Hverdagslig « MANSHOW

Tagger: Bloggrelatert, Hverdagslig, overskudd, Tanker

Overskuddsprosjektene må vike

I det siste har jeg tydelig fått se hvilke av de aktivitetene jeg bedriver som er rene overskuddsprosjekt, og hva som ikke er det. De siste ukene har nettaktiviteter som blogging og drøsing med venner på nett blitt sterkt nedprioritert — først og fremst på grunn av mangel på overskudd. Jeg har hatt nok av tid — jeg har tross alt sett noen timer OL hver dag — men det har vært godt å ligge på sofaen å småsove uten å måtte forholde seg til noen andre enn de som er rundt meg der jeg er — og i Vancouver.

I perioder hvor dagene går fort og tiden “ikke helt strekker til”, er jeg glad for at jeg ikke har for mange forpliktelser, og at jeg liker de jeg har. Jeg husker tilbake til da jeg var en ung dagdrømmer uten jobb og særlig erfaring. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kunne jobbe hvor som helst med hva som helst så lenge betalingen var god. Selv om jeg foreløpig ikke har noen utdanning, og sånn sett er “ulært”, har jeg i alle fall karret til meg noe lærdom – jeg er helt nødt til å like arbeidsplassene og arbeidsoppgavene mine. Det er alfa og omega når det, som nå, går slag i slag mellom åtte og fire, fem dager i uken.

Jeg har det helt fint — ganske konge faktisk — men jeg merker at overskuddsprosjektene, de som krever en ekstra frivillig innsats av meg, har ligget ganske døde de siste ukene. Derfor kjennes det herlig å sette seg ned nå å kjenne på lysten til å skrive, uten nødvendigvis å ha noe stort å fortelle. Blogging i dette stadiet er mer terapi enn et behov for å uttrykke noe. Det er ingen overordnet plan med teksten, hver setning blir skrevet av seg selv etter korte tenkepauser.

Jeg har tatt meg fri fra jobb i morgen og reiser til Oslo. Det er riktignok i jobbsammenheng, men det er ikke før på tirsdag, og kun et par timer. Før jeg begynte å skrive dette innlegget visste jeg ikke hvor jeg skulle sove eller hva jeg skulle gjøre. Tilfeldigheter, sporadiske avgjørelser og et avslappet forhold til hva som skal skje, det er en plan etter min smak. Nå vet jeg at jeg har overnattingsplass, men ikke noe mer.

Hvis jeg ikke treffer kjentfolk, blir jeg nok sittende på en kafé å skrive innlegg igjen. Hvem vet.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, Tanker

Tagger: Bilder, bursdag, eirik berge, gratulasjon, preikestolen, turbilde

Min bror fyller 22 år i dag!

Flott kar, denne Eirik.

Postet i: Bilder, Hverdagslig

Tagger: Barcelona, Bergans, Hverdagslig, mobil, Mobile World Congress, svada, Vancouver 2010, vinter, vintersport, windows mobile

Bloggfyll

Det er mye spennende som skjer for en stakkars sjel om dagen: Mobile World Congress i Barcelona, Vinter-OL i Vancouver og — på hjemmefronten — innkjøp av ny Bergans-jakke. Sistnevnte har den lengste syklusen — det skjer bare hvert sjette år, og er naturligvis en stor begivenhet for de det berører (strengt tatt bare undertegnede).

Siden messen i Barcelona er for spesielt (mobil)interesserte, skal jeg nesten la hele arrangementet passere i stillhet. Kort fortalt handler det om nye operativsystem fra Nokia/Intel og Microsoft, en haug med nye telefoner med heftige skjermer og mye applikasjon- og softwaresnakk. (For den smale målgruppen som lar seg engasjere av det nevnte: se GSMArena.)

Vinter-OL tar såpass mye plass i media at de fleste får med seg hovedtrekkene enten de vil det eller ikke, men det er liten tvil om at det til nå har vært litt lengre mellom høydepunktene enn det pleier. Vi er mestvinnende nasjon (by far) i vinterlekene gjennom tidene, og det har gjort mye med mentaliteten vår. Jeg minner i stillhet om at vi har tatt tre medaljer på tre dager, kreditert Emil Hegle Svendsen, Marit Bjørgen og Aksel Lund Svindal.

(Dette innleggets troverdighet synker betraktelig når jeg skriver som jeg gjør i avsnittet over. Derfor, i nyansens navn: Jeg er veldig skuffet og litt skremt over dagens innsats i skisporet, må innrømme det.)

Bergans-jakken, ja. Den er rosa og lilla mørk rød og heter Sirdal:

Så motebloggaktig av meg. Jeg må nesten avslutte med “hvordan ser din vinterjakke ut?”, så blir dette komplett. Ha en god kveld, tross alt.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

Tagger: konkurranse, Melodi Grand Prix, MGP, Musikk, Norge, Oslo

Melodi Grand Mix

At “Melodi Grand Prix” ikke er synonymt med “det beste de forskjellige land har å tilby av musikalske kvaliteter”, er en mening som ligger forankret dypt inne i meg. Jeg våger å påstå at det er pga. en god og solid oppdragelse kombinert med et snev av generell musikkforståelse. En av personene jeg følger på Twitter, CiViX, twitret følgende når det var klart at en eller annen Didrik vant den norske finalen: “Jeg tok feil i alle antagelser om MGP i år også. Min musikalitet er fortsatt på topp med andre ord.” CiViX og jeg tenkte ganske det samme da vinneren ble kåret.

Av flere middelmådige låter og artister i finalen i kveld (jeg tror jeg har fått med meg alle etter en runde på NRK Nett-TV), var Didrik langt i fra å være min personlige favoritt. Han prøver akkurat litt for hardt å være svigermors drøm, i alle fall etter min smak (men jeg er heller ingen svigermor). Den gjennomgående stemningen på nettet ser ut til å være noen lunde lik min — det hadde være mer spennende om Keep of Kalessin vant. I tillegg var det bred oppslutning om Idol-gutten. MGP-showet har adoptert Se og Hør-syndromet: ingen leser norges mest leste ukeblad.

