Denne karen heter for øvrig Marc Martel, og han fortjener all cred han kan få.

(via)

Start videoen og se selv. Jeg er veldig interessert i å høre fra deg om du ikke liker dette…

(Landstreff, 2008.)

Kaizers Orchestra er blant norges aller beste liveband, det er opplest og vedtatt. Mange vil nok påstå at de er det beste — jeg sier dem ikke i mot. Men er det nødvendigvis slik at et band som eier det gyngende gulvet på Folken hvert eneste år, automatisk har balletak på ti tusen mann i Spektrum? Ikke nødvendigvis. Men under store deler av kvelden i går, beviste Janove at han er en entertainer av rang når han setter i gang rop og goddrøs med fansen mellom tidløse Kaizers-klassikere. Han har alle mann i sin hule hånd, i alle fall i den siste halvdelen av setlisten, og det klarer han fordi han liker seg selv minst like godt som blodfansen liker han. Det er rett og slett en drøm å følge han der han står oppå det hjemmelagde mikrofonstativet og koser seg gløgg i hjel.

Vi (Vegard, Iselin, Martin, Hanne Mari, Eirik, Trygve, Johan og meg) ankom Spektrum akkurat tidsnok til å gå glipp av Jarle Bernhoft, men likevel tidlig nok til å få kjøpt oss hver vår øl før det virkelig smalt. Stemningen var allerede særdeles god — vi hadde varmet opp med Kaizers-låter hos Vegard i flere timer, i tillegg til sporadisk allsang på trikken på vei mot sentrum. “Sjåfør, sjåfør, om benådning eg spør, skjønt eg er kjent med din fars reglement, at den som går i mot familiens ve og vel blir gradert frå sjåfør til passasjer.” Bønder i byen.

Vi stilte oss opp helt bakerst i folkemengden på gulvet — foran oss, over, rundt og bak oss er det stappfullt av spente fjes. Enn så lenge sitter de som har kjøpt nummererte billetter. Noen nynner på sine utvalgte favoritter — “Det var kveld og det blei dag og kveld igjen, (det blei dag og kveld igjen)” — andre står rett opp og ned og venter. De fleste av oss har skyhøye forventninger. Dette er selve finalen av Kaizers europaturné — Violeta Violeta Volume 1-kapittelet skal avsluttes. Med jevne mellomrom bruser salen og stemningen stiger ytterligere. Plutselig tar det flatt av, og vi er i gang. Raske klapp. Delikatessen.

(Spektrum, 9. april 2011.)

Det går slag i slag, og jeg synger for full hals. Djevelens Orkester, Sigøynerblod, Resistansen. Janove gir folkehavet mikrofonen ved flere anledninger, og fansen svarer til de grader. Det begynner virkelig å ta seg opp midtveis i konserten — det er her Janove begynner med kommunikasjonskunstene sine. Han sier det vi vil han skal si, og både vi og han elsker det. Han krever at publikum på sitteplassene reiser seg før han fortsetter med neste sang, og de færreste setter seg igjen. Videre kommer et av kveldens største høydepunkt: En for orgelet og en for meg. Det er en fantastisk låt, og den blir ikke mindre god av at Geir Zahl tar partiet som originalt synges av en 14-15 år gammel jente. Et hysterisk øyeblikk, faktisk, og det fungerer optimalt. Videre får vi litt drøs før Kaizers ferskeste radiohit, Diamant til kull, løfter taket ytterligere.

Det er en god kveld i Spektrum, og det skal publikum ha mye av æren for. Tusener på tusener av sang- og klappeglade nye fans, gamle fans og blodfans gjorde opplevelsen komplett, og Janove vet heldigvis å sette pris på posisjonen folket har gitt dem. “Me vett ikkje ka me har, men me e glad for å ha det!”.

Vi får Hjerteknuser og Sju bøtter tårer er nok, Beatrice. Avslutningsvis kommer flere av de største hitene fra gode gamle dager, på sedvanlig vis. Ompa til du dør, Bøn fra Helvete, Kontroll på kontinentet — før Maestro avslutter det offisielle programmet. Publikummerne på sitteplassene, som fortsatt står, drar i gang trampeklapp. Vi på gulvet blir med. Kaizerne kommer tilbake med et bredt smil om munnen og tar to nummer til: KGB og Dieter Meyers Institusjon. Ut igjen. Trampeklapp. Inn igjen. “Nogen gonge, når Kaizers Orchestra går av scenen for fysste eller andre gang, kan det vær vanskeligt å veda om di komme inn igjen. Men eg seie dokke: ALDRI har det våre sikrere at me komme inn igjen enn i kveld.” Janove holder fortsatt koken. “Og ikkje bare vett eg at dokke vil ha meir, eg vett te og med keforen sang dokke vil ha!”. Die Polizei. Allsang tas opp til et nytt nivå.

Her Polizei, her Polizei. Du finne meg aldri’gjen, for eg har gått av stien.
Her Polizei, her Polizei. Du finne meg aldri’gjen, for eg har gått av stien.
Her Polizei, her Polizei. Du finne meg aldri’gjen, for eg har gått av stien.
Her Polizei, her Polizei. Du finne meg aldri’gjen, for eg har gått av stien.

I fem-seks minutter etter at Kaizers Orchestra har gått av scenen for siste gang, står de aller fleste trofast igjen og synger. Lyset holdes av, og vi øyner en mulighet for at de skal komme ut igjen for et tredje encore. Men det skjer ikke. Violeta Violeta Volume 1 er et avsluttet kapittel. Kanskje inser Kaizers Orchestra at vi ikke hadde nøyd oss med en sang til, kanskje var det like greit.

Det var en fantastisk kveld. Men de lærde strides: var Kaizers enda bedre på Jærnåttå for et par år siden? Eller på Folken? Eller kan det ikke sammenlignes, var dette noe helt annet? Det var i alle fall noe helt spesielt, og jeg er sjeleglad for at jeg ikke gikk glipp av det.

Jeg er klar for neste kapittel.

(Correct me if I’m wrong når det gjelder sanger og rekkefølge.)

For en gangs skyld har jeg en begivenhetsrik helg i vente. Hanne Mari og jeg skal til hovedstaden for å leve livet til mandag kveld. Tvillingbor Eirik står for losji (og frokost, har han sagt), og vi skal besøke storebror Trygve med frue og deres nyfødte jente, som jeg nødvendigvis er onkel til. Selv om dette i seg selv er store begivenher i seg selv, er hovedformålet med reisen (i alle fall da vi planla den) egentlig kulturell. I morgen kveld, like etter barne-TV-tid, er det klart for Kaizers Orchestra i Oslo Spektrum. Jeg har en relativt god følelse for at det blir relativt fantastisk.

I tillegg skal vi hooke opp med diverse jærbuer som har forvillet seg inn i tigerstaden på grunn av det de kaller studier. I tillegg ryktes det om at noen gladgutter fra Kristiansand også skal møte opp.

Det blir gale, som de sier. Det blir konge.

(Og der tikket det inn en ny melding fra Norwegian: Flyet er enda en time forsinket, nå over to timer fra egentlig avreisetidspunkt. Det blir en lang ettermiddag i Statoil-sofaen. Jeg klager ikke foreløpig.)

Oisann, “Fluene” av Tønes er på nivå med hans aller beste klassikere. Fantastisk: “De må gå rondt, de må gå rondt!”

(via Bjørnar Tollaksen)