Arkiv for kategorien ‘Hverdagslig’

Eldre innlegg »

15

aug

2

Tagger: , , , , , , , , ,

Fornøyd

BACK TO SCHOOL
Om kun kort tid er sommeren over for min del. Sommerferien i alle fall. Mandag morgen bærer det tilbake til Hillevåg og jobb, og jeg gleder meg som vanlig som et lite barn med å komme i gang igjen. Tradisjonen tro regner jeg med at det er mye å ta tak i og rydde opp i, som det vel er for de fleste etter å ha vært borte fra arbeidsplassen en stund. Det gjør ingenting for meg, det skal bli herlig.

For første gang på et par år, har jeg ikke vært utenfor Kongeriket Norges grenser denne sommeren. Hvis jeg ser bort i fra en (unormalt) lite farget hud, har det vært helt etter min smak.

UTFLUKTER
Jeg liker meg som kjent i Norge og i de norske heiene, og også i år har vi kommet oss opp på fjellet ved flere anledninger. Det har blitt dagstur til Månafossen med den “gamle brynegjengen” (bildealbum med “fortellende bildetekst” på Facebook* / blogg), en hytte-til-hytte-tur forrige helg med ni familiemedlemmer (that would be: søster med samboer, bror, kjæreste og søskenbarn med kjærester), og i dag på Preikestolen med gasellen Jani, fjellgeita Torjus, Hannu, Karoline, Marthe og undertegnede, musa. I tillegg til å nyte naturen har jeg for første gang vært på festival, noe som ga mersmak så det holder. Turen gikk til Hove (bildealbum på Facebook*) med store deler av brynegjengen — til og med Torjus tok turen for en kveld, hvor han ikke gjorde stort annet enn å forstue et håndledd og brekke det andre. Suksess, alt sammen!

På Preikestolen er du forresten sjeldent alene:

The Pulpit Rock: Crowded

…noe som selvsagt er veldig irriterende for oss fjellfolk som bare vil nyte naturen, være oss selv og ikke gjøre for mye ut av oss:

The Pulpit Rock: Me, embrassing nature

HJEMVENDTE STUDENTER
Sommeren 2010 ble sommeren hvor mange av mine skoleflinke venner har kommet hjem til Bryne i flere uker fra deres studiesteder i inn- og utland. Mye av sommeren har derfor gått med til aktiveteter og festligheter med bla.a Torjus, Martin, Yves, Heidi, Vegard og Olav — i tillegg til en hel gjeng med godtfolk på den årlige festen (som er et av årets høydepunkter) hos Victoria (bildealbum på Facebook*). Det har vært helt konge å ha nesten hele gjengen hjemme på Bryne, i tillegg til de faste “sliterne” Ådne, Jani og Hansi (sistnevnte forlater oss nå til fordel for det glade sørland. So long sucker!)

Deler av Brynegjengen foran Månafossen, tidligere i sommer:

Månafossen 18. juli 2010

JAJA
Men nå er det hele altså over for denne gang. Hverdagen venter, og det er som vanlig både vemodig og godt på samme tid. Jeg gjør obs på at jeg fortsatt er klar for sommerlige aktiviteter som volleyball på ungdomsskolen, fotball i bingen og film til langt på natt — og jeg benytter samtidig muligheten til å takke alle som har bidratt til at sommeren min ble en for de gode historiebøkene.

La høsten komme!

* Alle mine bildealbum på Facebook er tilgjengelige uten innlogging.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

12

aug

2

Tagger: , , , ,

Når eldre blir eldre

Morfar og mormor

Jeg har akkurat kommet hjem fra et besøk hos morfar, som for en stund siden fikk innkvarteres på et bo- og rehabiliteringssenter på Ålgård — for en stund, i alle fall. Det er rart å gå opp og inn i en steril bygning og se morfar i dagstuen, der han rolig sover sittende med hodet på skakk i en av mange grønne stoler med eldre mennesker i. I mitt hode hører han ikke hjemme blant alle de eldre som trenger pleie og hjelp til det meste.

I mitt hode er morfar morsom, han er interessert i bøker og samleobjekter, han forteller om gamledager og viser frem gamle radioer og forklarer hvordan de fungerer med gnist og stort engasjement over at noen vil høre på. Han behersker datamaskiner og sender e-post til sine venner i Afrika. Han løser påskenøtter sammen med mormor — eller ikke sammen med henne: de deler stuen i to med hver sine leksikon, og bytter på å få bruke Google. De snakker ikke sammen og løser ikke hverandres nøtter. Mormor og morfar er på sitt beste når Aftenbladet kommer med disse quiz-lignende oppgavene, og de sitter i hver sin godstol så langt fra hverandre i stuen som mulig. Det er et av de beste minnene jeg har.

Morfar snakker ikke så mye lenger, og det er veldig tydelig at det frustrerer han. Det er selvsagt frustrerende for mormor, barn og barnebarn også, men ingen lider mer på grunn av det enn han selv. Han gir av og til korte svar på konkrete, tydelig spørsmål, men det er langt i fra alltid. Dialoger blir monologer hvor morfar sitter som om han leter etter ord, men ikke finner dem eller evner å uttale dem. Det er trist og rart og spennende — for fire år siden feiret vi 80-årsdagen hans på Mån over Månafossen, og han gikk fra parkeringsplassen og hele veien opp for egen maskin. Mye har skjedd siden den gang.

Heldigvis har morfar fått beholde det lunet smilet sitt. Det lune smilet som kom frem da vi laget en provisorisk dusj i hagen deres på Austrått for ti år siden, slik han smiler når mormor holder rundt han, og det han glimtet til med da to av de flotte jentene han er morfar til ville bli tatt bilde av på hver sin side av han en julaften for et par år siden. Det smilet er der enda — f.eks. når jeg har gitt han en klem for å si hade, og han holder meg igjen med hånda som bare har tre hele fingre og beveger de to stubbfingrene i håndflaten min, slik han alltid gjorde når vi var små. Det lune smilet er der enda. Sjeldnere enn før kanskje, men i dag kom det mer enn ofte nok.

Alderdommen er rar. Morfar er fortsatt morfar.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

25

jul

3

Tagger: , , , , , ,

How to make: Martins Galliano-shot

Martin har mange gode egenskaper, men den eneste som betyr noe for vennene hans, er at han er god til å lage Galliano-shots på diverse festlige sammenkomster. Her er Martin:

Martin "Galliano" Nerland

I tillegg til at han er god til å lage den, er han også glad i lage den. Det er disse egenskapene vi i gjengen setter mest pris på ved Martin — han stiller alltid opp i en stram skjorte og med mange spennende indegrienser i posen. Her skal vi gå under huden på Martins suksessdrink nummer én — “Martins Galliano-shot” — og vise dere alle hemmelighetene bak den gule oljen som Martin har fått så mange venner av.

