Tanker « PålBerge // MANSHOW.no // Sommer '10

Tagger: Android, bransje, htc, iOS, iphone, mobilbransjen, mobiltelefoni, Nokia, Sony Ericsson

Jeg er lei mobilbransjen

Jeg vet det er en brannfakkel, men det er fakta.

Mobilsnakk igjen. Sorry folkens, men over halvparten av dagen min går med til dingsene, så minst halvparten av alt jeg kan er relatert til mobiltelefoni. Det må farge bloggen, enten dere liker det eller ikke.

Jeg er drittlei HTC med både Android og Windows, Sony med eget operativsystem eller Android, iPhone med det dønn kjedelige iOS. Nokia har vært like nyskapende de siste to årene som Windows Mobile har vært de siste 10 år (det tilsvarer null i begge tilfeller). Samsung og LG lider av samme sykdommer som alltid: råe mobiltelefoner med små irriterende og dårlige løsninger som ødelegger basic funksjoner som ringing og SMS.

Like sant som at iPhone har revolusjonert mobilbransjen for både forbrukere, businesbrukere og oss forhandlere, har det gjort hele bransjen énsporet og fargeløs. Det har vært noen kjedelige år siden sommeren 2007, da Steve Jobs første gang dro opp en sexy, tykk iPhone “1G” fra dongerybuksene. Alle — ALLE — har prøvd å kopiere produktet deres og komme opp på samme nivå, med varierende grad av suksess. Jobs hadde nesten rett da han sa at iPhone var en telefon som lå fem år foran konkurrentene. Nå, tre år senere, begynner det å ligne noe fra de andre. Resultatet er at vi har femten telefoner som prøver å være iPhone, men som ikke klarer det — på godt og vondt. Møkk kjedelig er det.

Den største forskjellen fra da jeg startet i mobilbransjen for 5-6 år siden, er at vi selger operativsystemer — menysystemer, om du vil — ikke telefonmerker. Vi selger ikke Sony Ericsson, vi selger en telefon med Googles operativsystem. Jeg er lei Android og jeg er lei iOS (operativsystemet på iPhone). Begge er fantastiske operativsystemer, ubestridt de beste på markedet. Men de gjør alle telefoner helt like. Det er verken en jobb eller respektert å kunne telefoner ut og inn lenger — mannen i gata kan det nå.

En iPhone fra 2007 er prikk lik
iPhone 3G fra 2008 som er den eldre tvillingbroren til
iPhone 3GS fra 2009 som har født den prikk like sønnen
iPhone 4 i 2010.

Om du velger Sony Ericsson X10 eller
HTC Desire eller
Samsung Galaxy S eller
Google Nexus One eller
Motorola Droid har ingenting å si lenger. Det er samme telefonen med minimale forskjeller i hardware og software.

De som kjenner meg vet at jeg bytter telefoner ofte, gjerne en gang i måneden. Jeg liker å teste alt som kommer, og jeg elsker å “kunne” dem i etterkant. Det er på mange måter mobilnyhetene som driver meg i arbeidet, vel så mye som det å selge telefoner til kunder. Jeg liker å kunne telefoner og på den måten kunne gi support til alle som henvender seg. Av den enkle grunnen liker jeg ikke Blackberry: jeg har ikke hatt muligheten til å lære meg hvordan den fungerer, og derfor skyr jeg den som pesten. Jeg liker å lære, kunne og så løse problemene som kommer. DET er dritgøy.

Men hva nå? Jeg trenger ikke å “lære” de nye telefonene. Jeg kan forklare hvor på din HTC-telefon du kan justere tiden det tar før mobilen din slår over på mobilsvar ved å se hvor jeg gjør det på Sony Ericsson-telefonen min. Det er jo de samme menyene. Det er ekstremt frustrerende når alt blir brukervennlig og likt og strømlinjeformet.

Apple: slutt å ødelegge morroa. Og gi oss for guds skyld ut telefoner slik at de som faktisk er villige til å BETALE for produktet deres, får den før vi synger om låven og nissen og julegrøt.

(PS: Det er noen lysglimt. Microsoft kommer med et ekstremt spennende operativsystem i løpet av året, Nokia har tenkt å grave seg opp fra det gigantiske hullet de har havnet i med nye, spennende modeller og et nyoppusset menysystem — og Motorola har gått fra å være kopimaskin til nyskapende trendfabrikk på mobilfronten. Men alt dette er ikke annet enn nødvendig fra de tre produsentene som har gått på “hue og rævva” ut av mobilbransjen fordi de ikke fulgte med i timen. Dog — VELDIG spennende.)

Postet i: Aktuelt, Tanker, Teknologi

Tagger: Bilder, ferie, fjelltur, Hove, jobb, natur, sommer, sommeren 2010, utflukt, venner

Fornøyd

BACK TO SCHOOL
Om kun kort tid er sommeren over for min del. Sommerferien i alle fall. Mandag morgen bærer det tilbake til Hillevåg og jobb, og jeg gleder meg som vanlig som et lite barn med å komme i gang igjen. Tradisjonen tro regner jeg med at det er mye å ta tak i og rydde opp i, som det vel er for de fleste etter å ha vært borte fra arbeidsplassen en stund. Det gjør ingenting for meg, det skal bli herlig.

For første gang på et par år, har jeg ikke vært utenfor Kongeriket Norges grenser denne sommeren. Hvis jeg ser bort i fra en (unormalt) lite farget hud, har det vært helt etter min smak.

UTFLUKTER
Jeg liker meg som kjent i Norge og i de norske heiene, og også i år har vi kommet oss opp på fjellet ved flere anledninger. Det har blitt dagstur til Månafossen med den “gamle brynegjengen” (bildealbum med “fortellende bildetekst” på Facebook* / blogg), en hytte-til-hytte-tur forrige helg med ni familiemedlemmer (that would be: søster med samboer, bror, kjæreste og søskenbarn med kjærester), og i dag på Preikestolen med gasellen Jani, fjellgeita Torjus, Hannu, Karoline, Marthe og undertegnede, musa. I tillegg til å nyte naturen har jeg for første gang vært på festival, noe som ga mersmak så det holder. Turen gikk til Hove (bildealbum på Facebook*) med store deler av brynegjengen — til og med Torjus tok turen for en kveld, hvor han ikke gjorde stort annet enn å forstue et håndledd og brekke det andre. Suksess, alt sammen!

På Preikestolen er du forresten sjeldent alene:

…noe som selvsagt er veldig irriterende for oss fjellfolk som bare vil nyte naturen, være oss selv og ikke gjøre for mye ut av oss:

HJEMVENDTE STUDENTER
Sommeren 2010 ble sommeren hvor mange av mine skoleflinke venner har kommet hjem til Bryne i flere uker fra deres studiesteder i inn- og utland. Mye av sommeren har derfor gått med til aktiveteter og festligheter med bla.a Torjus, Martin, Yves, Heidi, Vegard og Olav — i tillegg til en hel gjeng med godtfolk på den årlige festen (som er et av årets høydepunkter) hos Victoria (bildealbum på Facebook*). Det har vært helt konge å ha nesten hele gjengen hjemme på Bryne, i tillegg til de faste “sliterne” Ådne, Jani og Hansi (sistnevnte forlater oss nå til fordel for det glade sørland. So long sucker!)

Deler av Brynegjengen foran Månafossen, tidligere i sommer:

JAJA
Men nå er det hele altså over for denne gang. Hverdagen venter, og det er som vanlig både vemodig og godt på samme tid. Jeg gjør obs på at jeg fortsatt er klar for sommerlige aktiviteter som volleyball på ungdomsskolen, fotball i bingen og film til langt på natt — og jeg benytter samtidig muligheten til å takke alle som har bidratt til at sommeren min ble en for de gode historiebøkene.

La høsten komme!

* Alle mine bildealbum på Facebook er tilgjengelige uten innlogging.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Mer om “Exxon Valdez oil spill” (Wikipedia, engelsk).

Tagger: alderdom, eldre, familie, morfar, sykdom

Når eldre blir eldre

Jeg har akkurat kommet hjem fra et besøk hos morfar, som for en stund siden fikk innkvarteres på et bo- og rehabiliteringssenter på Ålgård — for en stund, i alle fall. Det er rart å gå opp og inn i en steril bygning og se morfar i dagstuen, der han rolig sover sittende med hodet på skakk i en av mange grønne stoler med eldre mennesker i. I mitt hode hører han ikke hjemme blant alle de eldre som trenger pleie og hjelp til det meste.

I mitt hode er morfar morsom, han er interessert i bøker og samleobjekter, han forteller om gamledager og viser frem gamle radioer og forklarer hvordan de fungerer med gnist og stort engasjement over at noen vil høre på. Han behersker datamaskiner og sender e-post til sine venner i Afrika. Han løser påskenøtter sammen med mormor — eller ikke sammen med henne: de deler stuen i to med hver sine leksikon, og bytter på å få bruke Google. De snakker ikke sammen og løser ikke hverandres nøtter. Mormor og morfar er på sitt beste når Aftenbladet kommer med disse quiz-lignende oppgavene, og de sitter i hver sin godstol så langt fra hverandre i stuen som mulig. Det er et av de beste minnene jeg har.

Morfar snakker ikke så mye lenger, og det er veldig tydelig at det frustrerer han. Det er selvsagt frustrerende for mormor, barn og barnebarn også, men ingen lider mer på grunn av det enn han selv. Han gir av og til korte svar på konkrete, tydelig spørsmål, men det er langt i fra alltid. Dialoger blir monologer hvor morfar sitter som om han leter etter ord, men ikke finner dem eller evner å uttale dem. Det er trist og rart og spennende — for fire år siden feiret vi 80-årsdagen hans på Mån over Månafossen, og han gikk fra parkeringsplassen og hele veien opp for egen maskin. Mye har skjedd siden den gang.