Klisjelåten “My heart is yours” ble stemt frem av den delen av befolkningen som følger MGP. Med andre ord har demokratiet talt. (Om seerne til NRK mellom 20 og 22 i kveld var et representativt tverrsnitt av norges befolkning kan jo diskuteres, men det er et helt annet innlegg, og strengt tatt ikke veldig relevant.) Problemet mitt med låten er at jeg ikke syns den er god i det hele tatt. Og dette kommer ikke fra en bedrevitende hvem-som-helst: Jeg liker faktisk kleine balader og suppete, treige popsanger. Dere behøver ikke å ta mitt ord for det — både Ådne og Hansi er helt sikkert veldig klar for å bekrefte det (og utdype hvor tragisk det er).

Hvorfor jeg bryr meg? Jeg gjør ikke det, ikke så voldsomt i alle fall. Med tanke på hvilket oppstyr det lager, hvor mye det koster å arrangere og hvor mye annet som må vike fra statskanalen pga. det, er det egentlig utelukkende positivt at årets låt ikke er like “sterk” som Rybaks hit fra i fjor.

Så altså: Didrik <3

(Til de som eventuelt føler seg støtt av at dette innlegget ble sortert under musikk-kategorien: jeg er den første til å beklage det på det groveste.)

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Musikk

jan

Tagger: fjellet, fjelltur, hunnedalen, kladd, natur, ryfylke, sandvatn, Stavanger Turistforening, utflukt

Kladd: På fjellet

Følgende innlegget skrev jeg etter en fjelltur i september i fjor. Det ble aldri publisert, uvisst av hvilken grunn. Jeg publiserer det nå for å “fylle sendetid”, som de sier i Radioresepsjonen. Sannheten er at jeg i kveld har en skrivekløe uten like, men finner ingenting å uttale meg om. Så da ble det gammelt oppgulp nok en gang:

Kladd (uredigert i sin helhet) fra 1. september 2009, lagret klokken 01:42.
Vi sitter fem mann i bilen på parkeringsplassen på Lortabu og spiser hver vår sammenklemte matpakke — to doble skiver med nugatti og smøreost et sted i midten. Ute blåser det så mye at regnet trosser fysikkens regler om tyngdekraft, i den grad disse reglene finnes. To sauer, den ene like dum som den andre, ligger midt i veibanen og tror de to alene har sameie på all asfalt i mils omkrets. En vakker vårdag kommer de til å dø på grunn av sin uvitenhet.

Fire av oss skal opp til turisthytta Sandvatn som ligger noen kilometer inn og opp i terrenget. Sjåføren skal ned igjen til trygge, siviliserte omgivelser, men hun skulle nok gjerne vært med. Brødposene er tomme, det klamme regntøyet er på og sekkene er ferdig pakket med bagasjen lagt systematisk i bæreposer for å hindre regnet i å trenge inn til det aller viktigste. Bildørene presses ut mot vinden. Det er på tide med natur.

Vi sier farvel og lemper på oss sekkene. Vi trasker inn mot fjellsiden som ruver over oss. Vi skal tre hundre meter opp og noen tusen meter frem. Vi jobber mot klokken, værgudene og psyken. Noen andre turgåere ser på oss og spør lattermildt “Jaja, gjør vi dette frivillig?”. Jeg ler tilbake og svarer at det er herlig. “Herlig når vi kommer frem”, tenker jeg kanskje.

Oppe i høyden får vi bekreftet at regnet faktisk treffer bakken selv om det ser ut til å fly vannrett over gresset. Stiene er omgjort til levende bekker, og det som vanligvis er små elver som kan passeres ved å hoppe fra en stein til en annen, er nå buldrende fosser hvor passasjen må planlegges nøye i forkant.

Hvis leseren ønsker det, kommer det kanskje et fyldig sammendrag av turen fra Lortabu – Sandvatn – Langavatn. Nå vil jeg bare bekrefte at vi er tilbake igjen, i relativt god behold.

Postet i: Hverdagslig

jan

Tagger: bilde, Bilder, emfes, martin nærland, selvportrett

Selvportretter: Martin

Postet i: Bilder, Hverdagslig

Tagger: 1A, 1B, Bryne, klassefest, reunion, Rosseland, rosseland skule

1B reunion

(Bilder fra Flickr-albummet “Barneskole-reunion, desember 2009“)

På mandag ble det i regi av min tidligere klassevenninne Karen K. Mauland arrangert reunion for 1B-klassen (95/96-kullet) fra Rosseland skule. Festen ble holdt i nostalgiske omgivelser i Rosseland ballklubbs eminente klubbhus brakke, og med godt oppmøte fra 1B og noen innskudd av 1A-elever ble det en svært minneverdig kveld.

Som i alle sammenhenger hvor brorparten av gjestene ikke har sett hverandre på en stund, begynte festen med en punsj, mingling og drøs. Alle de største hittene fra det sene 90-tallet fylte rommet fra en boomblaster (det meste var egentlig gjennomført old school, hvem i alle dager eier og bruker en boomblaster i 2009?). Stemningen var perfekt.

Av program fikk vi servert innslag av breakdansing til Bomfunk MC’s megahit “Freestyler”, quiz (av trekløvergjengen Tale-Margunn-Mari), pinlige historier (fortalt av Harald, men dessverre inneholdt den hemmelige detaljer om både han, Martin og meg) og selvsagt den gode gamle “klinas-dansen” (som strengt tatt er veldig lite klinas og enda mindre dans).