Read the rest of this entry »

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Underholdning&Youtube

13

jul

0

Tagger: , , ,

Kladd: Pål emigrerer #1: Sofa

Red. anm.: Dette er starten på et blogginnlegg som jeg begynte på 11. januar 2009, idét Hanne Mari og jeg var på vei inn i ny leilighet. Hvorfor jeg ikke har fullført og publisert dette, er fremdeles en gåte — men jeg har en lei tendens til å begynne på ting uten å fullføre. At denne “leksjonen” nå ser dagens lys er en kombinasjon av at jeg roter i gammelt stoff i kladdmappen på bloggen, og at jeg likte det jeg skrev for godt over ett år siden. Uansett — til glede for nye og gamle lesere, here it comes:

Velkommen til første del av serien “Pål emigrerer”, en serie med foreløpig ukjent lengde og omfang.

Utflytting er et arbeid og en kunst. Noen må snart klare å gjøre seg skittent rike på å gjøre denne jobben for alle oss mennesker som ikke ser gleden i alt stresset — en type “weddingplanner”, bare med litt andre arbeidsoppgaver. Heldigvis har jeg Hanne Mari, som utfyller meg usannsynlig bra på dette punktet — men ikke alle har henne. Faktisk er det bare meg, så vidt meg bekjent.

Dagens innlegg (eller leksjon om du vil, du unge lovende leser) vil omhandle møbelkjøp, eller nærmere spesifikt hele prosessen rundt det å velge seg og kjøpe en sofa — foreløpig ekskludert den avsluttende logistikkmøljen hvor man frakter og presser kadaveret av et møbel inn den trange døra til leiligheten. Før den avsluttende delen er unnagjort må jeg innrømme at sofakjøp er en innertier. Sofakjøp overpresterer. Sofakjøp er langt mer enn hva man kan forvente — og enda litt til.

Fredag kl 04:00 PM hadde Hanne Mari og undertegnede avtalt et stevnemøte. Stevnemøtets formål var utelukkende å få en sofa i hus, og det uten å bruke alt for mye penger. “Mye penger” er som så mye annet et svært relativt begrep, og i dette tilfellet var den ukjente x satt til “en del tusen, men ikke 20″. Etter ha undersøkt litt på forhånd (fun fact: du kan laste ned brosjyrene som du kastet i søppelkorgen ned fra de respektive forhandlernes nettsider), fant vi ut at Bohus ble første besøkssted…

…Og så står det ikke mer. Too bad.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

13

jun

0

Tagger: , , , , , , , , ,

Fjellet – as it should be?

Helt inntil forrige lørdag formiddag hadde jeg et klokkeklart bilde av hvordan norske dalfører og majestetiske fjellsider helst skal innhaleres og oppleves. Lørdag ettermiddag var en femten år lang karriere innen naturopplevelser til fots totalt overskygget av et miljøsvin av et fremkomstmiddel, som — etter en fem timer lang opplevelsesferd, beviste at naturen kan oppleves i full panorama fra helt andre gummisåler enn de som sitter på to slitte fjellstøvler.

Den ikoniske sportsbilen Caterham Super 7 rev sjelen min i to, psykisk og flere ganger fysisk, og satt mange av mine dypeste verdier på prøve. Denne lørdagen var det trange skinnsetet rett over den massive eksospotten Hunnedalens svar på slottsbalkong, 17. mai; det beste stedet man kan sitte for å nyte Guds overdådige skaperverk. Det til tross for at Super 7 på ingen måter kan være en kreasjon sjefen der oppe er særlig begeistret over — til det er den for farlig, for brutal og så altfor, altfor skitten.

Bak spakene, og med over 250 villige hestekrefter til rådighet, satt den lange mannen med krøllene, spydspissen i Orre ILs beste tropp, yngstemann Untarhaug selv. Vi skulle egentlig bare ha oss en BigBite-frokost denne lørdagen, men turen gikk raskt sørover til Vigrestad før den fortsatte på de eviglange svingene innover i landet, retning Vest Agder og Sirdal. Turen opp gikk som en lek — veiene glinste i solskinnet, vi representerte stort sett det eneste som var av trafikk, og temperaturen var upåklagelig. Veien som flettet seg oppover dalene i en salig blanding av skarpe svinger og utstrakte, oversiktelige strekk var ikke annet enn optimal. Disse veiene var skapt for denne bilen, og vi brukte dem for alt de var verdt.

Vel oppe i Sirdal, fulle av adrenalin og tåkete av støyen fra motoren, stoppte vi på bensinstasjonen for å strekke på beina. Vi kunne konstatere at bilen hadde brukt 20-30 liter drivstoff så langt den dagen, og vi kom frem til at det er en del. Etter å ha kjørt videre til Fjellbutikken, konsumert to boller og slått lens i en lynghaug, vendte vi nesen hjemover. For maksimal kjøreglede la vi bilturen om Tonstad, men dessverre — og akkurat som forrige gang jeg kjørte i dette strøket, bestemte Onkel Politi seg for å ta samme rute. De bidro bokstavelig talt som en liten festbrems der de lå rett foran oss hele veien, men det var non-the-less en fantastisk tur hjem igjen også.

Denne lørdagen skadet meg. Jeg må komme meg opp på fjellet til fots igjen veldig snart hvis jeg i det hele tatt skal klare å holde på bildet av meg selv som en fjellvandrer. For øyeblikket har bilsetet som et hjelpemiddel for å beskue naturen skremmende nok tatt teten, og det med god grunn. Det var rett og slett awesome!

Caterham Super 7: “Liker”

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

5

jun

3

Tagger: , , , , ,

Dusjstatistikk

(via @mortenrovik)

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Underholdning&Youtube

24

mai

2

Tagger: , , , , , , , ,

Tre glade vandrere

En sti kaver seg opp en steinrøys og ender opp som en lang, flat tone som spenner over et terreng dekket av fjell så flatt som sørlandets vakreste svaberg, akkompagnert av klukkende elver og bekkers hymne i sin endeløse ferd mot et lavere område, trukket av tyngdekraften. I dette landskapet la vi, tre glade vandrere, ut på vår ferd fredag kveld. Det var en impulstur hvor målet var ekte natur, hytteliv, bål og noen døgn i gode venners lag.

Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.

Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.

Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.

Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.

Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.

Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

16

apr

11

Tagger: , , , , , , ,

Hverdagshistorie: “To jævla meter!”

Krysset ved Posten/Torgsenteret, Meierigata, Bryne sentrum.
16. april 2010 ca. klokka 17:00

Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.

Det sølvgrå lynet med låst bakhjul

Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.

Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.

Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.

Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…

Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.

(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)

Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig, Tanker

15

apr

0

Tagger: , , , , , , , , , , , , ,

Tid for fotball

Jeg har satt i gang en vask med klær på 90 grader — igjen. Det kommer til å bli ragnarok når Hanne Mari kommer hjem fra Postgirobygget-konsert — la oss håpe den er usannsynlig bra, for min egen del. Jaja.

Som mange har fått med seg er det strålende vær ute om dagen. “Strålende” er selvsagt relativt, men når kvikksølvet har våget seg opp mot 17 røde grader, ja da er det tid for å være ute. Jeg velger derfor å se på det som et sunnhetstegn at det har vært så lite aktivitet her inne i det siste.

