Tanker « MANSHOW

Tagger: bøter, fartsbot, forenklet forelegg, Helleland, humor, lovens lange arm, politi, politiet, UP, utflukt, utrykningspoliti

Forenklet forelegg

Helt siden jeg fikk lappen for ganske nøyaktig fire år siden, har jeg hevdet til politistudent og bror Eirik — og alle andre for den saks skyld — at jeg ikke tenker så mye på om politiet står langs veiene, fordi, quote: “jeg ser politiet før politiet ser meg”. Og selvsagt fordi jeg stort sett forholder meg til gjeldende fartsgrenser. Etter en litt uoppmerksom hendelse rett etter Helleland og Ben’s Café i går, må jeg innrømme at jeg har tatt meg litt vann over hodet. Likevel: Jeg står fortsatt på at jeg ser politiet med falkeblikket mitt hvis jeg vil det, og at gårdagens hendelse bare skylles et utilregnelig gjerningsøyeblikk, for å bøye en litt oppbrukt klisjé.

Først og fremst — jeg skryter ikke over å ha kjørt for fort, og jeg kjører generelt relativt forsvarlig i trafikken. Tro meg den som vil, nå er det i alle fall nevnt.

Møtet med utrykningspolitiet skjedde på vei hjem fra en herlig hyttetur på Tonstad. Jeg hadde akkurat handlet meg en 160 grams hamburger og en cola på Shell 7-Eleven, og makker Martin i passasjersetet gomlet på en rykende fersk Calzone.

Etter å ha gasset opp for å komme i “marsjfart” ut fra Shellen, med et godt tak rundt hamburgeren med venstrehånda, viste det seg at min oppfatning av lovlig marsjfart på strekningen nok lå et godt stykke over det myndighetene og Onkel Politi var blitt enige om i forkant. Som kjent er det sistnevnte instanser som har fasiten i slike situasjoner, og jeg ble vinket inn til siden av en mann med en Star Wars-lignende lightsaber, cirka ett hamburgerbit etter svingene nord for Helleland. Jeg manglet et nærlys og kjente hjertet banke litt smånervøst for det.

Mannen som kom bort til meg brydde seg minimalt om oppbrukte lyspærer.

“- God ettermiddag.”
“- Heihei!” sa jeg, mens blikket mitt gikk opp og ned, fra politimannens øyne (det er høflighet å se på myndige personer når de snakker til deg) og skjemaet han holdt i hånden, med tittelen “Forenklet forelegg”.
“- Det viser seg at det har gått litt fort, og du skal få en liten bot av meg.”
Litt fort betyr aldri litt fort, og liten bot betyr aldri liten bot, tenkte jeg. Jeg spant videre på det i hodet og fortsatte dialogen:
“- Da kan jeg ikke annet enn å beklage. Kan jeg spørre hva fartsgrensen er på denne strekningen?”
“- 60. Og du har kjørt forbi to 60-skilt.” svarte den uniformerte mannen momentant, dog med en overraskende høflig og vennlig tone. “- Men jeg har ikke fått den nøyaktige målingen enda, så du må bare spise hamburgeren din.”
Når en politimann sier at du skal spise hamburger, så spiser du hamburger.

Politimannen stilte seg bak bilen og noterte flittig på skjemaet. I mellomtiden innrømte jeg både for meg selv og for Martin at jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvor fort det hadde gått, men at det fort kunne ha gått godt over 80 km/t, tatt i betraktning at jeg må ha regnet med at dét var fartsgrensen. Vi ble enige om at det ikke kunne ha gått ekstremt fort, selv om jeg satt med følelsen av at strekningen Tonstad – Helleland kunne ha gjort meg litt fartsblind. Herligere veier for en kjøreglad ungkalv skal du tross alt lete en god stund etter.

Politimannen kom tilbake til vinduet samtidig som mobilen min ringte. Jeg skrudde den på lydløs, trodde jeg, men jeg må ha bommet, for Hanne Mari fikk med seg hele den følgende dialogen.

Mens representanten fra UP forklarte meg rolig og kontrollert hvordan prikker fungerer, hva et forenklet forelegg er, hvilke rettigheter jeg hadde og hvilken fart jeg ble målt i, flakket fortsatt blikket mitt mellom mann og skjema. Forgjeves så jeg etter beløpet på den klissvåte papirlappen, men det trengtes ikke, for politimannen var endelig ferdig med prosedyrene og kunne røpe hva utskeielsen hadde kostet meg. Jeg signerte, beklaget meg igjen, smilte og svingte ut med en følelse av at hele situasjonen var ganske ryddig og ordentlig, alt tatt i betraktning.

Så løftet jeg opp bluetooth-handsfree’en til øret, som jeg pleier når jeg kjører, og i andre enden får jeg servert:

“KÆ FILLEN!?! He du fått SEKS TUSEN FEM HUNDRE i bot?!”

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

Tagger: geit, hyttetur, Sirdal, ski, snowboard, utflukt, vinter

Stemningsrapport, late march ’10

Det er på tide å blåse liv i en gammel flamme. Denne bloggen har de siste ukene (for ikke å telle på måneder) vært like aktiv som de fleste andre norske blogger, og det er strengt tatt ikke positivt i det hele tatt. Jeg tar selvkritikk på det groveste overfor alle trofaste besøkende som annenhver dag sjekker innom for å fylle deres dyrebare minutter med enkel lesning — og takker med en gigantisk ydmykhet for at dere fortsatt henger med. So — lets get on with it!

28. februar skrev jeg om overskuddsprosjektene i hverdagen, og hvordan de må vike når tiden går fort, overskuddet er minimalt og dagene stort sett bare ruller på ferdiglagte skinner. De siste ukene har vært nye beviser på nettopp dette. Men jeg er på mange måter back on track, eller off track, der jeg liker å være. Slik føles det i alle fall akkurat nå, så får vi se hvor lenge det varer.

I helgen besøkte jeg for tredje gang på ett år familien Underhaugs hytte i Sirdal. Turer opp dit pleier å være en sikker vinner — og jammen ble det slik denne gangen også. For tredje gang var det også et nytt reisefølge, denne gangen stort sett bare Hå-buer og en skapning fra Orre — det gikk godt, tross alt. Det var selvsagt trist at vi ikke fikk gått Sesilåmi, som ble avlyst på grunn av vind (les: overvann og lite snø og mange plussgrader og elendighet), men vi klarte å kose oss uansett. Til de av dere som ikke forstår sarkasmen min — noe som er forståelig når jeg ikke har vist meg på skrivefronten i én og én halv evighet — vi reiste ikke opp for Sesilåmi.

(Siden jeg på usedvanlig vis klarte å glemme fotoapparatet hjemme, har jeg brukt en nederlandsk bondegeit som illustrasjonsfoto. Fin den.)

Vi reiste opp for badstu, sosialt samvær og en tur i trekket. Alle disse kriteriene ble oppfylt, og stemningen var upåklagelig fra fredag, gjennom lørdagen og ut søndagen. Ådne avsluttet helgen med det som må være en ny rekord i reisetid fra Sirdal til Bryne på en tett trafikkert søndag. Av hensyn til sjåføren nevner jeg ikke faktisk kjøretid, men bemerker at den var usannsynlig kort.

Vel hjemme igjen har jeg i kveld vært hos mor, far og Eirik for å planlegge en Israelstur en gang i fremtiden. De av dere som har kjent meg en stund vet at vi fire bodde i Jerusalem i ett par måneder på mine yngre dager, og jeg har lengtet tilbake siden den gang. Nå ser det ut til at det kan bli en familietur i 2011 — det ser jeg veeeldig frem til, og jeg håper virkelig vi får det til å klaffe.

Det var det. Stemningsrapporten avsluttes med håp om en eskalerende aktivitet her på bruket de neste ukene. Takk for besøket og velkommen igjen!

