Albumet kan ses på Flickr og Facebook.
Postet i: Bilder, Fotball&Sport
Oppdatert søndag 23:00 med resultater.
Det er en stor dag for oss som følger engelsk og spansk toppfotball i dag. Programmet starter rolig med en “oppvarmingskamp” på Molineux Stadium mellom Wolves og Birmingham kl. 13:00. Etter det som nok blir en middelmådig oppvisning går resten av dagen slag i slag: Everton – Liverpool (0-2) spiller 14:30, Arsenal – Chelsea (0-3) kl. 17:00 og så El Clasico i kveldingen, Barcelona – Real Madrid (1-0) når klokka slår 19:00.
Jeg lader opp til en strålende dag med Hannus hjemmelagede omelett, fyring i peisen og mennenes 15km langrenn på NRK.
Postet i: Fotball&Sport
I mangel av noe bedre å skrive om, vies igjen søndagsinnlegg mitt til den suverene eneren av ballsporter, fotball. (Og da har jeg ikke glemt en koselig kveld i godt lag hos Trude i går lørdag, men det får bli med denne parantesen.) Til alle dere som “gir balla” i Premier League får jeg bare beklage på alle fire — dere er velkomne til å utfordre meg på andre temaer hvis det skulle være ønskelig!
Le Britania
Det har vært en spesiell helg i den delen av fotballens verden som jeg følger. Manchester City, mitt Chelsea og Liverpool tapte poeng og tereng i det som etter bare ni runder ser ut til å bli en eksepsjonelt jevn og spennende årgang av Premier League. Arsenal har plutselig begynt å imponere, selv om min kupong med en hundrelapp på at det ble minimum syv mål mot Birmingham i helgen ikke på noen måte gikk inn.
Helgens største opptur ble naturligvis Sunderlands merkverdig scoring mot Liverpool, hvor en badeball som ble kastet ut på banen av et lite rødhåret supporterbarn fikk ballen til å endre retning forbi Reina i de rødes mål. Diverse nettforumer (pluss Twitter, tabloidpresse og egentlig alle som holder med andre lag enn L’pool) har blomstret etter denne spesielle hendelsen, og utsagnet “Manchester City har nå lagt inn et bud på 7,4 millioner pund for Sunderlands målscorer, den røde badeballen!” kunne leses på forsiden av engelske aviser søndag morgen. Til tross for denne fantastiske scoringen var det en dårlig helg i England for alle som ikke holder med Manchester United og Arsenal.
Das Vikings
Også i Norge skuffet lagene som jeg valgte å gi min tid til i helgen. Tidligere i kveld reiste undertegnede sammen med Hansi til Jåttåvågen og Viking Stadion (takk til Telenor for billettene, og ver så god for gratis reklame i dette innleggets 2. parantes), hvor siddisene hadde besøk av serievinner Rosenborg til en batalje av de sjeldne. Sjeldent kjedelig, dessverre. Kampen ble blåst av på 0-0 i en kamp hvor ingen av lagene kan klage på resultatet — det betyr begredelig fotball fra ende til annen, dårlig stemning på tribunen og enda en kanne bensin på Owe Rösler-bålet.
The Farmers
Bryne derimot, som jeg ikke engang gadd å tenke på før jeg hørte Steinar Lyse opplyse om en Marius Helle-scoring på anlegget i Jåttåvågen, vant 2-4 borte mot HamKam i en svært avgjørende 90-minutter i kampen om tilværelsen i 1. divisjon. Var dette det slaget i trynet jeg trengte for å følge med på A-laget til klubben jeg allerede er frivillig engasjert i?
- Nei, det var det ikke. Tippeligaen og Premier League er fortsatt mine definitive interesseområder i fotballverdenen, med spesielt trykk på sistnevnte, selv om begge ligaene per dags dato er like svingende og uforutsigbare som ei tuberkuløs møkkakjerring norsk fotballs nest beste divisjon.
(Takk til Harald Eias Oslolos for gode ord og uttrykk.)
Postet i: Fotball&Sport
En gjeng norske helter er antageligvis med i en av Norges beste reklamefilmproduksjoner uten at de er klar over det selv!Å se disse gale menneskene fly ned fantastiske norske daler gir meg gåsehud fra hodebunnen til lilletåa. See for yourself:
(via @nesbuvatne)
Postet i: Fotball&Sport, TV & Film
Det er på tide at verdens raskest selgende sportsspill får sin fortjente oppmerksomhet her på bruket. FIFA 10 er den 17. utgivelsen i EA Sports fantastiske fotballspillserie, og i år kan jeg endelig si at forbedringen fra forgjengeren er større og viktigere enn på flere år.
Hvis du ikke har gjort annet enn å se andre spille f.eks. FIFA 09, ville du neppe klart å skille de to spillene fra hverandre — både menyene og spillgrafikken i FIFA 10 fremstår som nesten identiske med det som ble presentert i fjor. Selv om heftige grafikkdetaljer aldri er å forakte — og selv om grafikken strengt tatt ikke er ekstremt overbevisende heller — er jeg den første til å klappe EA på ryggen og si at de har gjort sine prioriteringer riktig i forkant av FIFA 10-lanseringen. Det som (eventuelt) mangler av visuelle oppdateringer tas nemlig igjen i gameplay-opplevelsen, som er så kraftig forbedret fra 09 at den kan kalles en liten revolusjon.
Se alle forbedringene i praksis på under to minutter (EA Sports-video):
Endringene fra FIFA 09 er mange (og kan virke små), blant annet har managermode blitt større og tyngre, Be a Pro er videreutviklet, forsvarsspillerne er blitt dyktigere på å lese og blokkere skudd, “kamp om ballen”-situasjoner har blitt mye mer realistiske, keeperene har bedre intelligens og spillforståelse (og opptrer generelt mindre idiotisk i pressede situasjoner enn tidligere) og sist men ikke minst: hele spillet styres i 360 grader.
Sistnevnte forbedring krever litt ekstra forklaring: I tidligere FIFA-spill har man vært låst til å springe, skyte og drible i åtte forskjellige retninger. Nå har EA åpnet for 360 graders håndtering av alle spillets funksjoner, noe som alene gir en gigantisk forbedring i spillopplevelsen i FIFA 10. I praksis gjør denne forbedringen spillet mye mer smooth og realistisk, og man slipper at spillere stopper å springe fordi de skal endre løperetning, gjør en finte eller legge an til skudd. FIFA 09 hadde en håndfull irritasjonsmomenter som gikk på nettopp manglende “smoothness” — dét alene er verdt en investering i FIFA 10.