Heldigvis har morfar fått beholde det lunet smilet sitt. Det lune smilet som kom frem da vi laget en provisorisk dusj i hagen deres på Austrått for ti år siden, slik han smiler når mormor holder rundt han, og det han glimtet til med da to av de flotte jentene han er morfar til ville bli tatt bilde av på hver sin side av han en julaften for et par år siden. Det smilet er der enda — f.eks. når jeg har gitt han en klem for å si hade, og han holder meg igjen med hånda som bare har tre hele fingre og beveger de to stubbfingrene i håndflaten min, slik han alltid gjorde når vi var små. Det lune smilet er der enda. Sjeldnere enn før kanskje, men i dag kom det mer enn ofte nok.

Alderdommen er rar. Morfar er fortsatt morfar.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

jul

Tagger: Coldova, dokumentar, exxon, exxon valdez, exxonmobil, miljø, naturkatastrofe, næringslivet, oljeindustrien, oljeutslipp, politikk, samfunn, Tanker, USA

Latterlig samfunn, inkl. mva. & meg

Jeg er i en dokumentar-transe for tida. Det er en sjelstilstand jeg besøker med ganske jevne mellomrom, men sjelden så intensivt som nå. Grunnen til at jeg ser flere dokumentarer om dagen, er at jeg har kommet inn på et området som tydeligvis interesserer meg. Dokumentarene jeg ser nå er utelukkende relatert til politikk, samfunn og miljø. Dette er viktige tema, og de er ofte bedre gjengitt enn de typiske “TV2- og TV Norge-dokumentarene”. Det er ingen filmtrailer-stemmer som kommenterer historiene, ingen grining fra opprørte mennesker i håpløse situasjoner. Men det er likevel noen sinnsykt engasjerende historier.

Den siste dokumentaren jeg så i kveld heter “Arven etter Exxon Valdez” (NRK Nett-TV). Det er en historie om arven og konsekvensene etter at Exxons supertanker, “Exxon Valdez”, grunnstøtte utenfor kysten av Alaska i 1989. Mellom 40 og 130 millioner liter olje lakk ut, noe som gjorde denne ulykken til den største i amerikansk farvann (inntil i år, vel å merke).

Selv om utslippet er “lite” på verdensbasis — rundt omkring det 50. største i historien (skremmende!) — gjorde det enorme skader på miljøet rundt, og ikke minst på kystbyer som Cordova. Selv om ExxonMobil (eller Exxon, som det het da dette skjedde) mente de var ferdige med oppryddningsarbeidet allerede etter noen år, er det fortsatt enorme spor etter ulykken, både i miljøet og i kystsamfunnet. Nesten ingen av fiskerne overlevde krisen økonomisk, mange tok selvmord, og selv nå — 21 år etter grunnstøttingen, finnes det ikke sild i området, og langt i fra like mye laks som det var før ulykken. Dette var de to største (og praktisk talt eneste) næringene som sysselsatte mennesker i byen Cordova.

Det er mange skandaler i denne sagaen, men ingen er så ille som rettsprosessen og erstatningsbeløpet Exxon ble pålagt å betale. Saken ble anket og startet på ny helt til det hadde gått 19 år etter ulykken. Det opprinnelige erstatningsbeløpet fra tidlig på 90-tallet var på 5 milliarder dollar. For hvert år Exxon klarte å utsette betalingen av disse pengene, tjente de 296 millioner dollar i renteinntekter. Og ikke nok med det: i 2008 kom den endelige, latterlige erstatningssummen som Exxon måtte ut med, bestemt av Høyesterett. 507 millioner dollar, 1/10 av det opprinnelige kravet. Dette tilsvarte fire dager av Exxons nettofortjeneste i 2008.

Man kan bli depressiv av mindre.

- – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – -

Likevel må jeg trå varsomt når jeg prøver å hoppe høyt.

For det som kanskje skremmer meg aller mest med å se dokumentarer, er ikke alle de syke sidene av verden jeg får innsyn i. Det er den midlertidige, impulsive og plutselige reaksjonen jeg svarer med som er faretruende og skummel. Jeg blir opprørt, forbannet, irritert, sint, forbauset og drit sur — i akkurat én dag, kanskje to. Og så gir det seg.

Jeg sitter igjen med litt kunnskap på smale felt, men det er også det eneste. Engasjementet, sinnet og lysten til å gjøre noe med all elendigheten er forsvunnet som silden i Cordova, bare på noen få dager. Silden brukte forresten 10-12 år på å glemme det samme oljeutslippet — og de glemte den fordi de døde hen på grunn av den.

Man kan bli depressiv av mindre.

Postet i: Aktuelt, Tanker

jul

Tagger: innflyttingsprosedyrer, leilighet, leiligheten, sofa

Kladd: Pål emigrerer #1: Sofa

Red. anm.: Dette er starten på et blogginnlegg som jeg begynte på 11. januar 2009, idét Hanne Mari og jeg var på vei inn i ny leilighet. Hvorfor jeg ikke har fullført og publisert dette, er fremdeles en gåte — men jeg har en lei tendens til å begynne på ting uten å fullføre. At denne “leksjonen” nå ser dagens lys er en kombinasjon av at jeg roter i gammelt stoff i kladdmappen på bloggen, og at jeg likte det jeg skrev for godt over ett år siden. Uansett — til glede for nye og gamle lesere, here it comes:

Velkommen til første del av serien “Pål emigrerer”, en serie med foreløpig ukjent lengde og omfang.

Utflytting er et arbeid og en kunst. Noen må snart klare å gjøre seg skittent rike på å gjøre denne jobben for alle oss mennesker som ikke ser gleden i alt stresset — en type “weddingplanner”, bare med litt andre arbeidsoppgaver. Heldigvis har jeg Hanne Mari, som utfyller meg usannsynlig bra på dette punktet — men ikke alle har henne. Faktisk er det bare meg, så vidt meg bekjent.

Dagens innlegg (eller leksjon om du vil, du unge lovende leser) vil omhandle møbelkjøp, eller nærmere spesifikt hele prosessen rundt det å velge seg og kjøpe en sofa — foreløpig ekskludert den avsluttende logistikkmøljen hvor man frakter og presser kadaveret av et møbel inn den trange døra til leiligheten. Før den avsluttende delen er unnagjort må jeg innrømme at sofakjøp er en innertier. Sofakjøp overpresterer. Sofakjøp er langt mer enn hva man kan forvente — og enda litt til.

Fredag kl 04:00 PM hadde Hanne Mari og undertegnede avtalt et stevnemøte. Stevnemøtets formål var utelukkende å få en sofa i hus, og det uten å bruke alt for mye penger. “Mye penger” er som så mye annet et svært relativt begrep, og i dette tilfellet var den ukjente x satt til “en del tusen, men ikke 20″. Etter ha undersøkt litt på forhånd (fun fact: du kan laste ned brosjyrene som du kastet i søppelkorgen ned fra de respektive forhandlernes nettsider), fant vi ut at Bohus ble første besøkssted…

…Og så står det ikke mer. Too bad.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

jun

Tagger: forsikring, gods, kamera, reiseforsikring, utstyr

Forsikringsvilkår-fail

Jeg forstår meg ikke på vilkårene i reiseforsikringen min. Det er greit at den gjelder i hele verden, at den dekker eiendeler for opptil 30.000 kroner og plutselig tap eller skade av “reisegods”. Alt godt så langt. Men så kommer tilleggsinformasjonen.

Det begynner greit nok…

- Foto-/videoutstyr begrenses til erstatning på inntil 15.000 kroner

…det kan jeg leve med. Alt utstyret mitt var verdt ca. 15.000 ved kjøpstidspunkt, så det er helt kurrant for min del. Men det er først når jeg scroller videre i det 23 sider lange dokumentet at det blir spennende. Der står det klart og tydelig at kamera/linse/blits ikke kan ha lidd en hvilken som helst død. For at døden skal være verdt noe hos Terra, må minst én av følgende omstendigheter være oppfyllt. Here we go…

Ved plutselig tap/skade, dekkes:
1) Rettstridig skadeverk på mine eiendeler av en annen person
2) Naturskade (og ikke som i “eiendeler ødelagt i naturen”, neineinei). Med naturskade menes skade som direkte skyldes naturulykke som skred, storm, stormflo, jordskjelv eller vulkanutbrudd.

Som om jeg noen gang kommer levende fra noe sånt og i tillegg har lyst til å fotografere den grusomme verdenen som nesten drepte meg. Videre:

3) Trafikkuhell
4) Brann, nedsoting, direkte lynnedslag og eksplosjon. Med brann menes ild som er kommet løs.

Jeg er spesielt begeistret over den siste presiseringen over hva brann er for noe. Greit å vite. Uansett, sist men ikke minst:

5) Inntrengning av vann eller væske i bygning.

Det hele er veldig rart. Og hvis man leter litt godt og scroller litt frem og tilbake, finner man motstridende ting som at:

Forsikringen dekker: “Personlige eiendeler som sikrede fører med seg for sitt personlige bruk under reise og opphold.”
Forsikringen dekker ikke: “Skade som skyldes gjenstandens vanlige bruk.”

Gir dette mening for noen av dere? Det er jo helt umulig å sette seg inn i noe som er så motstridende, komplisert og fullt av avvik fra det opprinnelig dekningsområdet. Hjelp, anyone…

Postet i: Tanker, Teknologi

jun

Tagger: bil, biltur, Caterham, Caterham Super 7, hunnedalen, norsk natur, roadtrip, Super 7, Super Seven, utflukt

Fjellet – as it should be?

Helt inntil forrige lørdag formiddag hadde jeg et klokkeklart bilde av hvordan norske dalfører og majestetiske fjellsider helst skal innhaleres og oppleves. Lørdag ettermiddag var en femten år lang karriere innen naturopplevelser til fots totalt overskygget av et miljøsvin av et fremkomstmiddel, som — etter en fem timer lang opplevelsesferd, beviste at naturen kan oppleves i full panorama fra helt andre gummisåler enn de som sitter på to slitte fjellstøvler.

