Oppgaven var tilsynelatende så enkel som det går an å få det: TV-modellen var allerede valgt ut av noen med bestlutningsmandat i familien, så min oppgave var svært begrenset og svært spesifisert: Få en Samsung UE40D5005PWXXE inn i mormors nye leilighet. Det burde være en smal sak — ryktene sa at de hadde den på Siba…

Jeg hadde glemt hvorfor jeg ikke handler på Siba.

Det begynte på torsdagen. Like før arbeidsdagen var over, klikket jeg meg inn på Sibas nettsider for å forsikre meg om at de faktisk førte modellen det var snakk om. Det gjorde de, og jeg kunne til og med sjekke lagerstatus i mitt “varehus” — joda, den var på lager på Kvadrat! Jeg ryddet baksetet i bilen og gjorde meg psykisk klar for å handle en Samsung-TV, før jeg satte kursen mot Forus og norges fjerde største kjøpesenter, målt i både omsetning og areal. Jeg har hatt mine turer til Kvadrat, så jeg visste utmerket godt hvilken inngang jeg skulle parkere ved — den ved Vinmonopolet. Jeg var ikke alene. Dette var ikke den første kødannelsen jeg skulle lide meg gjennom i denne prosessen.

Etter en rundtur på tre nivåer på Kvadrats parkeringsanlegg, var jeg endelig inne på Siba. Flaks — lite folk i butikken! Jeg gikk en runde før jeg endelig befant meg innerst i butikken, hvor TVene var linet opp på veggen foran meg. Jeg fant raskt TVen, men trengte en fagmann for å få svar på et viktig teknisk spørsmål: det eneste kravet fra mormor, var nemlig at TVen skulle ha vridbar fot. Det var vanskelig for meg å kontrollere, siden UE40D5005PWXXE’en, som allerede insinuert, var veggmontert. Jeg stilte meg opp foran ett av to tomme kassepunkter i TV-avdelingen, og prøvde febrilsk å finne en ringeklokke eller en “bjelle” som kunne fortelle en fagmann at jeg stod og ventet på han. Ingen klokker, bjeller eller folk i sikte. To karer i hvite Siba-skjorter stod riktignok og testet et anlegg i andre enden av butikken — et heftig anlegg kunne det høres ut som — men det var for øyeblikket ingen som solgte TVer. I påvente av en ekspert, snudde jeg meg og tittet på barbermaskiner. Barbermaskiner er dyre.

Etter å ha funnet ut nøyaktig hvor mange omdreininger per minutt som skal til for en perfekt barbering, kom en hyggelig ung dame meg til unnsetning. Hun smilte, hele tiden. Det liker jeg egentlig, men det kan bli for mye — hun var akkurat i grenseland på det punktet. Hun kunne fortelle meg at jeg hadde valgt en bra PC. En fin PC, med 100Hz og greier. “Beklager, TV mente jeg.” Jeg lo på en nesten helt natulig måte. Hun var veldig snill og grei og sånn, men hun kunne ikke svare meg på om foten var vridbar. I tillegg fortsatte hun konsekvent å kalle TVen for en PC. Det ble veldig rart etterhvert. Hun spurte en kollega, og han kunne fortelle meg at “så å si alle TVene i dag kan vris littegrann”. Jeg takket for det, og spurte igjen om modellen som jeg ville ha, hadde vridbar fot. Det ville han så absolutt tro, kunne ikke forstå noe annet. Greit, det er mottatt. Jeg gidder ikke spørre en gang til.

“Jeg tar TVen”, sa jeg. “Det var 4850 den kostet?”

Internettpris er noe annet enn butikkpris. Selvfølgelig, dette vet jeg jo! Jeg kjemper mot internettpriser til daglig, det er helt greit. Jeg vet at det koster penger å drive fysisk butikk. Og ikke minst: gode råd er dyre — eksperter folk som betjener deg når du trenger det er ikke gratis.

“Men — du kan reservere den på nettet og så komme ned å hente den her. Da får du den til internettprisen!” utbryter den smilende av de to, helt plutselig.