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, PC/Mac, Tanker

Tagger: Bjørn Einar Romøren, Holmenkollen, hopp, Ingebrigt Steen Jensen, Kollen, kupp, media, mediaoppstyr, tjuvhopp, VG

Mediaskapt galskap, type Kollen

Media har kost seg med Bjørn Einar Romøren de siste døgnene, i anledning hans statskupp tjuvhopp i Kollen tidligere i uken. Igjen sitter en gråkvalt hopputøver og tror han er hatet av alle, mens sannheten er at flertallet antagelig “gir balla”. Faktum er heldigvis at det er media som later som at alle bryr seg om testhoppet, og at ale derfor hater han. “Kuppet i Kollen” har blitt dratt så til de grader ut av proporsjoner at jeg ikke har noe annet valg enn å tro at det er FRP som står bak hele mediestormen.

Det er mange ting som skuffer meg med denne saken. Espen Bredesen som uttalte at man bare kunne “drite i hopprennet” etter at “kuppet til Romøren” ble kjent. Marit Bjørgen og en rekke andre kvinnelige sportsikoner støttet Anette Sagen og insinuerte ett eller annet relatert til kjønnsdiskriminering. Faren til Sagen måtte si noe (om “drittsekker” og sånt). Fabian Stang og Oslo kommune var skuffet over Bjørn Einar. I kveld ble det holdt en pressekonferanse der det ble klart at han nå blir utestengt fra de to neste rennene i Lahti. Hva er alt dette for noe dritt?

Etter å ha lest ti-femten artikler på VG.no og scrollet helt ned til bunn i alle disse, kan du finne ut at Romøren var én av 12 testhoppere dagen før den offisielle åpningsdagen. Forståelig nok har denne detaljen blitt skånet fra de fleste artiklene og overskriftene som er skrevet om denne ikke-saken, da det ikke passer så godt med resten av historien VG prøver å formidle.

Den eneste som har stått med begge beina plantet på bakken og tenkt logisk mens han har uttalt seg i denne saken, er Ingebrigt Steen Jensen. Han tørr å snakke om “medieskapt galskap” — i tillegg til at han så vakkert uttaler: “Jeg reagerer på at hele idrettsnorge tar avstand fra både Kollenhopp og Romøren, og jeg opplever at man går til et enormt angrep på noe som ikke er veldig kritikkverdig.”

Jeg har alltid likt Steen Jensen. Og jeg har ingenting i mot Bjørn Einar Romøren. Now STFU.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Kommentarer, Tanker

feb

Tagger: Bloggrelatert, Hverdagslig, overskudd, Tanker

Overskuddsprosjektene må vike

I det siste har jeg tydelig fått se hvilke av de aktivitetene jeg bedriver som er rene overskuddsprosjekt, og hva som ikke er det. De siste ukene har nettaktiviteter som blogging og drøsing med venner på nett blitt sterkt nedprioritert — først og fremst på grunn av mangel på overskudd. Jeg har hatt nok av tid — jeg har tross alt sett noen timer OL hver dag — men det har vært godt å ligge på sofaen å småsove uten å måtte forholde seg til noen andre enn de som er rundt meg der jeg er — og i Vancouver.

I perioder hvor dagene går fort og tiden “ikke helt strekker til”, er jeg glad for at jeg ikke har for mange forpliktelser, og at jeg liker de jeg har. Jeg husker tilbake til da jeg var en ung dagdrømmer uten jobb og særlig erfaring. Jeg husker at jeg tenkte at jeg kunne jobbe hvor som helst med hva som helst så lenge betalingen var god. Selv om jeg foreløpig ikke har noen utdanning, og sånn sett er “ulært”, har jeg i alle fall karret til meg noe lærdom – jeg er helt nødt til å like arbeidsplassene og arbeidsoppgavene mine. Det er alfa og omega når det, som nå, går slag i slag mellom åtte og fire, fem dager i uken.

Jeg har det helt fint — ganske konge faktisk — men jeg merker at overskuddsprosjektene, de som krever en ekstra frivillig innsats av meg, har ligget ganske døde de siste ukene. Derfor kjennes det herlig å sette seg ned nå å kjenne på lysten til å skrive, uten nødvendigvis å ha noe stort å fortelle. Blogging i dette stadiet er mer terapi enn et behov for å uttrykke noe. Det er ingen overordnet plan med teksten, hver setning blir skrevet av seg selv etter korte tenkepauser.

Jeg har tatt meg fri fra jobb i morgen og reiser til Oslo. Det er riktignok i jobbsammenheng, men det er ikke før på tirsdag, og kun et par timer. Før jeg begynte å skrive dette innlegget visste jeg ikke hvor jeg skulle sove eller hva jeg skulle gjøre. Tilfeldigheter, sporadiske avgjørelser og et avslappet forhold til hva som skal skje, det er en plan etter min smak. Nå vet jeg at jeg har overnattingsplass, men ikke noe mer.

Hvis jeg ikke treffer kjentfolk, blir jeg nok sittende på en kafé å skrive innlegg igjen. Hvem vet.

Postet i: Bloggrelatert, Hverdagslig, Tanker

Tagger: Bryne, dans, drama, forestilling, Groovy, jæren, Musikk, revy, sang, Storstova, ungdom, ungeSPOR

Revy/forestilling: Groovy

Jeg har ikke peiling på verken kunst, dans, drama eller sang. Jeg er ingen kulturpersonlighet og har få tidligere referanser. MEN — jeg kan uttale meg om når jeg blir underholdt og når jeg sitter igjen med noe etter å ha hatt en opplevelse innenfor disse kategoriene. “Groovy” er et glimrende show, spillt av en herlig gjeng med engasjert ungdom med mange ekstremt gode kvaliteter og egenskaper på scenen.

Forestillingen begynner med at fire ungdommer klager sin nød over å være de eneste som ikke har noe å gjøre etter skolen på en fredag. De sitter og spiller på iPhonen når de plutselig blir sendt tilbake i tid til hippienes verden, hvor ungdommene lever sitt glade, opprørske liv for å endre fremtidens samfunns verdier og rettigheter. Et flott manus og god regi forteller historien gjennom mye dans og sang, gode skuespillere og fargerike kulisser.

Det er flere moralske poeng i fortellingen — med referanser tilbake til 70- og 80-tallet, men også fra nåtiden, for eksempel ved et effektivt lite spark i baken til “Midtpunktet” og det generelle tilbudet for ungdommen i jærkommunene. Likevel er det gleden av å skape og fremføre noe eget jeg sitter igjen med når scenen fylles med alle de involverte ungdommene på slutten av forestillingen. Gleden, entusiasmen og kvaliteten.

Jeg ble kraftig imponert av skuespillerferdighetene, fortellerevnen, koreografien i de mange dansene og sangen som ble presentert. De to sistnevnte er det mye av — passelig mye, godt fordelt gjennom hele forestillingen som naturlige elementer i historien som formidles. Det er noen stjerner av noen solister og musikere i dette stykket, som etter min mening fortjener turen til Storstova alene — men de havner (bokstavelig talt) i bakgrunnen av et gjennomført bra opplegg foran dem på scenen. Jeg tror det er slik det skal være, selv om jeg ikke har peiling.

Det kommer nok ikke som en overraskelse på dere at jeg anbefaler “Groovy” på det varmeste — mange av dere vil nok til og med se mange kjente fjes på scenen! Showet går hver kveld i Storstova førstkommende helg, og billetter kan bestilles via link fra Unge SPORs hjemmesider.

I tillegg til et fantastisk show, er du med ditt besøk med på å støtte en frivillig organisasjon som har lagt ned enormt mye arbeid i flere måneder. Unge SPOR har blitt lagt merke til i de fire jærkommunene, selv om de såvidt er ute av “oppstartsfasen” — det står det stor respekt av! Jeg anbefaler for øvrig en tur inn på hjemmesiden deres for å lese mer om hva de driver med og hvem de er!

Bildealbum fra forestillingen: Flickr // Facebook

Kom dere på fest!