Når jeg ikke spiller fotball, sykler eller jogger (hehe), er det stort sett fotballtitting som tar tiden min. På søndag så jeg Bryne banke Moss, og plutselig ble jeg patriotisk som få, etter å ha vært fraværende på den fronten i noen lange år. I den anledning har jeg fått tilnavnet “hore” ved flere anledninger, men det får så være. Når Bryne spiller underholdende fotball, skal jeg være den første til å si at jeg storkoser meg på stadion — og med fem mål og overbevisende spill på banen er det ikke tvil om at jeg stiller neste helg også.

Likevel er det ikke Bryne som troner øverst i hierarkiet. Det er Premier League-innspurten som følges med de kraftigste argusøynene, og det ser mildt sagt bra ut når fire kamper gjenstår. For de som måtte lure: Chelsea vinner serien hvis de bare vil hardt nok, og klarer de å slå overraskelsen Portsmouth i FA-cup-finalen, blir sesongen langt bedre enn den så ut etter Champions League-exiten for noen uker siden.

Og så, bare for å bekrefte at det er berettiget å kalle meg med ord som nevnt ovenfor, var jeg på Viking-kamp i går. Topplaget Tromsø tvingte et fortsatt skadeskutt Viking til å spille kjedelig fotball, krydret med elendige innlegg fra Vikings to akilleshæler, backene. Heldigvis reddet Nisja dagen med et herlig innlegg til innleide Gislason, og jammen holdt ikke tidligere brynegutt Tommy på å åpne målprotokollen på overtid. Jevnt over en tafatt forestilling, men non-the-less greit å være på stadion.

Jeg lover å komme tilbake med flere innlegg som er like viktige og underholdende som dette på et senere tidspunkt.

Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig

14

apr

3

Tagger: , , , , , , ,

Sniktitt: JBL-innlegg fredag 16/4

“Som så mange andre som sykler her mellom havet og heia, har jeg en særdeles god og lett racingsykkel som gjør jobben med å holde stor fart over de langstrakte jærveiene mer enn overkommelig. Så langt – alt vel og bra.

Mitt personlige problem, er at ridderen på ingen måte står i stil med hesten – verken fysisk, mentalt eller med tanke på utstyrspark utover selve sykkelen. Hvert år melder den første melkesyra seg allerede over brua på Hognestad, psyken gir slipp rett ved Nærbøsenteret og langs riksveien på vei tilbake til Bryne finner jeg ut at jeg har glemt drikkeflaska.”

Kjøp Jærbladet på fredag eller sjekk inn på JBL.no samme dag for å tilegne deg enda mer kunnskap om sykling på et usannsynlig høyt nivå.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

29

mar

16

Tagger: , , , , , , , , , ,

Forenklet forelegg

Helt siden jeg fikk lappen for ganske nøyaktig fire år siden, har jeg hevdet til politistudent og bror Eirik — og alle andre for den saks skyld — at jeg ikke tenker så mye på om politiet står langs veiene, fordi, quote: “jeg ser politiet før politiet ser meg”. Og selvsagt fordi jeg stort sett forholder meg til gjeldende fartsgrenser. Etter en litt uoppmerksom hendelse rett etter Helleland og Ben’s Café i går, må jeg innrømme at jeg har tatt meg litt vann over hodet. Likevel: Jeg står fortsatt på at jeg ser politiet med falkeblikket mitt hvis jeg vil det, og at gårdagens hendelse bare skylles et utilregnelig gjerningsøyeblikk, for å bøye en litt oppbrukt klisjé.

Først og fremst — jeg skryter ikke over å ha kjørt for fort, og jeg kjører generelt relativt forsvarlig i trafikken. Tro meg den som vil, nå er det i alle fall nevnt.

Møtet med utrykningspolitiet skjedde på vei hjem fra en herlig hyttetur på Tonstad. Jeg hadde akkurat handlet meg en 160 grams hamburger og en cola på Shell 7-Eleven, og makker Martin i passasjersetet gomlet på en rykende fersk Calzone.

Etter å ha gasset opp for å komme i “marsjfart” ut fra Shellen, med et godt tak rundt hamburgeren med venstrehånda, viste det seg at min oppfatning av lovlig marsjfart på strekningen nok lå et godt stykke over det myndighetene og Onkel Politi var blitt enige om i forkant. Som kjent er det sistnevnte instanser som har fasiten i slike situasjoner, og jeg ble vinket inn til siden av en mann med en Star Wars-lignende lightsaber, cirka ett hamburgerbit etter svingene nord for Helleland. Jeg manglet et nærlys og kjente hjertet banke litt smånervøst for det.

Mannen som kom bort til meg brydde seg minimalt om oppbrukte lyspærer.

“- God ettermiddag.”
“- Heihei!” sa jeg, mens blikket mitt gikk opp og ned, fra politimannens øyne (det er høflighet å se på myndige personer når de snakker til deg) og skjemaet han holdt i hånden, med tittelen “Forenklet forelegg”.
“- Det viser seg at det har gått litt fort, og du skal få en liten bot av meg.”
Litt fort betyr aldri litt fort, og liten bot betyr aldri liten bot, tenkte jeg. Jeg spant videre på det i hodet og fortsatte dialogen:
“- Da kan jeg ikke annet enn å beklage. Kan jeg spørre hva fartsgrensen er på denne strekningen?”
“- 60. Og du har kjørt forbi to 60-skilt.” svarte den uniformerte mannen momentant, dog med en overraskende høflig og vennlig tone. “- Men jeg har ikke fått den nøyaktige målingen enda, så du må bare spise hamburgeren din.”
Når en politimann sier at du skal spise hamburger, så spiser du hamburger.

Politimannen stilte seg bak bilen og noterte flittig på skjemaet. I mellomtiden innrømte jeg både for meg selv og for Martin at jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvor fort det hadde gått, men at det fort kunne ha gått godt over 80 km/t, tatt i betraktning at jeg må ha regnet med at dét var fartsgrensen. Vi ble enige om at det ikke kunne ha gått ekstremt fort, selv om jeg satt med følelsen av at strekningen Tonstad – Helleland kunne ha gjort meg litt fartsblind. Herligere veier for en kjøreglad ungkalv skal du tross alt lete en god stund etter.

Politimannen kom tilbake til vinduet samtidig som mobilen min ringte. Jeg skrudde den på lydløs, trodde jeg, men jeg må ha bommet, for Hanne Mari fikk med seg hele den følgende dialogen.

Mens representanten fra UP forklarte meg rolig og kontrollert hvordan prikker fungerer, hva et forenklet forelegg er, hvilke rettigheter jeg hadde og hvilken fart jeg ble målt i, flakket fortsatt blikket mitt mellom mann og skjema. Forgjeves så jeg etter beløpet på den klissvåte papirlappen, men det trengtes ikke, for politimannen var endelig ferdig med prosedyrene og kunne røpe hva utskeielsen hadde kostet meg. Jeg signerte, beklaget meg igjen, smilte og svingte ut med en følelse av at hele situasjonen var ganske ryddig og ordentlig, alt tatt i betraktning.

