Tanker « MANSHOW

Tagger: dørhåndtak, Hanne Mari, husarbeid, kjøp, leilighet, leiligheten, praktisk anlagt, støvsuge, vaske

Komfortsone

“- Pål? Det æ lagt ut enn nye i Morenefaret.”

Hanne Mari og jeg driver og ser etter leiligheter om dagen. Vi har bodd i kråkeredet i Arne Garborgsvei 31 i snart tre år, og Hanne Mari mener at det er på tide å “komme seg videre” og eie noe selv. Jeg er selvfølgelig helt enig. Problemet mitt er, ganske enkelt, at jeg har det veldig fint i kjellerleiligheten her i hjertet av Bryne. Det er nyoppusset, lyst (til kjeller å være), har et stort bad og utleierne er noen fantastisk fine folk. Jeg innbiller meg at Hanne Mari er ukomfortabel med min komfort.

Jeg var i akkurat samme modus da det var snakk om at vi skulle bli samboere for flere år siden. Jeg var ikke megaengasjert. Jeg hadde det helt glimrende hjemme på loftet hos mor og far — var stort sett aldri hjemme, spiste stort sett middagene i form av pølser på Narvesen — men hadde alltid et alternativ hjemme, just in case. Når jeg er i komfortsonen, når jeg kan “leve med det slik det er”, da er jeg veldig vanskelig å få engasjert med på noe. Det er nok et problem.

Det skal, i rettferdighetens og Hanne Maris navn, sies at jeg er glad for at hun fikk meg til å flytte sammen med henne. Vi har det ganske morsomt sammen.

Denne komfortsonen min er en skummel greie. Den er relativt altomfattende — den gjelder ikke bare valg av bopel og samboerskap. For eksempel gjør den seg svært gjeldende når det kommer til praktiske oppgaver i hjemmet. I vår nevnte leilighet finnes i utgangspunktet bare et stort problem; gamle dører med slitte dørhåndtak og håndtaksfester. I følge Hanne Mari, og ikke minst i følge kamerat Torjus, burde ikke dette vært et problem i det hele tatt. Jeg, mannen i huset, burde ordnet dette for lenge siden. Problemet er bare at jeg fint klarer å leve med det — at håndtakene på do- og soveromsdørene ikke henger fast, og at de faller ned på gulvet hele tiden — ja det er milevis innenfor min komfortsone. Jeg har ingen problemer med at dørene ikke bør lukkes helt igjen. Ingen problemer med at skruene som skulle holdt håntaket på plass nå ligger på hylla i stua. Det er for meg en ikke-sak. Jeg er megakomfortabel her jeg sitter, til og med nå når jeg skriver om det.

Det eneste positive som kan sies om meg og mine komfortsoneproblemer, er at jeg har nok selvinnsikt til å forstå at det er et problem for de rundt meg. Og grunnen til at det er et problem, er selvsagt at min sone viker veldig mye fra Hanne Maris. Det største avviket er relatert til behov for å vaske — ikke bare støvsuge — men det får jeg gå inn på en annen gang. Hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg touchet det temaet før på bloggen. Søk etter “støvsuger” hvis du er interessert.

Vi får se om vi kommer oss ut herfra med det første. Det er mange ting som spiller inn — ting vi kan styre selv, og ting markedet og bankene bestemmer. Hanne Mari skal i alle tilfeller være veldig fornøyd den dagen vi legger inn vårt første bud på en ny leilighet. Når vi kommer så langt, går det ikke lang tid før hjørnesofaen og vi får oss et nytt hjem. Frem til et eventuelt kjøp blir annonsert her på bloggen, er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt om dere kjenner til noen spennende leiligheter på +/- 100 kvadratmeter som skal selges.

…og dere kan være sikre på at dørhåndtakssaken kommer til å være brennaktuell helt til den dagen vi flytter herfra.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

1Noen gjør mer ut av en 404-side enn andre — la meg få anbefale denne! WTF-note: 404-siden er den siden du får opp hvis du følger en link som ikke fungerer, eller hvis en side har blitt slettet fra et nettsted. (via)

Tagger: Aktuelt, apple imessage, fremtiden, google, google voice, mobil, mobiltelefoni, operatør, produsenter, Skype, Teknologi, telefoni

Telefonnummerets død?

Hvorfor har vi fortsatt telefonnummer, en standard som er videreført i nesten samme modell siden fasttelefonens tid? “This is my next” skriver følgende om temaet — og de er som vanlig spot on:

“I hate phone numbers. They’re a relic of an outmoded system that both wireless and wireline carriers use to keep people trapped on their services — a false technological prison built of nothing but laziness and hostility to consumers. In fact, I can’t think of a single telecom service that is as restrictive as the phone number [...]

Yet the phone number remains stubbornly fixed with a single carrier and single device, even as consumers begin to move every other aspect of their lives to the cloud. And the more I think about it, the more ridiculous it seems: Why can’t I open a desktop app and use my wireless minutes to make VoIP calls? Why can’t I check and respond to my text messages online? Why can’t I pick up any phone from any carrier, enter my phone service information, and be on my way, just as with email or IM or Skype? Why are we still pretending that phone service is at all different from any other type of data? The answer to almost all of these questions is carrier lock-in — your phone number is a set of handcuffs that prevents you from easily jumping ship, and they know it.”

Vil vi, i løpet av de kommende årene, se slutten på telefonnummerets (eller kanskje spesielt mobilnummerets) leveår? Jeg tror det. Tenk bare på hva som har skjedd de siste månedene: Google (med Google Voice/Talk), Apple (med iMessage i iOS5) og Microsoft/Nokia (med oppkjøp av Skype) gjør alle store satsninger på områder som frem til for kort tid siden har vært totalt reservert telefonen og telefonnummeret; tale og SMS. Telefonens to viktigste kjernefunksjoner. Les mer utfyllende om temaet i “This is my next”s kommentar.

Dette er veldig interessant. Mulig jeg kommer tilbake til dette i nær fremtid.

Postet i: Tanker, Teknologi

(Kilde: Augsburger Allgemeine)

Tagger: Android, apple, Chris Clark, Daring Fireball, google, iOS, iphone, mobiltelefoner, mobiltelefoni, operativsystem, Teknologi

Én måned med Nexus S

En ganske normal iPhone-bruker, Chris Clark, har skrevet ned sine tanker om Android OS etter å ha brukt smarttelefonen Nexus S i én måned. Slik jeg ser det, er han spot on Androids problemer (og fordeler) i kampen mot iOS. I konklusjonen sin skriver han følgende:

“I said at the start that if the Nexus S were my first-ever smartphone I’d probably love it. But since it wasn’t my first, I come to it (and maybe more importantly to the operating system) with expectations of performance, stability, battery life, and general attention to detail that it just can’t meet. Sure, it comes with a whole host of freedoms that I can exercise, like installing a third-party keyboard component to replace the system keyboard, but I didn’t exercise those freedoms because I don’t care, I’m just not that guy. I never themed my Windows installations, never jailbroke my iPhone, never turbocharged my car. I want a phoneputer that just works and lets me pursue my own goals; goals that don’t include being a sysadmin. The Nexus S does everything one could reasonably expect of a smartphone, and it does them competently, but if you’ve experienced a smartphone that does those things exceptionally, mere competence is a big step backward.”

Fremhevelsene er mine. Jeg anbefaler hele teksten.

(via)

Postet i: Aktuelt, Tanker, Teknologi

1Anbefales! En glimrende og ærlig tekst om nederlag og håp; “Om Fanden heller”. Skrevet av tekstforfatter og bl.a. tidligere Høyre-politiker, Stig Ove Voll (twitter/blogg).
0Det ser ut til at verden nok en gang går til krig, og Norge er med. Det er urolige tider i Afrika (og flere andre steder, sies det).

mar

Tagger: atomkraftverk, Japan, jordskjelv, kjernefysikk, kjernefysisk nedsmelting, natur, naturkatastrofer, nyheter, samfunn, tsunami

Kjernefysisk nedsmelting

Plutselig glemte vi Libya, og alle verdens øyne og videokameraer ble rettet mot Asia i stedet. Videone av enorme mengder vann som skyller innover land og begraver alt det kommer over, er nesten ubeskrivelige. Vi er rett og slett heldige som bor her i Norge, trygt plassert på en (tektonisk?) plate som ikke gnisser og lager kraftige jordskjelv langs kysten vår.