Av diverse andre forbedringer kan det nevnes at spillere som man ikke styrer selv har blitt fått mye bedre AI (artificial intelligence — den intelligensen utviklerne gir maskinstyrte karakterer), noe som igjen resulterer i langt færre offsider, mindre idiotisk spurting etter en ball som uansett går ut av spill og bedre bevegelse i forhold til mot- og medspillere. Og så gir dommeren færre gule og røde kort (endelig, EA). Som et resultat av 360 graders-oppdateringen går frispark lettere i mål (sier “folk”, jeg får det ikke til) og pasninger og avslutninger kan lettere styres dit man selv vil.
Fotballspill er for meg noe av det mest engasjerende det går an å ha på TV-skjermen. Jeg spiller det sjeldent alene, men sammen med én annen (eller aller helst tre andre, slik at man kan spille to mot to) er FIFA noe av det kjekkeste man kan bedrive tiden sin med. FIFA 10 ser så mye mer realistisk ut og er så mye mindre irriterende enn forgjengeren enn at jeg ikke kan annet enn å anbefale det på det sterkeste.
FIFA 10 er det beste fotballspillet noensinne!
PS: EA Sports har én stor utfordrer på fotballspill: Konami med spillserien Pro Evoultion Soccer. Pro Evo 10 blir lansert 23. oktober, og selv om demoen ikke virket overbevisende, sier ryktene at også dette er langt bedre enn forgjengeren. (MEN — det er strengt tatt veldig nødvendig, da Pro Evo 09 var så underlegent FIFA 09 at hele mitt spillmiljø [og mange andre] forlot Konami-skapet til fordel for EA-komoden.) Vi får se!
Postet i: Fotball&Sport, Underholdning&Youtube
Siden mitt forrige Premier League-innlegg engasjerte folket der ute, og siden Vegard, som var en av få skeptiske ansikter i forhold til for mye fotballdominans her på MANSHOW, nå har begynt å ta initiativ til fotballkvelder, er det på tide med et oppfølgende avsnitt. I England er den sjette serierunden nesten unnagjort, og vi ser tydelig at tabellen begynner å ta form – så la oss åpne for debatt enda en gang!
Uansett utfall i de siste kampene i inneværende runde, står Chelsea som eneste lag med full pott etter seks spillte kamper. For å gni det inn til alle der ute: 6 kamper, 18 poeng og pluss 12 mål i målforskjell. Jeg sier ikke at det er fantastisk og utrolig — vi har tross alt ikke hatt de virkelig store oppgjørene enda — men det er om ikke annet enestående, ingen andre lag er ubeseiret så langt. Jeg skal være ærlig å si at jeg føler meg ganske skråsikker på at Chelsea står øverst på tabellen ut sesongen i år. Den eneste reelle utfordreren er Manchester United uten Ronaldo, noe som er til å leve med.
I forrige innlegg tippet jeg Chelsea på første, Manchester United på andre og Arsenal på tredje når sesongen er over. La meg være den første til å trekke tilbake — og le av — min evne til å se inn i fremtiden. Arsenal ser ut til å være noen nummer for små til å kjempe om edelt metall, selv om de nok kommer til å være med å kjempe “der oppe”. My guess er at de, sammen med Liverpool og Manchester City kommer til å knive om de fire øverste plassene (som gir mulighet for UEFA Champions League, aka. pengemaskin, aka. eksponeringsmulighet i Europa) helt til vi er langt ute i 2010.
Når jeg først babler om Premier League og god fotball, må jeg trekke frem noen av helgens kamper. De (gamle) “fire store” har virket solide både i går og i dag, kanskje med unntak av Manchester United som tre ganger lot byrival City kommer tilbake etter ledelse i det som var en kamp som nesten automatisk skriver seg inn i historiebøkene. Chelsea, Liverpool og Arsenal gjorde også jobben, dog noe mindre spennende enn i Manchester-derbyet.
Jeg ser at jeg ikke byr opp til dans her, men kanskje er det noen der ute som mener noe annet enn meg? Andre som synes Manchester United får lovlig mange minutt å score mål på?
(Funfact: I dag var jeg for første gang City-fan. Sjeldent har jeg brølt så høyt og lenge for noe en villmann som Bellamy har utredet på en gressmatte — og enda sjeldnere har jeg vært så fysisk utladet etter at Given måtte gi et baklengsmål helt på tampen.)
Les alle mine innlegg om Premier League her.
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport
Gjennom hele fjorsesongen virket det som om jeg var på feil side — i alle fall føltes det slik i så og si alle sluttminuttene i kampene hvor Liverpool stod på den ene siden av banen. De rød lå under i hver kamp, og i hver kamp snudde de, gjerne på overtid og på grunn av enkle feil fra motstanderens bakerste rekker. (Det siste bør tolkes som et forsøk på provosering, og jeg tipper det fungerer.)
I år, derimot, er det Chelsea som har tatt Liverpools rolle, og la meg være den første til å innrømme at det er MYE mer underholdende når det er vår vei det går. Cristy, Ådne, Stein Tore, Johan — jeg håper dere nøt disse øyeblikkene mens dere kunne. Nå er det vi som får lagt til seks minutter tillegg, og vi forvalter dem godt!
Jeg har tro på Chelsea i år. Sånn helt på skikkelig. Som i fjor begynner vi rolig og til tider urovekkende nølende, men i motsetning til i forrige sesong, har vi i år hatt ett ekstra gir å stille opp med når det virkelig gjelder. På to kamper har vi snudd 0-1 til seier, riktig nok mot Hull og Sunderland, men det er non-the-less en viktig og god egenskap som gir høy grad av tilfredsstillelse og ikke minst mye selvtillit. Det kan trenges, selv om vi har en (på papiret) enkel start på sesongen med Fulham, Burnley og Stoke i de neste tre kampene.
En passende avsluttning på dette (seiers)innlegget må være å publisere toppen av Premier League slik jeg tror den ser ut når våren kommer og vinneren av verdens beste liga skal kåres. Mitt bidrag følger her:
1. Chelsea
2. Manchester United
3. Arsenal
God fotballdiskusjon!
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport
Første bud før man skal teipe en svak ankel er, tydeligvis, å være nøye med forarbeidet. Det gjør ekstra vondt å lære på den harde måten når det er Hansi som sitter og river og ler i ren og skjær skadefryd.
PAIN — og FAIL!
Postet i: Bilder, Fotball&Sport
Da er Hansi i god form…
(Chelsea og Drogba vant forøvrig på overtid mot Hull.)