Atte hmm?! Internettpris er det samme som butikkpris, så lenge du reiser hjem og trykker på en knapp og så kommer tilbake igjen!? Jeg prøvde meg på en tafatt forsøk på pruting, men det var umulig å gjøre noe med systemet — det var sånn det måtte bli. De beklagte, begge to, men ja… Altså… Beklager, det var sånn det var. De skulle gjerne gitt meg prisen hvis det var “fysisk mulig”, men det var det bare ikke. Når jeg reserverte en TV på internett, fikk jeg nemlig en kode på SMS som de måtte slå inn i sitt system for å kunne senke prisen så lavt. Greit, ærlig sak. Vi har alle våre systemer som vi jobber mot i det daglige.

Jeg kunne ikke feile på den eneste oppgaven jeg hadde fått av storfamilien — denne TVen skulle ikke bli 800 kroner dyrere enn avtalt. Jeg reiste hjem. Dama smilte og sa at jeg måtte ha det fint. “Takk.”

(La meg få presisere en viktig parantes sånn helt kjapt: selv om det ikke virker slik så langt (og videre) i dette innlegget, var jeg en høflig, blid mønsterkunde hele tiden. Jeg er ikke en bedreviter når jeg handler i butikker som selger lignende ting som jeg selger, jeg oppfører meg som folk. Det er litt viktig for meg å få frem dette. Takk.)

På lørdag bar turen tilbake til Forus. Jeg hadde reservert UE40D5005PWXXE’en på nett, men jeg hadde ikke fått noen bekreftelse eller kode på melding. Det fikk stå til. Ny, enda drøyere parkeringskø. Stappfullt på Siba. Ingen folk på de to kassepunktene i TV-avdelingen. Jeg stilte meg i kø bak to andre, og spurte om det hadde vært noen i Siba-skjorter så lenge de hadde stått der. “Nei…” Jeg smilte og lo, enda litt mer naturlig enn forrige gang jeg stod der. Vi var liksom i samme båt, vi tre. “Jaja, disse varehusene…” tenkte vi. Eller, det tenkte jeg at de helt sikkert tenkte.

Omsider kom det en kar. Han hjalp personene foran meg med et veggfeste, før han var klar for å betjene meg. Ille til mote, begynte jeg:

“Ja, altså — jeg har reservert en TV på nettsiden deres, men jeg har dessverre ikke fått den SMSen med koden på. Klarer vi å få til noe her, eller må jeg vente til jeg får meldingen?”

Det var ikke noe problem. Den meldingen jeg skulle fått, var først og fremst for min egen del — at jeg skulle vite at TVen var klar for henting. Jeg kunne gjort han en kjempetjeneste og fortalt han at han ikke måtte stole på kollegaene hans, siden de tydeligvis var noen lystløgnere hele gjengen, men jeg lot være. Jeg smilte og viste han tydelig og overfladisk hvor strålende fornøyd jeg var med svaret hans. Jeg var glad og usannsynlig irritert på en gang.

“Skal du ha forsikring?”
– Neitakk, det går bra.
“Trenger du skjermrenser?”
– Neitakk.
“Har du Siba-kortet?”
– Nei, men jeg trenger det ikke. TVen er ikke til meg, så vi får ta det neste gang.
“Du får ganske mange Siba-poeng på dette kjøpet, bare så du vet det.”
– Ja, men nei takk.
“Hvorfor ikke?”
– Jeg tar bare TVen i denne omgangen.
“Med Siba-kortet får du mange gode ti…”
– NEI! (red.anm. akkurat her, og i sekundene som fulgte, kan du se bort i fra parantesen lenger opp)

Mannen trykket fort og hardt på tastaturet veldig mange ganger, før han ga meg en lapp som jeg skulle levere i kassen ved utgangen. Jeg smilte, sa takk, og gikk. Han ba meg ikke ha en fin dag, så vidt jeg husker.