Ødeleggelsene etter tsunamien i Japan er som tatt ut av en amerikansk spenningsfilm, og truslene som nå lurer fra minst to atomreaktorene langs Japans østkyst er skremmende. Fremfor alt er denne tragedien enda en påminnelse om at vi ikke klarer å helgardere oss mot kreftene som kan settes i gang av naturen vår. VG har akkurat laget en grafikk med bilder av områdene før og etter tsunamien – det viser tydelig hvilke krefter som har vært i sving.

Det har vært mye snakk om kjernefysisk nedsmelting de siste dagene, uten at noen har klart å forklare meg hva det går ut på og hva som er faren. Wikipedia klarer det til en viss grad, i alle fall forklares det her med enkle ord hva en slik nedsmelting er for noe:

“En kjernefysisk nedsmelting skjer når kjernen på en atomreaktor smelter. En slik hendelse er betraktet som en alvorlig atomulykke. Reaktorkjernen, som består av brenselet, kan smelte seg gjennom gulvet og falle igjennom. Den smeltede kjernen fortsetter videre nedover og utveksler varmeenergi med omgivelsene. Dette stopper når nok materiale rundt har smeltet til at kjernen er nedkjølt til en temperatur som er for lav til å smelte materialet under, eller til det treffer grunnvann.

Det som skjer under nedsmeltingen, er kun en varmeutveksling/avkjøling og har ikke med kjernefysiske reaksjoner å gjøre. Det må noteres at vi derfor ikke snakker om en kjernefysisk eksplosjon eller en kjedereaksjon.”

“Kjernefysisk nedsmelting” fra Wikipedia.

Stråling, atomkraftverk og kjernefysikk er skumle greier. Jeg forstår lite og ingenting av det, men tanken på at man kan bli skadet av noe man verken ser, smaker eller lukter, er uhyggelig.

Det ser ikke lyst ut for Japan om dagen.

Oppdatering: NRK er “på ballen” og har lagt ut en dokumentar om kjernekraft, nedsmelting og krisehåndtering på Nett-TV. Den er faktisk ganske interessant. Obs: To deler à 45 minutt, tilgjengelig til september 2012.

Postet i: Aktuelt, Tanker

(Les om Game On på ungespor.no)

Tagger: Bryne, dans, drama, forestilling, Game On, jæren, musikal, Musikk, revy, sang, Storstova, ungdom, Unge SPOR

Musikal: Game On

Akkurat som i fjor på denne tiden, har jeg tenkt å anbefale deg underholdning av sjeldent god, ung jærsk kaliber. Den frivillige organisasjonen Unge SPOR viser denne helgen frem sin nye, storslåtte musikal “Game On”. Jeg var overbegeistret over fjorårets show “Groovy”, men ble likevel positivt overrasket over årets forestilling. Unge SPOR har tydeligvis vokst seg større og sterkere — Game On er litt over halvannen time med glimrende underholdning.

(Se flere bilder av Unge SPOR i lysbildeserie på Flickr. Oppdateres de neste dagene med flere bilder.)

Game On forteller historien om Kevin, en helt vanlig gutt som må flytte til Aksted sammen med moren. Han finner seg ikke til rette på det nye stedet, og sitter mye foran PC-skjermen for å gjemme seg fra verdenen rundt han. Her finner han et internettspill — kanskje ikke så langt i fra World of Warcraft (?) — som han lever seg fullstendig inn i. Inne i eventyrverdenen i dataspillet er han plutselig midtpunktet; han er personen som kan redde hele verden (Lumulia) fra den onde herskeren Kong Kaos. Det er i Lumulia mesteparten av Game On utspiller seg, kun avbrudt av Kevins moralske avveininger (ved hjelp av en liten djevel og en engel som lurer inne i hodet hans).

Musikalen Game On har flere likheter med fjorårets revy/forestilling Groovy; glimrende vokal, et band som har blitt enda bedre enn i fjor og svært god regi som igjen mestrer å flette inn sang og dans uten at det virker påtatt eller tar publikum ut av historien. Heller tvert i mot: jeg syns det er imponerende hvor godt dans blir brukt som formidlingsmetode. Det siste minnes jeg at jeg ble imponert over i fjor også, så creds til Iren (manus & regi) og Frode Førland (prosjektleder), Linn Skretting (koreografi) og Johanne Steinsland (regiassistent). Og sist men ikke minst: hovedpersonene er noen særdeles velspilte, tidvis svært morsomme karakterer.

At det hele braker løs med en helt vanvittig rå versjon av Paramores Twilight-soundtrack “Decode” med Iren på vokal, var nok til å fange meg. Den fremførelsen i kombinasjon med skuespillerne, mye dans, massiv scene og kostymer og mange andre gode soloprestasjoner (med f.eks. godsanger som Jace Everetts “Bad Things”), gjør Game On til en mye større fest enn Groovy.

Jeg blir pent nødt til å anbefale årets musikal av Unge SPOR. Jeg anbefaler alle som har mulighet i kveld torsdag, fredag, søndag eller mandag til å bestille billetter med en gang og komme seg på fest. For dette er faktisk førsteklasses bruk av din verdifulle tid!

Seriøst.

Postet i: Aktuelt, Bilder, Tanker

Tagger: Hverdagslig, Most Sexy 2011, trening

Selvpåført normal døgnrytme

Treningsregimet som er innført i kjølvannet av konkurransen “Most Sexy 2011″, bærer med seg flere direkte og indirekte endringer i hverdagen min. Fra å være en sofakjær colagutt hver ettermiddag hver uke, prøver jeg nå å gjøre et eller annet fysisk i løpet av døgnets siste halvdel. Det betyr store forandringer.

Først og fremst til det positive, selvfølgelig. Det å spise mindre og sunnere kombinert med langt mer fysisk aktivitet enn tidligere, gjør i utgangspunktet at jeg har mer energi enn før konkurransen spontant ble satt i gang. Men denne ekstra energien brukes opp på trening som jeg ellers ikke hadde orket, og da ender jeg totalt sett opp i minus i forhold til tidligere. Resultat: normal døgnrytme. En radikal og problematisk endring.

Mine tidligere “beste timer”, de mellom normal leggetid og kl 02:00-02:30, har svunnet hen i søvn. Det betyr først og fremst en dramatisk endring i tidsbruk på internett — og dermed mindre tid på sosiale medier, uviktige nyheter og sist men ikke minst blogging og blogglesing. Også dette er nok en forandring til det bedre; jeg savner ikke den timen på Facebook og VG nevneverdig, men det “mangler”, none-the-less. Mer problematisk er det at det som vanligvis kom etter Facebook og tabloidene — den endeløse nettsurfingen — har forsvunnet totalt. I den kategorien falt som regel også bloggingen. Det er sikkert sunt, men det føles ikke slik.

Jeg håper og tror at dette kommer til å normalisere seg over tid. Beina mine har allerede satt en effektiv stopper for at jeg kan jogge flere ganger i uken, ved å gi meg tilbake beinhinnebetennelse som jeg har fått kjenne i leggene med jevne mellomrom i fem år. I tillegg til at denne fysiske begrensningen forhåpentligvis vil gi seg med tiden, vil jeg nok på sikt slippe å ta ut så mye energi på treningsøktene som jeg gjør i dag. Den dagen — altså den dagen jeg kommer i merkbart bedre form enn i dag — håper jeg at noen seine kvelder i uka blir gjennomførbart igjen.

Frem til da legger jeg meg ved normale tider. Det er veldig spesielt.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Tagger: blogg, Bryne, jbl, jærbladet, mosjon, Sandtangen, trening

JBL: Øyekontakt i bevegelse

Jeg har skrevet ukens blogginnlegg i Jærbladet, om problematikken rundt øyekontakt med kjente og ukjente mens man er i bevegelse:

“Neste dag bar det ut på gå- og joggetur i Sandtangen. Og det er altså her jeg møter min første store utfordring: øyekontakt med andre turgåere, og håndtering av denne blikkvekslingen. Dette er veldig problematisk – og det står i sterk kontrast til tilstandene jeg er vant med på fjellet, hvor alle hilser og snakker sammen i usannsynlig vennlig ordelag.