Postet i: Aktuelt, Bilder, Fotball&Sport
Det er et kjent faktum at Viasats fotballstudio, med tilhørende “eksperter” sittende på tre ekle, svarte barkrakker, er en”beint fram” elendig kilde til vettug diskusjon om Champions League og generell fotball. Fra mitt innerste hjertekammer kan jeg si at det uten tvil er det verste fotballstudioet siden tidenes morgen uansett kanal eller språk. Disse bedrevitende, uintelligente og kleine vesnene diskuterer idiotiske detaljer og dommeravgjørelser til den store gullmedaljen uke etter uke, og hver bidige gang virker det hele iscenesatt, patetisk og (som nevnt) rett og slett uintelligent. Og hva favorisering av Liverpool (v/Gerrard) og United (v/Ronaldo) angår… Nei glem det, jeg orker ikke.
Og det verste av alt: Det er ikke Kleppjentenes reservelags seier mot Hana VI de får sitte å ødelegge på riksdekkende TV — nei, det er kremen av internasjonal fotball, selveste Champions League, de spolerer for hundretusener av i utgangspunktet glade fotballgale normenn.
Det er først og fremst Jan Åge Fjørtoft og Erik Solér som er de virkelig store klysene i denne barnestuen. I dag var det selvsagt Fletchers håpløse inngripen mot Fabregas i 75. minutt som skulle diskuteres opp og ned og i mente. Fletcher får rødt kort for å felle “sistemann” og “frata motstanderen en soleklar målsjanse”. Det er strengt, men korrekt i følge regelboka. Det Fjørtoft og Solér klarer å argumentere for, midt i et virrvarr av andre hårreisende påstander, er at dommeren ikke virker seriøs når han “hindrer Fletcher i en mulig finalebillett”. “Hvor i regelboka står det at dommeren ikke skal bruke sunn fornuft?!” roper Fjørtoft. Han mener at dommeren ikke skal gi rødt kort i denne situasjonen siden dette gjør at han må stå over neste kamp — altså finalen. Solér er enig, og nikker med geletoppen sin.
Hvor er fotballforståelsen? Hvor — og jeg mener virkelig: HVOR står det at dommeren skal ta neste kamps viktighet med i vurderingen før han gir en spiller rødt kort? Kan man takle styggere fordi neste kamp er en finale? Blir lista lagt høyere for knottetaklinger hvis man kan vinne et trofé i neste match?
Og hva intelligens angår: Er det ikke et poeng å kommentere at Fletcher ikke bør ta sjansen på en så spektakulær takling i 75. minutt
Postet i: Fotball&Sport, TV & Film
Påskehøytiden er en fantastisk høytid. Det er ofte godvær, de fleste kommer hjem fra studiebyene og livet er kort fortalt herlig. Jeg oppsummerer med glede litt av det som skjedde, til glede for hvem som helst. Vi begynner med friluftsliv, det sømmer seg best:
Preikestolen
En tur til Rogalands største turistattraksjon og også vår største stolthet, Preikestolen, er alltid en hyggelig opplevelse. På torsdag inneholdt den også gode faktorer som familie og fint vær — sånt blir det suksess av! Til de av dere som ikke har vært der enda: Gi meg et pling, Hanne Mari og meg skal opp der i løpet av kort tid, og vi tar gjerne folk med oss. Se forøvrig bildesettet hvis du trenger overtalelse.
Film: Skjult
Lørdag kveld så jeg den nye norske grøsseren av Pål Øie med Kristoffer Joner i hovedrollen som en vettskremt, forvirret og psykisk ustabil mann. La det være sagt med en gang: Joner gjør en glimrende og troverdig jobb (det har han for vane å gjøre, spesielt når han får spille denne typen karakterer). OG: Skjult er bedre enn Villmark, som også er et verk av regissør Pål Øie og som for øvrig startet en god epoke i norsk filmindustri.
Se også: MANSHOW.no/film
Skjult kombinerer skummel urnorsk natur med en dyster og sinnsforvirret historie — på dette punktet skiller den seg fra Fritt Vilt-duoen og allerede nevnte Villmark. Skjult er krydret med merkelig karakterer med rare innspill og en hovedkarakter som ofte bare observerer uten å reagere eller svare på informasjonen han får. Det er mystisk, og fungerer veldig bra.
Om jeg skal trekke frem noe som trekker denne filmen litt ned i den kjente sumpa, er det første jeg tenker på noen få men überlette løsninger (les: glemt lommelykt i mørkt hus) som ødelegger dramaturgien i noen små minutter. I tillegg får vi nå og da slengt ut et par løse tråder som det aldri gis en fasit på. (Sistnevnte kan fungere med både positivt og negativt fortegn — jeg har ikke helt bestemt meg i dette tilfellet.)
MEN: Skjult får deg ved mange anledninger til å sitte klistret til kinosetet — spesielt den første halvtimen er intens, selv om det egentlig ikke skjer så veldig mye. Den gir deg et par gode støkk, og den har en langt over gjennomsnittet god slutt. Kort fortalt: Anbefales, med 5 av 6 Manshow-stjerner.
En høne å plukke
På mandag var det klart for høneplukking. Uten tvil et stort høydepunkt for undertegnede.
Flere av dere husker kanskje å ha lest noe om dette tidligere. En kjapp repetisjon: Høneplukking går ut på å fange og gasse (i dette tilfellet) 7500 høner før sending til kyllingfilet-produsentene. Denne gangen var det frittgående høner, og det ga en (for meg) uventet utfordring (i tillegg til at det i utgangspunktet er megatungt arbeid): Fanging av frittgående høner fungerer best i stummende mørke. Stummende mørke, for de av dere som ikke er klar over det, betyr bekmørkt — kullsvart — “det som absorberer alle synlige bølgelengder av lys og som ikke reflekterer noenting”.
Her er et utdrag fra blogginnlegget jeg skrev etter forrige høneplukk. (Funfact: Svein, som inviterte meg til aktiviteten både denne gangen og forrige, har skrevet ut dette og gitt det til bonden.)
