine enda en gang, med et voldsomt engasjement og en overveldende barnslig glede over det hele. Denne eventyrlige fornøyelsen knyttet til julegaver har jeg ikke innehatt siden jeg var tidlig i tenårene — og jeg misunner henne den. På den annen side er det gøy å gi gaver til personer som blir så fra seg av lykke, så jeg skal ikke klage. Jeg på min side, gjør det jeg liker best: sitte i sofaen, i en litt mer bakoverlent og behersket sinnsstemning.

Julen 2010 nærmer seg historie, og bare noen innholdsrike romjulsdager er igjen før 2011 skal feires med brask og bram i Sirdal. De er alltid hyggelig og alltid kaotiske, disse siste fjorten dagene av året.

Årets versjon av julaften ble både tradisjonsrik og annerledes på samme tid. For første gang ble ettermiddagen og kvelden feiret uten mine to eldste søsken, og for første gang på noen år hadde vi ikke besøk av min nærmeste tante med hennes tre jenter, som på grunn av alder og geografi (og at de er relativt kule) er de tre søskenbarnene jeg har hatt mest med å gjøre i oppveksten. Mormor og morfar var med oss hele julekvelden, slik de ofte er, men det er ikke til å legge skjul på at morfar er blitt gammel, stille og ikke den han var for bare kort tid siden.

Jeg har vært innom morfars helse og situasjon tidligere i år, i innlegget “Når eldre blir eldre“. Det er trist å tenke på hvordan morfar er nå i forhold til hvordan han var før, men det er likevel gøy å ha han med og nyte de gangene han trekker på smilebåndet over ting vi sier eller gjør. Slike øyeblikk blir verdsatt på en helt annen måte nå når de kommer så mye sjeldnere enn før.

Som et glimrende substitutt for manglende søsken, tante og søskenbarn, ble det “hentet inn” to superreserver. En kollega av mor hadde sendt ungene sine til familie i utlandet for å feire jul, og ble derfor med i våre festligheter sammen med den ene sønnen som ble rammet av flykaos i England. Det ble — i alle fall for min del — en stor suksess. Jeg håper at de koste seg de også, selv om vi sikkert feirer jul på vår helt spesielle og tradisjonsbundne måte, som de fleste andre.

Jeg fikk forresten to skjeggtrimmere og to eksemplarer av “Den relativt store boka om radioresepsjonen” til jul. Det tolker jeg nøyktig slik jeg vil, og det er som følgende: 1) familien min ELSKER skjegget mitt til tross for massive svertekampanjer fra Hanne Mari, og 2) familien min har forstått at jeg er en ganske ivrig fan av Radioresepsjonen (og da først og fremst på radio). Jeg er selvfølgelig strålende fornøyd med begge disse egenproduserte påstandene.

Det hører med til historien at skjeggtrimmeren stod på ønskelista, og at den ene Radioresepsjon-boka var kjøpt inn av meg selv for Hanne Mari. Det hører også med til historien at den boka jeg kjøpte til meg selv, var signert av selveste Steinar, Tore og Bjarte på Kvadrat. Win.

Fortsatt ikke lei juleprat? For sånne som deg, skrev jeg på fredag blogginnlegget som Jærbladet har døpt “Den siste uka“.

God jul!

Postet i: Hverdagslig, Tanker

24

des

0

Tagger: , , , , , , ,

JuleJærbladBlogg

“Den siste uka har vært fylt av kjente og kjære tradisjoner og årlige klisjeer; familiemiddag i Stavanger, juletrefotproblematikk og juletrepynting, diskusjonen om hvorvidt julen blir hvit (slik den alltid var førri’tida), saktegående trafikk rundt kjøpesentrene og arbeidsoppgaver både hjemme og på jobb som bare så vidt blir fullført i tide. Nå er det julaften. De kakene som ikke er i ovnen nå, får komme sterkere tilbake neste år. [...]“

Les resten av julebloggen på jbl.no (blir publisert i løpet av natten) - dette er mitt siste avisblogginnlegg i 2010. Hva som skjer neste år, vites ikke.

Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, Hverdagslig

12

des

0

Tagger: , , , , , , ,

Skrivetjafs

Jeg sliter med et alvorlig tilfelle av skrivekløe om dagen, men av en eller annen grunn blir den brukt til å trykke på enten mobil eller padde, eller på helt andre ting, som å se fotball eller håndball. Gode prioriteringer og desember måned er en gåte som er vanskelig å løse.

Som nevnt er julegavehysteriet i gang for fullt. Hanne Mari er selvsagt tidlig ute — både med å kjøpe julegaver og å stresse med å kjøpe julegaver. Jeg har en annen tilnærming til oppgaven: jeg har ikke handlet noen gaver enda, og ikke har jeg tenkt noe særlig på det heller. Jeg mener helt ærlig at det er bedre å fikse sånt litt nærmere jul, uten at jeg kan begrunne det på fornuftig vis. Jeg tror dette med å kjøpe julegaver etter 20. desember ligger forankret i Y-kromosomet — noe må det i alle fall være, for det er bare oss gutter som tenker slik.

På bakgrunn av siste måneders aktivitet på bloggen, har Hansi oppfordret meg til å starte en ny spalte på bloggen. Han mener tydeligvis jeg trenger mer kontinuitet i oppdateringene, og jeg sier han ikke i mot. Spalten han har foreslått skal inneholde ærlige anmeldelser av venner og bekjente, og jeg er den første til å innrømme at dette er en glimrende idé. Det er faktisk en av de beste og morsomste idéene Hansi har hatt noen gang. (Det kunne jeg for eksempel skrevet i en eventuell anmeldelse av Hansi.) Men dere har ikke sett spalten enda, og det har sin helt enkle forklaring: jeg sitter som sagt og trykker på alle andre ting. Det er alle disse dingsene som ødelegger… Eller, jeg skylder på de. Carcassonne på iPad er rett og slett for gøy.

For er det en ting iPad skal ha, så er det at den ikke akkurat oppmuntrer til å blogge. Når jeg løfter opp iPaden fra sofaen, velger jeg (ubevisst) bort muligheten for at det blir noe bloggskriving den dagen. Og så sitter jeg der med padda i hånda og tenker på alt jeg burde skrevet om eller linket til, men så må det bli en annen gang, for Macen ligger jo i andre enden av sofaen. Nettbrettene har, hypotetisk sett, potensiale til å drepe hele bloggmiljøet. En helt annen debatt er om det hadde vært til det gode eller vonde.

Dette blir bare tjafs.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig

25

okt

3

Tagger: , , , , , ,

Husfred

Hanne Mari og undertegnede prøver kontinuerlig å utvikle og fornye floraen i Arne Garborgsvei-området, og det nyeste tilskuddet til plantelivet er to planter i neslefamilien, nærmere bestemt den kjente og kjære stueplanten Soleirolia soleirolii. Planten kan du se på illustrasjonen under — det er disse grønne tingene på hver sin side av den hvite engelen. Den hvite engelen er ikke en del av planten.

Allmennheten har døpt Soleirolia soleirolii for Husfred, uvisst av hvilken grunn. For enkelhetsskyld, vil Soleirolia soleirolii videre bli omtalt som Husfred i dette innlegget.

Husfred

Så hvorfor skriver jeg om Husfreden? Man skulle kanskje tro at jeg ønsker å spinne videre på det smått feminine innlegget om shopping, som ble publisert her på bruket forleden, men så er ikke tilfellet. Jeg henvender meg nå til leseren av årsaker som er svært tydelige på illustrasjonsbildet over. Som dere ser, har husfreden til venstre en hard hverdag. Hvis ikke underverker skjer innen få dager (det er her engelen kommer inn), frykter vi en snarlig bortgang for den tidligere så livsglade og spreke venstreflanken. En gledesspreder kan gå fra oss.