Jeg har vært i lignende situasjoner mang en gang, og jeg håper at jeg ikke er alene: jeg går på et fortau eller i Storgata og ser noen der fremme som jeg tror jeg vet hvem er. De har noen fakter og en stil som jeg syns jeg kjenner igjen. Jeg vil ikke bli tatt for å stirre uhøflig på en person jeg ikke kjenner, så med vekslende hell prøver jeg ubemerket å skule bort på vedkommende for å identifisere han eller hun. Identifiseringen bør selvsagt skje i rimelig tid før et eventuelt krysningspunkt, så jeg får tid til å vurdere om jeg skal hilse, nikke, vinke, si hei eller faktisk stoppe opp for å slå av en prat.”

Blogginnlegget kan leses i sin helhet i fredagsutgaven av Jærbladet og på nettet.

Postet i: Bloggrelatert, Tanker

Tagger: Maria Amelie, politikk, samfunn

Hvorfor skal Maria Amelie bli?

Arrestasjonen av Maria Amelie får stor mediedekning i dag. Historien om 25-åringen, som har vært i Norge uten lovlig oppholdstillatelse sammen med sin familie siden 2002, er både fascinerende, engasjerende og problematisk.

Det er fascinerende at det går an å ta både bachelor- og mastergrad i Norge uten å ha lov til å være her eller ha norsk personnummer. Det er engasjerende at en så veltalende og sjarmerende integrert ung kvinne, som har rukket å bli forfatter og “årets nordmann” på sine år i Norge, brutalt blir arrestert av en gjeng politimenn for så å bli kastet inn i vår siste institusjon før utsendelse fra riket. Men mest av alt er det problematisk: hvorfor skal egentlig Maria Amelie få bli i Norge?

Kanskje burde hun få bli i Norge fordi hun tilsynelatende er en mønsterimmigrant. Hun snakker flytende norsk, er høyt utdannet, jobber og skriver bok, oppfører seg og gjør ikke noe ulovlig. Vel, det stemmer ikke helt. Sett bort i fra at hun har vært her siden avslaget om oppholdstillatelse i 2004, gjør hun ikke noe ulovlig. Ramaskrikene og demonstrasjonene i dag er litt absurde: vi nordmenn er ganske glad i å fordømme nye landsmenn som holder seg i landet etter at de har fått avslag på sin søknad om å få bli norsk. Det lukter dobbeltmoral lang vei — og misforstå meg riktig: det forstår jeg veldig godt.

Maria Amelie er enkel å like. Historien hennes er enda bedre. Hun er enkelt og greit den rake motsetningen til de “ulovlige nordmennene” vi vanligvis hører snakk om, de som opptar norske fengsler og knuser glass på institusjoner når de ikke engang har lov til å oppholde seg i landet. Dette er problematisk. Det syns jeg, det syns mange andre, og det syns tydeligvis politikerne våre.

Toppene i landet står foran et vanskelig og upopulært valg: gi henne oppholdstillatelse eller sende henne ut av landet. Begge deler vil garantert vekke store reaksjoner. Og selv om ingen av alternativene er enkle å rettferdiggjøre 100%, virker det klart tyngst på den ene siden; den sistnevnte. Jeg kan rett og slett ikke se hvordan politikerne ikke kan sende Maria Amelie ut av landet.

Så får de heller tåle at VG og demonstrantene bryr seg om det i et par uker.

Postet i: Aktuelt, Tanker

des

Tagger: avsløringer, Elkjøp, Lefdal, markedsføring, mobiltelefoni, prisjustering, priskrig, Teknologi, VG, VG Nett

Umoralsk romjulssalg

Kort tid før jul preseterte VG det som skulle bli en av de store snakkisene i julehandelen, nemlig avsløringene om at de to store elektronikkjedene Elkjøp og Lefdal (og til dels Expert) justerer opp prisene sine de siste ukene før jul. Dette fordi vi handler varer som galne i denne perioden, og fordi de aller fleste av oss ikke tar seg tid til å sammenligne priser mellom kjedene. Snarere tvert i mot; vi går til nettopp disse butikkene fordi de markedsfører seg med prisgarantier og billige tilbudsvarer, noe som gjør at vi danner oss et bilde av at de alltid er billige på alle varer.

Jeg har flere ganger blitt overrasket over folks voldsomme reaksjoner i denne saken. Det er selvsagt ikke overraskende at Forbrukerrådet hopper på bølgen og fordømmer den taktiske prisjusteringen — det er jo en av deres hovedoppgaver å være litt i overkant “på ballen”. Men, langt flere enn Forbrukerrådet har reagert — det ryktes at hele 8 av 10 ville prøve å holde seg borte fra de store el-husene på grunn av VGs avsløringer, selv om jeg tviler på at disse 80 prosentene klarte å unngå å handle det siste strykejernet hos en av dem. Det jeg skjønner aller minst av i denne mølja, er likevel at ingen reagerer når det nå i romjulen er halv pris på alle varer hos Cubus og Lampehuset — og kjempesalg i samtlige butikker på kjøpesentrene våre. Er ikke dette akkurat det samme som Elkjøp og Lefdal gjorde før jul, om ikke verre? Etter at julegavehysteriet er over, kutter altså flere butikker alle varene sine med 50 prosent! Er vi så enkle at det holder å kalle det et “tilbud”? Hvorfor gjorde ikke butikkene dette før jul?

Når det er sagt — jeg er enig i utsagnene om at Elkjøp og Lefdals prisspekulering er noe umoralsk og skitten. De spiller på vår overdrevne (og i mange tilfeller ikke reelle) handlekraft i desember, og vet at vi kommer til å handle mye småelektrisk i ukene før jul. Panikkhandling. Men, vi må ikke glemme at disse kjedene drives for å tjene penger, ikke for veldedighet. Det er ikke slik at de alltid ønsker det beste og billigste for kundene sine, selv om de naturligvis prøver å fremstå slik i media. De vil tjene mest mulig penger, og det er (faktisk) en helt ærlig sak. Liker vi det ikke — og har vi god nok tid til å vente på postgang — er det ikke verre enn å bestille på internett eller gå til andre kjeder (som også, overraskende nok, drives for å tjene penger).

Til tross for at jeg er uenig med mye av kritikken som har haglet mot Elkjøp og Lefdal, er det flere ting som er kritikkverdige fra deres side også. Det første er at Lefdal og Elkjøp, som er verstingene i VGs avsløringer, har samme eiere og nesten kunne blitt sett på som én gigantisk kjede. Det er ingen tvil om at dette er konkurransevridene — spesielt i situasjoner som den vi var vitne til før jul, men også ellers. Det gjør hele situasjonen litt verre enn om det var to frittstående, uavhengige bedrifter som stod for duopolet i det norske markedet.

Den andre som er under en hver kritikk, er Elkjøps svar på tiltale i media. Noen av utsagnene holder ikke mål, som feks. “Vi har dobbelt så mange folk på jobb” og “Nei, vi spekulerer ikke i høyere priser i desember. Vi skal gi de beste tilbudene året rundt”. Den første påstanden høres greit ut, men med omsetningen Elkjøp kan skryte på seg i desember, har ikke prisjusteringene noen ting med lønnskostnader å gjøre. Det andre utsagnet, som kommer fra selveste administrerende direktør i Elkjøp, er rett og slett ikke riktig. Selvsagt spekulerer de i markedet, og som nevnt tidligere er det kanskje umoralsk, men like fullt en ærlig sak.

Jeg er litt usikker på om det bare er jeg som tenker slik. Er det ikke like umoralsk å rulle ut halv pris på alle varene i romjulen, de samme varene som vi betalte dobbel pris for på lille julaften? Er det greit så lenge det kalles et tilbud, og at det altså ikke fremstår som “ordinærpris”?

(Det skal i rettferdighetens navn nevnes at ingen av de to elektrokjedene jeg har jobbet/jobber i har drevet med taktisk prisjustering rundt julesalget. Dere kan selvsagt tro hva dere vil, men det er fakta.)

Postet i: Aktuelt, Tanker, Teknologi

des

Tagger: familie, høytid, jul, julen 2010, tradisjon, tradisjoner

Så ble det jul i år også

Tre familieselskaper og en FIFA-kveld etter at Leif Andenes på sedvanlig (og nesten nødvendig) vis leste opp juleevangeliet i kirken, er det på tide å nok en gang roe seg helt ned.