“Svein begynner med en gang. Han har bondeånden i seg etter mange år som avløyser. Han river opp det første buret han ser, og river ut en høne etter foten. Jeg tror han gjør det brutalt for å vise at han er mann (noe vi alle vet), men jeg ser fort nødvendigheten i de kjappe, bestemte bevegelsene. Det første buret står tomt på et øyeblikk, og Svein overleverer tre høns til meg, hengende etter føttene. Jeg grapper tak og kjenner at leddene knaser som en pose chips i det jeg strammer musklene. Hønene hyler kakler om mulig enda høyere enn før. De flakser og river i hendene, og det slår meg for første gang at dette blir mer fysisk arbeid enn forventet. Jeg får en høne til i den hånden jeg selv anså som full, og jeg får fire i den andre. Jeg snur meg og går til gasskontaineren, hiver hønene inn i hullet på toppen, og går inn igjen. Jeg får servert åtte nye, og denne gangen får jeg lettere tak enn den første. Rutinen sitter etter fire-fem turer. Det er blytungt. Vi går ned til tre høns per hånd relativt fort, ettersom veien til kontaineren blir lengre for hvert bur som tømmes.
Kontaineren er full når seks hundre høner er kastet til døden.”
Chelsea-Liverpool 4-4
Tirsdag var det klart for returoppgjør mellom mitt Chelsea og halve norges befolknings Liverpool. Første møte endte 1-3 til Chelsea, som altså hadde et kjempe utgangspunkt på grunn av bortemålsreglementet. Liverpool måtte score tre mål på Stamford Bridge og ikke slippe inn mål for å gå videre direkte uten ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.
Det ble et fyrverkeri av en fotballkamp — blant de aller beste jeg har sett på veldig lang tid. Liverpool scorte først to kjappe mål, og ledet 0-2 til pause. På dette tidspunktet ville ett mål til hvert av lagene bety sikret avansement, dog for Chelsea holdt det å holde tett bakover i de siste 45. Etter pause hevet Chelsea seg flere hakk, samtidig som min gode venn Johan sank lengre og lengre ned i sofaen. Plutselig stod det 3-2 til Chelsea, og mobilen pep i et bankende kjør med gratulasjonsmeldinger fra både Liverpool-supportere og andre artsfrender. Seieren skulle være vår.
På dette tidspunktet ga Liverpools manager delvis opp håpet om avansement, og tok ut toppspissen Torres. Så, ut av ingenting, scorte Liverpool to kjappe til, og stillingen stod plutselig 3-4. Igjen var det Chelsea som hadde kniven på strupen. På dette tidspunktet var stålnerver og normal tankegang byttet ut med skjelving og perverse grublinger om hvor syk verden egentlig har blitt. Så kom Lampard, Captain Fantastic (hehe), og satt inn “vinner-målet”. Det ble 4-4. Et fantastisk resultat og en helt sinnsyk fotballkamp.
Jeg trekker tilbake “blant de beste kampene jeg har sett”. Tatt nerven kampen inneholdt i betraktning, var dette den beste og mest underholdende fotballkampen jeg noen gang har sett. Faktisk godt over finalekampen med Junior-laget jeg trener, hva kvalitet og spenningsnivå angår.
Punktum
Det var det. Og så fikk jeg komlemiddag av min kjære i går — jeg legger til et fjortisshjerte “<3″ for forholdets skyld.
Sjobing!
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker
(via)
Postet i: Fotball&Sport, Underholdning&Youtube
“Et forsterket (?) Junior 2 lag fra Bryne FK deltok i helgen i juniorturneringen som Haugar arrangerte på det flotte anlegget ved Haraldshallen. Der ligger det 4 store kunstgressbaner samlet på område. – Snakk om luksuss!
Turneringen var delt opp i klassene Junior herrer elite, Junior Herrer og Junior Damer. I eliteklassen var det stort sett lag fra Haugesundsområdet, men Vidar, Bremnes og Stord var tilreisende. I klassen “vår” var det Sandviken, Follese, Stord, Bryne og Voss som var tilresende, ellers lag fra hele nordfylke.”
Les resten av innlegget på BryneFK.no.
Jeg anbefaler forøvrig at dere stikker innom Brynes nettsider en gang i blant — både for å følge med på hva som skjer, og for å støtte klubben. Flere treff gir mer penger for Bryne FK (og det trenger de, som dere kanskje har fått med dere).
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport
Hvis spillerne overpresterte på lørdag, er det vanskelig å sette ord på det som skjedde på plastikkgresset på søndag. For dramaturgiens skyld, tror jeg like gjerne jeg begynner å fortelle fra begynnelsen, så får adjektiver og ordforråd forhåpentligvis dukke opp på veien.
Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig
Sola har akkurat skjult seg bak skyene etter å ha gjort en fantastisk innsats i hele dag, og trenere og spillere har gått på sine respektive rom for klesskift og hvile før kvelden virkelig melder sin ankomst. På rom 312 danser Hans Erik til BigBang-musikken min (som han til stadighet kritiserer), Ole Martin pynter seg på håret og tenker ut nye “gjøner” som skal utføres utover kvelden og Pål blogger. Alt som normalt, altså.
Vi har hatt optimale forhold på den første dagen i Haugesund Kraft-turneringen her i norges jazzhovedstad, og spillerne har (over?)prestert i begge sine to første kamper. Første kamp mot Bremnes II ble en maktdemonstrasjon uten sidestykke — eller som det skrives på resultattavla: 13-0 i favør Bryne. Hvis vi ser bort fra keeper “MK”, var alle brukbart fornøyde med egen innsats. MK på sin side bommet på straffe da vi ledet tosifret, og var tydelig misfornøyd. Halvannen time etter straffemissen ventet et nytt lag på kunstgresset, og etter mye om og men ble også tidligere gruppeleder Skudenes beseiret, dog etter en noe jevnere batalje: 4-1. I denne kampen reddet MK et straffespark vi berettiget fikk mot oss, så nå smiler livet til samtlige i leiren igjen.
Sportslig sett er vi (“vi” = trenerteamet, selvfølgelig) godt fornøyde. Sosialt sett ser ting nesten enda bedre ut — personlig ser jeg at barnet i meg våkner til live på et blunk når jeg får springe rundt i hotellgangene og stjele dyner, undertøy og andre rekvisitaer til den store gullmedaljen. Jeg ser tilbake til sommerturneringene i Danmark som fjortiss med et smil om munnen — for et bekymringsløst, sosial liv det var.
Nå skal undertegnede ut å sjekke forholdene på byens spisesteder: Først for å finne de stedene som holder vår ønskede standard, så for å finne ut hvem som i det hele tatt vil ta i mot tjue ungkalver fra Jæren. Det kan fort bli den vanskeligste trenerjobben jeg har i dag.
I morgen er det A-sluttspill med full spenning, full tenning og hårete mål. Ting ligger godt an i Haugeby.
(Til spillere og andre spesielt interesserte: Bilder kommer med tiden.)
Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig
Fotball kulminerer virkelig når en åttendelsfinale i Champions League må avgjøres ved straffesparkkonkurranse. På en måte kan man si at fotballen viser frem cupspillets beste og verste side når en kamp ikke finner en seierherre etter to hele omganger og ekstraomganger: Det er ulidelig spennende å se spillerne gå én og én fra midtbanen til straffemerket for å forhåpentligvis skyte ballen forbi keeperen i målet, men det fremprovoserer i alle tilfeller minst én syndebukk på det til slutt tapende laget.
I kveld var det heldigvis kampen mellom Arsenal og Roma som måtte avgjøres på straffespark — en match Arsenal til slutt gikk seirende ut av etter 90 minutter + 30 minutter + 5 straffespark hver + golden goal straffekonkurranse rett før klokka passerte midnatt.
Hadde det vært Chelsea, hadde jeg ikke hatt krefter i hendene til å berøre tastaturet nøyaktig nok for et blogginnlegg. Vi husker jo alle hvordan det gikk forrige gang. (Fortsatt glad i deg, Terry.)
Postet i: Fotball&Sport, TV & Film
Dessverrre ser det ut til at disse fantastiske promovideoene — og de fleste enkeltkampene i sin helhet — blir betalingsvare fra TV2 kommende sesong. Da er det en mager trøst at denne seks minutter lange presentasjonsvideoen av Tippeligaen 09 er lastet opp på Youtube: Uansett, for fotballglade nordmenn som meg selv, er dette 360 sekunder med godfølelse i magen.
Jeg gleder meg til seriestart 15. mars!
Postet i: Fotball&Sport, Underholdning&Youtube
(Bildet viser mønsteret etter ballen jeg reddet med låret på tirsdagens trening. Øverst på låret kan du også skimte noen vakre blåmerker og røde prikker (that would be små blodutredelser, som ser langt verre ut i virkeligheten. Bildet er tatt lørdag, fire dager etter at jeg reddet ballen — evt. ballen traff meg.)
Jeg føler dette har en viss underholdningsverdi, og i tillegg er det det nærmeste jeg kommer pornografi her på bloggen — og det er som kjent ganske populært her på internett. Derfor publiseres innlegget, i mangel av andre ting å “fylle min sendetid med”, som man ville sagt i Radioresepsjonen.
Historien i sin korthet: Forrige tirsdag hadde vi straffesparkkonkurranse på slutten av treningen med Junior II. Som den en gang svært så eminente guttekeeper jeg er, stod jeg selvsagt i mål mot guttene fra syvmetersmerket. Det viste seg at guttene har rukket å bli menn. Noen skyter usannsynlig mye hardere enn man kanskje skulle tro.
Postet i: Bilder, Fotball&Sport
Følgende fortelling er basert på den fascinerende og sanne historien om en ung, eventyrlysten og fremadstormende brynegutt og hans opplevelser fra returreisen på vei mot den en gang så grønne gressmatta på Bryne Stadion.
ETTER MANGE ÅRS TOTALFRAVÆR fra Bryne fotballklubb, sport og mosjon (les: egentlig generelt alt som kan assosieres med bevegelse), har jeg atter en gang engasjert meg i Brynes stolthet: Den skakkjørte og kriserammede fotballklubben Bryne FK. Noen kaller meg den hjemvendte sønn — noen er i dette tilfelle undertegnede.
JEG vet ikke om det var et friskt pust av god gammeldags amerikansk holdning som slo meg for to måneder siden (du vet, denne litt oppbrukte holdningen som brukes i alle sammenhenger så lenge du løfter en finger for andre i statene, aka. “we need to give something back to the community”). Uansett grunn — jeg har vervet meg i trenerteamet til Bryne Junior II.
DET VAR EN SEN KVELD i desember at jeg fikk spørsmålet fra Tor Kåre, en levende ildsjel som har stått til tjeneste for fotballklubben i en årrekke. I utgangspunktet var jeg tenkt som hovedtrener, men etter litt frem og tilbake (eller rettere sagt presisering av min usannsynlig lave kompetanse på området), ble det til at vi sammen skulle trene de over tretti guttene som stod oppført på laget. Siden den gang har også Hans Erik blitt med, og laget har skrumpet ned til en mer eller mindre fast gjeng på 20 spreke ungfoler på engen. Vi tre, i tillegg til de viktige frivillige foreldrene som alle organisasjoner er så avhengige av, utgjør det jeg vil definere som et særs godt treningsteam. Og jeg vil våge å påstå at alle mann storkoser seg, trenere som utøvere.
BAKSIDEN av medaljen er at overgangen fra null til tre treninger i uken ikke har gått så smertefritt som jeg naivt drømte om på forhånd. En intens benhinnebetennelse, en ankel som er knukket innover ett par ganger og to plattføter gjør sitt for at hver trening skal bli en kamp mot brennende sener i alle nedre ledd av den ellers så forfalne, dog tapre, kroppen min. Misforstå meg rett, jeg gjør jo dette frivillig, og jeg er heller ikke i en posisjon hvor kondisjonen min tillater så voldsomt mye mer enn det jeg klarer på treningsfeltet, men likevel syns jeg det er interessant å se hva ett par liter cola, dårlig kosthold og lite trening gjør med en ung kropp på få år. Dette til råd og ettertanke.
JEG ØNSKER IKKE å fremstå som negativt eller sentimental i dette innlegget — dette er en gla’sak, og jeg er svært glad for at jeg sa ja til oppgaven. Guttene er en fantastisk sammensveiset gjeng, delvis fordi de har blitt forsømt av Bryne FK de siste årene — de har trent seg selv uten noe særlig støtteapparat, og delvis fordi de rett og slett er en god gjeng med gode folk. Junior II har grunntanker om at man skal ha det gøy med fotballen, at treningene skal være sosiale og at alle skal få vise seg frem — både de mest driblesterke og de som deltar i første rekken for hygge og trening. Dét er fotball slik jeg liker den.
ÅRETS FØRSTE HJEMMEKAMP ble forresten avviklet på fredag mot Sandve — ett lag som slo bryneguttene i begge sine kamper i fjor. På fredag vant vi 13-1. Uten å ta noe av æren, er jeg ikke redd for å innrømme at jeg er stolt av gjengen (ja du må gjerne gratulere meg).
Det er mye mulig det kommer mer om Bryne Junior II her på Manshow utover året. Sånn umiddelbart ser jeg at Danmarks-turneringen i sommer blir et selvskrevent bloggemne.
Mvh Pål Berge
Hjemvendt Sønn, Bryne FK
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig
Hentet fra kommentarseksjonen i Dagbladets artikkel om uavgjortkampen:
Hva gjør en Liverpool-supporter når Liverpool vinner Premier League?