Postet i: Aktuelt, Bilder, Tanker

Tagger: deling, linker, nettsamfunn, oversharing, Teknologi, Twitter

Fuglekvitter

Slik kan Twitter se ut og brukes. Her representert ved mannen som Bjørnar har quotet meg på.

Den oppmerksomme leser har fått med seg at jeg er å finne på Twitter. Jeg har hatt en relativt rolig markedsføring av mitt engasjement på minibloggtjenesten fordi jeg først og fremst bruker tjenesten (ved hjelp av programmet “Tweetie”) som et publiseringsverktøy. Hver gang jeg kvitrer noe på Twitter, blir dette lagt opp både her på bloggen og min Facebook-profil. Hva er så poenget med tjenesten?

Twitter kan forveksles med en miniversjon av Facebook. Det er å ta voldsomt hardt i — Twitter er en mini (miiiniii) tjeneste som lar deg gjøre én ting på din egen profil: Skrive små beskjeder og “statuser” på maksimalt 140 tegn og dele dem med omverdenen. De som ønsker det kan “følge” deg, og dine beskjeder vil da komme opp på deres Twitter-side (ref: “Newsfeed” på Facebook). Og hva kvitres det om? – Mye svada — det samme som på Facebook — men heldigvis med større mulighet til å kvitre om ting i “kategorier” (gjøres ved hjelp en hashtag – # – før et ord eller tema). I følge en undersøkelse kan kvitringen deles inn i følgende % per tema/kategori:

30% – brukerens nåværende status
27% – private samtaler
10% – linker til blogger og artikler
6% – politikk, sport og aktuelle hendelser
Rest. % – les hele tabellene (i artikkelen “Is Twitter a Mental Vacuum?”) på ReadWriteWeb.com

Det var allmennheten. Personlig bruker jeg Twitter til tre ting:

1) “RSS” for Manshow.no. Hvis jeg skriver innlegg som jeg ønsker å få tilbakemeldinger på eller at folk skal lese, lager jeg gjerne en kort tweet med link til innlegget som publiseres til Facebook og Twitter (og bloggen, men den slettes i disse tilfellene manuelt).
2) En slags “Short Message Service”. Hvis jeg finner artikler, bloggposter, videoer eller annet nettinnhold som jeg ønsker å dele, kan jeg gjøre det i en tweet. I disse tilfellene publiseres beskjeden til Facebook, Twitter og Manshow på en gang. Det siste året har bare to (av mange hundre) statusoppdateringer på Facebook blitt skrevet på nettsamfunnets sider — resten kommer fra Twitter. (Dét er det forøvrig overraskende få som får med seg, uten at det gjør så veldig mye.)
3) Finne interessant innhold på nett. Ca. 10% av alt twitter-snakk består av linker til interessant innhold på nett (eller 10% består av linker, langt i fra alt er interessant). Det er disse 10% jeg benytter meg av — det som ikke består av linker skumleser jeg så vidt gjennom. Det første jeg gjør når jeg setter meg ned foran Macen hver dag er å sjekke siste døgns kvitring. Jeg følger såpass mange freaker at jeg ikke får lest alt, men det er god portal inn til mange finurlige og fine artikler om ting og tang.

Så — bør du komme deg på Twitter? Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis anbefaler det. For de som ser for seg å bruke Twitter slik jeg gjør det i punkt én og to, er det en praktisk tjeneste — det er enkelt å poste statuser kjapt fra PC/Mac/mobiltelefon. Dog — jeg har en mistanke om at de fleste som har et brennende behov for å dele sin nåværende status 24/7 allerede lar seg tilfredsstille av Facebook alene.

Summa summarum er Twitter en glimrende inngangsportal til det store internettet, men baksiden av medaljen er MYE søppel, spam og en viss fare for avhengighet. Nei, jeg anbefaler det faktisk ikke. Ikke til den bruken Twitter egentlig er tenkt for i alle fall.

Mer om Twitter:
- Bjørnar om å gi opp Twitter (bjornartollaksen.no)
- Twitter (Wikipedia)
- Is Twitter a Mental Vacuum? — med statistikker (ReadWriteWeb.com)
- På Manshow.no, Twitter: Taget – Kategori

Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, PC/Mac, Tanker, Teknologi

Tagger: den østlige verden, dokumentar, islam, Karsten Kjær, konflikt, kultur, medmennesker, muslimer, religion, samfunn, vesteuropa

Tanker om kultur- og religionkrasj

Fredag kveld så jeg dokumentaren “En blodig tegneserie”, en film som søker svar på hvorfor de danske karikaturtegningene av profeten Muhammed skapte store internasjonale opprør på høsten i 2005 (og inn i 2006). I én time får vi se den danske regissøren Karsten Kjær besøke og intervjue flere imamer, ledere for internasjonale islamske organisasjoner og vanlige mennesker i land hvor islam er den største religionen. Det er en interessant dokumentar som viser massive kulturforskjeller mellom “den vestlige verden” og “den islamske verden”. Dokumentaren ligger i NRKs nettarkiv (varighet: ca. 50 minutt).

For vestlige europeere er det vanskelig å forstå bakgrunnen for de enorme oppstyrene som oppstod i kjølvannet av Jyllands-Postens offentliggjøring av tolv karikaturtegninger i september 2009. Flere danske ambassader ble antent under enorme demonstrasjoner i Syria og Libanon. I Tyrkia ble en italiensk katolsk prest myrdet. I Afghanistan og Iran var det store opptøyer.

Isolert sett er det ikke rart at vi spør oss hvordan alt dette kan skje på grunn av tolv tegninger av en profet. Mest av alt syns jeg likevel dette er spennende. Hva er det som gjør at mennesker noen hundre mil sør-øst for oss reagerer så voldsomt på noe vi ikke en gang forstår at er støtende? Hvorfor brenner de flaggene og ambassadene våre — hva betyr egentlig det? Er det ekte hat eller impulsive handlinger?

Når jeg ser dokumentaren med Karsten Kjær sammen med flere forskjellige intervjuobjekter, overrasker det meg å se hvor ekte og alvorlig engasjementet til imanene og lederne er når de snakker om karikaturtegningene. De fordømmer publiseringen uten å ha sett avisen eller tegningene — først og fremst fordi det er strenge normer og regler for å avbilde profeten Muhammed, spesielt hos sjiamuslimene (hvor det er forbudt). Kjær viser frem noen av karikaturene til de han intervjuer — noen reagerer med sinne, andre er villige til å diskutere hva som er problemet med dem.

Dokumentaren i sin helhet viser til en viss grad et nyansert bilde av oppstyret, naturlig nok sett med vesteuropeiske øyne. Den har noen spennende poeng som jeg mener er interessante å tenke over — spesielt sitter jeg igjen med en sekvens et stykke ut i dokumentarfilmen. En avis i Midtøsten startet en karikaturkonkurranse hvor temaet var Holocaust, som et svar på Jyllands-Postens karikaturkonkurranse. Redaktøren poengterte at vi (sekulære vesteuropeere) snakker om ytringsfrihetens viktige posisjon i demokratiet, men at en slik konkurranse aldri kunne funnet sted i det vestlige europa uten massive reaksjoner. Det har han rett i — avisens konkurranse ble fordømt av flere europeiske land. Selv om karikaturer av Muhammed vs. karikaturer av Holocaust for oss er veldig lite parallelle og i det hele tatt en ganske søkt sammenligning, viser det noe om hvor dypt dette sitter forankret hos muslimene. Karikaturtegningene er i alle høyeste grad vonde og respektløse i mange menneskers øyne.

Jeg har ingen konklusjon til dette innlegget, men jeg ender opp med å tro at forståelse og respekt for andre kulturer og religioner er viktig. I et internasjonalt samfunn uten kulturelle landegrenser er ytringsfrihetens posisjon et langt mindre problem enn vår interesse og søken etter kunnskap om våre medmennesker.