Så løftet jeg opp bluetooth-handsfree’en til øret, som jeg pleier når jeg kjører, og i andre enden får jeg servert:

“KÆ FILLEN!?! He du fått SEKS TUSEN FEM HUNDRE i bot?!”

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

22

mar

1

Tagger: , , , , , ,

Stemningsrapport, late march ’10

Det er på tide å blåse liv i en gammel flamme. Denne bloggen har de siste ukene (for ikke å telle på måneder) vært like aktiv som de fleste andre norske blogger, og det er strengt tatt ikke positivt i det hele tatt. Jeg tar selvkritikk på det groveste overfor alle trofaste besøkende som annenhver dag sjekker innom for å fylle deres dyrebare minutter med enkel lesning — og takker med en gigantisk ydmykhet for at dere fortsatt henger med. So — lets get on with it!

28. februar skrev jeg om overskuddsprosjektene i hverdagen, og hvordan de må vike når tiden går fort, overskuddet er minimalt og dagene stort sett bare ruller på ferdiglagte skinner. De siste ukene har vært nye beviser på nettopp dette. Men jeg er på mange måter back on track, eller off track, der jeg liker å være. Slik føles det i alle fall akkurat nå, så får vi se hvor lenge det varer.

I helgen besøkte jeg for tredje gang på ett år familien Underhaugs hytte i Sirdal. Turer opp dit pleier å være en sikker vinner — og jammen ble det slik denne gangen også. For tredje gang var det også et nytt reisefølge, denne gangen stort sett bare Hå-buer og en skapning fra Orre — det gikk godt, tross alt. Det var selvsagt trist at vi ikke fikk gått Sesilåmi, som ble avlyst på grunn av vind (les: overvann og lite snø og mange plussgrader og elendighet), men vi klarte å kose oss uansett. Til de av dere som ikke forstår sarkasmen min — noe som er forståelig når jeg ikke har vist meg på skrivefronten i én og én halv evighet — vi reiste ikke opp for Sesilåmi.

(Siden jeg på usedvanlig vis klarte å glemme fotoapparatet hjemme, har jeg brukt en nederlandsk bondegeit som illustrasjonsfoto. Fin den.)

Vi reiste opp for badstu, sosialt samvær og en tur i trekket. Alle disse kriteriene ble oppfylt, og stemningen var upåklagelig fra fredag, gjennom lørdagen og ut søndagen. Ådne avsluttet helgen med det som må være en ny rekord i reisetid fra Sirdal til Bryne på en tett trafikkert søndag. Av hensyn til sjåføren nevner jeg ikke faktisk kjøretid, men bemerker at den var usannsynlig kort.

Vel hjemme igjen har jeg i kveld vært hos mor, far og Eirik for å planlegge en Israelstur en gang i fremtiden. De av dere som har kjent meg en stund vet at vi fire bodde i Jerusalem i ett par måneder på mine yngre dager, og jeg har lengtet tilbake siden den gang. Nå ser det ut til at det kan bli en familietur i 2011 — det ser jeg veeeldig frem til, og jeg håper virkelig vi får det til å klaffe.

Det var det. Stemningsrapporten avsluttes med håp om en eskalerende aktivitet her på bruket de neste ukene. Takk for besøket og velkommen igjen!

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, PC/Mac, Tanker

28

feb

0

Tagger: , , ,

Overskuddsprosjektene må vike

I det siste har jeg tydelig fått se hvilke av de aktivitetene jeg bedriver som er rene overskuddsprosjekt, og hva som ikke er det. De siste ukene har nettaktiviteter som blogging og drøsing med venner på nett blitt sterkt nedprioritert — først og fremst på grunn av mangel på overskudd. Jeg har hatt nok av tid — jeg har tross alt sett noen timer OL hver dag — men det har vært godt å ligge på sofaen å småsove uten å måtte forholde seg til noen andre enn de som er rundt meg der jeg er — og i Vancouver.

I perioder hvor dagene går fort og tiden “ikke helt strekker til”, er jeg glad for at jeg ikke har for mange forpliktelser, og at jeg liker de jeg har. Jeg husker tilbake til da jeg var en ung dagdrømmer uten jobb og særlig erfaring. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kunne jobbe hvor som helst med hva som helst så lenge betalingen var god. Selv om jeg foreløpig ikke har noen utdanning, og sånn sett er “ulært”, har jeg i alle fall karret til meg noe lærdom – jeg er helt nødt til å like arbeidsplassene og arbeidsoppgavene mine. Det er alfa og omega når det, som nå, går slag i slag mellom åtte og fire, fem dager i uken.

Jeg har det helt fint — ganske konge faktisk — men jeg merker at overskuddsprosjektene, de som krever en ekstra frivillig innsats av meg, har ligget ganske døde de siste ukene. Derfor kjennes det herlig å sette seg ned nå å kjenne på lysten til å skrive, uten nødvendigvis å ha noe stort å fortelle. Blogging i dette stadiet er mer terapi enn et behov for å uttrykke noe. Det er ingen overordnet plan med teksten, hver setning blir skrevet av seg selv etter korte tenkepauser.

Jeg har tatt meg fri fra jobb i morgen og reiser til Oslo. Det er riktignok i jobbsammenheng, men det er ikke før på tirsdag, og kun et par timer. Før jeg begynte å skrive dette innlegget visste jeg ikke hvor jeg skulle sove eller hva jeg skulle gjøre. Tilfeldigheter, sporadiske avgjørelser og et avslappet forhold til hva som skal skje, det er en plan etter min smak. Nå vet jeg at jeg har overnattingsplass, men ikke noe mer.

Hvis jeg ikke treffer kjentfolk, blir jeg nok sittende på en kafé å skrive innlegg igjen. Hvem vet.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, Tanker

19

feb

1

Tagger: , , , , ,

Min bror fyller 22 år i dag!

Le twins: Eirik and me

Flott kar, denne Eirik.

Postet i: Bilder, Hverdagslig

15

feb

3

Tagger: , , , , , , , , ,

Bloggfyll

Det er mye spennende som skjer for en stakkars sjel om dagen: Mobile World Congress i Barcelona, Vinter-OL i Vancouver og — på hjemmefronten — innkjøp av ny Bergans-jakke. Sistnevnte har den lengste syklusen — det skjer bare hvert sjette år, og er naturligvis en stor begivenhet for de det berører (strengt tatt bare undertegnede).

Siden messen i Barcelona er for spesielt (mobil)interesserte, skal jeg nesten la hele arrangementet passere i stillhet. Kort fortalt handler det om nye operativsystem fra Nokia/Intel og Microsoft, en haug med nye telefoner med heftige skjermer og mye applikasjon- og softwaresnakk. (For den smale målgruppen som lar seg engasjere av det nevnte: se GSMArena.)