Det hører med til historien at planten til venstre tidligere har stått til høyre, men i et siste desperat forsøk på å redde det som er igjen av husfreden, er den i dag flyttet til venstre for å se om lysforholdene kan være bedre tretti centimeter lenger vest.

Det hører også med til historien at planten som nå står til høyre, har fått langt bedre belysning på illustrasjonsbildet — man kan si at dette er urettferdig overfor planten som nå står til venstre, men dette er et helt normalt virkemiddel for å fremheve et poeng. Det blir for eksempel flittig brukt i før/etter-bilder i reklamer for slankeprodukter, og jeg gjør altså dette for å skape ekstra engasjement og medfølelse for planten til venstre. I tillegg gjør jeg det for å provosere leserne som ikke liker det som ikke blir fremstilt helt som det er.

Men altså: jeg henvender meg altså til deg, leseren. Er det noen der ute som vet hva grunnen til denne ulykken kan være? Wikipedia forteller meg at planten er “nøysom, men krever konstant fuktighet”. Men så enkelt er det ikke — i min oppvekst ble jeg ved gjentatte anledninger minnet på at husfreden ikke skal ha for mye vann. Jeg må innrømme at begge disse plantene har fått alt for mye vann, men i dag er dette rettet på. Og, uansett: plantene har blitt behandlet helt likt og har fått like mye for mye vann. Hvorfor er husfreden til venstre da så fra seg av livsglede?

Hjelp, kjære leser. Hjelp, før det går riktig galt.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

6

okt

4

Tagger: , , , ,

Salg av klær og salg av service

Så du tittelen og håpte på en rosablogg? Beklager, ingen “dagens outfit” eller bilder av meg i stramme topper i dag heller. Prøv igjen neste uke. Eller en annen gang.

—–

Jeg kjøper ganske sjeldent nye klær — det er det flere som med spydig undertone kan bekrefte (jeg tenker i første rekke på Ådne og Hanne Mari). De gangene jeg mot normalen er ute for å fornye garderoben, handler jeg som oftest på impuls eller på grunn av akutte behov. For ca. en måned siden hadde jeg et slikt akutt behov: skjorta jeg hadde kastet på meg rett før jeg kastet meg i bilen på vei til jobb, luktet av stram, våt vask. Det var uholdbart, helt krise. Så jeg gikk til kjøpesenteret Kilden, rett ved siden av arbeidsplassen min for å enkelt løse mine problemer.

Jeg er en enkel sjel på et kjøpesenter — jeg går til det første og beste jeg finner. Finner jeg ikke noe interessant på første stoppested, går jeg til neste butikk like ved, og så videre bortover gangen til jeg må opp eller ned en etasje. Det går sjeldent lang tid før jeg finner noe som er godt nok, så jeg skifter med andre ord sjeldent etasje. Denne formiddagen parkerte jeg i øverste etasje i parkeringshuset, og kom inn inngangen ved postkontoret. Rett foran meg lå en lys butikk med kule utstillingsdokker — det holdt lenge for meg. Solgt!

Inne på “Capone” ble jeg møtt av en hyggelig og søt dame som gikk rundt og pyntet i butikken til en ny salgsdag. Hun hilste på meg med en gang jeg tråkket inn i lokalet, men lot meg kikke litt før hun spurte om jeg trengte hjelp. Bare det er en stor pluss i margen for min del. Jeg er en amøbe i klesbutikker, og må behandles som en. Jeg trenger tid til oppfatte, analysere, bearbeide inntrykk og sjekke om prisene er alt for høye for min kaste i samfunnet FØR jeg trenger hjelp. Den hyggelige og søte damen oppfattet meg tydeligvis som en amøbe, og ga meg godt med tid. Når hun endelig kom til unnsetning, var det med full styrke. Hun var rett og slett en glimrende selger.