Ressurser:
- En blodig tegneserie (dokumentar, NRK Nett-TV)
- Islam, Muhammed-karikaturene (Wikipedia)

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: Aftenbladet, artikler, bok, bøker, e-bøker, fremtiden, lesing, linker, Sven Egil Omdal

Medieblikk: “Fremtiden er til leie”

Far og jeg har akkurat diskutert temaet som Sven Egil Omdal (ref: journalist, Aftenbladet) belyste i gårdagens “Medieblikk”. Tittelen er “Fremtiden er til leie”, og artikkelen handler om de fysiske bøkenes fremtid (i kamp momot digitaliseringen). Min far og jeg har litt forskjellige utgangspunkt for en debatt om dette temaet, men vi er likevel enige i at de teknologiske inntoget kan ha både fordeler og ulemper.

De som har kjent meg en stund vil kanskje løfte litt på øyebrynene og lure på hvorfor jeg bryr meg om bøker — en reaksjon på sin plass, for all del. Sannheten er at bøker i e-format appellerer til meg på en måte de fysiske mursteinene aldri har klart. Kanskje en e-bok-leser er det som skal til for å åpne de heftige kjettingene som henger rundt den hjernedelen min som styrer leselysten? Bare fremtiden kan fortelle meg det.

Uansett hvor stor bokinteressen din er, kan fremtiden by på noen spennende løsninger (eller kontroversielle løsninger, hvis du er av den konservative typen). Jeg anbefaler dere uansett Sven Egil Omdals artikkel:

“[...] Det er spådd, blant andre av professor Anne-Britt Gran ved BI, at i løpet av fem år kommer hver femte bok som selges, til å være en elektronisk bok, uten vekt og omslag, uten den tunge gode følelsen av å ha fått noe fysisk for de 349 kronene. 20 prosent er forskjellen mellom liv og død for de fleste bokhandler, klarer de ikke å få tak i også denne omsetningen, blir det takkekort, tegnesaker og kosedyr også i resten av hyllene.

Bokhandlerne kan se seg rundt etter platebutikkene for å få et fysisk inntrykk av hvordan framtiden kan arte seg. [...]“

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: årstider, Bryne, jul, jæren, rogaland, snø, vinter, vær

Fra norrønt: snjór, snær

Det er en opplest og vedtatt sannhet: Hvert år blir rogalendingen tatt på sengen av vinter, glatte veier og begrenset fremkommelighet som slår ned som en bombe over det ellers så fredelige jærlandskapet. “Vinteren kommer like bardust på oss hvert år, gjør den ikke?” spør vi hverandre, og rogalendingene kan bare ett svar: “Jo, jammen gjør den det!”

I dag er den dagen hvor alle som kjører SUV raser ut på veiene som før fordi bilene deres “er skapt for dette føret”, mens vi, som i denne sammenhengen er myke trafikanter i vanlige sedaner med forhjulstrekk, må ta det ytterst forsiktig for ikke å bli meid ned av overivrige førtiåringer i sine VW Tuareg-er og Audi Q7-bulldosere. I nettavisenes kommentarfelt er det om å gjøre å forfatte den beste setningen som inneholder “måking”, “uholdbart”, “Risa” og “de sier vi bor i verdens beste land, men…”. Jærbladet melder om kyr som står i snø til spenene. Vinter, kalles dette.

I går ble det altså plutselig desember her i vest, og denne gangen må det nesten være lov å være litt overrasket. Bryne er dekket av et hvitt slør som ikke har besøkt oss særlig hyppig det siste ti-året, og de få som våger seg ut fra peiskroken ser med en slags skrekkblandet fryd ut over det hele. Det er vakkert, annerledes og mildt sagt litt uvant — fotgjengere går mitt i bilveiene fordi fortauene fungerer som evigvarende steppingmaskiner med kalde føtter til følge, og billistene har egentlig nok med å holde seg på veien i utgangspunktet.

I Sirdal ler de av oss, det er jeg sikker på. Og fra Trøndelag og oppover.

Til tross for anarki på riksveiene og hatmeldinger til Risa (som vel snart må gå ut på dato, ærlig talt), tror jeg det finnes et sted inne i de fleste rogalendingers sinn som klarer å sette pris på at snøen for en gangs skyld ikke forsvinner idet den treffer bakken. Det er noe herlig rått, naturlig og ubeskrivelig nydelig med dette sjeldne vinterfenomenet her på Jæren. Snøen bringer frem julestemning, gamle minner og noen urnorske vikingtakter i meg når den kryper på innsiden av skolissene på det dårlige fottøyet mitt.

Snø!

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: fravær, Hans Erik Heskje, hansi, humor, karma police, omgangssyken, Skype, syk, sykdom

Karma Police

Det er en rar følelse å ha fått omgangssyke og oppleve at alle de som står meg nær ler av meg. Det kan ha noe med mine enorme forventninger til mitt eget immunforsvar å gjøre, som naturlig nok gjør fallhøyden min ganske høy når sykdommen en gang i skuddåret tar over styringen av kroppen min.

Under kan dere se Hansi sin kommentar på Skype når jeg forteller han at jeg er litt slakk i fisken.

(Forklaring: “Myrenga?” er egentlig et spørsmål om jeg vil være med å spille fotball med noen gutter/menn fra nabolaget hans, Myrenga.)

hansi skype

That’s what friends are for. Jeg la vel opp til det selv.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

Tagger: advent, familie, høytid, jul, julestemning, tradisjon, venner

Tilstrebet julestemning

Helt siden jeg sluttet å være liten — når var det igjen? – har jeg hvert år gjort et tappert forsøk på å komme i den litt abstrakte “julestemningen” nå i adventstider. Julestemningen er vanskelig å få tak på — for en “ung voksen” som meg består den foreløpig av faktorer som har formet seg og endret seg forsiktig gjennom hele barndommen, som oftest skapt av foreldre som bevisst og ubevisst har gjort mange av de samme juletingene hver gang kalenderen viser siste side.

Nettopp på grunn av disse usikre julefaktorene, mange av dem aldri tenkt på eller bestemt av hverken meg selv eller mor og far, er julestemningen vanskelig å konstruere eller fremprovisere — kanskje spesielt når man for første gang ikke bor hjemme i høytiden. Far og mor går ikke rundt med bakeforkle fulle av mel som avkommet har laget på skolen, glassbjellene som mor samler på henger ikke i min vinduskarm og den litt utdaterte julestjerna i et lyst tremateriale er ingen steder. Den vante CD-en med Sissel Kykjebø og Oslo Gospel Choir (?) spilles ikke på det triste anlegget i den gamle stua. Lukten av kongerøkelse glimrer med sitt fravær. Snøen… Jaja, den har vel aldri vært noen garantist på disse breddegrader.

Alt dette til tross — etter å ha hørt det far har sagt fra prekestolen i kirken hver julaften de siste ti årene, vet jeg at jeg uansett skal være glad og fornøyd med å faktisk glede meg til julen. Og det er jeg selvsagt — jeg gleder meg alltid til julen! Gleden har heldigvis skiftet fra å ta utgangspunkt i det materialistiske ved julekvelden til den samlende effekten høytiden har — det kommer kanskje som en overraskelse på dere som kjenner meg, men så voksen har jeg altså blitt. Denne overgangen skjedde forøvrig ikke i år, skal nevnes.

De siste årene har ikke julestemningen satt seg før treet pyntes med far, mor og mine søsken (i alle fall tvillingbror Eirik). Etter det har det tatt seg opp med at “alle” ungdommene jeg kjenner kommer og spiser mandariner og boller på lille julaften mens far og mor leder allsang av julesalmer*. Stemningen settes endelig når kirkeklokkene har ringt og vi setter oss ned med middagsbordet — hele storfamilien — oppkledd i vårt fineste tøy, klar til å innta familietradisjonen “benløse fugler” (som er kjøttkaker med en “twist”). Så følger en alltid like vellykket kveld — familieselskaper 1. og 2. juledag, og hangout med familie og venner i romjulen.

Nå er jeg plutselig i julestemning! Ønsker deg og dine nærmeste det samme, og en fin julehøytid!