Etter ca. 10 minutter i ny kø, mye trykking og et litt rart forsøk på å bytte papir i bankterminalen, fikk jeg endelig betalt TVen. “Bare henvend deg på varemottaket, så får du TVen der”, sa kassedamen og smilte. Jeg fikk forklart hvor dette varemottaket — som jeg tydeligvis burde visst hvor var — befant seg, og gikk ut i bilen. Kø for å komme seg ut av parkeringshuset. Rundt Kvadrat, og jammen, der stod det “Siba Varemottak”. Jeg parkerte på den eneste parkeringsplassen i mils omkrets, rett ved “parkering forbudt foran varemottaket”-skiltet, og gikk bort til lagerdøren.

Nytt skilt: “Ring på klokken.”

Jeg ringte på klokken.

Du vet når det går akkurat så lenge at du tror at du ikke har ringt på? Sånn var det. Og så venter du akkurat litt lenger enn det, og ringer på en gang til litt hardere, og akkurat i det du trykker inn knappen ganske hardt, så åpner døren seg, og du føler deg som en utakknemlig og utålmodig idiot? Akkurat sånn var det.

“Jeg skal hente denne TVen.” Lagermannen tok lappen og forsvant. Det gikk ganske fort, så var han tilbake. Med en stor eske på slep — det var som å se en drøm komme i oppfyllelse. Jeg fikk holde den, TVen, i mine egen hender. Jeg hadde klart det! Det tok nesten ikke en time en gang, og jeg hadde den i hendene. Det var et smått fantastisk øyeblikk.

Vel hjemme i mormors leilighet var det bare å konstatere at — ja, det var jammen en fin TV. Jeg hadde vært flink. Også så billig! Alle var veldig godt fornøyde med at jeg hadde klart å skaffe akkurat den TVen mormor trengte. Jeg var så god atte.

Bare synd jeg glemte å få med meg en HDMI-kabel.

Hanne Mari og jeg driver og ser etter leiligheter om dagen. Vi har bodd i kråkeredet i Arne Garborgsvei 31 i snart tre år, og Hanne Mari mener at det er på tide å “komme seg videre” og eie noe selv. Jeg er selvfølgelig helt enig. Problemet mitt er, ganske enkelt, at jeg har det veldig fint i kjellerleiligheten her i hjertet av Bryne. Det er nyoppusset, lyst (til kjeller å være), har et stort bad og utleierne er noen fantastisk fine folk. Jeg innbiller meg at Hanne Mari er ukomfortabel med min komfort.

Jeg var i akkurat samme modus da det var snakk om at vi skulle bli samboere for flere år siden. Jeg var ikke megaengasjert. Jeg hadde det helt glimrende hjemme på loftet hos mor og far — var stort sett aldri hjemme, spiste stort sett middagene i form av pølser på Narvesen — men hadde alltid et alternativ hjemme, just in case.  Når jeg er i komfortsonen, når jeg kan “leve med det slik det er”, da er jeg veldig vanskelig å få engasjert med på noe. Det er nok et problem.

Det skal, i rettferdighetens og Hanne Maris navn, sies at jeg er glad for at hun fikk meg til å flytte sammen med henne. Vi har det ganske morsomt sammen.

Denne komfortsonen min er en skummel greie. Den er relativt altomfattende — den gjelder ikke bare valg av bopel og samboerskap. For eksempel gjør den seg svært gjeldende når det kommer til praktiske oppgaver i hjemmet. I vår nevnte leilighet finnes i utgangspunktet bare et stort problem; gamle dører med slitte dørhåndtak og håndtaksfester. I følge Hanne Mari, og ikke minst i følge kamerat Torjus, burde ikke dette vært et problem i det hele tatt. Jeg, mannen i huset, burde ordnet dette for lenge siden. Problemet er bare at jeg fint klarer å leve med det — at håndtakene på do- og soveromsdørene ikke henger fast, og at de faller ned på gulvet hele tiden — ja det er milevis innenfor min komfortsone. Jeg har ingen problemer med at dørene ikke bør lukkes helt igjen. Ingen problemer med at skruene som skulle holdt håntaket på plass nå ligger på hylla i stua. Det er for meg en ikke-sak. Jeg er megakomfortabel her jeg sitter, til og med nå når jeg skriver om det.