Vinter-OL tar såpass mye plass i media at de fleste får med seg hovedtrekkene enten de vil det eller ikke, men det er liten tvil om at det til nå har vært litt lengre mellom høydepunktene enn det pleier. Vi er mestvinnende nasjon (by far) i vinterlekene gjennom tidene, og det har gjort mye med mentaliteten vår. Jeg minner i stillhet om at vi har tatt tre medaljer på tre dager, kreditert Emil Hegle Svendsen, Marit Bjørgen og Aksel Lund Svindal.

(Dette innleggets troverdighet synker betraktelig når jeg skriver som jeg gjør i avsnittet over. Derfor, i nyansens navn: Jeg er veldig skuffet og litt skremt over dagens innsats i skisporet, må innrømme det.)

Bergans-jakken, ja. Den er rosa og lilla mørk rød og heter Sirdal:

Så motebloggaktig av meg. Jeg må nesten avslutte med “hvordan ser din vinterjakke ut?”, så blir dette komplett. Ha en god kveld, tross alt.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

7

feb

0

Tagger: , , , , ,

Melodi Grand Mix

At “Melodi Grand Prix” ikke er synonymt med “det beste de forskjellige land har å tilby av musikalske kvaliteter”, er en mening som ligger forankret dypt inne i meg. Jeg våger å påstå at det er pga. en god og solid oppdragelse kombinert med et snev av generell musikkforståelse. En av personene jeg følger på Twitter, CiViX, twitret følgende når det var klart at en eller annen Didrik vant den norske finalen: “Jeg tok feil i alle antagelser om MGP i år også. Min musikalitet er fortsatt på topp med andre ord.” CiViX og jeg tenkte ganske det samme da vinneren ble kåret.

Av flere middelmådige låter og artister i finalen i kveld (jeg tror jeg har fått med meg alle etter en runde på NRK Nett-TV), var Didrik langt i fra å være min personlige favoritt. Han prøver akkurat litt for hardt å være svigermors drøm, i alle fall etter min smak (men jeg er heller ingen svigermor). Den gjennomgående stemningen på nettet ser ut til å være noen lunde lik min — det hadde være mer spennende om Keep of Kalessin vant. I tillegg var det bred oppslutning om Idol-gutten. MGP-showet har adoptert Se og Hør-syndromet: ingen leser norges mest leste ukeblad.

Klisjelåten “My heart is yours” ble stemt frem av den delen av befolkningen som følger MGP. Med andre ord har demokratiet talt. (Om seerne til NRK mellom 20 og 22 i kveld var et representativt tverrsnitt av norges befolkning kan jo diskuteres, men det er et helt annet innlegg, og strengt tatt ikke veldig relevant.) Problemet mitt med låten er at jeg ikke syns den er god i det hele tatt. Og dette kommer ikke fra en bedrevitende hvem-som-helst: Jeg liker faktisk kleine balader og suppete, treige popsanger. Dere behøver ikke å ta mitt ord for det — både Ådne og Hansi er helt sikkert veldig klar for å bekrefte det (og utdype hvor tragisk det er).

Hvorfor jeg bryr meg? Jeg gjør ikke det, ikke så voldsomt i alle fall. Med tanke på hvilket oppstyr det lager, hvor mye det koster å arrangere og hvor mye annet som må vike fra statskanalen pga. det, er det egentlig utelukkende positivt at årets låt ikke er like “sterk” som Rybaks hit fra i fjor.

Så altså: Didrik <3

(Til de som eventuelt føler seg støtt av at dette innlegget ble sortert under musikk-kategorien: jeg er den første til å beklage det på det groveste.)

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Musikk

18

jan

0

Tagger: , , , , , , , ,

Kladd: På fjellet

Følgende innlegget skrev jeg etter en fjelltur i september i fjor. Det ble aldri publisert, uvisst av hvilken grunn. Jeg publiserer det nå for å “fylle sendetid”, som de sier i Radioresepsjonen. Sannheten er at jeg i kveld har en skrivekløe uten like, men finner ingenting å uttale meg om. Så da ble det gammelt oppgulp nok en gang:

Kladd (uredigert i sin helhet) fra 1. september 2009, lagret klokken 01:42.
Vi sitter fem mann i bilen på parkeringsplassen på Lortabu og spiser hver vår sammenklemte matpakke — to doble skiver med nugatti og smøreost et sted i midten. Ute blåser det så mye at regnet trosser fysikkens regler om tyngdekraft, i den grad disse reglene finnes. To sauer, den ene like dum som den andre, ligger midt i veibanen og tror de to alene har sameie på all asfalt i mils omkrets. En vakker vårdag kommer de til å dø på grunn av sin uvitenhet.

Fire av oss skal opp til turisthytta Sandvatn som ligger noen kilometer inn og opp i terrenget. Sjåføren skal ned igjen til trygge, siviliserte omgivelser, men hun skulle nok gjerne vært med. Brødposene er tomme, det klamme regntøyet er på og sekkene er ferdig pakket med bagasjen lagt systematisk i bæreposer for å hindre regnet i å trenge inn til det aller viktigste. Bildørene presses ut mot vinden. Det er på tide med natur.

Vi sier farvel og lemper på oss sekkene. Vi trasker inn mot fjellsiden som ruver over oss. Vi skal tre hundre meter opp og noen tusen meter frem. Vi jobber mot klokken, værgudene og psyken. Noen andre turgåere ser på oss og spør lattermildt “Jaja, gjør vi dette frivillig?”. Jeg ler tilbake og svarer at det er herlig. “Herlig når vi kommer frem”, tenker jeg kanskje.

Oppe i høyden får vi bekreftet at regnet faktisk treffer bakken selv om det ser ut til å fly vannrett over gresset. Stiene er omgjort til levende bekker, og det som vanligvis er små elver som kan passeres ved å hoppe fra en stein til en annen, er nå buldrende fosser hvor passasjen må planlegges nøye i forkant.

Hvis leseren ønsker det, kommer det kanskje et fyldig sammendrag av turen fra Lortabu – Sandvatn – Langavatn. Nå vil jeg bare bekrefte at vi er tilbake igjen, i relativt god behold.

Postet i: Hverdagslig

3

jan

0

Tagger: , , , ,

Selvportretter: Martin

Martin aka. Emfes aka. Jomar

Postet i: Bilder, Hverdagslig

31

des

5

Tagger: , , , , , ,

1B reunion

(Bilder fra Flickr-albummet “Barneskole-reunion, desember 2009“)

På mandag ble det i regi av min tidligere klassevenninne Karen K. Mauland arrangert reunion for 1B-klassen (95/96-kullet) fra Rosseland skule. Festen ble holdt i nostalgiske omgivelser i Rosseland ballklubbs eminente klubbhus brakke, og med godt oppmøte fra 1B og noen innskudd av 1A-elever ble det en svært minneverdig kveld.

Som i alle sammenhenger hvor brorparten av gjestene ikke har sett hverandre på en stund, begynte festen med en punsj, mingling og drøs. Alle de største hittene fra det sene 90-tallet fylte rommet fra en boomblaster (det meste var egentlig gjennomført old school, hvem i alle dager eier og bruker en boomblaster i 2009?). Stemningen var perfekt.