Timene og drøsen bestod langt ut i de sene nattetimer for mange av gjestene. Festen nådde klimaks da Tale sendte en lapp til Cato (for Margunn) hvor hun spurte om de to skulle være sammen. Det ble de selvsagt, som historien har vist oss flere ganger tidligere. Jeg ble sammen med Tale, men hun ble sammen med Martin etter en het dans til “My heart will go on”, Titanic-sangen som på et tidspunkt var det viktigste innslaget på alle klassefester. Lapper ble sendt frem og tilbake via diverse mellommenn. Mari ville være sammen med alle, men hun endte til slutt opp med Martin. Det meste var som før.

Jeg vil takke for en glimrende kveld og et godt initiativ av Karen. Takk til alle sammen som var med å gjorde kvelden så barnslig som den var.

Pål Berge
Stolt medlem av B-klassen (aka. B-gjengen), én av tre i den hemmelige spiontjenesten (HST), yppersteprest i kaninfarmen og æresmedlem i gullungegjengen.

Postet i: Hverdagslig, Skole

Tagger: høytid, jul, juletid, lille julaften, tradisjon

Tradisjonen må vike

Viktig juleinformasjon:

Jeg vil gjerne få informere alle om at den årlige samlingen i familien Berges hus på lille julaften dessverre må utgå i år. Min kjære mor har akkurat ankommet huset etter en vellykket hofteoperasjon, noe som gjør at vi må kutte noen ting i juleforberedelsene. Håper at dere alle får en strålende jul til tross for at en tradisjon må vike, og at vi snakkes ved en senere anledning!

Hele familien Berge ønsker dere en fin og fredfull jul og julehøytid

Postet i: Hverdagslig

Tagger: fravær, Hans Erik Heskje, hansi, humor, karma police, omgangssyken, Skype, syk, sykdom

Karma Police

Det er en rar følelse å ha fått omgangssyke og oppleve at alle de som står meg nær ler av meg. Det kan ha noe med mine enorme forventninger til mitt eget immunforsvar å gjøre, som naturlig nok gjør fallhøyden min ganske høy når sykdommen en gang i skuddåret tar over styringen av kroppen min.

Under kan dere se Hansi sin kommentar på Skype når jeg forteller han at jeg er litt slakk i fisken.

(Forklaring: “Myrenga?” er egentlig et spørsmål om jeg vil være med å spille fotball med noen gutter/menn fra nabolaget hans, Myrenga.)

hansi skype

That’s what friends are for. Jeg la vel opp til det selv.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

Tagger: bilde, eirik berge, gave, jul, julegave, kamera

Gi en slump til Eirik til jul

Hei alle, og takk for god oppslutning rundt julegave til min tvillingbror, Eirik. (Les mer her.)

Jeg har fått opprettet en egen konto til potten som skal overrekkes Eirik på julaften. Alle som ønsker å bidra med noe (50 kroner er nok — mange bekker små osv…)

Kontonummeret er: 3325.33.84714

Merk betalingen med navnet ditt hvis du ønsker at det skal stå på kortet som gis sammen med pengene på julaften. Hvis du ikke merker betalingen, regner jeg med at du ønsker å være anonym. Summen du gir kommer aldri til å nevnes, her står bare navnet ditt sammen med alle de andre som har gitt.

Tusen takk, alle sammen!

Postet i: Hverdagslig

Tagger: eirik berge, jul, julegave, kamera

Felles julegave til min bror?

Dette bildet (i dets to versjoner, #1 og #2) har blitt sett over 30,000 ganger, og over 500 har flagget det som favorittbilde på nettstedet flickr.com. Dessverre har ikke Eirik eget kamera lenger, og Flickr-kontoen hans er helt død.

Derfor prøver vi noen nytt her — de som ønsker å gi et bidrag til en julegavepott øremerket “Eiriks nye kamera” kan melde sin interesse på mail paalberge [at] gmail [dot] com. Alle økonomiske bidrag mottas med takk, små som store! La det skje! Skriv en kjapp e-post NÅ!

Postet i: Bilder, Hverdagslig

Tagger: jobb, kollektiv, kollektivtrafikk, NSB, offentlig transport, tog, transport

Utfordringer, Prosjekt Kollektiv

Jeg har kjørt til jobb hver dag siden jeg begynte mitt daglige virke på Hillevåg, og det er derfor ganske enkelt å finne pros- and cons for kollektivtransporten. Allerede etter én dag har jeg registrert følgende:

Månedskort er dyrt — 930 kroner for strekningen Bryne-Paradis synes voldsomt dyrt. Etter litt regning på vei hjem i dag viste månedskortet seg likevel langt mer gunstig enn enkeltkjøp av enveisbillett hver dag. Takk til Bjørnar som (på sin plass) påpekte at jeg ikke ville få riktig resultat når regnestykket var “enveisprisen x antall arbeidsdager”. Man må jo hjem igjen.

Tog er en sosial utfordring, spesielt om morgenen. Jeg prøver i det lengste å unngå setene som står overfor hverandre — i ettermiddag ble jeg likevel nødt til det, og jeg havnet over en ungfole som fant det for godt å ta av seg skoene og hvile disse på setet ved siden av meg. I tillegg oppstår problematikken rundt øyekontakt oftere i disse setene — den allerede nevnte sokkemannen hvilte øynene på meg nesten sammenhengende fra Sandnes til Bryne, kun avbrutt av de gangene mitt syn konsentrerte seg i hans retning. Jeg prøvde et kort smil første gang, men det ble ikke mottatt med noen som helst reaksjon overhodet, så jeg lot være resten av turen.

Å humre eller le for seg selv er ikke anerkjent som normal oppførsel. Dette problemet oppstod ukontrollert tre ganger i morges. Radioresepsjonen inneholder akkurat litt for mye “random humor” til at man kan forebygge spontane utbrudd.