Jeg prøvde sko, belte, bukse og skjorte — alt på rekordtid, og hun traff med alle størrelsene på første forsøk. Akkurat det syns jeg er fascinerende, i alle fall på bukser, men det er en helt egen bloggartikkel. (En bloggartikkel jeg aldri kommer til å skrive.) Da jeg noen minutter senere gikk ut fra butikken, hadde jeg kjøpt en t-skjorte og en skjorte, førstnevnte i Moods of Norway, og skjorta i det danske merket “Humör” (eller noe). Dritkule klær til flere penger enn planlagt. Jeg var strålende fornøyd.

Historien slutter ikke helt enda. For i forrige uke var det duket for “Gamblers night” med alle kundene våre på Nordialog, og jeg var igjen i en relativt akutt situasjon hvor jeg trengte noen klær, type casual, ganske kjapt. Jeg har nevnt at jeg er en enkel sjel når jeg handler klær, men jeg kan gjerne nevne det igjen: Jeg er en enkel sjel når jeg handler klær. Derfor gikk jeg selvfølgelig tilbake til Capone, og håpte på å treffe denne hyggelige, søte damen som hjalp meg så godt for tre uker siden. Og heldigvis, den hyggelige, søte damen var der.

Jeg kom inn i en sliten, ensfarget t-skjort og en billig dressbukse fra Dressmann. Likevel åpnet den hyggelige, søte damen med å spør meg om jeg var fornøyd med skjorta jeg kjøpte noen uker i forvegen. Solgt! Igjen! Jeg var selvfølgelig fornøyd, og ga uttrykk for det, så hun fortsatte like gjerne med å foreslå at jeg burde prøve den samme buksa som jeg likte så godt forrige gang. Slike ting fascinerer meg — jeg vet ikke om jeg er den eneste kunden på Capone, men noe innbiller meg at jeg ikke er det. Og hvis det stemmer — hvis det er mange andre som handler der — så er det utrolig gjort å huske på alle disse detaljene. Jeg husket ikke hvilken bukse det var selv en gang, før jeg så den.

Så da kjøpte jeg den. Og enda en skjorte, denne gangen av et annet merke. Og så var jeg strålende fornøyd igjen.

Salg er på mange måter såre enkelt, samtidig som det er et utfordrende og krevende fag. Det handler mye om å gjøre folk husvarme og komme med gode og seriøse anbefalinger som gagner kunden (og selgeren også, selvfølgelig, men ikke bare selgeren). Det handler om gjenkjennelse, fortløpende vurderinger og justeringer i forhold til informasjon man får i dialogen med kunden, løsningorientering, vurdering av prisklasse, snevre ned alternativer og til slutt selve salgsavslutningen. Salg er et herlig fag.

Og dama på Capone på Kilden kan alt dette. Bedre enn de aller fleste andre.

Creds!

Postet i: Hverdagslig, Tanker

15

aug

2

Tagger: , , , , , , , , ,

Fornøyd

BACK TO SCHOOL
Om kun kort tid er sommeren over for min del. Sommerferien i alle fall. Mandag morgen bærer det tilbake til Hillevåg og jobb, og jeg gleder meg som vanlig som et lite barn med å komme i gang igjen. Tradisjonen tro regner jeg med at det er mye å ta tak i og rydde opp i, som det vel er for de fleste etter å ha vært borte fra arbeidsplassen en stund. Det gjør ingenting for meg, det skal bli herlig.

For første gang på et par år, har jeg ikke vært utenfor Kongeriket Norges grenser denne sommeren. Hvis jeg ser bort i fra en (unormalt) lite farget hud, har det vært helt etter min smak.