Det eneste positive som kan sies om meg og mine komfortsoneproblemer, er at jeg har nok selvinnsikt til å forstå at det er et problem for de rundt meg. Og grunnen til at det er et problem, er selvsagt at min sone viker veldig mye fra Hanne Maris. Det største avviket er relatert til behov for å vaske — ikke bare støvsuge — men det får jeg gå inn på en annen gang. Hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg touchet det temaet før på bloggen. Søk etter “støvsuger” hvis du er interessert.

Vi får se om vi kommer oss ut herfra med det første. Det er mange ting som spiller inn — ting vi kan styre selv, og ting markedet og bankene bestemmer. Hanne Mari skal i alle tilfeller være veldig fornøyd den dagen vi legger inn vårt første bud på en ny leilighet. Når vi kommer så langt, går det ikke lang tid før hjørnesofaen og vi får oss et nytt hjem. Frem til et eventuelt kjøp blir annonsert her på bloggen, er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt om dere kjenner til noen spennende leiligheter på +/- 100 kvadratmeter som skal selges.

…og dere kan være sikre på at dørhåndtakssaken kommer til å være brennaktuell helt til den dagen vi flytter herfra.

Trekopp from Pål Berge on Vimeo.
Anbefales: Traileren i full HD

Jeg måtte teste iMovie i går, og det er fantastisk! Dette er mitt første prosjekt i videoprogrammet, og denne korte snutten er laget på 30 minutter. Derfor er det mulig det kommer en ny og forbedret versjon før hele filmen kommer senere på året (med forbehold, selvfølgelig).

Dette er for øvrig det første resultatet av mitt nyinnkjøpte Canon EOS 7D. Oh (oh oh) yes!

De to naturligste etterkommerene til 40D — EOS 50D og 60D — er to gode kameraer, men ingen av dem huser (bokstavelig talt) 40D sine egenskaper når det gjelder byggekvalitet i kamerahuset. 40D er nemlig et solid kamera i magnesium, mens de to nyere variantene er snekret sammen i plastikk. For mitt vedkommende, som er glad i å dra med kameraet på fjellturer — hvor været er røft, men hvor de virkelig gode motivene har en tendens til å dukke opp — har det vært nødvendig å ha et kamera som tåler vær og vind. Det gjør ikke 50D og 60D i samme grad som mitt gode, gamle, FANTASTSKE EOS 40D. Men dets dager er talte.

Neste trinn opp er EOS 7D — et etablert kamera (kom på markedet i 2009) som har samme magnesiumbygning som 40D, pluss en rekke andre funksjoner — men som til gjengjeld koster det samme som 40D og objektivet mitt til sammen, og vel så det. Løsningen ble bruktmarkedet. Og jammen meg utspilte det hele seg på Twitter.

Det hele startet for bare to dager siden, omtrent på denne tiden av døgnet tirsdag kveld. Jeg sendte ut en vilkårlig tweet i håp om at noen av kameraentusiastene på Twitter hadde noe hyllefyll de ville bli kvitt. Jeg hadde minimalt med tro på hele greia, men prøvde.

@nosalthe og @urke tar seg bry med å retweete. En av @urke’s følgere svarer umiddelbart.

Jeg sender vedkommende en mail, og det viser seg at Vidar er en fotoentusiast som har nettopp det jeg søker: et 7D kamerahus som føles overflødig. Herfra går det slag i slag. Jeg sender han en mail, og kl halv to på kvelden tilbyr han meg kameraet og et ganske småheftig objektiv. Et døgn etter første tweet var pengene overført på kontoen hans. Enda et døgn etter det, i dag, hentet bror Trygve kameraet i Oslo. Over helgen regner jeg med å ha det hjemme på vestlandet, hvis alt går etter planen.

Twitter, folkens! Twitter presterer. Om solskinnshistorien faktisk er en solskinnshistorie, gjenstår for øvrig å se, da jeg enda ikke har fått sett kameraet selv. Ryktene fra storebror sier heldigvis at det ser veldig lovende ut.

En stor takk til @urke og @nosalthe. Og selvsagt til selger @vidarnm.

FYI: Utstyret jeg har kjøpt er et Canon EOS 7D og et objektiv av typen Canon EF-S 17-55mm f/2,8  IS USM.