* Tradisjonen med samling i familien Berges hus den 23. desember er i år litt usikker, men jeg kommer tilbake med endelig avklaring når det nærmer seg. Vi håper vi får det til!

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: jobb, kollektiv, kollektivtrafikk, NSB, offentlig transport, tog, transport

Utfordringer, Prosjekt Kollektiv

Jeg har kjørt til jobb hver dag siden jeg begynte mitt daglige virke på Hillevåg, og det er derfor ganske enkelt å finne pros- and cons for kollektivtransporten. Allerede etter én dag har jeg registrert følgende:

Månedskort er dyrt — 930 kroner for strekningen Bryne-Paradis synes voldsomt dyrt. Etter litt regning på vei hjem i dag viste månedskortet seg likevel langt mer gunstig enn enkeltkjøp av enveisbillett hver dag. Takk til Bjørnar som (på sin plass) påpekte at jeg ikke ville få riktig resultat når regnestykket var “enveisprisen x antall arbeidsdager”. Man må jo hjem igjen.

Tog er en sosial utfordring, spesielt om morgenen. Jeg prøver i det lengste å unngå setene som står overfor hverandre — i ettermiddag ble jeg likevel nødt til det, og jeg havnet over en ungfole som fant det for godt å ta av seg skoene og hvile disse på setet ved siden av meg. I tillegg oppstår problematikken rundt øyekontakt oftere i disse setene — den allerede nevnte sokkemannen hvilte øynene på meg nesten sammenhengende fra Sandnes til Bryne, kun avbrutt av de gangene mitt syn konsentrerte seg i hans retning. Jeg prøvde et kort smil første gang, men det ble ikke mottatt med noen som helst reaksjon overhodet, så jeg lot være resten av turen.

Å humre eller le for seg selv er ikke anerkjent som normal oppførsel. Dette problemet oppstod ukontrollert tre ganger i morges. Radioresepsjonen inneholder akkurat litt for mye “random humor” til at man kan forebygge spontane utbrudd.

Utfordringen ved å treffe kjentfolk, igjen, spesielt om morgenen. Dette kan oppleves ubehagelig. Jeg er sjeldent i humør til å smile over tid, føre en samtale eller klare å interessere meg i andre enn meg selv når klokken ikke har passert åtte. Foreløpig ikke et problem, kanskje fordi jeg stort sett ser ned i bakken og har øretelefoner på. (Til de av dere jeg eventuelt møter i fremtiden: Si gjerne hei og smil, men sjansen for at jeg er i såpass våken tilstand at jeg ønsker å tilbringe 34 minutter med deg er ikke direkte overhengende — beklager! Huk heller tak i meg på ti-over-fire-toget fra Stavanger hvis du ønsker.)

Temperaturproblematikken. Det er ganske nøyaktig null grader ute for tiden. Toget holder litt under normal romtemperatur. Det er et problem for meg som ikke er vant med å småspringe til toget om morgenen iført en varm vinterjakke og dressbukse. I utgangspunktet blir jeg varm uansett temperatur så lenge jeg ikke går med kortbukser, og overgangen fra løpetur til togtemperatur er derfor en påkjenning. Å svette så tidlig på dagen gjør meg EKSTREMT irritabel. Ser du at pannen min skinner på perrongen er det ikke vits å hilse en gang, sorry.

Sånn ellers? Jeg tror jeg liker toget. Mulig jeg fortsetter også etter prøveperioden.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Tagger: bil, jobb, kollektiv, miljø, natur, naturvennlig, NSB, tog, økonomi

Prosjekt Kollektiv, aka. Last Effort

For et par måneder siden bestemte mor og far (blogg) seg for å følge en gammel drøm om å klare seg uten et motorisert kjøretøy i garasjen. De solgte golfen og tok beina og syklene fatt. Jeg er mektig imponert over denne avgjørelsen, spesielt fordi mor venter på en hofteoperasjon (som burde skje i disse dager) og stort sett ikke kan bevege seg til fots uten at det er veldig tungt og smertefullt. Jeg beundrer også innstillingen deres til utfordringen: “Nå prøver vi dette, og hvis det ikke går så godt, er det på ingen måte et nederlag og skaffe seg en annen bil.” Det er en realistisk og sunn tilnærming til et høyt og ambisiøst mål.

Jeg prøver meg et lignende (dog noe enklere) prosjekt.

I går leverte jeg inn bilen min til bilverkstedet Reime og Lode på grunn av en vannlekkasje som gjorde baksetene mine akkurat litt for våte til at det var behagelig å sitte i dem. Samme dag fikk jeg meg en iPod Nano 5G (ene og alene for å følge Radioresepsjonens podcast). I dag tok jeg toget til nye Paradis Stasjon, som etter dobbelsporets inntog (hehe..) erstatter gamle Hillevåg Stasjon. I ettermiddag bestemte jeg meg for å gi NSB en siste sjanse og kjøpe meg et månedskort. I morgen tar jeg toget igjen, selv om bilen er ferdig reparert.

Jeg har ikke regnet på det, men det er liten tvil om at dette — hvis det skulle vise seg at det fungerer greit — er gunstig både for min økonomi og for vårt miljø. Jeg kommer ikke til å selge bilen uansett hvor godt dette fungerer — til det er det litt for upraktisk å besøke familie og venner i Bryne-Vigrestad-omegn til fots – men bilen har ikke vondt av litt færre kilometer, og lommeboka kommer definitivt ikke til å savne de ukentlige besøkene hos bensinpumpa.

Det skal i ærlighetens navn legges til at det er ekstra hardt for meg å sette bilen igjen hjemme grunnet min overdådige lidenskap til bilkjøring, og at rushtrafikk for meg på mange måter oppfattes som en naturlig forlengelse av kjøreopplevelsen.

Denne redegjørelsen ble publisert av to grunner: 1) Det var en god mulighet til å skryte over mine spreke foreldre, og 2) for å gi meg selv en følelse av forpliktelse overfor dere som titter innom bloggen fra tid til annen.

Det er lov å si lykke til…

Foto: Atwater Village Newbie’s @ flickr.com, beskyttet etter Creative Commons-retningslinjer.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

nov

Tagger: bortgang, dikt, JAM, jan arve malmin, unspoken words

JAM: Unspoken Words

So I said to the old man:
“Go far, far north,
and carry on forth.
At the end you will find
your faith’s worth.”

The old man gave me a puzzled look,
he kinda resembled Captain Hook.
Although I believe he was a cook,
he ran away and hid in a nook.

I said to the little child:
“Go far, far south,
and cover your mouth.
or you will see me
do the greatest shout.”

The child gave me a tearful glare,
he kinda resembled a scared hare.
Although he wasn’t trapped in a snare,
He passed out and made me pay the fare.

Then I said to the cop:
“Don’t arrest me!
Can you not see?
If you let me go,
I will be free!”

So that WAS a bad argument,
and I was locked in a great fundament.

Shame and pity on me,
who cannot allow there to be,
any Unspoken Words.

Jan Arve Malmin
1988-2004

(dikt: via)

Postet i: Bilder, JAM, Tanker

okt

Tagger: blogg, manshow, skrivekløe

Foredling av råmateriale

For en liten time siden klikket jeg meg inn her på MANSHOW for å konstatere at det var som jeg fryktet; at jeg ikke hadde publisert noe av litterær eller kunstnerisk verdi siden søndag i forrige uke. Det er bare å konstatere at jeg lever en travlere hverdag nå enn før, og de timene jeg tidligere har benyttet til å lufte forfatteren i meg, blir nå brukt til å lufte fotballtreneren, sjusoveren og sofaliggeren som også hviler under huden min. Jeg håper og tror at jeg skal få endret på noen av disse prioriteringene, først og fremst ved å fjerne de to siste karakterene til fordel for noen sprekere, morsommere og bedre profiler. Hvilke som klarer å stå frem (og holde seg der) i det lange løp, vil tiden vise.