UTFLUKTER
Jeg liker meg som kjent i Norge og i de norske heiene, og også i år har vi kommet oss opp på fjellet ved flere anledninger. Det har blitt dagstur til Månafossen med den “gamle brynegjengen” (bildealbum med “fortellende bildetekst” på Facebook* / blogg), en hytte-til-hytte-tur forrige helg med ni familiemedlemmer (that would be: søster med samboer, bror, kjæreste og søskenbarn med kjærester), og i dag på Preikestolen med gasellen Jani, fjellgeita Torjus, Hannu, Karoline, Marthe og undertegnede, musa. I tillegg til å nyte naturen har jeg for første gang vært på festival, noe som ga mersmak så det holder. Turen gikk til Hove (bildealbum på Facebook*) med store deler av brynegjengen — til og med Torjus tok turen for en kveld, hvor han ikke gjorde stort annet enn å forstue et håndledd og brekke det andre. Suksess, alt sammen!

På Preikestolen er du forresten sjeldent alene:

The Pulpit Rock: Crowded

…noe som selvsagt er veldig irriterende for oss fjellfolk som bare vil nyte naturen, være oss selv og ikke gjøre for mye ut av oss:

The Pulpit Rock: Me, embrassing nature

HJEMVENDTE STUDENTER
Sommeren 2010 ble sommeren hvor mange av mine skoleflinke venner har kommet hjem til Bryne i flere uker fra deres studiesteder i inn- og utland. Mye av sommeren har derfor gått med til aktiveteter og festligheter med bla.a Torjus, Martin, Yves, Heidi, Vegard og Olav — i tillegg til en hel gjeng med godtfolk på den årlige festen (som er et av årets høydepunkter) hos Victoria (bildealbum på Facebook*). Det har vært helt konge å ha nesten hele gjengen hjemme på Bryne, i tillegg til de faste “sliterne” Ådne, Jani og Hansi (sistnevnte forlater oss nå til fordel for det glade sørland. So long sucker!)

Deler av Brynegjengen foran Månafossen, tidligere i sommer:

Månafossen 18. juli 2010

JAJA
Men nå er det hele altså over for denne gang. Hverdagen venter, og det er som vanlig både vemodig og godt på samme tid. Jeg gjør obs på at jeg fortsatt er klar for sommerlige aktiviteter som volleyball på ungdomsskolen, fotball i bingen og film til langt på natt — og jeg benytter samtidig muligheten til å takke alle som har bidratt til at sommeren min ble en for de gode historiebøkene.

La høsten komme!

* Alle mine bildealbum på Facebook er tilgjengelige uten innlogging.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

12

aug

2

Tagger: , , , ,

Når eldre blir eldre

Morfar og mormor

Jeg har akkurat kommet hjem fra et besøk hos morfar, som for en stund siden ble innkvartert på et bo- og rehabiliteringssenter på Ålgård — for en stund, i alle fall. Det er rart å gå opp og inn i en steril bygning og se morfar i dagligstuen, der han rolig sover sittende med hodet på skakke i en av mange grønne stoler med eldre mennesker i. I mitt hode hører han ikke hjemme blant alle de eldre som trenger pleie og hjelp til det meste.

I mitt hode er morfar morsom, han er interessert i bøker og samleobjekter, han forteller om gamledager og viser frem gamle radioer og forklarer hvordan de fungerer med gnist og stort engasjement over at noen vil høre på. Han behersker datamaskiner og sender e-post til sine venner i Afrika. Han løser påskenøtter sammen med mormor — eller ikke sammen med henne: de deler stuen i to med hver sine leksikon, og bytter på å få bruke Google. De snakker ikke sammen og løser ikke hverandres nøtter. Mormor og morfar er på sitt beste når Aftenbladet kommer med disse quiz-lignende oppgavene, og de sitter i hver sin godstol så langt fra hverandre i stuen som mulig. Det er et av de beste minnene jeg har.

Morfar snakker ikke så mye lenger, og det er veldig tydelig at det frustrerer han. Det er selvsagt frustrerende for mormor, barn og barnebarn også, men ingen lider mer på grunn av det enn han selv. Han gir av og til korte svar på konkrete, tydelig spørsmål, men det er langt i fra alltid. Dialoger blir monologer hvor morfar sitter som om han leter etter ord, men ikke finner dem eller evner å uttale dem. Det er trist og rart og spennende — for fire år siden feiret vi 80-årsdagen hans på Mån over Månafossen, og han gikk fra parkeringsplassen og hele veien opp for egen maskin. Mye har skjedd siden den gang.