Av program fikk vi servert innslag av breakdansing til Bomfunk MC’s megahit “Freestyler”, quiz (av trekløvergjengen Tale-Margunn-Mari), pinlige historier (fortalt av Harald, men dessverre inneholdt den hemmelige detaljer om både han, Martin og meg) og selvsagt den gode gamle “klinas-dansen” (som strengt tatt er veldig lite klinas og enda mindre dans).

Timene og drøsen bestod langt ut i de sene nattetimer for mange av gjestene. Festen nådde klimaks da Tale sendte en lapp til Cato (for Margunn) hvor hun spurte om de to skulle være sammen. Det ble de selvsagt, som historien har vist oss flere ganger tidligere. Jeg ble sammen med Tale, men hun ble sammen med Martin etter en het dans til “My heart will go on”, Titanic-sangen som på et tidspunkt var det viktigste innslaget på alle klassefester. Lapper ble sendt frem og tilbake via diverse mellommenn. Mari ville være sammen med alle, men hun endte til slutt opp med Martin. Det meste var som før.

Jeg vil takke for en glimrende kveld og et godt initiativ av Karen. Takk til alle sammen som var med å gjorde kvelden så barnslig som den var.

Pål Berge
Stolt medlem av B-klassen (aka. B-gjengen), én av tre i den hemmelige spiontjenesten (HST), yppersteprest i kaninfarmen og æresmedlem i gullungegjengen.

Postet i: Hverdagslig, Skole

23

des

0

Tagger: , , , ,

Tradisjonen må vike

Viktig juleinformasjon:

Jeg vil gjerne få informere alle om at den årlige samlingen i familien Berges hus på lille julaften dessverre må utgå i år. Min kjære mor har akkurat ankommet huset etter en vellykket hofteoperasjon, noe som gjør at vi må kutte noen ting i juleforberedelsene. Håper at dere alle får en strålende jul til tross for at en tradisjon må vike, og at vi snakkes ved en senere anledning!

Hele familien Berge ønsker dere en fin og fredfull jul og julehøytid :)

Postet i: Hverdagslig

15

des

2

Tagger: , , , , , , , ,

Karma Police

Det er en rar følelse å ha fått omgangssyke og oppleve at alle de som står meg nær ler av meg. Det kan ha noe med mine enorme forventninger til mitt eget immunforsvar å gjøre, som naturlig nok gjør fallhøyden min ganske høy når sykdommen en gang i skuddåret tar over styringen av kroppen min.

Under kan dere se Hansi sin kommentar på Skype når jeg forteller han at jeg er litt slakk i fisken.

(Forklaring: “Myrenga?” er egentlig et spørsmål om jeg vil være med å spille fotball med noen gutter/menn fra nabolaget hans, Myrenga.)

hansi skype

That’s what friends are for. Jeg la vel opp til det selv.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

13

des

0

Tagger: , , , , ,

Gi en slump til Eirik til jul

Hei alle, og takk for god oppslutning rundt julegave til min tvillingbror, Eirik. (Les mer her.)

Jeg har fått opprettet en egen konto til potten som skal overrekkes Eirik på julaften. Alle som ønsker å bidra med noe (50 kroner er nok — mange bekker små osv…)

Kontonummeret er: 3325.33.84714

Merk betalingen med navnet ditt hvis du ønsker at det skal stå på kortet som gis sammen med pengene på julaften. Hvis du ikke merker betalingen, regner jeg med at du ønsker å være anonym. Summen du gir kommer aldri til å nevnes, her står bare navnet ditt sammen med alle de andre som har gitt.

Tusen takk, alle sammen! :)

Postet i: Hverdagslig

6

des

0

Tagger: , , ,

Felles julegave til min bror?


eirikflickr

Dette bildet (i dets to versjoner, #1 og #2) har blitt sett over 30,000 ganger, og over 500 har flagget det som favorittbilde på nettstedet flickr.com. Dessverre har ikke Eirik eget kamera lenger, og Flickr-kontoen hans er helt død.

Derfor prøver vi noen nytt her — de som ønsker å gi et bidrag til en julegavepott øremerket “Eiriks nye kamera” kan melde sin interesse på mail paalberge [at] gmail [dot] com. Alle økonomiske bidrag mottas med takk, små som store! La det skje! Skriv en kjapp e-post NÅ! :)

Postet i: Bilder, Hverdagslig

3

des

3

Tagger: , , , , , ,

Utfordringer, Prosjekt Kollektiv

Jeg har kjørt til jobb hver dag siden jeg begynte mitt daglige virke på Hillevåg, og det er derfor ganske enkelt å finne pros- and cons for kollektivtransporten. Allerede etter én dag har jeg registrert følgende:

Månedskort er dyrt — 930 kroner for strekningen Bryne-Paradis synes voldsomt dyrt. Etter litt regning på vei hjem i dag viste månedskortet seg likevel langt mer gunstig enn enkeltkjøp av enveisbillett hver dag. Takk til Bjørnar som (på sin plass) påpekte at jeg ikke ville få riktig resultat når regnestykket var “enveisprisen x antall arbeidsdager”. Man må jo hjem igjen.

Tog er en sosial utfordring, spesielt om morgenen. Jeg prøver i det lengste å unngå setene som står overfor hverandre — i ettermiddag ble jeg likevel nødt til det, og jeg havnet over en ungfole som fant det for godt å ta av seg skoene og hvile disse på setet ved siden av meg. I tillegg oppstår problematikken rundt øyekontakt oftere i disse setene — den allerede nevnte sokkemannen hvilte øynene på meg nesten sammenhengende fra Sandnes til Bryne, kun avbrutt av de gangene mitt syn konsentrerte seg i hans retning. Jeg prøvde et kort smil første gang, men det ble ikke mottatt med noen som helst reaksjon overhodet, så jeg lot være resten av turen.

Å humre eller le for seg selv er ikke anerkjent som normal oppførsel. Dette problemet oppstod ukontrollert tre ganger i morges. Radioresepsjonen inneholder akkurat litt for mye “random humor” til at man kan forebygge spontane utbrudd.

Utfordringen ved å treffe kjentfolk, igjen, spesielt om morgenen. Dette kan oppleves ubehagelig. Jeg er sjeldent i humør til å smile over tid, føre en samtale eller klare å interessere meg i andre enn meg selv når klokken ikke har passert åtte. Foreløpig ikke et problem, kanskje fordi jeg stort sett ser ned i bakken og har øretelefoner på. (Til de av dere jeg eventuelt møter i fremtiden: Si gjerne hei og smil, men sjansen for at jeg er i såpass våken tilstand at jeg ønsker å tilbringe 34 minutter med deg er ikke direkte overhengende — beklager! Huk heller tak i meg på ti-over-fire-toget fra Stavanger hvis du ønsker.)