Den ikoniske sportsbilen Caterham Super 7 rev sjelen min i to, psykisk og flere ganger fysisk, og satt mange av mine dypeste verdier på prøve. Denne lørdagen var det trange skinnsetet rett over den massive eksospotten Hunnedalens svar på slottsbalkong, 17. mai; det beste stedet man kan sitte for å nyte Guds overdådige skaperverk. Det til tross for at Super 7 på ingen måter kan være en kreasjon sjefen der oppe er særlig begeistret over — til det er den for farlig, for brutal og så altfor, altfor skitten.

Bak spakene, og med over 250 villige hestekrefter til rådighet, satt den lange mannen med krøllene, spydspissen i Orre ILs beste tropp, yngstemann Untarhaug selv. Vi skulle egentlig bare ha oss en BigBite-frokost denne lørdagen, men turen gikk raskt sørover til Vigrestad før den fortsatte på de eviglange svingene innover i landet, retning Vest Agder og Sirdal. Turen opp gikk som en lek — veiene glinste i solskinnet, vi representerte stort sett det eneste som var av trafikk, og temperaturen var upåklagelig. Veien som flettet seg oppover dalene i en salig blanding av skarpe svinger og utstrakte, oversiktelige strekk var ikke annet enn optimal. Disse veiene var skapt for denne bilen, og vi brukte dem for alt de var verdt.

Vel oppe i Sirdal, fulle av adrenalin og tåkete av støyen fra motoren, stoppte vi på bensinstasjonen for å strekke på beina. Vi kunne konstatere at bilen hadde brukt 20-30 liter drivstoff så langt den dagen, og vi kom frem til at det er en del. Etter å ha kjørt videre til Fjellbutikken, konsumert to boller og slått lens i en lynghaug, vendte vi nesen hjemover. For maksimal kjøreglede la vi bilturen om Tonstad, men dessverre — og akkurat som forrige gang jeg kjørte i dette strøket, bestemte Onkel Politi seg for å ta samme rute. De bidro bokstavelig talt som en liten festbrems der de lå rett foran oss hele veien, men det var non-the-less en fantastisk tur hjem igjen også.

Denne lørdagen skadet meg. Jeg må komme meg opp på fjellet til fots igjen veldig snart hvis jeg i det hele tatt skal klare å holde på bildet av meg selv som en fjellvandrer. For øyeblikket har bilsetet som et hjelpemiddel for å beskue naturen skremmende nok tatt teten, og det med god grunn. Det var rett og slett awesome!

Caterham Super 7: “Liker”

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

mai

Tagger: fjelltur, Ingar Stene, natur, Norge, Stavanger Turistforening, STF, Tomannsbu, Torgeir Garpestad, utflukt

Tre glade vandrere

En sti kaver seg opp en steinrøys og ender opp som en lang, flat tone som spenner over et terreng dekket av fjell så flatt som sørlandets vakreste svaberg, akkompagnert av klukkende elver og bekkers hymne i sin endeløse ferd mot et lavere område, trukket av tyngdekraften. I dette landskapet la vi, tre glade vandrere, ut på vår ferd fredag kveld. Det var en impulstur hvor målet var ekte natur, hytteliv, bål og noen døgn i gode venners lag.

Torgeir, Ingar og undertegnede kom frem til Tomannsbu rett over midnatt natt til lørdag. Da hadde vi brukt litt under tre timer på turen fra Hunnedalen, hvorav den siste timen ble den mest utfordrende. Det ble fort mørkt og ganske vått, men til gjengjeld overpresterte både temperaturen og de tre turgåernes humør. Sistnevnte kunne til en hver tid blitt forvekslet med en lett narkotikarus, der vi gikk og sang, smilte og fortalte røverhistorier med tilgjorte stemmer og karakterer. Det var ikke narkotikarus. Det var rusen man får av å høre fuglekvitter, trø i myk gjørme, gå med tursekk, drikke fjellvann og se på fjelltopper.

Etter å ha sovet i ti timer på Tomannsbu, lå det an til en ny dag med hardt arbeid. Vi gikk ned til vannkanten og pusset de møkkete fjellskoene, solte oss og pumpet sigarillos. Temperaturen overpresterte fortsatt, og kvikksølvet stoppet rett under romertallet for 20. Ingar skylte hodet i elven. Jeg pleide et gnagsår med whisky, alt for små gnagsårplaster og lett pirking i løs hud. Torgeir brukte mest sannsynlig tiden på å tørke den eminente turbuksa hans, en klassisk olabukse med enorm oppsugingsevne og minimal tøyelighet — perfekt til turer så tidlig i sesongen. Etter en stund gikk vi inn i hytta igjen.

Turen vi hadde planlagt videre gikk opprinnelig til turisthytta Støle, men etter nøye vurdering av turfølgets psykiske og fysiske form og vilje, bestemte vi oss heller for å kjøpe ved fra hytta og gå en halvtime inn i terrenget for å slå leir. Vi fant oss en liten øy, eller en odde, eller bare en del av landskapet som var adskilt fra resten av to små bekker, og begynte å rekognosere. Øya/odden/landskapet ble døpt Oddland, og eies nå offisielt av de tre turgåerne i fellesskap. Vi fant steiner til bålet og flere døde trær (og kanskje ett levende, beklagelser og kondolasjoner sendes moder jord,) og startet arbeidet med å lage en gapahuk til å sove under når natten en gang ville melde sin ankomst.

Ettermiddagen gikk med til finpussing i campen, folketonesynging, innsamling av ved, nye historier og dialoger fortalt med tilgjorte stemmer, nasjonalistiske utsagn om miljøet rundt oss og matlaging på bål. Både whiskyen og natten meldte tradisjonen tro sin ankomst, og i tillegg kom det av alle ting noe regn. Regn var ikke med i planen, og gapahuken var i liten grad bygget for slike påkjenninger (spesielt ikke med tanke på at vinden i tillegg hadde snudd siden vi bygde den). Mitt på natten fryktet vi at hele vårt stolte byggverk skulle gå ad undas, men det gikk heldigvis godt med både oss og kunstverket av en gapahuk. Det var bånnsolid, rett og slett stabilt.

Alle sov noen timer og våknet friske og raske til hjemturen dagen derpå. Alle uten om Ingar med et vondt kne, Torgeir med hodeverk og jeg med gnagsår og svake ankler som hadde sett bedre ut på en fem-åring. Men vi kom oss ned, tross alt, og alle var enige om at det hadde vært en glimrende tur.

Internhumor som ble dyrket på turen er så langt det er mulig fjernet fra dette innlegget.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

apr

Tagger: bil, Bryne, Hverdagslig, idioter, Jærbu, jæren, Meierigata, trafikk

Hverdagshistorie: “To jævla meter!”

Krysset ved Posten/Torgsenteret, Meierigata, Bryne sentrum.
16. april 2010 ca. klokka 17:00

Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.

Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.

Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.

Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.

Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…

Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.

(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)

Postet i: Aktuelt, Bilder, Hverdagslig, Tanker

mar

Tagger: bøter, fartsbot, forenklet forelegg, Helleland, humor, lovens lange arm, politi, politiet, UP, utflukt, utrykningspoliti

Forenklet forelegg

Helt siden jeg fikk lappen for ganske nøyaktig fire år siden, har jeg hevdet til politistudent og bror Eirik — og alle andre for den saks skyld — at jeg ikke tenker så mye på om politiet står langs veiene, fordi, quote: “jeg ser politiet før politiet ser meg”. Og selvsagt fordi jeg stort sett forholder meg til gjeldende fartsgrenser. Etter en litt uoppmerksom hendelse rett etter Helleland og Ben’s Café i går, må jeg innrømme at jeg har tatt meg litt vann over hodet. Likevel: Jeg står fortsatt på at jeg ser politiet med falkeblikket mitt hvis jeg vil det, og at gårdagens hendelse bare skylles et utilregnelig gjerningsøyeblikk, for å bøye en litt oppbrukt klisjé.

Først og fremst — jeg skryter ikke over å ha kjørt for fort, og jeg kjører generelt relativt forsvarlig i trafikken. Tro meg den som vil, nå er det i alle fall nevnt.

Møtet med utrykningspolitiet skjedde på vei hjem fra en herlig hyttetur på Tonstad. Jeg hadde akkurat handlet meg en 160 grams hamburger og en cola på Shell 7-Eleven, og makker Martin i passasjersetet gomlet på en rykende fersk Calzone.

Etter å ha gasset opp for å komme i “marsjfart” ut fra Shellen, med et godt tak rundt hamburgeren med venstrehånda, viste det seg at min oppfatning av lovlig marsjfart på strekningen nok lå et godt stykke over det myndighetene og Onkel Politi var blitt enige om i forkant. Som kjent er det sistnevnte instanser som har fasiten i slike situasjoner, og jeg ble vinket inn til siden av en mann med en Star Wars-lignende lightsaber, cirka ett hamburgerbit etter svingene nord for Helleland. Jeg manglet et nærlys og kjente hjertet banke litt smånervøst for det.

Mannen som kom bort til meg brydde seg minimalt om oppbrukte lyspærer.

“- God ettermiddag.”
“- Heihei!” sa jeg, mens blikket mitt gikk opp og ned, fra politimannens øyne (det er høflighet å se på myndige personer når de snakker til deg) og skjemaet han holdt i hånden, med tittelen “Forenklet forelegg”.
“- Det viser seg at det har gått litt fort, og du skal få en liten bot av meg.”
Litt fort betyr aldri litt fort, og liten bot betyr aldri liten bot, tenkte jeg. Jeg spant videre på det i hodet og fortsatte dialogen:
“- Da kan jeg ikke annet enn å beklage. Kan jeg spørre hva fartsgrensen er på denne strekningen?”
“- 60. Og du har kjørt forbi to 60-skilt.” svarte den uniformerte mannen momentant, dog med en overraskende høflig og vennlig tone. “- Men jeg har ikke fått den nøyaktige målingen enda, så du må bare spise hamburgeren din.”
Når en politimann sier at du skal spise hamburger, så spiser du hamburger.