I løpet av mine fem år som blogger har jeg lært mye som man skulle tro kunne forhindre innlegg som dette, hvor jeg nærmest beklager min sviktende evne til å produsere innhold overfor meg selv og andre. Lærdom nummer én er at det er helt uinteressant for leseren å høre hvorfor bloggeren ikke har oppdatert sidene sine. Nummer to er det faktum at en skribents tid og lyst til å trykke på tastaturet alltid vil ha produktive oppturer og late, kjedelige nedgangstider. Dette er en av mange ting en blogger må lære seg å takle og beherske på best mulig måte.

Problemet i det siste har vært mer irriterende enn det en vanlig skrivesperre vanligvis er — nettopp fordi jeg ikke har skrivesperre i det hele tatt (faktisk opplever jeg en skrivekløe som overgår hudinfeksjonen jeg har pådratt meg på kneet). Mitt innlegg om snikekatten og dens familie kan til en viss grad bekrefte det utsagnet. Når jeg får tid til å sette meg ned for å skrive, har jeg lite å fortelle. Jeg kan selvsagt skrive om laget jeg trener, om jobb, leiligheten eller små observasjoner i de 24 timene jeg tross alt observerer på en eller annen måte hver eneste dag, men jeg får det ikke til.

Jeg klarer ikke å foredle det råmateriale jeg finner.
Jeg kommer snart mye sterkere tilbake.

Postet i: Bloggrelatert, Tanker

Tagger: absurd, Aktuelt, ingenting, kommentar, kritikk, nyheter, samfunn

Er det lov å si HOLD KJEFT?

Noen mediadebatter får meg til å forstå hvor lite vi sliter med, alt tatt i betraktning. Krangling om hvorvidt smågutter kan få alvorlige psykiske lidelser eller ettervirkninger av å ikke få lov til å stå å tisse er en av debattene som kvalifiserer til en positiv tanke om samfunnet vårt og om hva vi egentlig har å klage på her i lille Norge.

Jeg tror det var Radio Norge som serverte meg braknyheten fra Aktivitetsskolen Tonsenhagen i Oslo, hvor det har blitt bestemt at de små søte guttene nå må sitte på toalettet for å forhindre søl og griseri. Lederen på skolen kan fortelle at nyheten ble positivt og lattermildt mottatt på foreldremøtet, og at de ikke så på det som noe problem. Men en eller annen mann, som har for lite å bruke tiden sin på, har selvsagt gått til VG med historien. Og da blir det oppstandelse. Faren kaller det “en krenkelse” mot sine sønner. En mannsforsker (er dette seriøst?), Jørgen Lorentzen, har også en mening i saken, og jeg siterer: “Dette vitner om en forakt mot gutter, og jeg er svært bekymret over situasjonen vi har i norsk skole.”

Kjære forelder, mannsforsker Jørgen Lorentzen og VG… Er det lov å si HOLD KJEFT? Vi har viktigere ting å bruke tiden vår — og jeg nevner gjerne i fleng: få opp og frem u-land, verne om miljøet, finanskrise og studie av norsk folkesang fra 1600-tallet og frem til i dag.

Jeg gir meg ende over. Hva nå enn det betyr.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

Tagger: arbeiderpartiet, frp, politikk, samfunn, valg09

Observasjoner fra jomfruvalget

I uke inn og uke ut har førstegangsvelgeren Pål blitt overrumplet av politiske løfter og sannheter både i stua og på gata — ja til og med på nettsamftunn som Twitter og på partilederes egne politiske blogger har jeg blitt bombadert; på min egen hjemmebane! Jeg har latt meg skremme og imponere av medias makt i valgkampen, av hvor mye de store mediehusene er med på å sette dagsorden, for hva som skal bety noe for velgerne og dermed også hva partiene skal fronte i valgkampen. Gerhard Helskog fnyser av Karl I. Hagen i en av sine Twitter-meldinger: “det er mediene som styrer norsk valgkamp… please”, håner han. Helskog, av alle TV-personligheter, burde se at han snakker mot hele sin tidligere karriere med et utsagn som dette.

På flatskjermen kjemper de to store gigantene om å ha de råeste grafene og de lekreste valgstudioene gjennom hele valgkampen og spesielt på den avsluttende valgdagen. De gjør en god match begge to, selv om TV2 med sine millionprosjekter rent visuelt sett er overlegne Geir Helljesen og NRK. Sistnevnte har likevel sin helt spesielle sjarm, spesielt siden det er Helljesen siste år i rollen som presentør på valgnatten.

Jeg registerer at det er noen utfordringer med konkurransen i dekningen av valgkampen: Ingen av kanalene ønsker å pushe politikere på temaer som miljøutfordringer og u-hjelp — det er skremmende! NRK har riktignok et større ansvar for den brede allmenndebatten som ikke alltid trenger å være kommersielt forsvarlig, men denne samfunnsoppgaven har de etter min mening bare delvis fulgt opp de siste ukene. Det er problematisk og faktisk ganske dramatisk — dette er svært viktige saker som burde vært diskutert med samme engasjement som det Siv Jensen viser oss når hun diskuterer f.eks. asyl- og bompengepolitikk. Dramatikk er det forøvrig mye av: Ble Venstre-sjefen Lars Sponheim indirekte oppsagt av NRK og TV2s politiske vurderinger i TV-debattene?

Jeg har latt meg engasjere av politikken i år — slik mange andre også gjør. Det er rart at norges største spill, som jo valgkampen er, har så mange hengivne spillere — jeg liker å spille når det er mange som er med. Men i bunn og grunn syns jeg det er vanskelig å vite om jeg valgte riktig, og det vanskelig å se de store forskjellene på mange av partiene.

Jeg avslutter med å siterer Hansi:
“I could’nt care less about the election, the only thing I know is that I won…”

Postet i: Aktuelt, Tanker

Tagger: etikk, kommentar, natur, samfunn, stormberg, turtøy

Et eksempel til etterfølgelse

Den norske turtøyprodusenten Stormberg fortjener cred. Ikke nødvendigvis fordi de lager gode klær til utendørsbruk, nei — først og fremst bør de fremheves på grunn av sine etiske retningslinjer og bedriftens misjon — som følges til punkt og prikke, selv om målsetningene deres er svært ambasiøse.

For en stund siden, jeg tror det var på et sjeldent besøk på Bryne stadion i år, ble jeg gjort oppmerksom på at Stormberg var en bedrift jeg måtte lese litt om. Det var ikke overraskende Atle Riskedal som kom med formaningen, mannen som i en god stund har jobbet for Misjonsalliansen med blant annet mikrokreditt-prosjektene (og mye annet spennende, positivt arbeid).

Etter en kjapp research fant jeg fort ut at Atle hadde rett. Stormberg er noe helt for seg selv, de er et eksempel til etterfølgelse. La meg vise hvorfor:

- Helt siden oppstarten i 1998 har Stormberg hatt en “25% policy” som innebærer at minst hver fjerde ansatt hos turtøyprodusenten kommer fra grupper av mennesker som av en eller annen grunn har problemer med å komme seg i arbeid (det kan f.eks. være på grunn av rusproblemer, minioritetsbakgrunn, dårlig eller ingen utdannelse eller tidligere lovbrudd).

- 1% av bedriftens omsetning (ikke overskudd, det er et vesentlig poeng) går til humanitære og samfunnsnyttige prosjekter.

- Stormberg er klimanøytrale (som eneste bedrift i verden i sin bransje!)

- De ble i mars kåret til årets mest familievennlige bedrift av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).

- Stormberg samarbeider og støtter blant annet SOS Barnebyer, Way Back, Livsglede for Eldre, Norges naturvernforbund og Krisesentre i Norge.

For de som ble nysgjerrige og vil vite mer om Stormberg, finnes det mye informasjon på Stomberg.no. I tillegg har Stormberg lagt ut noen ganske ferske videoer på bedriftens egen Youtube-kanal. Se forøvrig daglig leder (og gründer) Steinar J. Olsen snakke om “25% policy’en” under — legg merke til hvordan Olsen trekker frem lavt sykefravær og lojale medarbeidere som en direkte konsekvens av deres spesielle ansettelsesrutiner.