Hanne Mari gjør det hun liker aller best: å se gjennom alle gavene sine enda en gang, med et voldsomt engasjement og en overveldende barnslig glede over det hele. Denne eventyrlige fornøyelsen knyttet til julegaver har jeg ikke innehatt siden jeg var tidlig i tenårene — og jeg misunner henne den. På den annen side er det gøy å gi gaver til personer som blir så fra seg av lykke, så jeg skal ikke klage. Jeg på min side, gjør det jeg liker best: sitte i sofaen, i en litt mer bakoverlent og behersket sinnsstemning.

Julen 2010 nærmer seg historie, og bare noen innholdsrike romjulsdager er igjen før 2011 skal feires med brask og bram i Sirdal. De er alltid hyggelig og alltid kaotiske, disse siste fjorten dagene av året.

Årets versjon av julaften ble både tradisjonsrik og annerledes på samme tid. For første gang ble ettermiddagen og kvelden feiret uten mine to eldste søsken, og for første gang på noen år hadde vi ikke besøk av min nærmeste tante med hennes tre jenter, som på grunn av alder og geografi (og at de er relativt kule) er de tre søskenbarnene jeg har hatt mest med å gjøre i oppveksten. Mormor og morfar var med oss hele julekvelden, slik de ofte er, men det er ikke til å legge skjul på at morfar er blitt gammel, stille og ikke den han var for bare kort tid siden.

Jeg har vært innom morfars helse og situasjon tidligere i år, i innlegget “Når eldre blir eldre“. Det er trist å tenke på hvordan morfar er nå i forhold til hvordan han var før, men det er likevel gøy å ha han med og nyte de gangene han trekker på smilebåndet over ting vi sier eller gjør. Slike øyeblikk blir verdsatt på en helt annen måte nå når de kommer så mye sjeldnere enn før.

Som et glimrende substitutt for manglende søsken, tante og søskenbarn, ble det “hentet inn” to superreserver. En kollega av mor hadde sendt ungene sine til familie i utlandet for å feire jul, og ble derfor med i våre festligheter sammen med den ene sønnen som ble rammet av flykaos i England. Det ble — i alle fall for min del — en stor suksess. Jeg håper at de koste seg de også, selv om vi sikkert feirer jul på vår helt spesielle og tradisjonsbundne måte, som de fleste andre.

Jeg fikk forresten to skjeggtrimmere og to eksemplarer av “Den relativt store boka om radioresepsjonen” til jul. Det tolker jeg nøyktig slik jeg vil, og det er som følgende: 1) familien min ELSKER skjegget mitt til tross for massive svertekampanjer fra Hanne Mari, og 2) familien min har forstått at jeg er en ganske ivrig fan av Radioresepsjonen (og da først og fremst på radio). Jeg er selvfølgelig strålende fornøyd med begge disse egenproduserte påstandene.

Det hører med til historien at skjeggtrimmeren stod på ønskelista, og at den ene Radioresepsjon-boka var kjøpt inn av meg selv for Hanne Mari. Det hører også med til historien at den boka jeg kjøpte til meg selv, var signert av selveste Steinar, Tore og Bjarte på Kvadrat. Win.

Fortsatt ikke lei juleprat? For sånne som deg, skrev jeg på fredag blogginnlegget som Jærbladet har døpt “Den siste uka“.

God jul!

Postet i: Hverdagslig, Tanker

0Produsenter reduserer levetiden på produkter for å øke kjøpehastigheten. Se dokumentaren på NRK. Dette er ille. (via Vegard Torvund)
0Har inntrykk av at mange syke mennesker blir enda sykere av å kontakte byråkratiet NAV. Men jeg kan selvfølgelig ta feil. #nrk #doku

Tagger: Bjarte Tjøstheim, nrk, NRK P3, NRK3, radioresepsjonen, Radioresepsjonen på TV, RR, steinar sagen, tore sagen

RR (…pause) PÅ TV!

I dag debuterte Steinar, Tore og Bjarte. Hvis det er lov å si.

Historie og forventninger
Basse, Töre og Bjartolini har raljert, tørrsnakket, kranglet og underholdt på radio siden begynnelsen av 2006 og frem til 17. mai i år. Etter en rørende “siste sending” på NRK P3 på nasjonaldagen, har de forberedt sin debut på TV, som hadde premiere i kveld i form av “Radioresepsjonen på TV”. “Siste sending” i hermetegn fordi det finnes veldig mange håpefulle lyttere, meg inkludert, som forventer at resepsjonistene en gang skal returnere til FM-nettet — men, nok om det. Jeg sitter igjen med veldig blandede følelser etter TV-programmet, akkurat som forventet.

Jeg hadde på forhånd skrudd forventningene kraftig ned — jeg ser på det som komplett umulig for det geniale trekløveret å kopiere den gigantiske suksessen de har hatt på radio. Vi snakker tross alt om NRK P3s kanskje mest vellykkede program noensinne, rekordholderne av både flest abonnenter og flest nedlastninger av podcaster i Norge i iTunes og den mest besøkte nettsiden til et radioprogram. Og så videre og så videre.

Radioresepsjonen har med andre ord hatt suksess på veldig mange plan — aller mest fordi de har klart å bygge og dyrke en “intern humor” som 100.000 lyttere har adobtert som sin egen, noe som igjen har gitt dem svært dedikerte og fanatiske lyttere. De har rett og slett en gigantisk menighet bak seg, som backer dem i nesten alt de gjør. Likevel: Resepsjonistene vet det og vi vet det — TV-programmet kan ikke bli like populært som det opprinnelige Radioresepsjonen, det går bare ikke. Likevel gir alle parter prosjektet en sjanse, mest fordi resepsjonistene selv har lyst å prøve noe nytt — forståelig nok.

Radioresepsjonen på TV
Når det gjelder selve TV-programmet, er det ikke tvil om at det finnes potensiale, basert på første sending. Jeg syns spesielt Tore gjør seg veldig godt på TV — han er hysterisk morsom når han raljerer med hvordan den typiske talkshow-programlederen oppfører seg, og han har generelt en morsom utstråling (rett og slett fordi han er ganske spesiell). Bjarte og Steinar fungerer også bra, men jeg syns sistnevnte faller litt i TV-fellen som han så mange ganger har mobbet og raljert med selv: han har det litt kommersielle, påtatte smilet med tilhørende latter med seg foran kameraet. Dette kunne fungert, hadde det vært enda mer påtatt, ref. Tore.

De tingene som jeg har nevnt til nå, vil nok bli bedre med tiden, og til å være første sending er det godkjent for min del. Men to viktige ting trekker kraftig ned: sendingen er ALT for kort, og det er ALT for lite ikke-manusbasert, lettbeint pjatting “i gode venners lag”.

Steinar sa følgende i en promotering av programmet på NRK1 i forrige uke (fritt gjenfortalt etter hukommelsen): “Til alle seere som er skeptiske til at vi nå går på TV, spør jeg: Hvor annerledes kan det bli? Det er fortsatt oss tre som sitter i studio og prater — den eneste forskjellen er at lytterne nå er seere.”

Svaret er tydeligvis at det kan bli veldig annerledes. Riktignok begynte sendingen veldig bra, med noen få, hysterisk morsomme øyeblikk. Men: RR på TV har alt for lite sendetid til at de tre resepsjonistene kan gjøre det de er aller mest kjent for: det å gjøre sidespor etter sidespor etter sidespor fra en opprinnelig diskusjon eller dialog. På TV har de fått tildelt 27 minutter i uka, og her skal alt klemmes inn: intro, sketsjer, gjest i studio (!?), sketsjer, bittelitt snakking og så rulletekst. Til sammenligning, hadde de (de siste årene) hele to timer på FM-nettet, hvorav den ene var til musikk, mens den andre var oppdelt i ca. 10 minutter med sketsjer og 50 minutter med studiosnakk. Hver eneste dag, mandag til torsdag.

Som fan av radioprogrammet, skulle jeg ønske at sendingen ble mer interaktiv og impulsiv — Postkasse (postkasse, postkasse) kunne vært løst med spørsmål fra publikum i studio i stedet for e-poster som de har forberedt seg på før sending. Det ville gjort det hele langt mer lettbeint, og Steinar og gjengen kunne svart på spørsmålene uten manus “som vanlig”. I tillegg håper jeg at resepsjonistene blir litt mer avslappet i studio, slik at de kan ta spalten om “hva som har skjedd den siste tiden” opp til det nivået som den hadde på radio. Slipper de ned skuldrene, kan det bli et ganske OK program. Eller: hvis de gjør de riktige justeringene, kan det bli dritbra, for all del. Dere vet, “sky” og “limit” og sånt? Ja, kanskje…

Jeg er ikke objektiv i min vurdering: jeg vil ha alt slik det var, på gode gamle radio’n, selv om jeg har blitt fortalt at det som fungerer på radio ikke nødvendigvis fungerer på TV. Men — manus må bort, og med mindre publikumet skal brukes aktivt i sendingen, kan de fjernes de også.