Politimannen stilte seg bak bilen og noterte flittig på skjemaet. I mellomtiden innrømte jeg både for meg selv og for Martin at jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvor fort det hadde gått, men at det fort kunne ha gått godt over 80 km/t, tatt i betraktning at jeg må ha regnet med at dét var fartsgrensen. Vi ble enige om at det ikke kunne ha gått ekstremt fort, selv om jeg satt med følelsen av at strekningen Tonstad – Helleland kunne ha gjort meg litt fartsblind. Herligere veier for en kjøreglad ungkalv skal du tross alt lete en god stund etter.

Politimannen kom tilbake til vinduet samtidig som mobilen min ringte. Jeg skrudde den på lydløs, trodde jeg, men jeg må ha bommet, for Hanne Mari fikk med seg hele den følgende dialogen.

Mens representanten fra UP forklarte meg rolig og kontrollert hvordan prikker fungerer, hva et forenklet forelegg er, hvilke rettigheter jeg hadde og hvilken fart jeg ble målt i, flakket fortsatt blikket mitt mellom mann og skjema. Forgjeves så jeg etter beløpet på den klissvåte papirlappen, men det trengtes ikke, for politimannen var endelig ferdig med prosedyrene og kunne røpe hva utskeielsen hadde kostet meg. Jeg signerte, beklaget meg igjen, smilte og svingte ut med en følelse av at hele situasjonen var ganske ryddig og ordentlig, alt tatt i betraktning.

Så løftet jeg opp bluetooth-handsfree’en til øret, som jeg pleier når jeg kjører, og i andre enden får jeg servert:

“KÆ FILLEN!?! He du fått SEKS TUSEN FEM HUNDRE i bot?!”

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

mar

Tagger: geit, hyttetur, Sirdal, ski, snowboard, utflukt, vinter

Stemningsrapport, late march ’10

Det er på tide å blåse liv i en gammel flamme. Denne bloggen har de siste ukene (for ikke å telle på måneder) vært like aktiv som de fleste andre norske blogger, og det er strengt tatt ikke positivt i det hele tatt. Jeg tar selvkritikk på det groveste overfor alle trofaste besøkende som annenhver dag sjekker innom for å fylle deres dyrebare minutter med enkel lesning — og takker med en gigantisk ydmykhet for at dere fortsatt henger med. So — lets get on with it!

28. februar skrev jeg om overskuddsprosjektene i hverdagen, og hvordan de må vike når tiden går fort, overskuddet er minimalt og dagene stort sett bare ruller på ferdiglagte skinner. De siste ukene har vært nye beviser på nettopp dette. Men jeg er på mange måter back on track, eller off track, der jeg liker å være. Slik føles det i alle fall akkurat nå, så får vi se hvor lenge det varer.

I helgen besøkte jeg for tredje gang på ett år familien Underhaugs hytte i Sirdal. Turer opp dit pleier å være en sikker vinner — og jammen ble det slik denne gangen også. For tredje gang var det også et nytt reisefølge, denne gangen stort sett bare Hå-buer og en skapning fra Orre — det gikk godt, tross alt. Det var selvsagt trist at vi ikke fikk gått Sesilåmi, som ble avlyst på grunn av vind (les: overvann og lite snø og mange plussgrader og elendighet), men vi klarte å kose oss uansett. Til de av dere som ikke forstår sarkasmen min — noe som er forståelig når jeg ikke har vist meg på skrivefronten i én og én halv evighet — vi reiste ikke opp for Sesilåmi.

(Siden jeg på usedvanlig vis klarte å glemme fotoapparatet hjemme, har jeg brukt en nederlandsk bondegeit som illustrasjonsfoto. Fin den.)

Vi reiste opp for badstu, sosialt samvær og en tur i trekket. Alle disse kriteriene ble oppfylt, og stemningen var upåklagelig fra fredag, gjennom lørdagen og ut søndagen. Ådne avsluttet helgen med det som må være en ny rekord i reisetid fra Sirdal til Bryne på en tett trafikkert søndag. Av hensyn til sjåføren nevner jeg ikke faktisk kjøretid, men bemerker at den var usannsynlig kort.

Vel hjemme igjen har jeg i kveld vært hos mor, far og Eirik for å planlegge en Israelstur en gang i fremtiden. De av dere som har kjent meg en stund vet at vi fire bodde i Jerusalem i ett par måneder på mine yngre dager, og jeg har lengtet tilbake siden den gang. Nå ser det ut til at det kan bli en familietur i 2011 — det ser jeg veeeldig frem til, og jeg håper virkelig vi får det til å klaffe.

Det var det. Stemningsrapporten avsluttes med håp om en eskalerende aktivitet her på bruket de neste ukene. Takk for besøket og velkommen igjen!

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, PC/Mac, Tanker

mar

Tagger: Bjørn Einar Romøren, Holmenkollen, hopp, Ingebrigt Steen Jensen, Kollen, kupp, media, mediaoppstyr, tjuvhopp, VG

Mediaskapt galskap, type Kollen

Media har kost seg med Bjørn Einar Romøren de siste døgnene, i anledning hans statskupp tjuvhopp i Kollen tidligere i uken. Igjen sitter en gråkvalt hopputøver og tror han er hatet av alle, mens sannheten er at flertallet antagelig “gir balla”. Faktum er heldigvis at det er media som later som at alle bryr seg om testhoppet, og at ale derfor hater han. “Kuppet i Kollen” har blitt dratt så til de grader ut av proporsjoner at jeg ikke har noe annet valg enn å tro at det er FRP som står bak hele mediestormen.

Det er mange ting som skuffer meg med denne saken. Espen Bredesen som uttalte at man bare kunne “drite i hopprennet” etter at “kuppet til Romøren” ble kjent. Marit Bjørgen og en rekke andre kvinnelige sportsikoner støttet Anette Sagen og insinuerte ett eller annet relatert til kjønnsdiskriminering. Faren til Sagen måtte si noe (om “drittsekker” og sånt). Fabian Stang og Oslo kommune var skuffet over Bjørn Einar. I kveld ble det holdt en pressekonferanse der det ble klart at han nå blir utestengt fra de to neste rennene i Lahti. Hva er alt dette for noe dritt?

Etter å ha lest ti-femten artikler på VG.no og scrollet helt ned til bunn i alle disse, kan du finne ut at Romøren var én av 12 testhoppere dagen før den offisielle åpningsdagen. Forståelig nok har denne detaljen blitt skånet fra de fleste artiklene og overskriftene som er skrevet om denne ikke-saken, da det ikke passer så godt med resten av historien VG prøver å formidle.

Den eneste som har stått med begge beina plantet på bakken og tenkt logisk mens han har uttalt seg i denne saken, er Ingebrigt Steen Jensen. Han tørr å snakke om “medieskapt galskap” — i tillegg til at han så vakkert uttaler: “Jeg reagerer på at hele idrettsnorge tar avstand fra både Kollenhopp og Romøren, og jeg opplever at man går til et enormt angrep på noe som ikke er veldig kritikkverdig.”

Jeg har alltid likt Steen Jensen. Og jeg har ingenting i mot Bjørn Einar Romøren. Now STFU.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Kommentarer, Tanker

feb

Tagger: Bloggrelatert, Hverdagslig, overskudd, Tanker

Overskuddsprosjektene må vike

I det siste har jeg tydelig fått se hvilke av de aktivitetene jeg bedriver som er rene overskuddsprosjekt, og hva som ikke er det. De siste ukene har nettaktiviteter som blogging og drøsing med venner på nett blitt sterkt nedprioritert — først og fremst på grunn av mangel på overskudd. Jeg har hatt nok av tid — jeg har tross alt sett noen timer OL hver dag — men det har vært godt å ligge på sofaen å småsove uten å måtte forholde seg til noen andre enn de som er rundt meg der jeg er — og i Vancouver.

I perioder hvor dagene går fort og tiden “ikke helt strekker til”, er jeg glad for at jeg ikke har for mange forpliktelser, og at jeg liker de jeg har. Jeg husker tilbake til da jeg var en ung dagdrømmer uten jobb og særlig erfaring. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kunne jobbe hvor som helst med hva som helst så lenge betalingen var god. Selv om jeg foreløpig ikke har noen utdanning, og sånn sett er “ulært”, har jeg i alle fall karret til meg noe lærdom – jeg er helt nødt til å like arbeidsplassene og arbeidsoppgavene mine. Det er alfa og omega når det, som nå, går slag i slag mellom åtte og fire, fem dager i uken.

Jeg har det helt fint — ganske konge faktisk — men jeg merker at overskuddsprosjektene, de som krever en ekstra frivillig innsats av meg, har ligget ganske døde de siste ukene. Derfor kjennes det herlig å sette seg ned nå å kjenne på lysten til å skrive, uten nødvendigvis å ha noe stort å fortelle. Blogging i dette stadiet er mer terapi enn et behov for å uttrykke noe. Det er ingen overordnet plan med teksten, hver setning blir skrevet av seg selv etter korte tenkepauser.

Jeg har tatt meg fri fra jobb i morgen og reiser til Oslo. Det er riktignok i jobbsammenheng, men det er ikke før på tirsdag, og kun et par timer. Før jeg begynte å skrive dette innlegget visste jeg ikke hvor jeg skulle sove eller hva jeg skulle gjøre. Tilfeldigheter, sporadiske avgjørelser og et avslappet forhold til hva som skal skje, det er en plan etter min smak. Nå vet jeg at jeg har overnattingsplass, men ikke noe mer.