Jeg merker at jeg liker denne mannen, og jeg liker bedriften Stormberg!

Postet i: Aktuelt, Kommentarer, Tanker

Read the rest of this entry »

Tagger: bil, kræsj, rushtrafikk

Min første kollisjon av betydning

Okay, først av alt:
Hei bloggen! Jeg har kjøpt ny bil. Har glemt å nevne det, beklager.

Jeg har hatt en spesiell dag i dag. Det vil si, frem til klokka fire var den ganske gjennomsnittlig, sett bort i fra at Eirik var innom meg på jobb og kjøpte sin første mobil på mange år (han har stort sett levd på arvegods siden jeg begynte i bransjen). Denne sensasjonen til tross, det var det som skjedde det de neste timene som gjorde dagen til noe litt utenom det vanlige.

På vei hjem fra jobb bremset jeg ned i krysset på Skjæveland for å slippe noen biler og en trailer ut på riksveien fra en sidevei. Bak meg bremste en blå pickup. Da vi (den blåe pickupen og jeg) hadde stått stille et par sekunder hørte jeg et smell, litt i det fjerne, før jeg ser i speilet at pickupen bak meg hever seg fra bakken og er på full fart inn i mitt gråe lyn (evt. “min gråe Peugeot 406). Før jeg får tenkt meg om blir vi slengt bakover i setet og det høres et kraftig smell fra den en gang så fine, runde stumpen på 406′en min. Kjedekollisjonen er et faktum.

Jeg svinger spontant inn til siden, den blåe pickupen følger etter, og til slutt ruller det som er igjen av en nydelig, hvit BMW 3-serie inn bak oss. Jeg går ut, hilser på sjåføren i pickupen og spør hvordan det gikk med han. Det har gått greit. Så kommer en skjelven ung dame ut fra BMWen: “Jaaa… Alt er min feil?” Vi står stille, pickupsjåføren og jeg, men vi nikker rolig. Hun hikster. På passasjersiden i BMWen sitter søsteren i sjokk. Vi ber sjåføren av BMWen ta det helt med ro og snakke med henne mens vi ordner med papirer.

I halvannen time står vi med de tre bilene og fyller ut skademeldingsskjemaer. Disse skjemaene tar ikke helt høyde for tre skadde biler, så vi endrer litt på bokstaver og punkt som det passer oss — pickupsjåføren tar raskt styringen, og han kan fortelle at han har undervist i utfyllelse av disse skjemaene i militæret. Det passer meg fint. Jeg er ikke en skjema-kind-of-guy.

Skadene på BMWen er omfattende — hele fronten er totalskadd og panseret er klemt oppover i en rar form som ser smått grotesk ut. Pickupen ser ved første øyekast ganske grei ut, men det viser seg etter en nærmere sjekk at hele lasteplanet har blitt bøyd opp i det som har vært et ganske heftig kræsj inn i støtfangeren bak. Peugeoten min ser også ganske fin ut ved første øyekast, det eneste jeg ser med en gang er bulken i bagasjelokket og den ødelagte låsemekanismen. Dessverre ser jeg senere at hele rompa på 406en er presset litt inn, og senere på dagen får jeg bekreftet at dette faktisk kan bli en ganske omfattende reparasjon. Det vil tiden vise.

I ettertid ser jeg at vi var heldige med personene som var innblandet i kollisjonen. Jeg ser på meg selv som ganske rolig under hele seansen, og det samme kan sies om sjåføren i pickupen. Jenta i BMWen taklet også det hele med stor ro, relativt sett, spesielt tatt i betraktning at hun hadde fått bilen for ett par dager siden. Jeg må få si at jeg syns veldig synd på henne, og jeg håper at bilen kan fikses til en overkommelig pris!

Alt i alt må jeg si meg overraskende fornøyd med prosessen, til tross for at det hele selvsagt er veldig uheldig og at både Hanne Mari og jeg har kjent litt på dårlige nakker utover kvelden. Uansett, det må kunne kalles hell i uhell, alt tatt i betraktning.

(Jeg har bilder av skadene på alle bilene som sikkert er av indirekte interesse for mange, men av hensyn til den mest uheldige av sjåførene tror jeg det får bli med teksten denne gangen. Jeg unner ingen følelsen av å se en så fin bil bli ødelagt på denne måten, og da er det strengt tatt ikke nødvendig å publisere det for hele verden i tillegg.)

Jeg er utslitt innvendig. I morgen begynner styret med forsikringsselskapet. Takk for meg.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

aug

Tagger: bloggrelatert, feedback, skriveglede, utfordring

Lære å skrive?

“Den som ikke har lært seg begrensningens kunst, har ikke lært å skrive.”
- Nicolas Boileau, en gammel fransk forfatter

Det er paradoksalt at jeg etter en opplevelsesrik uke i Tunisia sitter foran tastaturet og tenker at jeg har for lite å skrive om. Det forteller meg at mangelen på noe å formidle åpenbart ikke er det faktiske problemet. Det er å finne råstoffet — eller evnen til å hente ut de små poengene — som er problemet mitt. Dette sliter jeg med, og det har jeg gjort en god stund.

bilde-2

Det er ingen hemmelighet at bloggen min, som de fleste andres, er publisert fordi jeg lever i håpet om at andre finner det jeg setter på trykk interessant. Det finnes selvsagt mange andre viktige grunner (for eksempel skriveglede, muligheten for tilbakeblikk og gleden av kreativ utfoldelse), men i bunn ligger responsen fra leseren. Det har i over fem år overrasket meg at noe av det jeg tenker på og publiserer, faktisk engasjerer andre der ute. Det er gøy, og jeg håper jeg kan fortsette med det.

En av utfordringene mine ligger i at jeg ikke finner saker som engasjerer meg selv en gang — da føles det vanskelig å engasjere leseren. Dette til tross for at jeg lar meg engasjere både av leserinnlegg i aviser, debattprogrammer på TV og artikler på internett — men engasjementet er som regel kortvarig og overfladisk, interessen for et dypdykk i diskusjonen eller et studie i problemstillingen er sjelden til stede.

For å finne svaret på disse spørsmålene, prøver jeg å se hva jeg selv ville foretrukket som leser. Det klarer jeg aldri. Jeg har tidligere henvendt meg til deg, leseren, for å spør hva du vil lese, men det viser seg ofte å være like vanskelig. Kanskje er det de plutselige innfallene som resulterer i blogginnlegg som er ønsket? Linkene, bildene og filmrankingene? Ikke vet jeg.

bilde-1

Jeg har mest lyst å si at det jeg ønsker aller mest er “å sette dagsorden”. Da er det synd å ikke vite hva dagsorden faktisk betyr. Tilbakemeldinger, ja takk.

Postet i: Aktuelt, Bloggrelatert, Tanker

jul

Tagger: ferie, Hammamet, Miramar, reise, sommer, syden, Tunisia

Reiseinnlegg fra Tunisia, 1 (av 1)

Jeg har satt meg ned med macen for å skrive det som blir det første og antageligvis eneste reisebrevet her fra Hammamet i Tunisia. Jeg kan melde om et herlig klima som jeg med tiden har lært å like, selv om jeg i utgangspunktet har funnet ut at jeg ikke er skapt for den ekstreme varmen som er her nede i sommerhalvåret (?).

Den korte versjonen: Vi har det varmt og herlig. Vi slikker sol, bader og spiller det fantastiske kortspillet “amerikaneren”. Vi liker Tunisia, tross alt. Den lange versjonen: Les hele innlegget.

Postet i: Tanker

jul

Tagger: sommer

Vestlandet: Stor skogbrannfare

sommer Når jeg kjører i kveldssola slår det meg at den jærske naturen tar seg usannsynlig godt ut i det oransje lyset som kaster seg inn over kysten. Sauene også, faktisk, der de står og gumler og tygger og ikke gjør nytte for seg. Sommeren er på de aller fleste måter en herlig årstid.