- Skrur av Playstation.
Min humor. Veeeldig min humor.
Postet i: Fotball&Sport
- Du sa i går at du ønsket å tenke om det er galt å dra jentene i fletta eller ikke. Vil det si at du ikke hadde bestemt deg i går før eller etter at dere ble tatt i å løpe etter jentene og dra dem i håret?
- Jeg sa jo i går at jeg ønsket å tenke mer på dette.
- Betyr det et ja? Hadde du bestemt deg for å dra jentene i fletta eller hadde du bestemt deg for å IKKE gjøre det etter at dere ble tatt.
- Jeg ønsket å tenke mer på dette.
- Så du hadde bestemt deg?
- Jeg sier at jeg ønsket å tenke mer på om det er galt å dra jentene i fletta eller ikke før jeg sa noe om det.
- Så du hadde bestemt deg?
- JaUtdrag fra “Trivialiteter i hverdagen – Når statsråder ikke kan snakke sant”
Jeg mener selv at Knut Storbergets hijab-sak har vært klønete behandlet, men jeg vil også understreke at dette er så voldsomt hauset opp av media at jeg ikke gidder å ta et standpunkt i forhold til det en gang. Uansett er denne dialogen en fin tegning på hvordan Knut Storberget har fremstått i media (evt. hvordan media har fremstilt Knut Storberget) den siste tiden.
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, TV & Film
Mandag kveld ble det klart at det britiske fotballforbundet stryker Lampards røde kort fra Liverpool-kampen slik at han får spille søndagens kamp mot Hull. De fleste hadde forventet en motreaksjon i situasjonen hvor Bosingwa mistet hodet noen sekunder og plantet knottene bokstavelig talt i ryggen på Benayoun, men siden linjedommeren har innrømmet at han var oppmerksom på situasjonen under kampen, kan ikke FA gjøre noe med den.
La meg si: For et fantastisk reglement!
For de av dere som ikke fikk med dere storkampen: Youtube har selvsagt gjort det mest underholdende klippet tilgjengelig for alle her.
Postet i: Fotball&Sport
Jeg ser at jeg ikke har vært klar nok på dette tidligere: De av dere som er pro Manchester United og som bare er ute etter å sjikanere og lage kvalm i kommentarfeltet med billige og ekle kommentarer som favoriserer “The Red Devils”, er på ingen måte velkomne på denne bloggen overhodet.
Hvis Ronaldo en gang skifter klubb, gjelder det samme selvsagt for supportere av den nye klubben. Takk.
Postet i: Fotball&Sport
Ehh, okay!?
Oppdatering 23:00: Takk til høyere makter og tildels også Chelsea-spillerne selv som til slutt klarte 1-4 mot “topplaget” Southend. Det hele er selvsagt fortsatt småflaut, men det går i det minste an å legge seg uten traumer.
Postet i: Fotball&Sport
På mandag satt jeg for første gang mine føtter i lokalene til JÆREN BILJARDKLUBB i Meierigata på Bryne. Bak de svarte søppelsekkene som hang foran vinduene viste billiardsamfunnet seg fra sin beste side, i anledning årets siste mandagsturnering. Biljard fascinerer meg fra i dag av. Åpenheten, respekten, stillheten og tålmodigheten. Biljard er på mange måter som golf — en gentlemansport med ærbødig og gjensidig tolleranse for motspillerens spill og ritualer.
Jeg er med en gammel skolevenninde, Callie fra Trondheim, som har planlagt å delta i den ukentlige turneringen siden hun for en gangs skyld er i området. Hun smiler og hilser på folk, og når jeg endelig våger å løfte blikket fra det triste heldekkende gulvteppet, ser jeg til min store overraskelse at jeg kjenner mange av menneskene i det store, åpne rommet. Der er Torstein, der er Kenneth, der er Kulle. Og der er Pål Hovstad og Rasmus. "Disse folkene er vanlige mennesker", tenker jeg forundret. Forundret fordi man ved første øyekast kanskje ikke skulle tro det.
FOR TIL TROSS for at dette er "vanlige mennesker", må jeg presentere den hardbarka nerdesiden hos disse biljarspillerne på Jæren Biljardklubb. De er noen syke freaker på det de gjør, med ekstremt mange uskrevne regler som må fylles til en hver pris. Jeg får raskt beskjed (og det fra en 10-åring som jeg høflig prøver å sosialisere med) at jeg må være stille når jeg står ved bordene. Jeg blir sjokkert over ærligheten hans og hvor direkte dette barnet er når han nesten ber meg holde kjeft, men jeg godtar det selvsagt som den nykomlingen jeg tross alt er i biljarsammenheng.
Det med stillheten er greit nok. Jeg ser den. Men det er et par andre ting som for meg virker latterlig tungvint og rett og slett spesielt. Knipsingen er et slikt eksempel. En biljardspiller skal så langt det går an gi komplimenter kun ved bruk av tommelen og langfingeren, i den aksjonen vi vanligvis omtaler som "et knips". Hvis motspilleren gjør et bra trekk, knipser man. For å få det hele til å se enda dummere rarere ut, virker det som en trend at man helst skal holde hånden godt ut fra kroppen mens man ser en annen retning med et arrogant uttrykk når man gjør det. Unnskyld biljardspillere, men dette ber dere om å få tyn for. Det ser i beste fall veldig morsomt ut.
EN SISTE "fun fact" jeg har lyst å trekke frem i lyset, er den overdådige beklagelsen biljardspillere skal presentere for motspilleren hvis man er i overkant heldig. Si at man har tenkt å få en av kulene ned i et bestemt hull — og så treffer man skeivt, slik at kula tilfeldigvis ruller over hele bordet og faller ned i et annet hull. Da skjer det ting. Hvis feilen er liten og mindre synlig, løfter man enkelt hånda for å beklage flaksen. Men hvis man skulle være så "uheldig" å ha perverst mye hell ved et slag, ja da skal det beklages på det groveste. Det er ikke måte på. Det er håndreising, gjerne et lite banneord — da altså for å uttrykke hvor ufattelig feil det er at man har så mye flaks, så er det håndtrykk med motspilleren med ytterligere beklagelse. Til slutt legger man gjerne til at "det går begge veier", og så spiller man videre, begge spillerne småirriterte. Dette oppleves spesielt.
Et siste ord: Jeg anbefaler Jæren Biljardklubb. Menneskene der er veldig hyggelige og imøtekommende, og du blir tatt godt hånd om. Legg gjerne besøket til en mandags kveld, slik at du får med deg en turnering. Da får du sett abnorme beklagelser og knipsing med biljardhansker i skinn på nært hold. DET ER ET SYN OG EN OPPLEVELSE DU SENT VIL GLEMME.
Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker
Det er ikke ofte jeg følger damesport, og enda sjeldnere har den testosteronfrie siden av idrettsverdenen blitt nevnt eller kommentert av meg her på bloggen. Kvinnelig håndball er unntaket som bekrefter regelen i begge tilfeller.
De siste par årene har jeg latt meg engasjere av norges håndballjenter, og det med god grunn: Vi har mest sannsynlig verdens beste keeper, vi har verdensklassespillere i nesten alle posisjoner og vi har uten tvil verdens desidert beste trener. Og så har vi selvsagt de flotteste og mest sjarmerende jentene, om jeg som nordmann på innrømme det selv.
Oss håndballentusiaster går noen fine dager i møte. EM i Makedonia ble kastet i gang i kveld, med blant annet et Russland som presterte og et Norge som ble tatt på sengen av maktsyke dommere og aggresive spanske spillere.
Det er morsomt å observere TV2 håndballkommentatorer Harald Bredeli og Bent Sveie før og under kampen. Vi er selvsikre med en liten vri. Før avkast får vi, med sedvanlig (og litt overfladisk) ydmykhet, servert den helgarderende klisjéen: "Spania er et lag på vei fremover. Vi skal ikke undervurdere spanjolene." Alle nordmenn tenker "Nei det skal vi ikke, men vi vinner uansett." Jeg er nordmann, og tenkte nettopp det. Likevel har man jo notert oss at flere solide profiler fra årets OL-suksess står over turen til sørøst-Europa, uten at vi lar oss skremme. Vi er overlegne i kvinnelig håndball. Det norske landslaget er håndballens gudinner, selveste Zevs i den greske mytologien. Spania kan på sitt beste bare bli sett på som Poseidon — og da er vi kanskje i overkant vennlige i vår vurdering.
Vel — det ble ikke som vi trodde på forhånd. Gang på gang blir vi utspilt av krigerske spanjoler som i takt med uret på veggen forvandler seg til guden Ares — de spiller vakkert og brutalt, og er nådeløse i presset. Bredeli og Sveie, som har forberedt oss på dette, er sjokkerte og irriterte — mest på bombastiske og feilaktige dommeravgjørelser, men også på det spanske spillet. De skryter dog av motspillerne som på mesterlig vis hindrer oss i å bruke vårt skarpeste sverd, kontringene. Våre egne jenter mister litt motet og klarer ikke motivere og engasjere seg selv og hverandre slik vi er vant til.
Det er et interessant studie å se hva som skjer med spillere, kommentatorer og til og med oss tilskuere når laget vårt plutselig ikke er verdens beste i seksti minutter. Den eneste som kommer seirende ut av uavgjortkampen er Marit Breivik — noe hun forøvrig alltid gjør. Hun svarer rolig på journalistenes ekstremt ledende spørsmål om dommerduoen og forsnakker seg ikke selv om hun er helt ærlig. Hun er ikke reservert, hun bare velger å flytte fokuset fra dommerne til spillerne. Det er tross alt de som må score målene.
Den greske mytologien fikk gjennomgå i kveld: Spania møter kvelden som Ares, Norge som Afrodite og Breivik som Zevs. Vi som bare er uskyldige tilskuere sitter igjen med et EM som kan bli langt mer spennende og underholdende enn forventet.
Forresten: Jeg er også negativt overrasket over dommernivået. Det var faktisk på et historisk lavt nivå i kveld. (Og se der: Til og med jeg rykker nedover i den greske mytologiens rangering — dommerene kan selvsagt ikke klandres for et uavgjortresultat i en håndballkamp. Ikke i denne kampen i alle fall.)
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Tanker
Onsdag klarte norges beste fotballspillere det få har oppnådd før dem: Å ikke vinne en eneste fotballkamp i løpet av et helt kaldenderår. Etter kampen bør derfor både spillere og trenerteam takke en latvisk herremann med navn Romans Lajuks, mannen som sammen med sine to hjelpere på krittlinjene på mesterlig vis har klart å trekke oppmerksomheten bort fra landslagets tragikomiske statistikker for så å ta hele mediastøyten selv. Imponerende.
Ukens snakkis ble nemlig dommertrioens innsats på gressmatta, som mildt sagt kan beskrives som oppsiktsvekkende — i alle fall for oss som ser amerikanske filmer og engelsk fotball en gang i blant, og som derfor har fått ord som “fucking” og “bullshit” inn med morsmelka. Den mest fatale beslutningen Lajuks tok, sett bort i fra Ukrainas superbillige straffe og norges identiske situasjon som ikke resulterte i noen ting, var å utvise John Arne Riise — angivelig fordi han uttalte “that’s f’ing shit” som en reaksjon på en av mange håpløse dommersituasjoner. Dette har selvsagt satt i gang diskusjoner.
Jeg har følgende to vidt forskjellige punkter å ta opp i denne saken.
- Hva sa John Arne Riise? Jeg tviler på at han sa “f’ing”. Det er den desidert værste og mest barnslige måten å si “fuck” på — det passer seg bare ikke. Til nøds kan jeg gå med på at det er en kurrant måte å sensurere seg selv på. Men at Riise skal ha sensurert seg selv i kampens hete, etter å ha vært forbanna på en eller flere dommeravgjørelser, nekter jeg å tro. Dette resonementet gir bare én mulig fasit: John Arne sensurer seg selv når han i ettertid skal forklare media hva det var han sa på banen. Hvor håpløst er det? “Jeg ble utvist fordi jeg sa noe som jeg ikke vil si til media, fordi det er litt grovt.” Neineinei, si nå i alle fall hva du sa, Riise. Vi tåler “fucking”. Det er overlevbart.
- Det har i flere fora blitt diskutert fotballstjernenes bifunksjon som forbilder etter denne hendelsen onsdag kveld. P4s debattprogram “17.30″ tok opp dette en av de påfølgende dagene, med Mini og en aller annen representant fra Norway Cup som debatanter. Man kan si mye om 17.30, blant annet at de på det groveste prøver å skape konflikter og legge påstander i forskjellige folks munner, men det lyktes de ikke i denne gangen. Mini og Norway Cup-mannen ble ganske enige, men diskusjonen gikk i feil retning. Man ble enige om at så lenge det ikke er personangrep, kan man si en god del i fotballkamper. Blant annet ble “f’ing shit” godkjent som utsagn. Det er jeg også enig i.Men hvorfor gjøre det vanskelig? Kan vi ikke bare konstatere en gang for alle at ingen mindreårige hadde hatt noen som helst mulighet til å vite hva Riise sa til dommeren hvis ikke dommeren og media hadde hauset dette opp slik som de har gjort?