Hvis jeg ikke treffer kjentfolk, blir jeg nok sittende på en kafé å skrive innlegg igjen. Hvem vet.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, Tanker

Tagger: Bryne, dans, drama, forestilling, Groovy, jæren, Musikk, revy, sang, Storstova, ungdom, ungeSPOR

Revy/forestilling: Groovy

Jeg har ikke peiling på verken kunst, dans, drama eller sang. Jeg er ingen kulturpersonlighet og har få tidligere referanser. MEN — jeg kan uttale meg om når jeg blir underholdt og når jeg sitter igjen med noe etter å ha hatt en opplevelse innenfor disse kategoriene. “Groovy” er et glimrende show, spillt av en herlig gjeng med engasjert ungdom med mange ekstremt gode kvaliteter og egenskaper på scenen.

Forestillingen begynner med at fire ungdommer klager sin nød over å være de eneste som ikke har noe å gjøre etter skolen på en fredag. De sitter og spiller på iPhonen når de plutselig blir sendt tilbake i tid til hippienes verden, hvor ungdommene lever sitt glade, opprørske liv for å endre fremtidens samfunns verdier og rettigheter. Et flott manus og god regi forteller historien gjennom mye dans og sang, gode skuespillere og fargerike kulisser.

Det er flere moralske poeng i fortellingen — med referanser tilbake til 70- og 80-tallet, men også fra nåtiden, for eksempel ved et effektivt lite spark i baken til “Midtpunktet” og det generelle tilbudet for ungdommen i jærkommunene. Likevel er det gleden av å skape og fremføre noe eget jeg sitter igjen med når scenen fylles med alle de involverte ungdommene på slutten av forestillingen. Gleden, entusiasmen og kvaliteten.

Jeg ble kraftig imponert av skuespillerferdighetene, fortellerevnen, koreografien i de mange dansene og sangen som ble presentert. De to sistnevnte er det mye av — passelig mye, godt fordelt gjennom hele forestillingen som naturlige elementer i historien som formidles. Det er noen stjerner av noen solister og musikere i dette stykket, som etter min mening fortjener turen til Storstova alene — men de havner (bokstavelig talt) i bakgrunnen av et gjennomført bra opplegg foran dem på scenen. Jeg tror det er slik det skal være, selv om jeg ikke har peiling.

Det kommer nok ikke som en overraskelse på dere at jeg anbefaler “Groovy” på det varmeste — mange av dere vil nok til og med se mange kjente fjes på scenen! Showet går hver kveld i Storstova førstkommende helg, og billetter kan bestilles via link fra Unge SPORs hjemmesider.

I tillegg til et fantastisk show, er du med ditt besøk med på å støtte en frivillig organisasjon som har lagt ned enormt mye arbeid i flere måneder. Unge SPOR har blitt lagt merke til i de fire jærkommunene, selv om de såvidt er ute av “oppstartsfasen” — det står det stor respekt av! Jeg anbefaler for øvrig en tur inn på hjemmesiden deres for å lese mer om hva de driver med og hvem de er!

Bildealbum fra forestillingen: Flickr // Facebook

Kom dere på fest!

Postet i: Aktuelt, Bilder, Tanker

Tagger: deling, linker, nettsamfunn, oversharing, Teknologi, Twitter

Fuglekvitter

Slik kan Twitter se ut og brukes. Her representert ved mannen som Bjørnar har quotet meg på.

Den oppmerksomme leser har fått med seg at jeg er å finne på Twitter. Jeg har hatt en relativt rolig markedsføring av mitt engasjement på minibloggtjenesten fordi jeg først og fremst bruker tjenesten (ved hjelp av programmet “Tweetie”) som et publiseringsverktøy. Hver gang jeg kvitrer noe på Twitter, blir dette lagt opp både her på bloggen og min Facebook-profil. Hva er så poenget med tjenesten?

Twitter kan forveksles med en miniversjon av Facebook. Det er å ta voldsomt hardt i — Twitter er en mini (miiiniii) tjeneste som lar deg gjøre én ting på din egen profil: Skrive små beskjeder og “statuser” på maksimalt 140 tegn og dele dem med omverdenen. De som ønsker det kan “følge” deg, og dine beskjeder vil da komme opp på deres Twitter-side (ref: “Newsfeed” på Facebook). Og hva kvitres det om? – Mye svada — det samme som på Facebook — men heldigvis med større mulighet til å kvitre om ting i “kategorier” (gjøres ved hjelp en hashtag – # – før et ord eller tema). I følge en undersøkelse kan kvitringen deles inn i følgende % per tema/kategori:

30% – brukerens nåværende status
27% – private samtaler
10% – linker til blogger og artikler
6% – politikk, sport og aktuelle hendelser
Rest. % – les hele tabellene (i artikkelen “Is Twitter a Mental Vacuum?”) på ReadWriteWeb.com

Det var allmennheten. Personlig bruker jeg Twitter til tre ting:

1) “RSS” for Manshow.no. Hvis jeg skriver innlegg som jeg ønsker å få tilbakemeldinger på eller at folk skal lese, lager jeg gjerne en kort tweet med link til innlegget som publiseres til Facebook og Twitter (og bloggen, men den slettes i disse tilfellene manuelt).
2) En slags “Short Message Service”. Hvis jeg finner artikler, bloggposter, videoer eller annet nettinnhold som jeg ønsker å dele, kan jeg gjøre det i en tweet. I disse tilfellene publiseres beskjeden til Facebook, Twitter og Manshow på en gang. Det siste året har bare to (av mange hundre) statusoppdateringer på Facebook blitt skrevet på nettsamfunnets sider — resten kommer fra Twitter. (Dét er det forøvrig overraskende få som får med seg, uten at det gjør så veldig mye.)
3) Finne interessant innhold på nett. Ca. 10% av alt twitter-snakk består av linker til interessant innhold på nett (eller 10% består av linker, langt i fra alt er interessant). Det er disse 10% jeg benytter meg av — det som ikke består av linker skumleser jeg så vidt gjennom. Det første jeg gjør når jeg setter meg ned foran Macen hver dag er å sjekke siste døgns kvitring. Jeg følger såpass mange freaker at jeg ikke får lest alt, men det er god portal inn til mange finurlige og fine artikler om ting og tang.

Så — bør du komme deg på Twitter? Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis anbefaler det. For de som ser for seg å bruke Twitter slik jeg gjør det i punkt én og to, er det en praktisk tjeneste — det er enkelt å poste statuser kjapt fra PC/Mac/mobiltelefon. Dog — jeg har en mistanke om at de fleste som har et brennende behov for å dele sin nåværende status 24/7 allerede lar seg tilfredsstille av Facebook alene.

Summa summarum er Twitter en glimrende inngangsportal til det store internettet, men baksiden av medaljen er MYE søppel, spam og en viss fare for avhengighet. Nei, jeg anbefaler det faktisk ikke. Ikke til den bruken Twitter egentlig er tenkt for i alle fall.

Mer om Twitter:
- Bjørnar om å gi opp Twitter (bjornartollaksen.no)
- Twitter (Wikipedia)
- Is Twitter a Mental Vacuum? — med statistikker (ReadWriteWeb.com)
- På Manshow.no, Twitter: Taget – Kategori

Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, PC/Mac, Tanker, Teknologi

Tagger: den østlige verden, dokumentar, islam, Karsten Kjær, konflikt, kultur, medmennesker, muslimer, religion, samfunn, vesteuropa

Tanker om kultur- og religionkrasj

Fredag kveld så jeg dokumentaren “En blodig tegneserie”, en film som søker svar på hvorfor de danske karikaturtegningene av profeten Muhammed skapte store internasjonale opprør på høsten i 2005 (og inn i 2006). I én time får vi se den danske regissøren Karsten Kjær besøke og intervjue flere imamer, ledere for internasjonale islamske organisasjoner og vanlige mennesker i land hvor islam er den største religionen. Det er en interessant dokumentar som viser massive kulturforskjeller mellom “den vestlige verden” og “den islamske verden”. Dokumentaren ligger i NRKs nettarkiv (varighet: ca. 50 minutt).

For vestlige europeere er det vanskelig å forstå bakgrunnen for de enorme oppstyrene som oppstod i kjølvannet av Jyllands-Postens offentliggjøring av tolv karikaturtegninger i september 2009. Flere danske ambassader ble antent under enorme demonstrasjoner i Syria og Libanon. I Tyrkia ble en italiensk katolsk prest myrdet. I Afghanistan og Iran var det store opptøyer.

Isolert sett er det ikke rart at vi spør oss hvordan alt dette kan skje på grunn av tolv tegninger av en profet. Mest av alt syns jeg likevel dette er spennende. Hva er det som gjør at mennesker noen hundre mil sør-øst for oss reagerer så voldsomt på noe vi ikke en gang forstår at er støtende? Hvorfor brenner de flaggene og ambassadene våre — hva betyr egentlig det? Er det ekte hat eller impulsive handlinger?

Når jeg ser dokumentaren med Karsten Kjær sammen med flere forskjellige intervjuobjekter, overrasker det meg å se hvor ekte og alvorlig engasjementet til imanene og lederne er når de snakker om karikaturtegningene. De fordømmer publiseringen uten å ha sett avisen eller tegningene — først og fremst fordi det er strenge normer og regler for å avbilde profeten Muhammed, spesielt hos sjiamuslimene (hvor det er forbudt). Kjær viser frem noen av karikaturene til de han intervjuer — noen reagerer med sinne, andre er villige til å diskutere hva som er problemet med dem.