Most Sexy 2011, konkurransen som nok må kunne sies å være et av mine mest seriøse og langvarige prosjekt noen sinne, ble avsluttet for ganske nøyaktig to uker siden. En lørdag tidlig i august måned, utførte Martin og jeg våre fem øvelser; svømming, hangups, pushups, vektreduksjon og til sist løping — foran et fantastisk og entusiastisk publikum. Hele dagen (og festen på kvelden) var en suksess fra ende til annen, og så vidt meg bekjent fikk både publikum, dommere og utøverne mer enn forventet ut av dagen.

DET VAR HOVEDDOMMER BIRKELI, som pendlet frem og tilbake til Oslo for anledningen, som ledet oss gjennom dagen sammen med sine meddommere. Det hele startet ved Åsenvatnet på Lye, i mangel av 25 meter lange svømmehaller som hadde åpent på lørdager. Her var det bestemt at vi skulle svømme frem og tilbake over “sundet” fra den gode, gamle badeplassen — en distanse som er hakket drøyere enn den ser ut til. Videre gikk turen til Serigstad sine lokaler i Vardheia på Bryne — her skulle vi utføre hang-ups, hengende fra en sporadisk konstruksjon mellom to trucker, regissert av Junior og Senior Skaaland. Det var helt glimrende. I disse lokalene ble også øvelsene push-ups og måling av vektreduksjon utført. Etter to kraftanstrengelser der, fikk Martin og jeg en liten pause før turen gikk til le grand finale på Bryne Stadion: 3000 meter løping. Helvetesøkten. Øvelsen som mest sannsynlig skulle avgjøre det hele.

Dommerne og publikum holdt nemlig resultatene skjult for oss hele dagen, så vi hadde ikke 100% kontroll på hvordan vi lå an i forhold til den andre. Vi hadde selvsagt en viss peiling på våre styrker og svakheter: jeg regnet med å vinne svømming og vektreduksjon, mens Martin var storfavoritt på styrkeøvelsene. Slik ble det også, fikk vi vite senere, og stillingen var altså 2-2 før vi skulle springe syv og en halv runde rundt fotballbanen på best mulig tid. Denne grenen var vidåpen, rett og slett ren lotto. Den med best dagsform ville ganske sikkert stikke av med seieren.

Her følger en kort oppsummering av øvelsene:
Øvelse #1: Svømming – Pål. Martin svømte først, og tok i overkant hardt i over vannet. Med hans pause på andre siden av vannet, var jeg relativt sikker på at jeg skulle vinne hvis jeg bare tok det rolig og avslappet.  Slik ble det.
Øvelse #2: Hang-ups – Martin. Jeg tapte myntkasting, og måtte begynne øvelsen. Da Martin ikke fikk se på når jeg gjorde øvelsen, hadde det bare en minimal psykisk effekt å være først ut. Jeg fikk godkjent 7 hang-ups, noe som akkurat ikke holdt til seier. Martin stakk av med seieren, som forventet.
Øvelse #3: Push-ups – Martin. Igjen gjorde jeg et dårlig myntvalg, og måtte starte. Samme opplegg — vi fikk ikke lov å se den andre utføre øvelsen. Jeg fikk godkjent 44 push-ups, noe som igjen skulle vise seg å være rett under det Martin presterte. Nok en forventet seier til Martin.
Øvelse #4; Vektreduksjon – Pål. Etter en kjapp tur på vekten, viste det seg at jeg hadde gått ned flest kilo. Også her som forventet. Totalt gikk vi ned 40 kg — helsenorge kan kanskje takke oss om noen år.
Øvelse #5: Løping – Pål. Det ble slik alle trodde, og dette var den avgjørende grenen. Riktignok hadde ikke Martin og jeg oversikten over hvordan det hadde gått tidligere i dag, så vi kunne ikke være helt sikre, men vi trodde i alle fall det. Jeg sprang først og kom inn på en ny bestenotering; 12:24. Martin åpnet på sin side veldig hardt, og gikk på den berømte smellen etter ett par runder. Det var synd — på en god dag hadde han nok slått meg her, men slik gikk det ikke. Godt kjempet, non the less.

Klokken 20:00 — én kebabtallerken senere — fikk vi vite at undertegnede stakk av med en knepen seier. Vi fikk både diplomer og pokaler (takk, gjengen!), og så var vi altså ferdige med hele greia. Seier eller ikke, det var det som betød noe: å endelig kunne legge det hele bak seg. Syv måneder med psykotisk besettelse og til tider hardt blodslit, var over, en gang for alle.

FOR DET HAR VÆRT EN BESETTELSE, antagelig først og fremst for undertegnede. På grunn av rask vektreduksjon i starten, ble det fort samtaleevne i de aller fleste sammenhenger – jeg skal selvsagt ikke klage på at folk rundt meg så en positiv forandring, men det bidro til at konkurransen konstant lå i bakhodet. Hele prosessen har på alle måter vært et eventyr, og nå er det veldig, VELDIG greit at det er over.

For de som måtte lure: Prosjekt Forfall (som min kollega Bjarte kaller det), vil forhåpentligvis ikke skje med det første. Jeg har fortsatt og kommer til å fortsette treningen, men jeg prøver å kutte litt ned på intensiteten og omfanget – det er faktisk ikke bare lett. En eller annen gang vil jeg nok slutte med det, og da får jeg bare stå med åpne armer og si velkommen til noen av kiloene igjen. Det overordnede målet på sikt er i alle tilfeller at jeg ikke skal helt tilbake der jeg var i januar.

Jeg har ikke så mye mer å si denne gangen. “Most Sexy 2011″ har vist meg hva det er mulig for kroppen å være med på – og hva som trengs for å endre den til det bedre. Konkurransen har også bevist at jeg har mer disiplin og viljestyrke enn jeg selv trodde — laangt mer — det er kanskje, på sikt, den største gevinsten av det hele. Hele opplegget har nok gitt meg i overkant mye selvtillit, og det må jeg faktisk jobbe med i ettertid. Men for å ikke bli alt for seriøs, er det bare å si det som det er: Det har vært HELT konge. Og jeg er strålende fornøyd med min egen innsats.

TIL SLUTT må jeg takke Martin for konkurransen, vennegjengen for opplegget og oppslutningen på dagen, Stavanger Idrettsklinikk for et glimrende treningsstudio med genuint interesserte ansatte, Torjus for styrkeprogram og sist, men ikke minst, Hanne Mari – som har holdt ut med min besettelse og alt pjattet mitt i syv hele måneder. Respekt, alle sammen!

(Se også Martins fotoalbum fra dagen på Facebook. OBS: Krever innlogging, og at du er “venn” med enten meg eller Martin.)

Det er ingen hemmelighet at jeg har tatt hele prosjektet ganske seriøst – antageligvis mer enn motparten – men det var nødvendig for å kunne bli fornøyd på alle tre punkter. Det var egentlig nødvendig for å bli mer fornøyd med hele tilværelsen i et større bilde, om jeg skal være litt dyp oppi det hele.

Kort angående konkurransen (mer kan leses i tidligere innlegg — introduksjon av konkurransen og første status): vi skal konkurrere i 3000 meter løping, 400 meter svømming, push-ups, hang-ups og vektreduksjon. Vinneren er den som kommer seirende ut av flest grener – alle er vektet likt og teller altså like mye. Konkurransedagen skulle egentlig være 18. juni, men på grunn av diverse omstendigheter og ”ferieavvikling”, er dagen flyttet til tidlig i august.