Jeg vil avslutte med å si at jeg syns vi overvurderer oss selv når vi tror vi kan styre hva fotballspillere kan si og ikke si. Det er greit at man skal oppføre seg på TV, men i kampens hete må folk få si nøyaktig hva de vil. Jeg sier en hel del bullshit selv, og det er når jeg ser på fotballkamper. Ingen av mine venner dømmer meg foreløpig for det.
Mine fremtidige barn skal aldri få se opp til John Arne. Ikke fordi han sier “fuck”, men fordi han er en klyse. På den annen side skal de få hylle Daniel Nannskog, en fantastisk fotballspiller, så mye de bare vil. Plakater og dekorert sengetøy, om de ønsker det. Selv om han forklarer sin kjærlighet for Alanzinho på denne måten: “Man må bare älska den lilla jävelen“. Det bryr meg ingenting.
Postet i: Fotball&Sport
Etter nesten 300 stemmer her på bloggen, ser rangeringen blant norske kommentatorer slik ut:
- Arne Scheie (30,2%)
- Øyvind Alsaker (21,3%)
- Roar Stokke (12,3%)
- Nils Johan Semb (7,8%)
- Andre (6%)
- Kenneth Fredheim (5,6%)
- Frode Olsen (3,7%)
- Thor Eggen (3,7%)
- Morten Langli (3%)
- Per-Jarle Heggelund (2,2%)
- Harald Bredeli (2,2%)
- Karl Petter Løken (1,9%)
Jeg beklager på vegne av folket at Nils Johan Semb kommer på en fjerde plass. Han overpresterer til de grader i denne rangeringen.
Takk til alle som stemte! Ny avstemning kommer etter hvert.
Postet i: Fotball&Sport
Hva skjer med Arsenal? Eller Tottenham for den saks skyld?
Sistnevnte stod med to poeng etter syv serierunder, men klarte likevel
på usannsynlig vis å gå av Emirates Stadium med ett poeng i hånda etter
et hatoppgjør av sedvanlig kvalitet og målrikhet i kveld. Tidligere
Arsenal-spiller Bentley scorte et fantastisk mål fra nesten førti meter
etter drøye ti minutter, og til pause stod det 1-1. Likevel endte
kampen 4-4, til tross for at Arsenal ledet 4-2 da det gjenstod bare ett
minutt av ordinær spilletid.
Fotball er en fantastisk sport.
Og
forresten: Chelsea vant 3-0 over overraskelsen Hull, mens Middlesbrough
vant 2-0 over Manchester City — noe som betyr at jeg har alle
forutsetninger for en fantastisk dag på jobb i morgen. En av norges
mest irriterende City-fans er ansatt på Nordialog Stavanger
Forresten
#2: Det lønner seg sjelden å tippe på Arsenal. Hør på erfarne fjellfolk
på dette området, jeg snakker av bitter erfaring!
Postet i: Fotball&Sport
I kveld fikk jeg muligheten til å overvære Tippeligaens hovedkamp, en imponerende batalje mellom Viking og serieleder Stabæk. Det var på de fleste områder en kamp som utspilte seg i en slags naturstridig løype, hvor Viking til pause ledet 4-0. Dét kalles en sensasjon. På kanten til et under faktisk, sesongen tatt i betraktning. ("Et under" kan forresten defineres på følgende måte: "En overnaturlig hendelse med betydningsfullt positivt resultat" — ja versågod for komplimentet, Viking.)
Jeg har fått sansen for Viking og spesielt Viking stadion i Jåttåvågen det siste året. Jeg har gått noen runder med meg selv og funnet ut at det med stor sannsynlighet er nettopp stadionet i seg selv som har gjort at siddislaget har fått en ørliten plass inne i meg et sted. For det er uten tvil en helt egen opplevelse å gå på et skikkelig stadionanlegg med god akustikk, varmeovner i tribunetaket og godt over ti tusen fans rundt gressmatta. Ytterpunktet i andre enden er for eksempel Bryne stadion, som til tross for sin lokale sjarm og nesten idylliske utseende, ikke kan måle seg med storebrors arena rent opplevelsesmessig.
Når Viking til slutt vinner 4-1 over bærumslaget, er jeg ikke vanskelig å be om lovord og fordeler med å gå på fotballkamp fremfor å se den hjemmefra. For ikke bare slipper man Nils Johan Sembs "ekspertkommentering", man kjenner også stemningen og fotballfølelsen på kroppen på en helt annen måte enn det som er mulig gjennom en TV-skjerm. Det skal riktignok sies, til Nils Johans vaklende forsvar, at hans stating-the-obvious-kommentarer får hard konkurranse blant de mange småbrisne mannfolkene på stadion, som kan presterer å si ting som at "Pereira må ha vonne jaffal 99% prosent av duellane i dag" og "Me vinne isje kampen viss me sleppe inn mangen mål te nå". Den harde sannheten er likevel at jeg foretrekker sistnevnte 60-åringer fremfor vår tidligere landslagtrener.
En annen artig bagatell med det å gå på kamp, er at man faktisk får sett spillerne man ellers bare ser på TV2. For eksempel kom kveldens andre naturstridige situasjon da Vikings Allan Gaarde kom på banen etter halvspillt kamp. De av dere som har sett Stabæks brasilianer og ballkunstner i virkeligheten vet antagelig hvor jeg skal med dette: Alan Carlos Gomes da Costa — eller Alanzinho, som han er kjent som — er nemlig usannsynlig liten. Litt over 1,60, for å være helt nøyaktig. Dette er selvsagt ikke ment som sjikane av noe slag (jeg elsker jo mannen), men det var virkelig en fascinerende observasjon for undertegnede at tippeligaens beste spiller er lavere enn jeg selv har vært på ganske mange år.
Jeg blir fristet til å drømme om hva jeg kunne utrettet om jeg hadde hurtigheten, ballkontrollen og spillergleden til Alanzinho, men jeg slår det fort fra meg.
Dette er ikke første gang jeg blir overrasket over hvor gøy det er å gå på Viking stadion — i september i fjor skrev jeg et lignende innlegg. Moralen er fortsatt den samme: Kom deg på kamp, gutt. For mer sportspjatt, kan du se min bloggkategori for galskapen.
Postet i: Fotball&Sport
Siste kommentarer