Utfordringen ved å treffe kjentfolk, igjen, spesielt om morgenen. Dette kan oppleves ubehagelig. Jeg er sjeldent i humør til å smile over tid, føre en samtale eller klare å interessere meg i andre enn meg selv når klokken ikke har passert åtte. Foreløpig ikke et problem, kanskje fordi jeg stort sett ser ned i bakken og har øretelefoner på. (Til de av dere jeg eventuelt møter i fremtiden: Si gjerne hei og smil, men sjansen for at jeg er i såpass våken tilstand at jeg ønsker å tilbringe 34 minutter med deg er ikke direkte overhengende — beklager! Huk heller tak i meg på ti-over-fire-toget fra Stavanger hvis du ønsker.)

Temperaturproblematikken. Det er ganske nøyaktig null grader ute for tiden. Toget holder litt under normal romtemperatur. Det er et problem for meg som ikke er vant med å småspringe til toget om morgenen iført en varm vinterjakke og dressbukse. I utgangspunktet blir jeg varm uansett temperatur så lenge jeg ikke går med kortbukser, og overgangen fra løpetur til togtemperatur er derfor en påkjenning. Å svette så tidlig på dagen gjør meg EKSTREMT irritabel. Ser du at pannen min skinner på perrongen er det ikke vits å hilse en gang, sorry.

Sånn ellers? Jeg tror jeg liker toget. Mulig jeg fortsetter også etter prøveperioden.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Tagger: bil, jobb, kollektiv, miljø, natur, naturvennlig, NSB, tog, økonomi

Prosjekt Kollektiv, aka. Last Effort

For et par måneder siden bestemte mor og far (blogg) seg for å følge en gammel drøm om å klare seg uten et motorisert kjøretøy i garasjen. De solgte golfen og tok beina og syklene fatt. Jeg er mektig imponert over denne avgjørelsen, spesielt fordi mor venter på en hofteoperasjon (som burde skje i disse dager) og stort sett ikke kan bevege seg til fots uten at det er veldig tungt og smertefullt. Jeg beundrer også innstillingen deres til utfordringen: “Nå prøver vi dette, og hvis det ikke går så godt, er det på ingen måte et nederlag og skaffe seg en annen bil.” Det er en realistisk og sunn tilnærming til et høyt og ambisiøst mål.

Jeg prøver meg et lignende (dog noe enklere) prosjekt.

I går leverte jeg inn bilen min til bilverkstedet Reime og Lode på grunn av en vannlekkasje som gjorde baksetene mine akkurat litt for våte til at det var behagelig å sitte i dem. Samme dag fikk jeg meg en iPod Nano 5G (ene og alene for å følge Radioresepsjonens podcast). I dag tok jeg toget til nye Paradis Stasjon, som etter dobbelsporets inntog (hehe..) erstatter gamle Hillevåg Stasjon. I ettermiddag bestemte jeg meg for å gi NSB en siste sjanse og kjøpe meg et månedskort. I morgen tar jeg toget igjen, selv om bilen er ferdig reparert.

Jeg har ikke regnet på det, men det er liten tvil om at dette — hvis det skulle vise seg at det fungerer greit — er gunstig både for min økonomi og for vårt miljø. Jeg kommer ikke til å selge bilen uansett hvor godt dette fungerer — til det er det litt for upraktisk å besøke familie og venner i Bryne-Vigrestad-omegn til fots – men bilen har ikke vondt av litt færre kilometer, og lommeboka kommer definitivt ikke til å savne de ukentlige besøkene hos bensinpumpa.

Det skal i ærlighetens navn legges til at det er ekstra hardt for meg å sette bilen igjen hjemme grunnet min overdådige lidenskap til bilkjøring, og at rushtrafikk for meg på mange måter oppfattes som en naturlig forlengelse av kjøreopplevelsen.

Denne redegjørelsen ble publisert av to grunner: 1) Det var en god mulighet til å skryte over mine spreke foreldre, og 2) for å gi meg selv en følelse av forpliktelse overfor dere som titter innom bloggen fra tid til annen.

Det er lov å si lykke til…

Foto: Atwater Village Newbie’s @ flickr.com, beskyttet etter Creative Commons-retningslinjer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

nov

Tagger: årstid, forandring, høst, Tanker, vinter

Hei, regn og mørke

Fra førersetet på vei hjem fra jobb registrerer jeg tydelig at skyene blir mørkere og været friskere for hver uke som går. Regnet pisker mot frontruten — men det kommer ikke igjennom, og vinden river og sliter i bilen og slenger meg i korte nykk fra side til side. Slagene fra nedbøren og den ulende vinden skaper en herlig, varm hyttestemning inne i Peugeotskuret mitt hele veien hjem fra Hillevåg. Jeg liker biler og jeg liker hytter.

Jeg tar meg selv i å finne høsten sjarmerende på et vis. Det har jeg ikke alltid ment, men det er mulig jeg har vokst på meg mors elsk til denne fargerike delen av året — både i bokstavelig og billedlig forstand. Grønne trær blir brått oransje før de mister hele sin fargedrakt. For å kompensere for det fargeløse kler menneskene seg opp i sterke farger for å gå på byen og delta i en etterlengtet kjøpefest — den kommer vel i år også, tross alt. Høsten er kanskje mer enn noe annet forandring, kontrast og variasjon. I alle ledd.

Det er nå når skumringen sniker seg langt inn på ettermiddagens territorium jeg endelig kan konstatere at månedene hvor sofatilværelsen er både hyggeligere og mer respektert, endelig er på vei. Velkommen, mørketid. Jeg står her med åpne armer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig

nov

Tagger: butikkdrift, erfaringer, jobb, Jæren Data, kompetanseheving, Nordialog Stavanger, utveksling

En liten visitt på Jæren Data

På torsdag og fredag i uken som gikk hadde jeg gleden av å få på jobbe på Jæren Datas hovedavdeling på Klepp, den som for mange herrens år siden het Neon Data(?). Jeg ble utfordret av salgssjefen min på Nordialog som mente det kunne være en god idé å utveksle litt erfaringer, samtidig som jeg kunne være med som en ekstra selger når de kjørte kampanje denne helgen. Det var en utfordring etter min smak.