Dokumentaren i sin helhet viser til en viss grad et nyansert bilde av oppstyret, naturlig nok sett med vesteuropeiske øyne. Den har noen spennende poeng som jeg mener er interessante å tenke over — spesielt sitter jeg igjen med en sekvens et stykke ut i dokumentarfilmen. En avis i Midtøsten startet en karikaturkonkurranse hvor temaet var Holocaust, som et svar på Jyllands-Postens karikaturkonkurranse. Redaktøren poengterte at vi (sekulære vesteuropeere) snakker om ytringsfrihetens viktige posisjon i demokratiet, men at en slik konkurranse aldri kunne funnet sted i det vestlige europa uten massive reaksjoner. Det har han rett i — avisens konkurranse ble fordømt av flere europeiske land. Selv om karikaturer av Muhammed vs. karikaturer av Holocaust for oss er veldig lite parallelle og i det hele tatt en ganske søkt sammenligning, viser det noe om hvor dypt dette sitter forankret hos muslimene. Karikaturtegningene er i alle høyeste grad vonde og respektløse i mange menneskers øyne.

Jeg har ingen konklusjon til dette innlegget, men jeg ender opp med å tro at forståelse og respekt for andre kulturer og religioner er viktig. I et internasjonalt samfunn uten kulturelle landegrenser er ytringsfrihetens posisjon et langt mindre problem enn vår interesse og søken etter kunnskap om våre medmennesker.

Ressurser:
- En blodig tegneserie (dokumentar, NRK Nett-TV)
- Islam, Muhammed-karikaturene (Wikipedia)

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: Aftenbladet, artikler, bok, bøker, e-bøker, fremtiden, lesing, linker, Sven Egil Omdal

Medieblikk: “Fremtiden er til leie”

Far og jeg har akkurat diskutert temaet som Sven Egil Omdal (ref: journalist, Aftenbladet) belyste i gårdagens “Medieblikk”. Tittelen er “Fremtiden er til leie”, og artikkelen handler om de fysiske bøkenes fremtid (i kamp momot digitaliseringen). Min far og jeg har litt forskjellige utgangspunkt for en debatt om dette temaet, men vi er likevel enige i at de teknologiske inntoget kan ha både fordeler og ulemper.

De som har kjent meg en stund vil kanskje løfte litt på øyebrynene og lure på hvorfor jeg bryr meg om bøker — en reaksjon på sin plass, for all del. Sannheten er at bøker i e-format appellerer til meg på en måte de fysiske mursteinene aldri har klart. Kanskje en e-bok-leser er det som skal til for å åpne de heftige kjettingene som henger rundt den hjernedelen min som styrer leselysten? Bare fremtiden kan fortelle meg det.

Uansett hvor stor bokinteressen din er, kan fremtiden by på noen spennende løsninger (eller kontroversielle løsninger, hvis du er av den konservative typen). Jeg anbefaler dere uansett Sven Egil Omdals artikkel:

“[...] Det er spådd, blant andre av professor Anne-Britt Gran ved BI, at i løpet av fem år kommer hver femte bok som selges, til å være en elektronisk bok, uten vekt og omslag, uten den tunge gode følelsen av å ha fått noe fysisk for de 349 kronene. 20 prosent er forskjellen mellom liv og død for de fleste bokhandler, klarer de ikke å få tak i også denne omsetningen, blir det takkekort, tegnesaker og kosedyr også i resten av hyllene.

Bokhandlerne kan se seg rundt etter platebutikkene for å få et fysisk inntrykk av hvordan framtiden kan arte seg. [...]“

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: årstider, Bryne, jul, jæren, rogaland, snø, vinter, vær

Fra norrønt: snjór, snær

Det er en opplest og vedtatt sannhet: Hvert år blir rogalendingen tatt på sengen av vinter, glatte veier og begrenset fremkommelighet som slår ned som en bombe over det ellers så fredelige jærlandskapet. “Vinteren kommer like bardust på oss hvert år, gjør den ikke?” spør vi hverandre, og rogalendingene kan bare ett svar: “Jo, jammen gjør den det!”

I dag er den dagen hvor alle som kjører SUV raser ut på veiene som før fordi bilene deres “er skapt for dette føret”, mens vi, som i denne sammenhengen er myke trafikanter i vanlige sedaner med forhjulstrekk, må ta det ytterst forsiktig for ikke å bli meid ned av overivrige førtiåringer i sine VW Tuareg-er og Audi Q7-bulldosere. I nettavisenes kommentarfelt er det om å gjøre å forfatte den beste setningen som inneholder “måking”, “uholdbart”, “Risa” og “de sier vi bor i verdens beste land, men…”. Jærbladet melder om kyr som står i snø til spenene. Vinter, kalles dette.

I går ble det altså plutselig desember her i vest, og denne gangen må det nesten være lov å være litt overrasket. Bryne er dekket av et hvitt slør som ikke har besøkt oss særlig hyppig det siste ti-året, og de få som våger seg ut fra peiskroken ser med en slags skrekkblandet fryd ut over det hele. Det er vakkert, annerledes og mildt sagt litt uvant — fotgjengere går mitt i bilveiene fordi fortauene fungerer som evigvarende steppingmaskiner med kalde føtter til følge, og billistene har egentlig nok med å holde seg på veien i utgangspunktet.

I Sirdal ler de av oss, det er jeg sikker på. Og fra Trøndelag og oppover.

Til tross for anarki på riksveiene og hatmeldinger til Risa (som vel snart må gå ut på dato, ærlig talt), tror jeg det finnes et sted inne i de fleste rogalendingers sinn som klarer å sette pris på at snøen for en gangs skyld ikke forsvinner idet den treffer bakken. Det er noe herlig rått, naturlig og ubeskrivelig nydelig med dette sjeldne vinterfenomenet her på Jæren. Snøen bringer frem julestemning, gamle minner og noen urnorske vikingtakter i meg når den kryper på innsiden av skolissene på det dårlige fottøyet mitt.

Snø!

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: fravær, Hans Erik Heskje, hansi, humor, karma police, omgangssyken, Skype, syk, sykdom

Karma Police

Det er en rar følelse å ha fått omgangssyke og oppleve at alle de som står meg nær ler av meg. Det kan ha noe med mine enorme forventninger til mitt eget immunforsvar å gjøre, som naturlig nok gjør fallhøyden min ganske høy når sykdommen en gang i skuddåret tar over styringen av kroppen min.

Under kan dere se Hansi sin kommentar på Skype når jeg forteller han at jeg er litt slakk i fisken.

(Forklaring: “Myrenga?” er egentlig et spørsmål om jeg vil være med å spille fotball med noen gutter/menn fra nabolaget hans, Myrenga.)

hansi skype

That’s what friends are for. Jeg la vel opp til det selv.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

Tagger: advent, familie, høytid, jul, julestemning, tradisjon, venner

Tilstrebet julestemning

Helt siden jeg sluttet å være liten — når var det igjen? – har jeg hvert år gjort et tappert forsøk på å komme i den litt abstrakte “julestemningen” nå i adventstider. Julestemningen er vanskelig å få tak på — for en “ung voksen” som meg består den foreløpig av faktorer som har formet seg og endret seg forsiktig gjennom hele barndommen, som oftest skapt av foreldre som bevisst og ubevisst har gjort mange av de samme juletingene hver gang kalenderen viser siste side.

Nettopp på grunn av disse usikre julefaktorene, mange av dem aldri tenkt på eller bestemt av hverken meg selv eller mor og far, er julestemningen vanskelig å konstruere eller fremprovisere — kanskje spesielt når man for første gang ikke bor hjemme i høytiden. Far og mor går ikke rundt med bakeforkle fulle av mel som avkommet har laget på skolen, glassbjellene som mor samler på henger ikke i min vinduskarm og den litt utdaterte julestjerna i et lyst tremateriale er ingen steder. Den vante CD-en med Sissel Kykjebø og Oslo Gospel Choir (?) spilles ikke på det triste anlegget i den gamle stua. Lukten av kongerøkelse glimrer med sitt fravær. Snøen… Jaja, den har vel aldri vært noen garantist på disse breddegrader.

Alt dette til tross — etter å ha hørt det far har sagt fra prekestolen i kirken hver julaften de siste ti årene, vet jeg at jeg uansett skal være glad og fornøyd med å faktisk glede meg til julen. Og det er jeg selvsagt — jeg gleder meg alltid til julen! Gleden har heldigvis skiftet fra å ta utgangspunkt i det materialistiske ved julekvelden til den samlende effekten høytiden har — det kommer kanskje som en overraskelse på dere som kjenner meg, men så voksen har jeg altså blitt. Denne overgangen skjedde forøvrig ikke i år, skal nevnes.

De siste årene har ikke julestemningen satt seg før treet pyntes med far, mor og mine søsken (i alle fall tvillingbror Eirik). Etter det har det tatt seg opp med at “alle” ungdommene jeg kjenner kommer og spiser mandariner og boller på lille julaften mens far og mor leder allsang av julesalmer*. Stemningen settes endelig når kirkeklokkene har ringt og vi setter oss ned med middagsbordet — hele storfamilien — oppkledd i vårt fineste tøy, klar til å innta familietradisjonen “benløse fugler” (som er kjøttkaker med en “twist”). Så følger en alltid like vellykket kveld — familieselskaper 1. og 2. juledag, og hangout med familie og venner i romjulen.

Nå er jeg plutselig i julestemning! Ønsker deg og dine nærmeste det samme, og en fin julehøytid!

* Tradisjonen med samling i familien Berges hus den 23. desember er i år litt usikker, men jeg kommer tilbake med endelig avklaring når det nærmer seg. Vi håper vi får det til!

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: jobb, kollektiv, kollektivtrafikk, NSB, offentlig transport, tog, transport

Utfordringer, Prosjekt Kollektiv

Jeg har kjørt til jobb hver dag siden jeg begynte mitt daglige virke på Hillevåg, og det er derfor ganske enkelt å finne pros- and cons for kollektivtransporten. Allerede etter én dag har jeg registrert følgende:

Månedskort er dyrt — 930 kroner for strekningen Bryne-Paradis synes voldsomt dyrt. Etter litt regning på vei hjem i dag viste månedskortet seg likevel langt mer gunstig enn enkeltkjøp av enveisbillett hver dag. Takk til Bjørnar som (på sin plass) påpekte at jeg ikke ville få riktig resultat når regnestykket var “enveisprisen x antall arbeidsdager”. Man må jo hjem igjen.