Uansett hva jeg mener og hva som kommer til å gjøres av justeringer i programmet, kommer jeg til å følge dem på TV også. Forhåpentligvis vil jeg måtte le litt også. Men aller mest kommer jeg til å be til høyere makter om å få dem tilbake på radio — det være seg enten på FM- eller AM-båndet.

Relaterte linker:
– Tidligere blogginnlegg om Radioresepsjonen
- Dagens episode av Radioresepsjonen på TV (NRK Nett-TV)
- Radioresepsjonens internettside

Postet i: TV & Film, Tanker, Underholdning&Youtube

Tagger: engel, flora, husfred, leiligheten, planteliv, planter, soleirolia soleirolii

Husfred

Hanne Mari og undertegnede prøver kontinuerlig å utvikle og fornye floraen i Arne Garborgsvei-området, og det nyeste tilskuddet til plantelivet er to planter i neslefamilien, nærmere bestemt den kjente og kjære stueplanten Soleirolia soleirolii. Planten kan du se på illustrasjonen under — det er disse grønne tingene på hver sin side av den hvite engelen. Den hvite engelen er ikke en del av planten.

Allmennheten har døpt Soleirolia soleirolii for Husfred, uvisst av hvilken grunn. For enkelhetsskyld, vil Soleirolia soleirolii videre bli omtalt som Husfred i dette innlegget.

Så hvorfor skriver jeg om Husfreden? Man skulle kanskje tro at jeg ønsker å spinne videre på det smått feminine innlegget om shopping, som ble publisert her på bruket forleden, men så er ikke tilfellet. Jeg henvender meg nå til leseren av årsaker som er svært tydelige på illustrasjonsbildet over. Som dere ser, har husfreden til venstre en hard hverdag. Hvis ikke underverker skjer innen få dager (det er her engelen kommer inn), frykter vi en snarlig bortgang for den tidligere så livsglade og spreke venstreflanken. En gledesspreder kan gå fra oss.

Det hører med til historien at planten til venstre tidligere har stått til høyre, men i et siste desperat forsøk på å redde det som er igjen av husfreden, er den i dag flyttet til venstre for å se om lysforholdene kan være bedre tretti centimeter lenger vest.

Det hører også med til historien at planten som nå står til høyre, har fått langt bedre belysning på illustrasjonsbildet — man kan si at dette er urettferdig overfor planten som nå står til venstre, men dette er et helt normalt virkemiddel for å fremheve et poeng. Det blir for eksempel flittig brukt i før/etter-bilder i reklamer for slankeprodukter, og jeg gjør altså dette for å skape ekstra engasjement og medfølelse for planten til venstre. I tillegg gjør jeg det for å provosere leserne som ikke liker det som ikke blir fremstilt helt som det er.

Men altså: jeg henvender meg altså til deg, leseren. Er det noen der ute som vet hva grunnen til denne ulykken kan være? Wikipedia forteller meg at planten er “nøysom, men krever konstant fuktighet”. Men så enkelt er det ikke — i min oppvekst ble jeg ved gjentatte anledninger minnet på at husfreden ikke skal ha for mye vann. Jeg må innrømme at begge disse plantene har fått alt for mye vann, men i dag er dette rettet på. Og, uansett: plantene har blitt behandlet helt likt og har fått like mye for mye vann. Hvorfor er husfreden til venstre da så fra seg av livsglede?

Hjelp, kjære leser. Hjelp, før det går riktig galt.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

Mer om “Exxon Valdez oil spill” (Wikipedia, engelsk).

Tagger: Capone, klær, rosablogg, salg, service

Salg av klær og salg av service

Så du tittelen og håpte på en rosablogg? Beklager, ingen “dagens outfit” eller bilder av meg i stramme topper i dag heller. Prøv igjen neste uke. Eller en annen gang.

—–

Jeg kjøper ganske sjeldent nye klær — det er det flere som med spydig undertone kan bekrefte (jeg tenker i første rekke på Ådne og Hanne Mari). De gangene jeg mot normalen er ute for å fornye garderoben, handler jeg som oftest på impuls eller på grunn av akutte behov. For ca. en måned siden hadde jeg et slikt akutt behov: skjorta jeg hadde kastet på meg rett før jeg kastet meg i bilen på vei til jobb, luktet av stram, våt vask. Det var uholdbart, helt krise. Så jeg gikk til kjøpesenteret Kilden, rett ved siden av arbeidsplassen min for å enkelt løse mine problemer.

Jeg er en enkel sjel på et kjøpesenter — jeg går til det første og beste jeg finner. Finner jeg ikke noe interessant på første stoppested, går jeg til neste butikk like ved, og så videre bortover gangen til jeg må opp eller ned en etasje. Det går sjeldent lang tid før jeg finner noe som er godt nok, så jeg skifter med andre ord sjeldent etasje. Denne formiddagen parkerte jeg i øverste etasje i parkeringshuset, og kom inn inngangen ved postkontoret. Rett foran meg lå en lys butikk med kule utstillingsdokker — det holdt lenge for meg. Solgt!

Inne på “Capone” ble jeg møtt av en hyggelig og søt dame som gikk rundt og pyntet i butikken til en ny salgsdag. Hun hilste på meg med en gang jeg tråkket inn i lokalet, men lot meg kikke litt før hun spurte om jeg trengte hjelp. Bare det er en stor pluss i margen for min del. Jeg er en amøbe i klesbutikker, og må behandles som en. Jeg trenger tid til oppfatte, analysere, bearbeide inntrykk og sjekke om prisene er alt for høye for min kaste i samfunnet FØR jeg trenger hjelp. Den hyggelige og søte damen oppfattet meg tydeligvis som en amøbe, og ga meg godt med tid. Når hun endelig kom til unnsetning, var det med full styrke. Hun var rett og slett en glimrende selger.

Jeg prøvde sko, belte, bukse og skjorte — alt på rekordtid, og hun traff med alle størrelsene på første forsøk. Akkurat det syns jeg er fascinerende, i alle fall på bukser, men det er en helt egen bloggartikkel. (En bloggartikkel jeg aldri kommer til å skrive.) Da jeg noen minutter senere gikk ut fra butikken, hadde jeg kjøpt en t-skjorte og en skjorte, førstnevnte i Moods of Norway, og skjorta i det danske merket “Humör” (eller noe). Dritkule klær til flere penger enn planlagt. Jeg var strålende fornøyd.

Historien slutter ikke helt enda. For i forrige uke var det duket for “Gamblers night” med alle kundene våre på Nordialog, og jeg var igjen i en relativt akutt situasjon hvor jeg trengte noen klær, type casual, ganske kjapt. Jeg har nevnt at jeg er en enkel sjel når jeg handler klær, men jeg kan gjerne nevne det igjen: Jeg er en enkel sjel når jeg handler klær. Derfor gikk jeg selvfølgelig tilbake til Capone, og håpte på å treffe denne hyggelige, søte damen som hjalp meg så godt for tre uker siden. Og heldigvis, den hyggelige, søte damen var der.

Jeg kom inn i en sliten, ensfarget t-skjort og en billig dressbukse fra Dressmann. Likevel åpnet den hyggelige, søte damen med å spør meg om jeg var fornøyd med skjorta jeg kjøpte noen uker i forvegen. Solgt! Igjen! Jeg var selvfølgelig fornøyd, og ga uttrykk for det, så hun fortsatte like gjerne med å foreslå at jeg burde prøve den samme buksa som jeg likte så godt forrige gang. Slike ting fascinerer meg — jeg vet ikke om jeg er den eneste kunden på Capone, men noe innbiller meg at jeg ikke er det. Og hvis det stemmer — hvis det er mange andre som handler der — så er det utrolig gjort å huske på alle disse detaljene. Jeg husket ikke hvilken bukse det var selv en gang, før jeg så den.

Så da kjøpte jeg den. Og enda en skjorte, denne gangen av et annet merke. Og så var jeg strålende fornøyd igjen.