Heldigvis har morfar fått beholde det lunet smilet sitt. Det lune smilet som kom frem da vi laget en provisorisk dusj i hagen deres på Austrått for ti år siden, slik han smiler når mormor holder rundt han, og det han glimtet til med da to av de flotte jentene han er morfar til ville bli tatt bilde av på hver sin side av han en julaften for et par år siden. Det smilet er der enda — f.eks. når jeg har gitt han en klem for å si hade, og han holder meg igjen med hånda som bare har tre hele fingre og beveger de to stubbfingrene i håndflaten min, slik han alltid gjorde når vi var små. Det lune smilet er der enda. Sjeldnere enn før kanskje, men i dag kom det mer enn ofte nok.

Alderdommen er rar. Morfar er fortsatt morfar.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

25

jul

3

Tagger: , , , , , ,

How to make: Martins Galliano-shot

Martin har mange gode egenskaper, men den eneste som betyr noe for vennene hans, er at han er god til å lage Galliano-shots på diverse festlige sammenkomster. Her er Martin:

Martin "Galliano" Nerland

I tillegg til at han er god til å lage den, er han også glad i lage den. Det er disse egenskapene vi i gjengen setter mest pris på ved Martin — han stiller alltid opp i en stram skjorte og med mange spennende indegrienser i posen. Her skal vi gå under huden på Martins suksessdrink nummer én — “Martins Galliano-shot” — og vise dere alle hemmelighetene bak den gule oljen som Martin har fått så mange venner av.

Read the rest of this entry »

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Underholdning&Youtube

13

jul

0

Tagger: , , ,

Kladd: Pål emigrerer #1: Sofa

Red. anm.: Dette er starten på et blogginnlegg som jeg begynte på 11. januar 2009, idét Hanne Mari og jeg var på vei inn i ny leilighet. Hvorfor jeg ikke har fullført og publisert dette, er fremdeles en gåte — men jeg har en lei tendens til å begynne på ting uten å fullføre. At denne “leksjonen” nå ser dagens lys er en kombinasjon av at jeg roter i gammelt stoff i kladdmappen på bloggen, og at jeg likte det jeg skrev for godt over ett år siden. Uansett — til glede for nye og gamle lesere, here it comes:

Velkommen til første del av serien “Pål emigrerer”, en serie med foreløpig ukjent lengde og omfang.

Utflytting er et arbeid og en kunst. Noen må snart klare å gjøre seg skittent rike på å gjøre denne jobben for alle oss mennesker som ikke ser gleden i alt stresset — en type “weddingplanner”, bare med litt andre arbeidsoppgaver. Heldigvis har jeg Hanne Mari, som utfyller meg usannsynlig bra på dette punktet — men ikke alle har henne. Faktisk er det bare meg, så vidt meg bekjent.

Dagens innlegg (eller leksjon om du vil, du unge lovende leser) vil omhandle møbelkjøp, eller nærmere spesifikt hele prosessen rundt det å velge seg og kjøpe en sofa — foreløpig ekskludert den avsluttende logistikkmøljen hvor man frakter og presser kadaveret av et møbel inn den trange døra til leiligheten. Før den avsluttende delen er unnagjort må jeg innrømme at sofakjøp er en innertier. Sofakjøp overpresterer. Sofakjøp er langt mer enn hva man kan forvente — og enda litt til.