Tog er en sosial utfordring, spesielt om morgenen. Jeg prøver i det lengste å unngå setene som står overfor hverandre — i ettermiddag ble jeg likevel nødt til det, og jeg havnet over en ungfole som fant det for godt å ta av seg skoene og hvile disse på setet ved siden av meg. I tillegg oppstår problematikken rundt øyekontakt oftere i disse setene — den allerede nevnte sokkemannen hvilte øynene på meg nesten sammenhengende fra Sandnes til Bryne, kun avbrutt av de gangene mitt syn konsentrerte seg i hans retning. Jeg prøvde et kort smil første gang, men det ble ikke mottatt med noen som helst reaksjon overhodet, så jeg lot være resten av turen.

Å humre eller le for seg selv er ikke anerkjent som normal oppførsel. Dette problemet oppstod ukontrollert tre ganger i morges. Radioresepsjonen inneholder akkurat litt for mye “random humor” til at man kan forebygge spontane utbrudd.

Utfordringen ved å treffe kjentfolk, igjen, spesielt om morgenen. Dette kan oppleves ubehagelig. Jeg er sjeldent i humør til å smile over tid, føre en samtale eller klare å interessere meg i andre enn meg selv når klokken ikke har passert åtte. Foreløpig ikke et problem, kanskje fordi jeg stort sett ser ned i bakken og har øretelefoner på. (Til de av dere jeg eventuelt møter i fremtiden: Si gjerne hei og smil, men sjansen for at jeg er i såpass våken tilstand at jeg ønsker å tilbringe 34 minutter med deg er ikke direkte overhengende — beklager! Huk heller tak i meg på ti-over-fire-toget fra Stavanger hvis du ønsker.)

Temperaturproblematikken. Det er ganske nøyaktig null grader ute for tiden. Toget holder litt under normal romtemperatur. Det er et problem for meg som ikke er vant med å småspringe til toget om morgenen iført en varm vinterjakke og dressbukse. I utgangspunktet blir jeg varm uansett temperatur så lenge jeg ikke går med kortbukser, og overgangen fra løpetur til togtemperatur er derfor en påkjenning. Å svette så tidlig på dagen gjør meg EKSTREMT irritabel. Ser du at pannen min skinner på perrongen er det ikke vits å hilse en gang, sorry.

Sånn ellers? Jeg tror jeg liker toget. Mulig jeg fortsetter også etter prøveperioden.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Tagger: bil, jobb, kollektiv, miljø, natur, naturvennlig, NSB, tog, økonomi

Prosjekt Kollektiv, aka. Last Effort

For et par måneder siden bestemte mor og far (blogg) seg for å følge en gammel drøm om å klare seg uten et motorisert kjøretøy i garasjen. De solgte golfen og tok beina og syklene fatt. Jeg er mektig imponert over denne avgjørelsen, spesielt fordi mor venter på en hofteoperasjon (som burde skje i disse dager) og stort sett ikke kan bevege seg til fots uten at det er veldig tungt og smertefullt. Jeg beundrer også innstillingen deres til utfordringen: “Nå prøver vi dette, og hvis det ikke går så godt, er det på ingen måte et nederlag og skaffe seg en annen bil.” Det er en realistisk og sunn tilnærming til et høyt og ambisiøst mål.

Jeg prøver meg et lignende (dog noe enklere) prosjekt.

I går leverte jeg inn bilen min til bilverkstedet Reime og Lode på grunn av en vannlekkasje som gjorde baksetene mine akkurat litt for våte til at det var behagelig å sitte i dem. Samme dag fikk jeg meg en iPod Nano 5G (ene og alene for å følge Radioresepsjonens podcast). I dag tok jeg toget til nye Paradis Stasjon, som etter dobbelsporets inntog (hehe..) erstatter gamle Hillevåg Stasjon. I ettermiddag bestemte jeg meg for å gi NSB en siste sjanse og kjøpe meg et månedskort. I morgen tar jeg toget igjen, selv om bilen er ferdig reparert.

Jeg har ikke regnet på det, men det er liten tvil om at dette — hvis det skulle vise seg at det fungerer greit — er gunstig både for min økonomi og for vårt miljø. Jeg kommer ikke til å selge bilen uansett hvor godt dette fungerer — til det er det litt for upraktisk å besøke familie og venner i Bryne-Vigrestad-omegn til fots – men bilen har ikke vondt av litt færre kilometer, og lommeboka kommer definitivt ikke til å savne de ukentlige besøkene hos bensinpumpa.

Det skal i ærlighetens navn legges til at det er ekstra hardt for meg å sette bilen igjen hjemme grunnet min overdådige lidenskap til bilkjøring, og at rushtrafikk for meg på mange måter oppfattes som en naturlig forlengelse av kjøreopplevelsen.

Denne redegjørelsen ble publisert av to grunner: 1) Det var en god mulighet til å skryte over mine spreke foreldre, og 2) for å gi meg selv en følelse av forpliktelse overfor dere som titter innom bloggen fra tid til annen.

Det er lov å si lykke til…

Foto: Atwater Village Newbie’s @ flickr.com, beskyttet etter Creative Commons-retningslinjer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

nov

Tagger: bortgang, dikt, JAM, jan arve malmin, unspoken words

JAM: Unspoken Words

So I said to the old man:
“Go far, far north,
and carry on forth.
At the end you will find
your faith’s worth.”

The old man gave me a puzzled look,
he kinda resembled Captain Hook.
Although I believe he was a cook,
he ran away and hid in a nook.

I said to the little child:
“Go far, far south,
and cover your mouth.
or you will see me
do the greatest shout.”

The child gave me a tearful glare,
he kinda resembled a scared hare.
Although he wasn’t trapped in a snare,
He passed out and made me pay the fare.

Then I said to the cop:
“Don’t arrest me!
Can you not see?
If you let me go,
I will be free!”

So that WAS a bad argument,
and I was locked in a great fundament.

Shame and pity on me,
who cannot allow there to be,
any Unspoken Words.

Jan Arve Malmin
1988-2004

(dikt: via)

Postet i: Bilder, JAM, Tanker

okt

Tagger: blogg, manshow, skrivekløe

Foredling av råmateriale

For en liten time siden klikket jeg meg inn her på MANSHOW for å konstatere at det var som jeg fryktet; at jeg ikke hadde publisert noe av litterær eller kunstnerisk verdi siden søndag i forrige uke. Det er bare å konstatere at jeg lever en travlere hverdag nå enn før, og de timene jeg tidligere har benyttet til å lufte forfatteren i meg, blir nå brukt til å lufte fotballtreneren, sjusoveren og sofaliggeren som også hviler under huden min. Jeg håper og tror at jeg skal få endret på noen av disse prioriteringene, først og fremst ved å fjerne de to siste karakterene til fordel for noen sprekere, morsommere og bedre profiler. Hvilke som klarer å stå frem (og holde seg der) i det lange løp, vil tiden vise.

I løpet av mine fem år som blogger har jeg lært mye som man skulle tro kunne forhindre innlegg som dette, hvor jeg nærmest beklager min sviktende evne til å produsere innhold overfor meg selv og andre. Lærdom nummer én er at det er helt uinteressant for leseren å høre hvorfor bloggeren ikke har oppdatert sidene sine. Nummer to er det faktum at en skribents tid og lyst til å trykke på tastaturet alltid vil ha produktive oppturer og late, kjedelige nedgangstider. Dette er en av mange ting en blogger må lære seg å takle og beherske på best mulig måte.

Problemet i det siste har vært mer irriterende enn det en vanlig skrivesperre vanligvis er — nettopp fordi jeg ikke har skrivesperre i det hele tatt (faktisk opplever jeg en skrivekløe som overgår hudinfeksjonen jeg har pådratt meg på kneet). Mitt innlegg om snikekatten og dens familie kan til en viss grad bekrefte det utsagnet. Når jeg får tid til å sette meg ned for å skrive, har jeg lite å fortelle. Jeg kan selvsagt skrive om laget jeg trener, om jobb, leiligheten eller små observasjoner i de 24 timene jeg tross alt observerer på en eller annen måte hver eneste dag, men jeg får det ikke til.

Jeg klarer ikke å foredle det råmateriale jeg finner.
Jeg kommer snart mye sterkere tilbake.

Postet i: Bloggrelatert, Tanker

Tagger: absurd, Aktuelt, ingenting, kommentar, kritikk, nyheter, samfunn

Er det lov å si HOLD KJEFT?

Noen mediadebatter får meg til å forstå hvor lite vi sliter med, alt tatt i betraktning. Krangling om hvorvidt smågutter kan få alvorlige psykiske lidelser eller ettervirkninger av å ikke få lov til å stå å tisse er en av debattene som kvalifiserer til en positiv tanke om samfunnet vårt og om hva vi egentlig har å klage på her i lille Norge.

Jeg tror det var Radio Norge som serverte meg braknyheten fra Aktivitetsskolen Tonsenhagen i Oslo, hvor det har blitt bestemt at de små søte guttene nå må sitte på toalettet for å forhindre søl og griseri. Lederen på skolen kan fortelle at nyheten ble positivt og lattermildt mottatt på foreldremøtet, og at de ikke så på det som noe problem. Men en eller annen mann, som har for lite å bruke tiden sin på, har selvsagt gått til VG med historien. Og da blir det oppstandelse. Faren kaller det “en krenkelse” mot sine sønner. En mannsforsker (er dette seriøst?), Jørgen Lorentzen, har også en mening i saken, og jeg siterer: “Dette vitner om en forakt mot gutter, og jeg er svært bekymret over situasjonen vi har i norsk skole.”