WTF-note: Nordialog Stavanger kjøpte opp Jæren Data AS for ett par år siden.

En viktig del av jobben min disse to dagene gikk ut på å være til stede for å lære mer om hvordan dagene på Jæren Data er, hvordan butikken driftes og hva vi kan lære av dem (og motsatt). Denne jobben må ikke oppfattes som kontroll — ikke i det hele tatt — det var heller et etterlengtet og viktig steg i prosessen med å se og kjenne hvilke kompetanse som faktisk finnes i bedriften vår. For min egen del syns jeg det var både gøy og viktig å lære kollegaene mine der ute litt bedre å kjenne — både de som sitter i butikk og på verksted er vanvittig dyktige, hyggelige og flinke folk — det var veldig kjekt å se.

Det er både spennende og veldig interessant å se hvordan to forskjellige avdelinger, som (grovt sett) driver med det samme, kan være så forskjellige som Jæren Data og Nordialog er. Det er på alle mulige måter en positiv ting — en butikk kan drives på like mange måter som det finnes butikker, og de fleste vil ha noe å lære av de andre. Uansett er det svært lærerikt å se hvordan andre gjør de samme tingene som deg, dele observasjoner og synspunkter, snappe med seg noe av det andre gjør bra og til slutt sitte igjen med en vinn-vinn-situasjon for alle parter.

Let’s do it again.

Postet i: Hverdagslig

nov

Tagger: avriming, fryseskapet, Hanne Mari, humor, leiligheten, Pål Berge

Basert på en sann historie: Avriming

I går måtte min frue og jeg for første gang utføre en avriming av fryseboksen (eller -skapet) uten bistand fra personer med erfaring på området. Så akutt var det at vi ikke kunne gamble med en tredjeparts eventuelle tilgjengelighet — det måtte skje her og nå. Det hører med til historien at den akutte situasjonen til en viss grad var fremprovosert av undertegnede som i en god uke hadde ignorert sin kjæres iherdige oppfordringer om at “noe snart må skje i den fryseboksen”.

Dette “noe” bestod av å: 1) gjøre det fysisk mulig å lukke igjen kjøledøren, noe som ville kreve en massiv henrettelse av alle iskrystallene som spredde seg i et pandemi-lignende tempo der inne, og 2) fjerne to colaflasker som jeg for noen uker siden moste inn i midterste hylle. Fjerningen av colaflaskene innebar også fjerning og destruering av noen poser med blåbær som, siden jeg moste inn disse colaflaskene, ikke hadde gjort annet enn å lekke og skape et blått helvette i 2. og 3. skuff i fryseskapet. De var over alt, blåbærne. Helt på styr var de.

ETTER SUKSESSEN: Slik ser fryseskapet vårt ut etter knivkampen. “Før”-bildet glimrer med sitt fravær, men jeg kan fortelle at iskrystallene dannet en mur som strakk seg fra toppen av frysen og ned til isboksen — i tillegg til å dekke alle skuffer, vegger og gitter selvfølgelig.

Vi satte i gang å lesse ut varer fra et stappfullt fryseskap mens vi diskuterte hva som var den videre agendaen. I utgangspunktet hadde jeg lyst til å gå for en hurtigløsning slik at varene ikke måtte omplasseres til en annen fryseboks. Etter å ha stappet kjøleskapet fullt og flyttet de overflødige varene utenfor ytterdøren fant vi ut at avrimingen, mot min formodning, krevde at vi kuttet strømmen til hele kjøleskapet. Hanne Mari ble sendt ut med flere bæreposer som allerede var blitt faretruende varme — situasjonen var om mulig blitt enda mer akutt.

Igjen stod jeg med en vannkoker, tre gryter og noen kniver av diverse kaliber. Planen var å koke opp vann, plassere dette i gryter i fryseskapet og lukke igjen skapdøren. På noen ytterst få minutter ville da varmen fra grytene, samt dampen som vannet avga, smelte alt av is og krystaller som befant seg der inne. Til grunn bak denne utregningen la jeg min fjorten måneder lange fysikk- og kjemikarriere fra videregående — som denne gang skulle vise seg å komme til kort.

Vi kunne selvsagt latt fryseskapet stå åpent i noen timer, men vi hadde mindre enn en time før vi skulle ut, og siden Hanne Maris tålmodighet allerede var overtrukket med en uke, var det ikke så aktuelt å bruke et halvt døgn på denne prosessen. Jeg satte raskt i gang med ishogging i en skala tidligere bare observert på våre to polområder, men isen var hardere og mer motstandsdyktig enn forventet. Først da jeg dro frem den aller største brødkniven (som strengt tatt burde fått tilnavnet sag), begynte krystallene å gi etter. Store flak ramlet ned fra fryseskaptaket og drønnet ned i flisegulvet. Bollen som samlet vannet i bunn av skapet var fyllt opp til 5L-streken på ett par minutter. Is, vann og blåbær fløt rundt på gulvet. Nå var det endelig gang på det.

Etter halvannen time med aktiv knivbruk var jeg sluttkjørt — heldigvis var også de massive ismengdene det. Jeg lå utstrekt på et småvått gulv med en brødkniv i høyrehånden og blåbær på leggene. Enda et kapittel i livet mitt var avsluttet, og jeg var over gjennomsnittet fornøyd med min egen presentasjon.

Likevel — jeg håper det blir minst ti år til neste gang. Stemmer det?

Postet i: Hverdagslig

okt

Tagger: anbefaling, historier, humor, linker, samfunn, Sirdal

Sirdøling i byen

Jeg kom over en herlig bloggpost via hypertwittreren Morten Røvik nå nettopp. Sirdølingen Gunnar forteller om hvordan han og en kamerat opptrådde som studenter i Oslo tidlig på 90-tallet — om hvordan de to ikke sprang til bussen, spiste for lenge på samme Burger King eller spurte etter regning på restauranter, alt for å slippe å “skape for mye oppstyr”.

“Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. [...] Det er nesten rart at det er lov. At det ikke finnes lover mot sånt. At ingen setter ned foten og sier at her må det regulering til. Slike mennesker kan ikke slippes løs i samfunnet blant normale folk. Men slik er det altså ikke. Så der var vi, to rådville gnagere på frifot etter et liv med regelmessig mating i trange bur. Vi ante ikke hvordan vi skulle være mink.

[...] jeg er en person som alltid kommer i siste liten til det meste. Det var derfor ikke få ganger jeg så bussen stå på holdeplassen da jeg kom gående hundre meter oppe i gata. Med en lett joggetur ville jeg har rukket bussen glatt, men neida. Det ville skape alt for mye oppstyr. Og tenk om jeg akkurat ikke rakk bussen? Kan du tenke noe teitere enn å se en fyr komme løpende for akkurat å ikke nå bussen? Ikke jeg heller. Jeg ville ikke være den personen. Så da gikk jeg heller i vanlig tempo som om bussen og jeg på ingen som helst måte hadde noen felles agenda. Hvis bussen kjørte før jeg nådde frem, fikk jeg heller vente femten minutter i femten minusgrader til neste buss kom. Heller det enn å skape oppstyr.

Jeg ler for meg selv. Dette er god min type humor, og jeg anbefaler deg å lese hele det velformulerte innlegget.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig

sept

Tagger: absurd, Aktuelt, ingenting, kommentar, kritikk, nyheter, samfunn

Er det lov å si HOLD KJEFT?

Noen mediadebatter får meg til å forstå hvor lite vi sliter med, alt tatt i betraktning. Krangling om hvorvidt smågutter kan få alvorlige psykiske lidelser eller ettervirkninger av å ikke få lov til å stå å tisse er en av debattene som kvalifiserer til en positiv tanke om samfunnet vårt og om hva vi egentlig har å klage på her i lille Norge.

Jeg tror det var Radio Norge som serverte meg braknyheten fra Aktivitetsskolen Tonsenhagen i Oslo, hvor det har blitt bestemt at de små søte guttene nå må sitte på toalettet for å forhindre søl og griseri. Lederen på skolen kan fortelle at nyheten ble positivt og lattermildt mottatt på foreldremøtet, og at de ikke så på det som noe problem. Men en eller annen mann, som har for lite å bruke tiden sin på, har selvsagt gått til VG med historien. Og da blir det oppstandelse. Faren kaller det “en krenkelse” mot sine sønner. En mannsforsker (er dette seriøst?), Jørgen Lorentzen, har også en mening i saken, og jeg siterer: “Dette vitner om en forakt mot gutter, og jeg er svært bekymret over situasjonen vi har i norsk skole.”

Kjære forelder, mannsforsker Jørgen Lorentzen og VG… Er det lov å si HOLD KJEFT? Vi har viktigere ting å bruke tiden vår — og jeg nevner gjerne i fleng: få opp og frem u-land, verne om miljøet, finanskrise og studie av norsk folkesang fra 1600-tallet og frem til i dag.

Jeg gir meg ende over. Hva nå enn det betyr.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

sept

Tagger: ådne, Bilder, kristiansand, roadtrip, utflukt

Nye bilder på Flickr

Se bilder merket med “Roadtrip Kristiansand Sept09” eller gå til min Flickr-fremside.

Postet i: Bilder, Hverdagslig

sept

Tagger: bil, kræsj, rushtrafikk

Min første kollisjon av betydning

Okay, først av alt:
Hei bloggen! Jeg har kjøpt ny bil. Har glemt å nevne det, beklager.

Jeg har hatt en spesiell dag i dag. Det vil si, frem til klokka fire var den ganske gjennomsnittlig, sett bort i fra at Eirik var innom meg på jobb og kjøpte sin første mobil på mange år (han har stort sett levd på arvegods siden jeg begynte i bransjen). Denne sensasjonen til tross, det var det som skjedde det de neste timene som gjorde dagen til noe litt utenom det vanlige.

På vei hjem fra jobb bremset jeg ned i krysset på Skjæveland for å slippe noen biler og en trailer ut på riksveien fra en sidevei. Bak meg bremste en blå pickup. Da vi (den blåe pickupen og jeg) hadde stått stille et par sekunder hørte jeg et smell, litt i det fjerne, før jeg ser i speilet at pickupen bak meg hever seg fra bakken og er på full fart inn i mitt gråe lyn (evt. “min gråe Peugeot 406). Før jeg får tenkt meg om blir vi slengt bakover i setet og det høres et kraftig smell fra den en gang så fine, runde stumpen på 406′en min. Kjedekollisjonen er et faktum.

Jeg svinger spontant inn til siden, den blåe pickupen følger etter, og til slutt ruller det som er igjen av en nydelig, hvit BMW 3-serie inn bak oss. Jeg går ut, hilser på sjåføren i pickupen og spør hvordan det gikk med han. Det har gått greit. Så kommer en skjelven ung dame ut fra BMWen: “Jaaa… Alt er min feil?” Vi står stille, pickupsjåføren og jeg, men vi nikker rolig. Hun hikster. På passasjersiden i BMWen sitter søsteren i sjokk. Vi ber sjåføren av BMWen ta det helt med ro og snakke med henne mens vi ordner med papirer.

I halvannen time står vi med de tre bilene og fyller ut skademeldingsskjemaer. Disse skjemaene tar ikke helt høyde for tre skadde biler, så vi endrer litt på bokstaver og punkt som det passer oss — pickupsjåføren tar raskt styringen, og han kan fortelle at han har undervist i utfyllelse av disse skjemaene i militæret. Det passer meg fint. Jeg er ikke en skjema-kind-of-guy.

Skadene på BMWen er omfattende — hele fronten er totalskadd og panseret er klemt oppover i en rar form som ser smått grotesk ut. Pickupen ser ved første øyekast ganske grei ut, men det viser seg etter en nærmere sjekk at hele lasteplanet har blitt bøyd opp i det som har vært et ganske heftig kræsj inn i støtfangeren bak. Peugeoten min ser også ganske fin ut ved første øyekast, det eneste jeg ser med en gang er bulken i bagasjelokket og den ødelagte låsemekanismen. Dessverre ser jeg senere at hele rompa på 406en er presset litt inn, og senere på dagen får jeg bekreftet at dette faktisk kan bli en ganske omfattende reparasjon. Det vil tiden vise.

I ettertid ser jeg at vi var heldige med personene som var innblandet i kollisjonen. Jeg ser på meg selv som ganske rolig under hele seansen, og det samme kan sies om sjåføren i pickupen. Jenta i BMWen taklet også det hele med stor ro, relativt sett, spesielt tatt i betraktning at hun hadde fått bilen for ett par dager siden. Jeg må få si at jeg syns veldig synd på henne, og jeg håper at bilen kan fikses til en overkommelig pris!

Alt i alt må jeg si meg overraskende fornøyd med prosessen, til tross for at det hele selvsagt er veldig uheldig og at både Hanne Mari og jeg har kjent litt på dårlige nakker utover kvelden. Uansett, det må kunne kalles hell i uhell, alt tatt i betraktning.

(Jeg har bilder av skadene på alle bilene som sikkert er av indirekte interesse for mange, men av hensyn til den mest uheldige av sjåførene tror jeg det får bli med teksten denne gangen. Jeg unner ingen følelsen av å se en så fin bil bli ødelagt på denne måten, og da er det strengt tatt ikke nødvendig å publisere det for hele verden i tillegg.)

Jeg er utslitt innvendig. I morgen begynner styret med forsikringsselskapet. Takk for meg.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

Tagger: Blåfjellenden, fjelltur, hunnedalen, Kjerag, Langavatn, Lysebotn, ryfylke, sandvatn, Stavanger Turistforening, STF

“En fjellets mann”

Et av de første komplimentene jeg fikk fra Hanne Maris familie etter at jeg ble sammen med henne kom da Anne Jorunn uttalte seg om meg som “en fjellets mann”. Paradoksalt nok ble det svært få fjellturer de neste årene etter at Hannus mor kom med dette utspillet — til sterk kontrast fra årene før, hvor jeg stort sett hadde vært i fjellheimen hver eneste sommer. Likevel øyner jeg et lys i tunnelen, og jeg ser plutselig en kurve som omsider peker oppover. For fjerde gang på halvannen måned reiser jeg i morgen opp og ut i fjellheimen.

Tidligere i sommer har jeg vært med far til Sandvatn, søster Sissel til Skåpet og største bror Trygve til Preikestolen. Dermed er det på sin plass at det nå er tvilling Eirik som byr opp til dans. De heldige som er med på bøtteballetten er Hanne Mari (my lady) og Øystein (én av de to brødrene fra Hønefoss som var med oss på fjellturen i fjor).

Det blir antagligvis sommerens første “skikkelige tur” (og med det mener jeg at den kommer til å kreve litt krefter), og dét til en værmelding som hadde holdt meg borte fra en spasertur til postkassen her hjemme. (Nesten) uansett vær — planen er at vi tar oss fra Øygardsstøl til Kjerag, ned igjen og inn til Langavatn (dag én). Videre går vi fra Langavatn til Blåfjellenden eller Sandvatn (dag to) før vi ender opp i Hunnedalen hvor mor henter oss på mandag (dag tre). Vi tar forbehold om skrivefeil eller endringer i annonseteksten.

Det som er sikkert er at jeg tar med meg kamera, og at det kommer bilder og referat her på bloggen. Hvis du leser dette på tirsdag og dette innlegget fortsatt er det siste som har blitt publisert, har vi et problem. 330 Skvadronen kan da tipses om den planlagte ruten vår, hvis dere gidder.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig

Tagger: ferie, Hanne Mari, Hans Erik Heskje, hyttetur, leiligheten, oppsummering, sommer, venner

Sommer’09: Punktum finale

(Åtte måneder har gått siden jeg flyttet inn i kjellerleiligheten langs hovedveien gjennom Bryne by, men likevel dukker det stadig opp nye “jomfruturer” her på de 58 kvadratmetrene. I dag, for eksempel, kan jeg røpe at det er første gang jeg sitter ved bordet når jeg skal besøke verdensveven. Vanligvis foregår nørdingen min fra sofakroken, hvor jeg ligger henslengt i en ukorrekt sittestilling mens Mac’en hviler på armlendet, men i dag sitter jeg altså mer eller mindre som en faglært: Rett i ryggen, føttene på gulvet og armene i 90 graders vinkel ned på bordet og opp på tastaturet. Veldig spesielt.)

På mandag skal jeg tilbake på jobb igjen, etter tre uker med sammenhengende ferie. Da er det på sin plass med en oppsummering av feriens festligheter, og de kommer her, i en slags stikkordsform. Som en generell advarsel, dette er av størst interesse for meg selv (og kanskje mine aller nærmeste). Anyways.

bilde-11

- Alcudia, Mallorca, én uke. En slags hopp-på-tur med Ingelin, Stein Tore, Aleksander og Ruben, hvor dagene gikk med til barnepass, lett hudblotting, kortspill og bordtennis. En ferie jeg har gitt klart uttrykk for at jeg gjerne blir med på igjen — det var en tur helt etter Pål Berges smak. Forhåpentligvis smakte det godt for reisefølget også.

- Ims, Norge. Jeg tror nesten jeg har vært innom Ims flere ganger denne sommeren enn totalt tidligere. Min kjære tante Kirsten med familie holder til der ute, og når både østlendingen Vegard (søskenbarn) og Kirstens tre søte små (tre søskenbarn, alle eldre enn meg) kom innom noen dager var vi ikke vanskelige å be. Filmkvelden og grillmiddagen vil bli spesielt savnet.

- Hammamet, Tunisia, én uke. Dette var i utgangspunktet den eneste planlagte ferien vi skulle ha i sommer. Det ble en rolig og avslappet tur til verdens beste sandstrender sammen med Trude, Yves, Vegard, Iselin, Hansi, Elise og Hanne Mari. Amerikaneren, den flytende restauranten og, ja, stranden, vil bli husket best.

- Sandvatn, Turistforeningshytte (STF), en overnatting. Far inviterte meg på tur, og jeg sa ja. Det ble på mange måter en tur som fikk meg til å minnes alle de fantastiske fjellturene vi har hatt med familien opp gjennom årene. Vi koste oss med pannekaker, kaffe med grut, kortspill og sjokolade. Fjellfolk viste seg fra sin beste side da vi totalt var 34 mann fordelt på tolv senger, uten at det noen gang ble drøftet som et problem.

- Skåpet, Utleiehytte (STF), to overnattinger. Her var det min kjære søster Sissel med samboer som inviterte Hanne Mari og meg. (Jeg ser i ettertid at min nærmeste familie virkelig har stått på for å få meg i bevegelse denne sommeren. Jeg noterer meg det og tar det selvsagt til etterretning.) Vi koste oss noe helt ustyrtelig, gitt vilkårene (en stue og ett kombinert kjøkken og soverom, en gassvarmer hvor slangen var hullete og relativt vått vær til tider). Sissel og Rune disket opp med, blant annet, biff med fløtegratinerte poteter, en kyllingrett med creme bruleé til dessert, pannekaker og nyplukkede blåbær med vaniljesaus. Også her ble det spilling til den store gullmedaljen, nærmere bestemt The Settlers og Amerikaneren. Glimrende tur.

- Hytta til Ådne, Sirdal, to overnattinger. Jeg ble oppringt klokka halv elleve på kvelden av en gjeng i Sirdal som lurte på om jeg ville slå meg sammen med dem i ett par dager. Klokka tolv var jeg på plass i Underhaugs nydelige hytte i Sirdal, og vi hadde to magiske døgn sammen der oppe. Mye (MYE) intern humor, badstue, sene kvelder og taco. Takk til Astrid, Heidi, Martin og Ådne (og Ragnhild og “Kjakan”) for en perfekt avsluttning på sommerferien og en grei måte å feire (?) at samtlige (sett bort i fra undertegnede) reiser ut i vårt langstragte land for å studere i morgen.

bilde-21

I tillegg til alt dette har jeg fått tid til å være mye med min utkårede, spille volleyball, gå på dagstur til Preikestolen med familien, besøke Atle på Narvesen, konkurrert i LetraMix, nyte kai- og konsertliv i Stavanger, spille bingefotball og jeg har vært i festlig lag både her og der (og her må jeg få lov til å trekke frem Hansi, Victoria og Trude, Jan Martin og til slutt Ådne som gode arrangører).

Takk for en herlig sommer, alle sammen! Måtte den tangeres til gangs neste år, og måtte alt og alle som jeg har glemt i min sporadiske oppsummering tilgi meg min hukommelse.

Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig

(Klikk her for mer informasjon om Stavanger Turistforenings utleiehytter.)

Tagger: fjelltur, Hanne Mari, Skåpet, Stavanger Turistforening, STF, utflukt

Vi tar en tur til. Til “Skåpet”.

Jeg reiser til fjells enda en gang — denne gangen er det Sissel (min søster) og hennes samboer som har kommet med et alt for fristende tilbud. Hanne Mari jobber heldigvis ikke, så hun blir også med. Etter turen til Sandvatn med far i forrige uke er jeg ikke vanskelig å be.

Det er herlig å komme seg opp og bort fra alt annet, ikke fordi jeg ikke føler at jeg har ferie her hjemme, men fordi naturen og fjellheimen kan tilby noe helt unikt som ikke kan forklares. På fjellet innrettes ikke dagsplanen etter klokkesletter, oppgaver eller avtaler. Det er ingenting som må gjøres, men ting som kan gjøres dukker opp fortløpende, og vår eventuelle agenda styres kun av oss selv.

Turen i morgen går til Stavanger Turistforenings (STF) “Skåpet”, en hytte med to liggeplasser + to køysenger i stuen. Jeg har aldri besøkt Skåpet før, så det skal bli spennende. Hytta er en del av STFs utleiehytter, ironisk nok beskrivet som “store hytter som egner seg for skoleklasser, organisasjoner og lag.” Jeg skal sende en mail og be dem endre den beskrivelsen, ref: dette bildet av hytten. Oi — ser i ettertid at Skåpet strengt tatt står oppført i en underkategori som heter “Små hytter helt for deg selv”. Beklager.

Værmeldingen er ikke alt for lovende, men det er ikke veldig viktig. (Ikke er den nøyaktig heller, vi ble lovet opphold og litt sol på vår tur til Sandvatn, men fikk ikke annet en regn. Hvis vi nå satser på motsatt psykologi denne uken også, så skal du se at solen titter frem hele turen.) Uansett vær har jeg tro på at det blir mye kort- og brettspill, litt bærplukking og generell avslappning i og rundt hytta. Turistforeningen kan fortelle at det er “gode bærforhold i sesongen og mulighet for fjellklatring” i nærheten av Skåpet, så får vi se da. Noe sier meg at fjellklatring utgår hvis vi ikke har utstyret til det. Så vidt meg bekjent, har vi ikke utstyret til det.

Blir borte til torsdag. Til neste år har jeg forresten avtalt fjelltur med Ingelin (så har vi det skriftlig, det var ikke dumt?), i tillegg til at det sikkert blir en tur i Ryfylke med våre fjellgeiter fra Hønefoss. Uansett, so long!

Postet i: Bilder, Hverdagslig