Salg er på mange måter såre enkelt, samtidig som det er et utfordrende og krevende fag. Det handler mye om å gjøre folk husvarme og komme med gode og seriøse anbefalinger som gagner kunden (og selgeren også, selvfølgelig, men ikke bare selgeren). Det handler om gjenkjennelse, fortløpende vurderinger og justeringer i forhold til informasjon man får i dialogen med kunden, løsningorientering, vurdering av prisklasse, snevre ned alternativer og til slutt selve salgsavslutningen. Salg er et herlig fag.

Og dama på Capone på Kilden kan alt dette. Bedre enn de aller fleste andre.

Creds!

Postet i: Hverdagslig, Tanker

sept

Tagger: Elixia, Stavanger Idrettsklinikk, trening, treningssenter

Jeg snakker rundt grøten om trening

Jeg sitter og knasker på en gulrot.

Har impulsivt funnet ut at jeg bør gjøre livet mitt litt sunnere da vett’u. Jeg er ikke bedre enn andre forfengelige ungkalver med litt for mange kilo hvilende på skuldrene: disse tankene kommer til meg med jevne mellomrom, og varer i korte og lite dedikerte perioder. I nøyaktig én uke spiser jeg knekkebrød i stedet for brød og drikker vann i stedet for melk og cola. Det varer til neste upassende anledning, for eksempel når Chelsea møter et lag som er blant topp-10 på tabellen — da kommer colaen på bordet for å feire toppoppgjøret på TV-skjermen. Back to scratch.

Jeg tar det egentlig ganske med ro i forhold til hele sunnhetsgreiene (nææheei, det viser ingen steder Pål!! – kjeften), men det har vært et ønske å øke kondisjonen fra megadårlig til mindre dårlig. Dette har vært et konstant mål, fordi jeg alltid har hatt megadårlig kondisjon. Fra januar 2009 og frem til i sommer var jeg så heldig at jeg var nødt til å spille fotball ett par ganger i uken med juniorlaget jeg trente — riktignok stort sett som keeper, men det var utvilsomt bedre enn ingenting, og jeg tipper det holdt form og kondisjon noen lunde i sjakk.

Nå er jeg ferdig som trener i Bryne FK, og har derfor ingen forpliktelser som innebærer fysisk aktivitet. Heldigvis har jeg hevet meg på en gjeng som spiller fotball innendørs en gang i uken — jeg takker høyere makter for at jeg får være med der. Noe sier meg at det er de 90 minuttene i uken som gjør at organismen Pål klarer å gå opp trappene fra kjellerleiligheten om dagen. Neida, jeg skal ikke overdrive for mye. Det er folk som har det verre enn meg, mye verre.

Men ting kan utvilsomt bli ganske mye bedre.

Så da melder jeg meg inn i treningsstudio da vett’u. Du tenker nok “jeg har sett den filmen”. Jeg tenker også “jeg har sett den filmen”. Den typiske prosessen ved innmelding i treningsstudio for mitt vedkommende har vært at jeg melder meg inn og binder meg i 12 måneder og trener hardt første dagen, så venter jeg en uke til gangsperr har gitt seg fra første gangen, og så dabber det av innen en måned. Resultatet blir en liten knekk i selvtilliten, 6000 kroner ut av vinduet og liten bedring i både styrke og form. I tillegg melder jeg meg ikke akkurat ut etter at de 12 månedene har gått, for det glemmer man jo alltid, så det er generelt en dårlig løsning. Avtalegiroen er til større fordel for Elixia enn for meg, for å si det sånn. Hele denne remsa, fra innmelding til utmelding, har jeg vært gjennom minst to ganger. Med andre ord har jeg svidd av minst 12000 kroner på treningsstudio før, uten noe resultat what-so-ever.

Så hvorfor en gang til?

Denne gangen vender jeg ryggen til Elixia. (For the record: jeg syns Elixia har et veldig tvilsomt forretningskonsept — jeg skriver ikke et eget avsnitt om det nå, men de er noen sleipinger.) Søsteren min har tipset meg om et treningssenter i Stavanger som ikke driver som andre treningssentre: ingen markedsføring, ingen timer med spinning eller dansing eller bodypump, og ikke spesielt mange faste medlemmer.

Senteret heter Stavanger Idrettsklinikk, og det ligger 20 meter fra jobben min (fakta). De spesialiserer seg først og fremst på fysioterapi, kiropraktikk, ernæring og massasje for elitelag og diverse toppidrettsutøvere — i tillegg til at de driver med rehabilitering og motivasjon for “vanlige folk”. Men aller best: man kan “leie seg inn” i deres treningslokaler uten å snakke med folk eller benytte seg av de nevnte tjenestene deres, og det for en veldig billig penge, UTEN bindingstid. Det er det jeg nå gjør, og jeg må innrømme at jeg for første gang på lenge tror jeg kan trives på et treningssenter. At det sjeldent er mer enn én eller to andre som trener i den tiden jeg kommer til å være der, er heller ikke meg i mot. Det er optimalt.

Så får vi se da…

Note to self: Gulrot er ikke så aller verst.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Tanker

sept

Tagger: artikkel, blogg, iphone, jbl, jærbladet, mobilbransjen, mobiltelefoni

Sniktitt: Fredagens JBL-innlegg

“For snart to uker siden utbasunerte jeg for alle og en hver som følger min vanlige blogg at jeg var lei hele mobilbransjen. Heldigvis har mye endret seg siden den gang, og nå ser jeg plutselig lyst på livet igjen. Jeg ser nemlig frem til noen av de viktigste og største nyhetene siden Apple iPhone og Google Android!

Etter to-tre år hvor de fleste mobilprodusentene har kranglet om å lage det nest beste produktet etter iPhone, er det nå realistisk å tenke seg at de kommer med noe som er like bra eller bedre. Mange vil påstå at Google med sitt Android har klart å toppe Apples operativsystem iOS, mens andre fortsatt ranker iPhone som nummer én.“

Du kan lese hele innlegget i fredagsutgaven av Jærbladet eller fra og med fredag formiddag på jbl.no

Postet i: Aktuelt, Tanker, Teknologi

aug

Tagger: Android, bransje, htc, iOS, iphone, mobilbransjen, mobiltelefoni, Nokia, Sony Ericsson

Jeg er lei mobilbransjen

Jeg vet det er en brannfakkel, men det er fakta.

Mobilsnakk igjen. Sorry folkens, men over halvparten av dagen min går med til dingsene, så minst halvparten av alt jeg kan er relatert til mobiltelefoni. Det må farge bloggen, enten dere liker det eller ikke.

Jeg er drittlei HTC med både Android og Windows, Sony med eget operativsystem eller Android, iPhone med det dønn kjedelige iOS. Nokia har vært like nyskapende de siste to årene som Windows Mobile har vært de siste 10 år (det tilsvarer null i begge tilfeller). Samsung og LG lider av samme sykdommer som alltid: råe mobiltelefoner med små irriterende og dårlige løsninger som ødelegger basic funksjoner som ringing og SMS.

Like sant som at iPhone har revolusjonert mobilbransjen for både forbrukere, businesbrukere og oss forhandlere, har det gjort hele bransjen énsporet og fargeløs. Det har vært noen kjedelige år siden sommeren 2007, da Steve Jobs første gang dro opp en sexy, tykk iPhone “1G” fra dongerybuksene. Alle — ALLE — har prøvd å kopiere produktet deres og komme opp på samme nivå, med varierende grad av suksess. Jobs hadde nesten rett da han sa at iPhone var en telefon som lå fem år foran konkurrentene. Nå, tre år senere, begynner det å ligne noe fra de andre. Resultatet er at vi har femten telefoner som prøver å være iPhone, men som ikke klarer det — på godt og vondt. Møkk kjedelig er det.

Den største forskjellen fra da jeg startet i mobilbransjen for 5-6 år siden, er at vi selger operativsystemer — menysystemer, om du vil — ikke telefonmerker. Vi selger ikke Sony Ericsson, vi selger en telefon med Googles operativsystem. Jeg er lei Android og jeg er lei iOS (operativsystemet på iPhone). Begge er fantastiske operativsystemer, ubestridt de beste på markedet. Men de gjør alle telefoner helt like. Det er verken en jobb eller respektert å kunne telefoner ut og inn lenger — mannen i gata kan det nå.

En iPhone fra 2007 er prikk lik
iPhone 3G fra 2008 som er den eldre tvillingbroren til
iPhone 3GS fra 2009 som har født den prikk like sønnen
iPhone 4 i 2010.

Om du velger Sony Ericsson X10 eller
HTC Desire eller
Samsung Galaxy S eller
Google Nexus One eller
Motorola Droid har ingenting å si lenger. Det er samme telefonen med minimale forskjeller i hardware og software.

De som kjenner meg vet at jeg bytter telefoner ofte, gjerne en gang i måneden. Jeg liker å teste alt som kommer, og jeg elsker å “kunne” dem i etterkant. Det er på mange måter mobilnyhetene som driver meg i arbeidet, vel så mye som det å selge telefoner til kunder. Jeg liker å kunne telefoner og på den måten kunne gi support til alle som henvender seg. Av den enkle grunnen liker jeg ikke Blackberry: jeg har ikke hatt muligheten til å lære meg hvordan den fungerer, og derfor skyr jeg den som pesten. Jeg liker å lære, kunne og så løse problemene som kommer. DET er dritgøy.

Men hva nå? Jeg trenger ikke å “lære” de nye telefonene. Jeg kan forklare hvor på din HTC-telefon du kan justere tiden det tar før mobilen din slår over på mobilsvar ved å se hvor jeg gjør det på Sony Ericsson-telefonen min. Det er jo de samme menyene. Det er ekstremt frustrerende når alt blir brukervennlig og likt og strømlinjeformet.

Apple: slutt å ødelegge morroa. Og gi oss for guds skyld ut telefoner slik at de som faktisk er villige til å BETALE for produktet deres, får den før vi synger om låven og nissen og julegrøt.

(PS: Det er noen lysglimt. Microsoft kommer med et ekstremt spennende operativsystem i løpet av året, Nokia har tenkt å grave seg opp fra det gigantiske hullet de har havnet i med nye, spennende modeller og et nyoppusset menysystem — og Motorola har gått fra å være kopimaskin til nyskapende trendfabrikk på mobilfronten. Men alt dette er ikke annet enn nødvendig fra de tre produsentene som har gått på “hue og rævva” ut av mobilbransjen fordi de ikke fulgte med i timen. Dog — VELDIG spennende.)

Postet i: Aktuelt, Tanker, Teknologi

aug

Tagger: Bilder, ferie, fjelltur, Hove, jobb, natur, sommer, sommeren 2010, utflukt, venner

Fornøyd

BACK TO SCHOOL
Om kun kort tid er sommeren over for min del. Sommerferien i alle fall. Mandag morgen bærer det tilbake til Hillevåg og jobb, og jeg gleder meg som vanlig som et lite barn med å komme i gang igjen. Tradisjonen tro regner jeg med at det er mye å ta tak i og rydde opp i, som det vel er for de fleste etter å ha vært borte fra arbeidsplassen en stund. Det gjør ingenting for meg, det skal bli herlig.

For første gang på et par år, har jeg ikke vært utenfor Kongeriket Norges grenser denne sommeren. Hvis jeg ser bort i fra en (unormalt) lite farget hud, har det vært helt etter min smak.

UTFLUKTER
Jeg liker meg som kjent i Norge og i de norske heiene, og også i år har vi kommet oss opp på fjellet ved flere anledninger. Det har blitt dagstur til Månafossen med den “gamle brynegjengen” (bildealbum med “fortellende bildetekst” på Facebook* / blogg), en hytte-til-hytte-tur forrige helg med ni familiemedlemmer (that would be: søster med samboer, bror, kjæreste og søskenbarn med kjærester), og i dag på Preikestolen med gasellen Jani, fjellgeita Torjus, Hannu, Karoline, Marthe og undertegnede, musa. I tillegg til å nyte naturen har jeg for første gang vært på festival, noe som ga mersmak så det holder. Turen gikk til Hove (bildealbum på Facebook*) med store deler av brynegjengen — til og med Torjus tok turen for en kveld, hvor han ikke gjorde stort annet enn å forstue et håndledd og brekke det andre. Suksess, alt sammen!

På Preikestolen er du forresten sjeldent alene:

…noe som selvsagt er veldig irriterende for oss fjellfolk som bare vil nyte naturen, være oss selv og ikke gjøre for mye ut av oss:

HJEMVENDTE STUDENTER
Sommeren 2010 ble sommeren hvor mange av mine skoleflinke venner har kommet hjem til Bryne i flere uker fra deres studiesteder i inn- og utland. Mye av sommeren har derfor gått med til aktiveteter og festligheter med bla.a Torjus, Martin, Yves, Heidi, Vegard og Olav — i tillegg til en hel gjeng med godtfolk på den årlige festen (som er et av årets høydepunkter) hos Victoria (bildealbum på Facebook*). Det har vært helt konge å ha nesten hele gjengen hjemme på Bryne, i tillegg til de faste “sliterne” Ådne, Jani og Hansi (sistnevnte forlater oss nå til fordel for det glade sørland. So long sucker!)

Deler av Brynegjengen foran Månafossen, tidligere i sommer:

JAJA
Men nå er det hele altså over for denne gang. Hverdagen venter, og det er som vanlig både vemodig og godt på samme tid. Jeg gjør obs på at jeg fortsatt er klar for sommerlige aktiviteter som volleyball på ungdomsskolen, fotball i bingen og film til langt på natt — og jeg benytter samtidig muligheten til å takke alle som har bidratt til at sommeren min ble en for de gode historiebøkene.

La høsten komme!

* Alle mine bildealbum på Facebook er tilgjengelige uten innlogging.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

aug

Tagger: alderdom, eldre, familie, morfar, sykdom

Når eldre blir eldre

Jeg har akkurat kommet hjem fra et besøk hos morfar, som for en stund siden ble innkvartert på et bo- og rehabiliteringssenter på Ålgård — for en stund, i alle fall. Det er rart å gå opp og inn i en steril bygning og se morfar i dagligstuen, der han rolig sover sittende med hodet på skakke i en av mange grønne stoler med eldre mennesker i. I mitt hode hører han ikke hjemme blant alle de eldre som trenger pleie og hjelp til det meste.

I mitt hode er morfar morsom, han er interessert i bøker og samleobjekter, han forteller om gamledager og viser frem gamle radioer og forklarer hvordan de fungerer med gnist og stort engasjement over at noen vil høre på. Han behersker datamaskiner og sender e-post til sine venner i Afrika. Han løser påskenøtter sammen med mormor — eller ikke sammen med henne: de deler stuen i to med hver sine leksikon, og bytter på å få bruke Google. De snakker ikke sammen og løser ikke hverandres nøtter. Mormor og morfar er på sitt beste når Aftenbladet kommer med disse quiz-lignende oppgavene, og de sitter i hver sin godstol så langt fra hverandre i stuen som mulig. Det er et av de beste minnene jeg har.

Morfar snakker ikke så mye lenger, og det er veldig tydelig at det frustrerer han. Det er selvsagt frustrerende for mormor, barn og barnebarn også, men ingen lider mer på grunn av det enn han selv. Han gir av og til korte svar på konkrete, tydelig spørsmål, men det er langt i fra alltid. Dialoger blir monologer hvor morfar sitter som om han leter etter ord, men ikke finner dem eller evner å uttale dem. Det er trist og rart og spennende — for fire år siden feiret vi 80-årsdagen hans på Mån over Månafossen, og han gikk fra parkeringsplassen og hele veien opp for egen maskin. Mye har skjedd siden den gang.

Heldigvis har morfar fått beholde det lunet smilet sitt. Det lune smilet som kom frem da vi laget en provisorisk dusj i hagen deres på Austrått for ti år siden, slik han smiler når mormor holder rundt han, og det han glimtet til med da to av de flotte jentene han er morfar til ville bli tatt bilde av på hver sin side av han en julaften for et par år siden. Det smilet er der enda — f.eks. når jeg har gitt han en klem for å si hade, og han holder meg igjen med hånda som bare har tre hele fingre og beveger de to stubbfingrene i håndflaten min, slik han alltid gjorde når vi var små. Det lune smilet er der enda. Sjeldnere enn før kanskje, men i dag kom det mer enn ofte nok.

Alderdommen er rar. Morfar er fortsatt morfar.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

jul

Tagger: Coldova, dokumentar, exxon, exxon valdez, exxonmobil, miljø, naturkatastrofe, næringslivet, oljeindustrien, oljeutslipp, politikk, samfunn, Tanker, USA

Latterlig samfunn, inkl. mva. & meg

Jeg er i en dokumentar-transe for tida. Det er en sjelstilstand jeg besøker med ganske jevne mellomrom, men sjelden så intensivt som nå. Grunnen til at jeg ser flere dokumentarer om dagen, er at jeg har kommet inn på et området som tydeligvis interesserer meg. Dokumentarene jeg ser nå er utelukkende relatert til politikk, samfunn og miljø. Dette er viktige tema, og de er ofte bedre gjengitt enn de typiske “TV2- og TV Norge-dokumentarene”. Det er ingen filmtrailer-stemmer som kommenterer historiene, ingen grining fra opprørte mennesker i håpløse situasjoner. Men det er likevel noen sinnsykt engasjerende historier.

Den siste dokumentaren jeg så i kveld heter “Arven etter Exxon Valdez” (NRK Nett-TV). Det er en historie om arven og konsekvensene etter at Exxons supertanker, “Exxon Valdez”, grunnstøtte utenfor kysten av Alaska i 1989. Mellom 40 og 130 millioner liter olje lakk ut, noe som gjorde denne ulykken til den største i amerikansk farvann (inntil i år, vel å merke).

Selv om utslippet er “lite” på verdensbasis — rundt omkring det 50. største i historien (skremmende!) — gjorde det enorme skader på miljøet rundt, og ikke minst på kystbyer som Cordova. Selv om ExxonMobil (eller Exxon, som det het da dette skjedde) mente de var ferdige med oppryddningsarbeidet allerede etter noen år, er det fortsatt enorme spor etter ulykken, både i miljøet og i kystsamfunnet. Nesten ingen av fiskerne overlevde krisen økonomisk, mange tok selvmord, og selv nå — 21 år etter grunnstøttingen, finnes det ikke sild i området, og langt i fra like mye laks som det var før ulykken. Dette var de to største (og praktisk talt eneste) næringene som sysselsatte mennesker i byen Cordova.

Det er mange skandaler i denne sagaen, men ingen er så ille som rettsprosessen og erstatningsbeløpet Exxon ble pålagt å betale. Saken ble anket og startet på ny helt til det hadde gått 19 år etter ulykken. Det opprinnelige erstatningsbeløpet fra tidlig på 90-tallet var på 5 milliarder dollar. For hvert år Exxon klarte å utsette betalingen av disse pengene, tjente de 296 millioner dollar i renteinntekter. Og ikke nok med det: i 2008 kom den endelige, latterlige erstatningssummen som Exxon måtte ut med, bestemt av Høyesterett. 507 millioner dollar, 1/10 av det opprinnelige kravet. Dette tilsvarte fire dager av Exxons nettofortjeneste i 2008.

Man kan bli depressiv av mindre.

- – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – -

Likevel må jeg trå varsomt når jeg prøver å hoppe høyt.

For det som kanskje skremmer meg aller mest med å se dokumentarer, er ikke alle de syke sidene av verden jeg får innsyn i. Det er den midlertidige, impulsive og plutselige reaksjonen jeg svarer med som er faretruende og skummel. Jeg blir opprørt, forbannet, irritert, sint, forbauset og drit sur — i akkurat én dag, kanskje to. Og så gir det seg.

Jeg sitter igjen med litt kunnskap på smale felt, men det er også det eneste. Engasjementet, sinnet og lysten til å gjøre noe med all elendigheten er forsvunnet som silden i Cordova, bare på noen få dager. Silden brukte forresten 10-12 år på å glemme det samme oljeutslippet — og de glemte den fordi de døde hen på grunn av den.

Man kan bli depressiv av mindre.

Postet i: Aktuelt, Tanker

jul

Tagger: innflyttingsprosedyrer, leilighet, leiligheten, sofa

Kladd: Pål emigrerer #1: Sofa

Red. anm.: Dette er starten på et blogginnlegg som jeg begynte på 11. januar 2009, idét Hanne Mari og jeg var på vei inn i ny leilighet. Hvorfor jeg ikke har fullført og publisert dette, er fremdeles en gåte — men jeg har en lei tendens til å begynne på ting uten å fullføre. At denne “leksjonen” nå ser dagens lys er en kombinasjon av at jeg roter i gammelt stoff i kladdmappen på bloggen, og at jeg likte det jeg skrev for godt over ett år siden. Uansett — til glede for nye og gamle lesere, here it comes:

Velkommen til første del av serien “Pål emigrerer”, en serie med foreløpig ukjent lengde og omfang.

Utflytting er et arbeid og en kunst. Noen må snart klare å gjøre seg skittent rike på å gjøre denne jobben for alle oss mennesker som ikke ser gleden i alt stresset — en type “weddingplanner”, bare med litt andre arbeidsoppgaver. Heldigvis har jeg Hanne Mari, som utfyller meg usannsynlig bra på dette punktet — men ikke alle har henne. Faktisk er det bare meg, så vidt meg bekjent.

Dagens innlegg (eller leksjon om du vil, du unge lovende leser) vil omhandle møbelkjøp, eller nærmere spesifikt hele prosessen rundt det å velge seg og kjøpe en sofa — foreløpig ekskludert den avsluttende logistikkmøljen hvor man frakter og presser kadaveret av et møbel inn den trange døra til leiligheten. Før den avsluttende delen er unnagjort må jeg innrømme at sofakjøp er en innertier. Sofakjøp overpresterer. Sofakjøp er langt mer enn hva man kan forvente — og enda litt til.

Fredag kl 04:00 PM hadde Hanne Mari og undertegnede avtalt et stevnemøte. Stevnemøtets formål var utelukkende å få en sofa i hus, og det uten å bruke alt for mye penger. “Mye penger” er som så mye annet et svært relativt begrep, og i dette tilfellet var den ukjente x satt til “en del tusen, men ikke 20″. Etter ha undersøkt litt på forhånd (fun fact: du kan laste ned brosjyrene som du kastet i søppelkorgen ned fra de respektive forhandlernes nettsider), fant vi ut at Bohus ble første besøkssted…

…Og så står det ikke mer. Too bad.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Tagger: forsikring, gods, kamera, reiseforsikring, utstyr

Forsikringsvilkår-fail

Jeg forstår meg ikke på vilkårene i reiseforsikringen min. Det er greit at den gjelder i hele verden, at den dekker eiendeler for opptil 30.000 kroner og plutselig tap eller skade av “reisegods”. Alt godt så langt. Men så kommer tilleggsinformasjonen.

Det begynner greit nok…

- Foto-/videoutstyr begrenses til erstatning på inntil 15.000 kroner

…det kan jeg leve med. Alt utstyret mitt var verdt ca. 15.000 ved kjøpstidspunkt, så det er helt kurrant for min del. Men det er først når jeg scroller videre i det 23 sider lange dokumentet at det blir spennende. Der står det klart og tydelig at kamera/linse/blits ikke kan ha lidd en hvilken som helst død. For at døden skal være verdt noe hos Terra, må minst én av følgende omstendigheter være oppfyllt. Here we go…

Ved plutselig tap/skade, dekkes:
1) Rettstridig skadeverk på mine eiendeler av en annen person
2) Naturskade (og ikke som i “eiendeler ødelagt i naturen”, neineinei). Med naturskade menes skade som direkte skyldes naturulykke som skred, storm, stormflo, jordskjelv eller vulkanutbrudd.

Som om jeg noen gang kommer levende fra noe sånt og i tillegg har lyst til å fotografere den grusomme verdenen som nesten drepte meg. Videre:

3) Trafikkuhell
4) Brann, nedsoting, direkte lynnedslag og eksplosjon. Med brann menes ild som er kommet løs.

Jeg er spesielt begeistret over den siste presiseringen over hva brann er for noe. Greit å vite. Uansett, sist men ikke minst:

5) Inntrengning av vann eller væske i bygning.

Det hele er veldig rart. Og hvis man leter litt godt og scroller litt frem og tilbake, finner man motstridende ting som at:

Forsikringen dekker: “Personlige eiendeler som sikrede fører med seg for sitt personlige bruk under reise og opphold.”
Forsikringen dekker ikke: “Skade som skyldes gjenstandens vanlige bruk.”

Gir dette mening for noen av dere? Det er jo helt umulig å sette seg inn i noe som er så motstridende, komplisert og fullt av avvik fra det opprinnelig dekningsområdet. Hjelp, anyone…

Postet i: Tanker, Teknologi