Status i dag er at jeg er i bedre form enn jeg noen gang har vært tidligere. Det er egentlig å forvente (og det sier ikke veldig mye), for jeg har trent mer det siste halve året enn jeg har gjort i mitt 23 år gamle liv til sammen. Det hjelper ikke å ha spilt fotball i ti år når de siste syv ble tilbrakt mellom stengene eller på benken…

Jeg har nevnt tidligere at det har vært ”enklere enn jeg trodde” å gå ned i vekt og komme i bedre form, og det mener jeg virkelig. Likevel er det viktig å påpeke at selv om kiloene har forsvunnet og kondisjonen har økt mer enn forventet, har det krevd mye tid og dedikasjon. Det er ikke skryt, det er fakta. Jeg tror ikke jeg tar hardt i om jeg sier at jeg har trent gjennomsnittlig to timer til dagen, men det innebærer alt: gåturer, svømming, joggeturer (maaange joggeturer), fjellturer og styrketrening. Dette, kombinert med et sunnere kosthold, har gjort at jeg har gått ned over 20 kg på kort tid. Faktisk kom den milepælen allerede i den fjerde måneden av konkurransen.

Når konkurransedagen kommer regner jeg med å ha gått ned ca. 25 kg, og jeg registrerer at det er en ganske syk forbedring, spesielt med tanke på at jeg ikke har gjort det ved hjelp av en karbodietter eller lignende. Som en lege* sa til meg på Twitter: folk må forstå at det handler om å bruke mer energi (kalorier) hver dag enn man får i seg. Det er sant, det er så enkelt.

Mitt råd til andre som ønsker å gå ned i vekt (så får dere bare kalle meg arrogant), er ganske enkelt: ikke tell på kalorier, ikke drikk slankedrikker og ikke bytt ut måltider med kosttilskudd. Hvis du har tid til det og hvis du er fri for fysiske skader som hindrer deg i å bevege deg, er det bare det som skal til: bevegelse. Hvis dette kombineres med et noe sunnere kosthold (uten behov for å være fanatisk i forhold til hva man hiver i munnen), vil kiloene forsvinne over tid. Kanskje ikke på én måned, men garantert på tre. Garantert.

Myten om at man får mer energi og overskudd av å trene mye, har for meg vært nettopp det: en myte. Jeg har følt meg langt trettere og har mye mindre overskudd nå enn jeg hadde før jeg begynte. I følge nevnte lege, er det mest sannsynlig (og forhåpentligvis) en naturlig konsekvens av at kroppen min har fått i overkant mye å jobbe med de siste månedene – kombinert med et enklere og mindre energirikt kosthold. Når jeg roer ned treningen nå snart, håper jeg på forbedring også på det punktet.

En annen ting som følger med mye belastning av en uforberedt kropp, er skader. De siste fem ukene har jeg fått det som kalles et ”runners knee”, som visst nok betyr at jeg har overbelastet knærne mine. Det suger. Det forhindrer meg i å jogge noe særlig mer enn to ganger i uken (og noen ganger – ikke i det hele tatt), og aldri mer enn noen få kilometer av gangen. To uker uten trening i Israel har forhåpentligvis hjulpet, men det vet jeg ikke før om noen dager.

Det skal sies at totalen likevel er bedre enn utgangspunktet: jeg har blitt kvitt beinhinnebetennelsen min, antageligvis på grunn av vektreduksjon, og anklene mine gjør ikke lenger vondt etter belastning. Begge disse skadene har fulgt meg i minst fem år, så det har vært helt konge å bli kvitt dem.

Ikke bare er det kjipt å ikke kunne springe – det har tross alt blitt en nesten daglig rutine det siste halve året – det er ekstra frustrerende fordi alle åremål ser ut til å peke på at 3000 meter løping vil bli den avgjørende grenen på konkurransedagen i august.

Det ser nemlig ut til at Martin vinner de to styrkeøvelsene og at jeg vinner svømming og vektreduksjon. Det vil si at stillingen blir 2-2 før vi skal springe rundt friidrettsbanen. Kneet mitt gjør det vanskelig å holde tritt med Martins kondisjonstrening de siste ukene før konkurransen, og det er mildt sagt uutholdelig. Det verste er jo at jeg syns det er gøy å jogge, en setning jeg hadde ledd høyt av for seks måneder siden. Igjen, jeg håper at alt er i orden neste uke.

Hvis ikke, kan jeg GARANTERE dere at jeg kommer til å gå for en kvitt eller dobbelt-runde med Martin i et nytt halvår.

* Takk til @WasimZahid på Twitter for engasjement, interesse og gode tips nå nylig. Følg han!