Temperaturproblematikken. Det er ganske nøyaktig null grader ute for tiden. Toget holder litt under normal romtemperatur. Det er et problem for meg som ikke er vant med å småspringe til toget om morgenen iført en varm vinterjakke og dressbukse. I utgangspunktet blir jeg varm uansett temperatur så lenge jeg ikke går med kortbukser, og overgangen fra løpetur til togtemperatur er derfor en påkjenning. Å svette så tidlig på dagen gjør meg EKSTREMT irritabel. Ser du at pannen min skinner på perrongen er det ikke vits å hilse en gang, sorry.

Sånn ellers? Jeg tror jeg liker toget. Mulig jeg fortsetter også etter prøveperioden.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

2

des

7

Tagger: , , , , , , , ,

Prosjekt Kollektiv, aka. Last Effort

togvsbil

For et par måneder siden bestemte mor og far (blogg) seg for å følge en gammel drøm om å klare seg uten et motorisert kjøretøy i garasjen. De solgte golfen og tok beina og syklene fatt. Jeg er mektig imponert over denne avgjørelsen, spesielt fordi mor venter på en hofteoperasjon (som burde skje i disse dager) og stort sett ikke kan bevege seg til fots uten at det er veldig tungt og smertefullt. Jeg beundrer også innstillingen deres til utfordringen: “Nå prøver vi dette, og hvis det ikke går så godt, er det på ingen måte et nederlag og skaffe seg en annen bil.” Det er en realistisk og sunn tilnærming til et høyt og ambisiøst mål.

Jeg prøver meg et lignende (dog noe enklere) prosjekt.

I går leverte jeg inn bilen min til bilverkstedet Reime og Lode på grunn av en vannlekkasje som gjorde baksetene mine akkurat litt for våte til at det var behagelig å sitte i dem. Samme dag fikk jeg meg en iPod Nano 5G (ene og alene for å følge Radioresepsjonens podcast). I dag tok jeg toget til nye Paradis Stasjon, som etter dobbelsporets inntog (hehe..) erstatter gamle Hillevåg Stasjon. I ettermiddag bestemte jeg meg for å gi NSB en siste sjanse og kjøpe meg et månedskort. I morgen tar jeg toget igjen, selv om bilen er ferdig reparert.

Jeg har ikke regnet på det, men det er liten tvil om at dette — hvis det skulle vise seg at det fungerer greit — er gunstig både for min økonomi og for vårt miljø. Jeg kommer ikke til å selge bilen uansett hvor godt dette fungerer — til det er det litt for upraktisk å besøke familie og venner i Bryne-Vigrestad-omegn til fots – men bilen har ikke vondt av litt færre kilometer, og lommeboka kommer definitivt ikke til å savne de ukentlige besøkene hos bensinpumpa.

Det skal i ærlighetens navn legges til at det er ekstra hardt for meg å sette bilen igjen hjemme grunnet min overdådige lidenskap til bilkjøring, og at rushtrafikk for meg på mange måter oppfattes som en naturlig forlengelse av kjøreopplevelsen.

Denne redegjørelsen ble publisert av to grunner: 1) Det var en god mulighet til å skryte over mine spreke foreldre, og 2) for å gi meg selv en følelse av forpliktelse overfor dere som titter innom bloggen fra tid til annen.

Det er lov å si lykke til…

Foto: Atwater Village Newbie’s @ flickr.com, beskyttet etter Creative Commons-retningslinjer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

25

nov

6

Tagger: , , , ,

Hei, regn og mørke

Hæ? Høst?

Fra førersetet på vei hjem fra jobb registrerer jeg tydelig at skyene blir mørkere og været friskere for hver uke som går. Regnet pisker mot frontruten — men det kommer ikke igjennom, og vinden river og sliter i bilen og slenger meg i korte nykk fra side til side. Slagene fra nedbøren og den ulende vinden skaper en herlig, varm hyttestemning inne i Peugeotskuret mitt hele veien hjem fra Hillevåg. Jeg liker biler og jeg liker hytter.

Jeg tar meg selv i å finne høsten sjarmerende på et vis. Det har jeg ikke alltid ment, men det er mulig jeg har vokst på meg mors elsk til denne fargerike delen av året — både i bokstavelig og billedlig forstand. Grønne trær blir brått oransje før de mister hele sin fargedrakt. For å kompensere for det fargeløse kler menneskene seg opp i sterke farger for å gå på byen og delta i en etterlengtet kjøpefest — den kommer vel i år også, tross alt. Høsten er kanskje mer enn noe annet forandring, kontrast og variasjon. I alle ledd.

Det er nå når skumringen sniker seg langt inn på ettermiddagens territorium jeg endelig kan konstatere at månedene hvor sofatilværelsen er både hyggeligere og mer respektert, endelig er på vei. Velkommen, mørketid. Jeg står her med åpne armer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig

22

nov

0

Tagger: , , , , , ,

En liten visitt på Jæren Data

jdata.noPå torsdag og fredag i uken som gikk hadde jeg gleden av å få på jobbe på Jæren Datas hovedavdeling på Klepp, den som for mange herrens år siden het Neon Data(?). Jeg ble utfordret av salgssjefen min på Nordialog som mente det kunne være en god idé å utveksle litt erfaringer, samtidig som jeg kunne være med som en ekstra selger når de kjørte kampanje denne helgen. Det var en utfordring etter min smak.

WTF-note: Nordialog Stavanger kjøpte opp Jæren Data AS for ett par år siden.

En viktig del av jobben min disse to dagene gikk ut på å være til stede for å lære mer om hvordan dagene på Jæren Data er, hvordan butikken driftes og hva vi kan lære av dem (og motsatt). Denne jobben må ikke oppfattes som kontroll — ikke i det hele tatt — det var heller et etterlengtet og viktig steg i prosessen med å se og kjenne hvilke kompetanse som faktisk finnes i bedriften vår. For min egen del syns jeg det var både gøy og viktig å lære kollegaene mine der ute litt bedre å kjenne — både de som sitter i butikk og på verksted er vanvittig dyktige, hyggelige og flinke folk — det var veldig kjekt å se.

Det er både spennende og veldig interessant å se hvordan to forskjellige avdelinger, som (grovt sett) driver med det samme, kan være så forskjellige som Jæren Data og Nordialog er. Det er på alle mulige måter en positiv ting — en butikk kan drives på like mange måter som det finnes butikker, og de fleste vil ha noe å lære av de andre. Uansett er det svært lærerikt å se hvordan andre gjør de samme tingene som deg, dele observasjoner og synspunkter, snappe med seg noe av det andre gjør bra og til slutt sitte igjen med en vinn-vinn-situasjon for alle parter.

Let’s do it again.

Postet i: Hverdagslig

1

nov

5

Tagger: , , , , ,

Basert på en sann historie: Avriming

I går måtte min frue og jeg for første gang utføre en avriming av fryseboksen (eller -skapet) uten bistand fra personer med erfaring på området. Så akutt var det at vi ikke kunne gamble med en tredjeparts eventuelle tilgjengelighet — det måtte skje her og nå. Det hører med til historien at den akutte situasjonen til en viss grad var fremprovosert av undertegnede som i en god uke hadde ignorert sin kjæres iherdige oppfordringer om at “noe snart må skje i den fryseboksen”.