Kjære forelder, mannsforsker Jørgen Lorentzen og VG… Er det lov å si HOLD KJEFT? Vi har viktigere ting å bruke tiden vår — og jeg nevner gjerne i fleng: få opp og frem u-land, verne om miljøet, finanskrise og studie av norsk folkesang fra 1600-tallet og frem til i dag.

Jeg gir meg ende over. Hva nå enn det betyr.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

Tagger: arbeiderpartiet, frp, politikk, samfunn, valg09

Observasjoner fra jomfruvalget

I uke inn og uke ut har førstegangsvelgeren Pål blitt overrumplet av politiske løfter og sannheter både i stua og på gata — ja til og med på nettsamftunn som Twitter og på partilederes egne politiske blogger har jeg blitt bombadert; på min egen hjemmebane! Jeg har latt meg skremme og imponere av medias makt i valgkampen, av hvor mye de store mediehusene er med på å sette dagsorden, for hva som skal bety noe for velgerne og dermed også hva partiene skal fronte i valgkampen. Gerhard Helskog fnyser av Karl I. Hagen i en av sine Twitter-meldinger: “det er mediene som styrer norsk valgkamp… please”, håner han. Helskog, av alle TV-personligheter, burde se at han snakker mot hele sin tidligere karriere med et utsagn som dette.

På flatskjermen kjemper de to store gigantene om å ha de råeste grafene og de lekreste valgstudioene gjennom hele valgkampen og spesielt på den avsluttende valgdagen. De gjør en god match begge to, selv om TV2 med sine millionprosjekter rent visuelt sett er overlegne Geir Helljesen og NRK. Sistnevnte har likevel sin helt spesielle sjarm, spesielt siden det er Helljesen siste år i rollen som presentør på valgnatten.

Jeg registerer at det er noen utfordringer med konkurransen i dekningen av valgkampen: Ingen av kanalene ønsker å pushe politikere på temaer som miljøutfordringer og u-hjelp — det er skremmende! NRK har riktignok et større ansvar for den brede allmenndebatten som ikke alltid trenger å være kommersielt forsvarlig, men denne samfunnsoppgaven har de etter min mening bare delvis fulgt opp de siste ukene. Det er problematisk og faktisk ganske dramatisk — dette er svært viktige saker som burde vært diskutert med samme engasjement som det Siv Jensen viser oss når hun diskuterer f.eks. asyl- og bompengepolitikk. Dramatikk er det forøvrig mye av: Ble Venstre-sjefen Lars Sponheim indirekte oppsagt av NRK og TV2s politiske vurderinger i TV-debattene?

Jeg har latt meg engasjere av politikken i år — slik mange andre også gjør. Det er rart at norges største spill, som jo valgkampen er, har så mange hengivne spillere — jeg liker å spille når det er mange som er med. Men i bunn og grunn syns jeg det er vanskelig å vite om jeg valgte riktig, og det vanskelig å se de store forskjellene på mange av partiene.

Jeg avslutter med å siterer Hansi:
“I could’nt care less about the election, the only thing I know is that I won…”

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: etikk, kommentar, natur, samfunn, stormberg, turtøy

Et eksempel til etterfølgelse

Den norske turtøyprodusenten Stormberg fortjener cred. Ikke nødvendigvis fordi de lager gode klær til utendørsbruk, nei — først og fremst bør de fremheves på grunn av sine etiske retningslinjer og bedriftens misjon — som følges til punkt og prikke, selv om målsetningene deres er svært ambasiøse.

For en stund siden, jeg tror det var på et sjeldent besøk på Bryne stadion i år, ble jeg gjort oppmerksom på at Stormberg var en bedrift jeg måtte lese litt om. Det var ikke overraskende Atle Riskedal som kom med formaningen, mannen som i en god stund har jobbet for Misjonsalliansen med blant annet mikrokreditt-prosjektene (og mye annet spennende, positivt arbeid).

Etter en kjapp research fant jeg fort ut at Atle hadde rett. Stormberg er noe helt for seg selv, de er et eksempel til etterfølgelse. La meg vise hvorfor:

- Helt siden oppstarten i 1998 har Stormberg hatt en “25% policy” som innebærer at minst hver fjerde ansatt hos turtøyprodusenten kommer fra grupper av mennesker som av en eller annen grunn har problemer med å komme seg i arbeid (det kan f.eks. være på grunn av rusproblemer, minioritetsbakgrunn, dårlig eller ingen utdannelse eller tidligere lovbrudd).

- 1% av bedriftens omsetning (ikke overskudd, det er et vesentlig poeng) går til humanitære og samfunnsnyttige prosjekter.

- Stormberg er klimanøytrale (som eneste bedrift i verden i sin bransje!)

- De ble i mars kåret til årets mest familievennlige bedrift av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).

- Stormberg samarbeider og støtter blant annet SOS Barnebyer, Way Back, Livsglede for Eldre, Norges naturvernforbund og Krisesentre i Norge.

For de som ble nysgjerrige og vil vite mer om Stormberg, finnes det mye informasjon på Stomberg.no. I tillegg har Stormberg lagt ut noen ganske ferske videoer på bedriftens egen Youtube-kanal. Se forøvrig daglig leder (og gründer) Steinar J. Olsen snakke om “25% policy’en” under — legg merke til hvordan Olsen trekker frem lavt sykefravær og lojale medarbeidere som en direkte konsekvens av deres spesielle ansettelsesrutiner.

Jeg merker at jeg liker denne mannen, og jeg liker bedriften Stormberg!

Postet i: Aktuelt, Kommentarer, Tanker

Tagger: bil, kræsj, rushtrafikk

Min første kollisjon av betydning

Okay, først av alt:
Hei bloggen! Jeg har kjøpt ny bil. Har glemt å nevne det, beklager.

Jeg har hatt en spesiell dag i dag. Det vil si, frem til klokka fire var den ganske gjennomsnittlig, sett bort i fra at Eirik var innom meg på jobb og kjøpte sin første mobil på mange år (han har stort sett levd på arvegods siden jeg begynte i bransjen). Denne sensasjonen til tross, det var det som skjedde det de neste timene som gjorde dagen til noe litt utenom det vanlige.

På vei hjem fra jobb bremset jeg ned i krysset på Skjæveland for å slippe noen biler og en trailer ut på riksveien fra en sidevei. Bak meg bremste en blå pickup. Da vi (den blåe pickupen og jeg) hadde stått stille et par sekunder hørte jeg et smell, litt i det fjerne, før jeg ser i speilet at pickupen bak meg hever seg fra bakken og er på full fart inn i mitt gråe lyn (evt. “min gråe Peugeot 406). Før jeg får tenkt meg om blir vi slengt bakover i setet og det høres et kraftig smell fra den en gang så fine, runde stumpen på 406′en min. Kjedekollisjonen er et faktum.

Jeg svinger spontant inn til siden, den blåe pickupen følger etter, og til slutt ruller det som er igjen av en nydelig, hvit BMW 3-serie inn bak oss. Jeg går ut, hilser på sjåføren i pickupen og spør hvordan det gikk med han. Det har gått greit. Så kommer en skjelven ung dame ut fra BMWen: “Jaaa… Alt er min feil?” Vi står stille, pickupsjåføren og jeg, men vi nikker rolig. Hun hikster. På passasjersiden i BMWen sitter søsteren i sjokk. Vi ber sjåføren av BMWen ta det helt med ro og snakke med henne mens vi ordner med papirer.

I halvannen time står vi med de tre bilene og fyller ut skademeldingsskjemaer. Disse skjemaene tar ikke helt høyde for tre skadde biler, så vi endrer litt på bokstaver og punkt som det passer oss — pickupsjåføren tar raskt styringen, og han kan fortelle at han har undervist i utfyllelse av disse skjemaene i militæret. Det passer meg fint. Jeg er ikke en skjema-kind-of-guy.

Skadene på BMWen er omfattende — hele fronten er totalskadd og panseret er klemt oppover i en rar form som ser smått grotesk ut. Pickupen ser ved første øyekast ganske grei ut, men det viser seg etter en nærmere sjekk at hele lasteplanet har blitt bøyd opp i det som har vært et ganske heftig kræsj inn i støtfangeren bak. Peugeoten min ser også ganske fin ut ved første øyekast, det eneste jeg ser med en gang er bulken i bagasjelokket og den ødelagte låsemekanismen. Dessverre ser jeg senere at hele rompa på 406en er presset litt inn, og senere på dagen får jeg bekreftet at dette faktisk kan bli en ganske omfattende reparasjon. Det vil tiden vise.

I ettertid ser jeg at vi var heldige med personene som var innblandet i kollisjonen. Jeg ser på meg selv som ganske rolig under hele seansen, og det samme kan sies om sjåføren i pickupen. Jenta i BMWen taklet også det hele med stor ro, relativt sett, spesielt tatt i betraktning at hun hadde fått bilen for ett par dager siden. Jeg må få si at jeg syns veldig synd på henne, og jeg håper at bilen kan fikses til en overkommelig pris!

Alt i alt må jeg si meg overraskende fornøyd med prosessen, til tross for at det hele selvsagt er veldig uheldig og at både Hanne Mari og jeg har kjent litt på dårlige nakker utover kvelden. Uansett, det må kunne kalles hell i uhell, alt tatt i betraktning.

(Jeg har bilder av skadene på alle bilene som sikkert er av indirekte interesse for mange, men av hensyn til den mest uheldige av sjåførene tror jeg det får bli med teksten denne gangen. Jeg unner ingen følelsen av å se en så fin bil bli ødelagt på denne måten, og da er det strengt tatt ikke nødvendig å publisere det for hele verden i tillegg.)

Jeg er utslitt innvendig. I morgen begynner styret med forsikringsselskapet. Takk for meg.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker