Foto: Bjørnar Tollaksen
Men er det virkelig mandariner? Disse er sannsynligvis det. Men hvem vet?

Mandariner varierer for mye kvalitetsmessig. Det holder rett og slett ikke mål at man, selv etter en omfattende utvelgelse i butikken — basert på det estetiske, må be til høyere makter om at mandarinen man sliter med å skrelle, faktisk er saftig og god i munnen. Det hadde vært akseptabelt om forskjellene var ubetydelig små, men det er de ikke. Så langt der i fra. De strekker seg fra det smått fantastiske til et helt ufattelig lavmål i motsatt ende. Du kan ikke stole på en mandarin. Hadde jeg vært en mandarin, hadde jeg ikke hatt noen venner.

Det er også svært kritikkverdig at de mandarinene som er vanskeligst å skrelle, som oftest er de beste. Selvfølgelig ikke alltid, det ville vært for stabilt og enkelt, neida, bare som oftest. Toppen av elendighet er å bite og rive og slite på en mandarin i flere minutter, bare for å finne ut at den aktiverer helt feil smaksløker når du legger den første totalskadde mandarinbåten på tungen.

Den siste, og kanskje aller mest irriterende tingen med mandariner, er at de er klementiner. Mandariner er noe helt annet, i følge Wikipedia. “Ikke vært solgt i Norge siden 90-tallet”, sies det. Det er klementiner vi sitter å klager vår nød over, ikke mandariner. Og det er alt det står om det; “Stort sett all småsitrus som spises i Norge er klementiner. Det er fortsatt noen som feilaktig bruker betegnelsen mandarin.” Ja men i alle dager?! Hvorfor?! Hvorfor sluttet man med mandariner? De kan jo ikke under noen omstendigheter være like ustabile som arvtageren, klementinen.

Jeg anerkjenner ikke klementiner som sitrusfrukt. Jeg vokste opp med mandariner, og det er mandariner jeg spiser. Jeg hater de elendige mandarinene.

“[...] Jeg har et avslappet forhold til møbler. Så lenge en stol kan sittes på og et bord kan benyttes i forbindelse med mat, er jeg i utgangspunktet fornøyd. Det samme gjelder for sengen. Dét er grunnen til at jeg sjelden står i bresjen for møbelkjøp – dét, sammen med det faktum at jeg er ukomfortabel med shopping som krever for mye innsats fra undertegnede før endelig avgjørelse.

Da vi kjøpte sofa for en god stund siden, var det etter enorme mengder av prøving og testing. Problemet med å velge sofa på et stort varehus, er at det finnes alt for mange alternativer og alt for få forskjeller. Disse minimale nyansene av variasjon på produktene gjør det umulig å finne ut om det var sofa nummer èn eller 34 som var best å sitte i. Etter det som føltes som en kvart evighet med sitting og ligging i et utall av sofaer, endte vi opp med en mørk hjørnesofa med sjeselong. En veldig god en, faktisk.

Så var det denne sengen. Jeg hadde forskjøvet turen til Håland i det uendelige. Ingen unnskyldning for utsettelse skulle være uprøvd. Men nå var altså tiden inne, vi hadde visst drøyd dette alt for lenge. Å handle seng var noe helt annet enn å handle sofa. Fordelen med senger er at du kan avgrense mengden av alternativer ved å bestemme deg for prisnivået på forhånd.

Hvis man setter en øvre grense på litt over ti sedler med Edvard Munch-motiv, har man fort kvittet seg med hele den innerste sengeavdelingen…”

Les hele innlegget her.

Hanne Mari og jeg driver og ser etter leiligheter om dagen. Vi har bodd i kråkeredet i Arne Garborgsvei 31 i snart tre år, og Hanne Mari mener at det er på tide å “komme seg videre” og eie noe selv. Jeg er selvfølgelig helt enig. Problemet mitt er, ganske enkelt, at jeg har det veldig fint i kjellerleiligheten her i hjertet av Bryne. Det er nyoppusset, lyst (til kjeller å være), har et stort bad og utleierne er noen fantastisk fine folk. Jeg innbiller meg at Hanne Mari er ukomfortabel med min komfort.

Jeg var i akkurat samme modus da det var snakk om at vi skulle bli samboere for flere år siden. Jeg var ikke megaengasjert. Jeg hadde det helt glimrende hjemme på loftet hos mor og far — var stort sett aldri hjemme, spiste stort sett middagene i form av pølser på Narvesen — men hadde alltid et alternativ hjemme, just in case.  Når jeg er i komfortsonen, når jeg kan “leve med det slik det er”, da er jeg veldig vanskelig å få engasjert med på noe. Det er nok et problem.

Det skal, i rettferdighetens og Hanne Maris navn, sies at jeg er glad for at hun fikk meg til å flytte sammen med henne. Vi har det ganske morsomt sammen.

Denne komfortsonen min er en skummel greie. Den er relativt altomfattende — den gjelder ikke bare valg av bopel og samboerskap. For eksempel gjør den seg svært gjeldende når det kommer til praktiske oppgaver i hjemmet. I vår nevnte leilighet finnes i utgangspunktet bare et stort problem; gamle dører med slitte dørhåndtak og håndtaksfester. I følge Hanne Mari, og ikke minst i følge kamerat Torjus, burde ikke dette vært et problem i det hele tatt. Jeg, mannen i huset, burde ordnet dette for lenge siden. Problemet er bare at jeg fint klarer å leve med det — at håndtakene på do- og soveromsdørene ikke henger fast, og at de faller ned på gulvet hele tiden — ja det er milevis innenfor min komfortsone. Jeg har ingen problemer med at dørene ikke bør lukkes helt igjen. Ingen problemer med at skruene som skulle holdt håntaket på plass nå ligger på hylla i stua. Det er for meg en ikke-sak. Jeg er megakomfortabel her jeg sitter, til og med nå når jeg skriver om det.

Det eneste positive som kan sies om meg og mine komfortsoneproblemer, er at jeg har nok selvinnsikt til å forstå at det er et problem for de rundt meg. Og grunnen til at det er et problem, er selvsagt at min sone viker veldig mye fra Hanne Maris. Det største avviket er relatert til behov for å vaske — ikke bare støvsuge — men det får jeg gå inn på en annen gang. Hvis jeg ikke tar helt feil, har jeg touchet det temaet før på bloggen. Søk etter “støvsuger” hvis du er interessert.

Vi får se om vi kommer oss ut herfra med det første. Det er mange ting som spiller inn — ting vi kan styre selv, og ting markedet og bankene bestemmer. Hanne Mari skal i alle tilfeller være veldig fornøyd den dagen vi legger inn vårt første bud på en ny leilighet. Når vi kommer så langt, går det ikke lang tid før hjørnesofaen og vi får oss et nytt hjem. Frem til et eventuelt kjøp blir annonsert her på bloggen, er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt om dere kjenner til noen spennende leiligheter på +/- 100 kvadratmeter som skal selges.

…og dere kan være sikre på at dørhåndtakssaken kommer til å være brennaktuell helt til den dagen vi flytter herfra.

“I hate phone numbers. They’re a relic of an outmoded system that both wireless and wireline carriers use to keep people trapped on their services — a false technological prison built of nothing but laziness and hostility to consumers. In fact, I can’t think of a single telecom service that is as restrictive as the phone number [...]

Yet the phone number remains stubbornly fixed with a single carrier and single device, even as consumers begin to move every other aspect of their lives to the cloud. And the more I think about it, the more ridiculous it seems: Why can’t I open a desktop app and use my wireless minutes to make VoIP calls? Why can’t I check and respond to my text messages online? Why can’t I pick up any phone from any carrier, enter my phone service information, and be on my way, just as with email or IM or Skype? Why are we still pretending that phone service is at all different from any other type of data? The answer to almost all of these questions is carrier lock-in — your phone number is a set of handcuffs that prevents you from easily jumping ship, and they know it.”

Vil vi, i løpet av de kommende årene, se slutten på telefonnummerets (eller kanskje spesielt mobilnummerets) leveår? Jeg tror det. Tenk bare på hva som har skjedd de siste månedene: Google (med Google Voice/Talk), Apple (med iMessage i iOS5) og Microsoft/Nokia (med oppkjøp av Skype) gjør alle store satsninger på områder som frem til for kort tid siden har vært totalt reservert telefonen og telefonnummeret; tale og SMS. Telefonens to viktigste kjernefunksjoner. Les mer utfyllende om temaet i “This is my next”s kommentar.

Dette er veldig interessant. Mulig jeg kommer tilbake til dette i nær fremtid.

“I said at the start that if the Nexus S were my first-ever smartphone I’d probably love it. But since it wasn’t my first, I come to it (and maybe more importantly to the operating system) with expectations of performance, stability, battery life, and general attention to detail that it just can’t meet. Sure, it comes with a whole host of freedoms that I can exercise, like installing a third-party keyboard component to replace the system keyboard, but I didn’t exercise those freedoms because I don’t care, I’m just not that guy. I never themed my Windows installations, never jailbroke my iPhone, never turbocharged my car. I want a phoneputer that just works and lets me pursue my own goals; goals that don’t include being a sysadmin. The Nexus S does everything one could reasonably expect of a smartphone, and it does them competently, but if you’ve experienced a smartphone that does those things exceptionally, mere competence is a big step backward.”

Fremhevelsene er mine. Jeg anbefaler hele teksten.

(via)

Ødeleggelsene etter tsunamien i Japan er som tatt ut av en amerikansk spenningsfilm, og truslene som nå lurer fra minst to atomreaktorene langs Japans østkyst er skremmende. Fremfor alt er denne tragedien enda en påminnelse om at vi ikke klarer å helgardere oss mot kreftene som kan settes i gang av naturen vår. VG har akkurat laget en grafikk med bilder av områdene før og etter tsunamien – det viser tydelig hvilke krefter som har vært i sving.

(Kilde: Augsburger Allgemeine)

Det har vært mye snakk om kjernefysisk nedsmelting de siste dagene, uten at noen har klart å forklare meg hva det går ut på og hva som er faren. Wikipedia klarer det til en viss grad, i alle fall forklares det her med enkle ord hva en slik nedsmelting er for noe:

“En kjernefysisk nedsmelting skjer når kjernen på en atomreaktor smelter. En slik hendelse er betraktet som en alvorlig atomulykke. Reaktorkjernen, som består av brenselet, kan smelte seg gjennom gulvet og falle igjennom. Den smeltede kjernen fortsetter videre nedover og utveksler varmeenergi med omgivelsene. Dette stopper når nok materiale rundt har smeltet til at kjernen er nedkjølt til en temperatur som er for lav til å smelte materialet under, eller til det treffer grunnvann.

Det som skjer under nedsmeltingen, er kun en varmeutveksling/avkjøling og har ikke med kjernefysiske reaksjoner å gjøre. Det må noteres at vi derfor ikke snakker om en kjernefysisk eksplosjon eller en kjedereaksjon.”

“Kjernefysisk nedsmelting” fra Wikipedia.

Stråling, atomkraftverk og kjernefysikk er skumle greier. Jeg forstår lite og ingenting av det, men tanken på at man kan bli skadet av noe man verken ser, smaker eller lukter, er uhyggelig.

Det ser ikke lyst ut for Japan om dagen.

Oppdatering: NRK er “på ballen” og har lagt ut en dokumentar om kjernekraft, nedsmelting og krisehåndtering på Nett-TV. Den er faktisk ganske interessant. Obs: To deler à 45 minutt, tilgjengelig til september 2012.

(Se flere bilder av Unge SPOR i lysbildeserie på Flickr. Oppdateres de neste dagene med flere bilder.)

Game On forteller historien om Kevin, en helt vanlig gutt som må flytte til Aksted sammen med moren. Han finner seg ikke til rette på det nye stedet, og sitter mye foran PC-skjermen for å gjemme seg fra verdenen rundt han. Her finner han et internettspill — kanskje ikke så langt i fra World of Warcraft (?) — som han lever seg fullstendig inn i. Inne i eventyrverdenen i dataspillet er han plutselig midtpunktet; han er personen som kan redde hele verden (Lumulia) fra den onde herskeren Kong Kaos. Det er i Lumulia mesteparten av Game On utspiller seg, kun avbrudt av Kevins moralske avveininger (ved hjelp av en liten djevel og en engel som lurer inne i hodet hans).

Musikalen Game On har flere likheter med fjorårets revy/forestilling Groovy; glimrende vokal, et band som har blitt enda bedre enn i fjor og svært god regi som igjen mestrer å flette inn sang og dans uten at det virker påtatt eller tar publikum ut av historien. Heller tvert i mot: jeg syns det er imponerende hvor godt dans blir brukt som formidlingsmetode. Det siste minnes jeg at jeg ble imponert over i fjor også, så creds til Iren (manus & regi) og Frode Førland (prosjektleder), Linn Skretting (koreografi) og Johanne Steinsland (regiassistent). Og sist men ikke minst: hovedpersonene er noen særdeles velspilte, tidvis svært morsomme karakterer.

At det hele braker løs med en helt vanvittig rå versjon av Paramores Twilight-soundtrack “Decode” med Iren på vokal, var nok til å fange meg. Den fremførelsen i kombinasjon med skuespillerne, mye dans, massiv scene og kostymer og mange andre gode soloprestasjoner (med f.eks. godsanger som Jace Everetts “Bad Things”), gjør Game On til en mye større fest enn Groovy.

Jeg blir pent nødt til å anbefale årets musikal av Unge SPOR. Jeg anbefaler alle som har mulighet i kveld torsdag, fredag, søndag eller mandag til å bestille billetter med en gang og komme seg på fest. For dette er faktisk førsteklasses bruk av din verdifulle tid!

Seriøst.

(Les om Game On på ungespor.no)