Dette “noe” bestod av å: 1) gjøre det fysisk mulig å lukke igjen kjøledøren, noe som ville kreve en massiv henrettelse av alle iskrystallene som spredde seg i et pandemi-lignende tempo der inne, og 2) fjerne to colaflasker som jeg for noen uker siden moste inn i midterste hylle. Fjerningen av colaflaskene innebar også fjerning og destruering av noen poser med blåbær som, siden jeg moste inn disse colaflaskene, ikke hadde gjort annet enn å lekke og skape et blått helvette i 2. og 3. skuff i fryseskapet. De var over alt, blåbærne. Helt på styr var de.

Avriming fullført (taken w/Satio)

ETTER SUKSESSEN: Slik ser fryseskapet vårt ut etter knivkampen. “Før”-bildet glimrer med sitt fravær, men jeg kan fortelle at iskrystallene dannet en mur som strakk seg fra toppen av frysen og ned til isboksen — i tillegg til å dekke alle skuffer, vegger og gitter selvfølgelig.

Vi satte i gang å lesse ut varer fra et stappfullt fryseskap mens vi diskuterte hva som var den videre agendaen. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå for en hurtigløsning slik at varene ikke måtte omplasseres til en annen fryseboks. Etter å ha stappet kjøleskapet fullt og flyttet de overflødige varene utenfor ytterdøren fant vi ut at avrimingen, mot min formodning, krevde at vi kuttet strømmen til hele kjøleskapet. Hanne Mari ble sendt ut med flere bæreposer som allerede var blitt faretruende varme — situasjonen var om mulig blitt enda mer akutt.

Igjen stod jeg med en vannkoker, tre gryter og noen kniver av diverse kaliber. Planen var å koke opp vann, plassere dette i gryter i fryseskapet og lukke igjen skapdøren. På noen ytterst få minutter ville da varmen fra grytene, samt dampen som vannet avga, smelte alt av is og krystaller som befant seg der inne. Til grunn bak denne utregningen la jeg min fjorten måneder lange fysikk- og kjemikarriere fra videregående — som denne gang skulle vise seg å komme til kort.

Vi kunne selvsagt latt fryseskapet stå åpent i noen timer, men vi hadde mindre enn en time før vi skulle ut, og siden Hanne Maris tålmodighet allerede var overtrukket med en uke, var det ikke så aktuelt å bruke et halvt døgn på denne prosessen. Jeg satte raskt i gang med ishogging i en skala tidligere bare observert på våre to polområder, men isen var hardere og mer motstandsdyktig enn forventet. Først da jeg dro frem den aller største brødkniven (som strengt tatt burde fått tilnavnet sag), begynte krystallene å gi etter. Store flak ramlet ned fra fryseskaptaket og drønnet ned i flisegulvet. Bollen som samlet vannet i bunn av skapet var fyllt opp til 5L-streken på ett par minutter. Is, vann og blåbær fløt rundt på gulvet. Nå var det endelig gang på det.

Etter halvannen time med aktiv knivbruk var jeg sluttkjørt — heldigvis var også de massive ismengdene det. Jeg lå utstrekt på et småvått gulv med en brødkniv i høyrehånden og blåbær på leggene. Enda et kapittel i livet mitt var avsluttet, og jeg var over gjennomsnittet fornøyd med min egen presentasjon.

Likevel — jeg håper det blir minst ti år til neste gang. Stemmer det?

Postet i: Hverdagslig

11

okt

2

Tagger: , , , , ,

Sirdøling i byen

Jeg kom over en herlig bloggpost via hypertwittreren Morten Røvik nå nettopp. Sirdølingen Gunnar forteller om hvordan han og en kamerat opptrådde som studenter i Oslo tidlig på 90-tallet — om hvordan de to ikke sprang til bussen, spiste for lenge på samme Burger King eller spurte etter regning på restauranter, alt for å slippe å “skape for mye oppstyr”.

“Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. [...] Det er nesten rart at det er lov. At det ikke finnes lover mot sånt. At ingen setter ned foten og sier at her må det regulering til. Slike mennesker kan ikke slippes løs i samfunnet blant normale folk. Men slik er det altså ikke. Så der var vi, to rådville gnagere på frifot etter et liv med regelmessig mating i trange bur. Vi ante ikke hvordan vi skulle være mink.

[...] jeg er en person som alltid kommer i siste liten til det meste. Det var derfor ikke få ganger jeg så bussen stå på holdeplassen da jeg kom gående hundre meter oppe i gata. Med en lett joggetur ville jeg har rukket bussen glatt, men neida. Det ville skape alt for mye oppstyr. Og tenk om jeg akkurat ikke rakk bussen? Kan du tenke noe teitere enn å se en fyr komme løpende for akkurat å ikke nå bussen? Ikke jeg heller. Jeg ville ikke være den personen. Så da gikk jeg heller i vanlig tempo som om bussen og jeg på ingen som helst måte hadde noen felles agenda. Hvis bussen kjørte før jeg nådde frem, fikk jeg heller vente femten minutter i femten minusgrader til neste buss kom. Heller det enn å skape oppstyr.

Jeg ler for meg selv. Dette er god min type humor, og jeg anbefaler deg å lese hele det velformulerte innlegget.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig

30

sept

12

Tagger: , , , , , ,

Er det lov å si HOLD KJEFT?

Noen mediadebatter får meg til å forstå hvor lite vi sliter med, alt tatt i betraktning. Krangling om hvorvidt smågutter kan få alvorlige psykiske lidelser eller ettervirkninger av å ikke få lov til å stå å tisse er en av debattene som kvalifiserer til en positiv tanke om samfunnet vårt og om hva vi egentlig har å klage på her i lille Norge.

Jeg tror det var Radio Norge som serverte meg braknyheten fra Aktivitetsskolen Tonsenhagen i Oslo, hvor det har blitt bestemt at de små søte guttene nå må sitte på toalettet for å forhindre søl og griseri. Lederen på skolen kan fortelle at nyheten ble positivt og lattermildt mottatt på foreldremøtet, og at de ikke så på det som noe problem. Men en eller annen mann, som har for lite å bruke tiden sin på, har selvsagt gått til VG med historien. Og da blir det oppstandelse. Faren kaller det “en krenkelse” mot sine sønner. En mannsforsker (er dette seriøst?), Jørgen Lorentzen, har også en mening i saken, og jeg siterer: “Dette vitner om en forakt mot gutter, og jeg er svært bekymret over situasjonen vi har i norsk skole.”

Kjære forelder, mannsforsker Jørgen Lorentzen og VG… Er det lov å si HOLD KJEFT? Vi har viktigere ting å bruke tiden vår — og jeg nevner gjerne i fleng: få opp og frem u-land, verne om miljøet, finanskrise og studie av norsk folkesang fra 1600-tallet og frem til i dag.

Jeg gir meg ende over. Hva nå enn det betyr.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

Eldre innlegg »