Fredag kl 04:00 PM hadde Hanne Mari og undertegnede avtalt et stevnemøte. Stevnemøtets formål var utelukkende å få en sofa i hus, og det uten å bruke alt for mye penger. “Mye penger” er som så mye annet et svært relativt begrep, og i dette tilfellet var den ukjente x satt til “en del tusen, men ikke 20″. Etter ha undersøkt litt på forhånd (fun fact: du kan laste ned brosjyrene som du kastet i søppelkorgen ned fra de respektive forhandlernes nettsider), fant vi ut at Bohus ble første besøkssted…

…Og så står det ikke mer. Too bad.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

13

jun

0

Tagger: , , , , , , , , ,

Fjellet – as it should be?

Helt inntil forrige lørdag formiddag hadde jeg et klokkeklart bilde av hvordan norske dalfører og majestetiske fjellsider helst skal innhaleres og oppleves. Lørdag ettermiddag var en femten år lang karriere innen naturopplevelser til fots totalt overskygget av et miljøsvin av et fremkomstmiddel, som — etter en fem timer lang opplevelsesferd, beviste at naturen kan oppleves i full panorama fra helt andre gummisåler enn de som sitter på to slitte fjellstøvler.

Den ikoniske sportsbilen Caterham Super 7 rev sjelen min i to, psykisk og flere ganger fysisk, og satt mange av mine dypeste verdier på prøve. Denne lørdagen var det trange skinnsetet rett over den massive eksospotten Hunnedalens svar på slottsbalkong, 17. mai; det beste stedet man kan sitte for å nyte Guds overdådige skaperverk. Det til tross for at Super 7 på ingen måter kan være en kreasjon sjefen der oppe er særlig begeistret over — til det er den for farlig, for brutal og så altfor, altfor skitten.

Bak spakene, og med over 250 villige hestekrefter til rådighet, satt den lange mannen med krøllene, spydspissen i Orre ILs beste tropp, yngstemann Untarhaug selv. Vi skulle egentlig bare ha oss en BigBite-frokost denne lørdagen, men turen gikk raskt sørover til Vigrestad før den fortsatte på de eviglange svingene innover i landet, retning Vest Agder og Sirdal. Turen opp gikk som en lek — veiene glinste i solskinnet, vi representerte stort sett det eneste som var av trafikk, og temperaturen var upåklagelig. Veien som flettet seg oppover dalene i en salig blanding av skarpe svinger og utstrakte, oversiktelige strekk var ikke annet enn optimal. Disse veiene var skapt for denne bilen, og vi brukte dem for alt de var verdt.

Vel oppe i Sirdal, fulle av adrenalin og tåkete av støyen fra motoren, stoppte vi på bensinstasjonen for å strekke på beina. Vi kunne konstatere at bilen hadde brukt 20-30 liter drivstoff så langt den dagen, og vi kom frem til at det er en del. Etter å ha kjørt videre til Fjellbutikken, konsumert to boller og slått lens i en lynghaug, vendte vi nesen hjemover. For maksimal kjøreglede la vi bilturen om Tonstad, men dessverre — og akkurat som forrige gang jeg kjørte i dette strøket, bestemte Onkel Politi seg for å ta samme rute. De bidro bokstavelig talt som en liten festbrems der de lå rett foran oss hele veien, men det var non-the-less en fantastisk tur hjem igjen også.

Denne lørdagen skadet meg. Jeg må komme meg opp på fjellet til fots igjen veldig snart hvis jeg i det hele tatt skal klare å holde på bildet av meg selv som en fjellvandrer. For øyeblikket har bilsetet som et hjelpemiddel for å beskue naturen skremmende nok tatt teten, og det med god grunn. Det var rett og slett awesome!

Caterham Super 7: “Liker”

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

5

jun

3

Tagger: , , , , ,

Dusjstatistikk

(via @mortenrovik)

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Underholdning&Youtube

24

mai

2

Tagger: , , , , , , , ,

Tre glade vandrere

En sti kaver seg opp en steinrøys og ender opp som en lang, flat tone som spenner over et terreng dekket av fjell så flatt som sørlandets vakreste svaberg, akkompagnert av klukkende elver og bekkers hymne i sin endeløse ferd mot et lavere område, trukket av tyngdekraften. I dette landskapet la vi, tre glade vandrere, ut på vår ferd fredag kveld. Det var en impulstur hvor målet var ekte natur, hytteliv, bål og noen døgn i gode venners lag.

Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.

Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.

Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.

Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.

Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.

Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

16

apr

11

Tagger: , , , , , , ,

Hverdagshistorie: “To jævla meter!”

Krysset ved Posten/Torgsenteret, Meierigata, Bryne sentrum.
16. april 2010 ca. klokka 17:00

Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.

Det sølvgrå lynet med låst bakhjul

Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.

Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.

Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.

Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…

Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.

(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)

Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig, Tanker

15

apr

0

Tagger: , , , , , , , , , , , , ,

Tid for fotball

Jeg har satt i gang en vask med klær på 90 grader — igjen. Det kommer til å bli ragnarok når Hanne Mari kommer hjem fra Postgirobygget-konsert — la oss håpe den er usannsynlig bra, for min egen del. Jaja.

Som mange har fått med seg er det strålende vær ute om dagen. “Strålende” er selvsagt relativt, men når kvikksølvet har våget seg opp mot 17 røde grader, ja da er det tid for å være ute. Jeg velger derfor å se på det som et sunnhetstegn at det har vært så lite aktivitet her inne i det siste.

Når jeg ikke spiller fotball, sykler eller jogger (hehe), er det stort sett fotballtitting som tar tiden min. På søndag så jeg Bryne banke Moss, og plutselig ble jeg patriotisk som få, etter å ha vært fraværende på den fronten i noen lange år. I den anledning har jeg fått tilnavnet “hore” ved flere anledninger, men det får så være. Når Bryne spiller underholdende fotball, skal jeg være den første til å si at jeg storkoser meg på stadion — og med fem mål og overbevisende spill på banen er det ikke tvil om at jeg stiller neste helg også.

Likevel er det ikke Bryne som troner øverst i hierarkiet. Det er Premier League-innspurten som følges med de kraftigste argusøynene, og det ser mildt sagt bra ut når fire kamper gjenstår. For de som måtte lure: Chelsea vinner serien hvis de bare vil hardt nok, og klarer de å slå overraskelsen Portsmouth i FA-cup-finalen, blir sesongen langt bedre enn den så ut etter Champions League-exiten for noen uker siden.

Og så, bare for å bekrefte at det er berettiget å kalle meg med ord som nevnt ovenfor, var jeg på Viking-kamp i går. Topplaget Tromsø tvingte et fortsatt skadeskutt Viking til å spille kjedelig fotball, krydret med elendige innlegg fra Vikings to akilleshæler, backene. Heldigvis reddet Nisja dagen med et herlig innlegg til innleide Gislason, og jammen holdt ikke tidligere brynegutt Tommy på å åpne målprotokollen på overtid. Jevnt over en tafatt forestilling, men non-the-less greit å være på stadion.

Jeg lover å komme tilbake med flere innlegg som er like viktige og underholdende som dette på et senere tidspunkt.

Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig

14

apr

3

Tagger: , , , , , , ,

Sniktitt: JBL-innlegg fredag 16/4

“Som så mange andre som sykler her mellom havet og heia, har jeg en særdeles god og lett racingsykkel som gjør jobben med å holde stor fart over de langstrakte jærveiene mer enn overkommelig. Så langt – alt vel og bra.

Mitt personlige problem, er at ridderen på ingen måte står i stil med hesten – verken fysisk, mentalt eller med tanke på utstyrspark utover selve sykkelen. Hvert år melder den første melkesyra seg allerede over brua på Hognestad, psyken gir slipp rett ved Nærbøsenteret og langs riksveien på vei tilbake til Bryne finner jeg ut at jeg har glemt drikkeflaska.”

Kjøp Jærbladet på fredag eller sjekk inn på JBL.no samme dag for å tilegne deg enda mer kunnskap om sykling på et usannsynlig høyt nivå.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

Eldre innlegg »