Selv om jeg går i kortbukser året rundt, og utad kan virke som en utelukkende sommerglad person, kan jeg overraske dere med å meddele at jeg ikke nødvendigvis omfavner sommer, sol og varme temperaturer med utstrukkede armer. Til det er det for lett å bli svett i disse dager, og det er jeg ikke en stor fan av. Likevel skal jeg klare å holde meg for å klage — klokka er over ett om natta og gradestokken hviler på godt over femten varmegrader. Det er respektabelt.

Det er nok en gang en herlig sommernatt på Jæren.

Jeg vet ikke om det er fordi sommeren sjeldent er så varm og sammenhengende som den har vært i det siste, men det er uansett lenge siden jeg har fått utnyttet juni- og juliværet så mye som i år. Det har blitt volleyball, fotball, kailiv og konsert i Stavanger, kaffe på Peppes og til og med en liten tur til Mallorca — alt før jeg egentlig har begynt på den planlagte ferien min. Men som sagt: Jeg skal klare å holde meg for å klage.

I denne nydelige sommertiden er det kun et skår i gleden. De fleste av dere kjenner meg såpass godt at det ikke er flaut å fortelle at dette skåret selvsagt skylles min kjære kompanjong “Canon”s fravær. Det er noe med sommeren som virkelig frigjør fotolysten i meg, og naturligvis forsterkes det hele av at jeg ikke har muligheten til det. Det går på ukene siden sist jeg kunne knipse, og jeg gleder meg som en ung fjellgeit på vei til Ryfylke til jeg får det tilbake. Og når vi snakker om solen: Bildet til høyre er fra fjorårets fjelltur i nettopp Ryfylkeheiene — sommerstemning kan skaffes på kommando ved å se bildesettet.

PS: Det er bare å gi en lyd hvis du er interessert i å få en melding når vi planlegger fotball og volleyball. Vi er litt for få på lista til at det blir aktivitet hver gang vi har lyst, og siden denne lysten ofte bare er gjeldende i en veldig begrenset periode er det greit om vi får gang på ting ganske umiddelbart etter at den oppstår.

Ha en god sommer videre: Neste uke ser ganske bra ut den også.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

jun

Tagger: Big John, boksing, dokumentar, film, Ole Klemetsen, Team Klemetsen

Synsebasert omtalelse av “Blod&Ære”

Jeg har akkurat sett den norske dokumentaren “Blod & Ære” i sin helhet på NRK2. Det er en glimrende dokumentar om “Team Klemetsen” som vekker ganske sterke følelser hos meg. Faktisk. Av alle ting klarer jeg ikke bestemme meg for hva jeg skal mene om den.

Dokumentaren i seg selv er, som nevnt, strålende. Dramaturgien og regien er perfekt. Det veksles mellom private videoklipp fra både bryllup, barndom, boksering og fra ringside, kombinert med at vi følger Ole “Lukkøye” Klemetsens karrieresvingninger mens vi hører familiens ettertanke om hele “galskapen” (som forteller “Big-John” kaller det selv). Alt dette fungerer veldig bra. Jeg blir rørt like mange ganger som jeg blir overrasket og oppgitt over de absurde forholdene mellom menneskene i denne familien — absurde på godt og vondt.

Det gjør til tider vondt langt inni meg når jeg hører John og Ole snakke sammen. Eller rettere sagt når John snakker til Ole. Mange ganger er det ufattelig å se på den gjensidige respekten som utspiller seg, godt skjult av heftige diskusjoner på en forferdelig Stavanger-dialekt, blandet med en helt merkelige begrunnelser og synspunkter krydret med ”faaen” og “hellvedde”. Jeg ble mange ganger oppriktig irritert på John gjennom dokumentaren. Dokumentaren viser forøvrig at de fleste han hadde med å gjøre i løpet av karrieren ble lei av han. Han krevde ekstremt stor plass, og han skulle ha alt ett hundre prosent på sin måte. Det er ikke nødvendigvis negativt, kanskje måtte det til. Uansett, for meg virker det til tider perverst.

Likevel, dokumentaren gir meg en slags forståelse og respekt for denne überspesielle taterfamilien. Det er av alle ting lett å sympatisere med både John og Ole gjennom dokumentaren, selv om personlighetene og spesielt forholdet mellom dem er cirka så fjernt fra det jeg kjenner til som det overhodet er mulig å få til. Jeg er fascinert over hvordan de er –personene altså — selv om jeg ikke fatter hvordan de har blitt slik. De kan fort virke som særdeles enkle og kalde mennesker, men når far-John får kreft og de diskuterer fortiden sin sammen er de dype, ærlige og følelsesladde.

Team Klemetsen slik de blir presentert i “Blod & Ære” er et merkverdig studie i psykologi og familieforhold. Om ikke annet, sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette er mennesker som virkelig elsker hverandre. Selv om de begge, og spesielt John, virker å mangle en solid dose selvinnsikt — eller kanskje heller muligheten til å se seg selv fra et objektivt, utenforstående perspektiv. Egentlig tror jeg ikke de bryr seg om det — John gjorde alltid som han selv ville, ser det ut til. I mange sammenhenger kan det være en positiv egenskap.

Og by the way: Hvem er det egentlig som kan se seg selv fra et objektivt perspektiv?

“Blod & Ære” er kanskje den beste dokumentaren jeg har sett. Rett og slett fordi den vekker mange merkelig følelser hos meg når jeg ser den, og den får meg til å tenke og fundere og synse så det knaker.

Postet i: TV & Film, Tanker

mai

Tagger: bensin, bil

Gammeldagse bensinstasjoner

For 2. gang på noen få måneder har magnetstripa på bankkortet mitt tatt kvelden. (Jeg tar selvsagt selvkritikk, men det er ikke dette innleggets intensjon.) For 2. gang tok det noen dager fra jeg først la merke til disfunksjonen, til den ble et problem. Grunnen er enkel: Chipen fungerer fortsatt glimrende. Og på alle steder hvor man kan betale med kort, er det i dag mulighet for å bruke kortets chip til fordel for magnetstripa, sett bort fra hos en spesiell næringskjede. Jeg snakker selvsagt om hele landets nødvendige og smått gammeldagse bensinstasjoner.

Det virker som som alle bensinstasjonene konsekvent har latt være å gå for denne “nye” teknologien, som om de ikke har tro på at det kommer til å “bli noe stort”. De er prikk like de stakkarene som for ti år siden mente at internett aldri kom til å bli en allmenn suksess. Og se på dem nå.

Dette kunne vært løst på minst to gode måter: 1) Alle daglige ledere på de forskjellige bensinstasjonene går til innkjøp av nye bankterminaler som støtter lesing av chipbrikken — dette er ikke en spesielt dyr investering: noen tusen for å kjøpe eller noen hundre for å leie. 2) Man åpner for manuell registrering av vanlige bankkort. Mitt Time Sparebank-kort kan ikke registreres manuelt hos noen bensinstasjoner (jeg har prøvd på Statoil Bryne, Shell Bryne og Esso Hillevåg). Hadde dette vært mulig, skulle jeg vurdert å være fornøyd.

Har noen et godt svar på hvorfor det er slik? Jeg undrer i stillhet mens jeg sender enda en bestilling på et nytt kort fra Time Sparebank.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

apr

Tagger: Hanne Mari, internett, knekkebrød, leiligheten

SøndagsMix

I en mørklagt kjellerleilighet langs Arne Garborgsvei sitter jeg i sofaen og knasker meg gjennom et knekkebrød med ferdigskåret norvegiaost på toppen. Jeg føler meg nesten ferdigutdannet i kunsten å spise Wasa-produkter uten å smule. Jeg bruker tygg, sug og slipp-metoden, og den fungerer ypperlig. Det eneste jeg mangler er det siste kurset hvor man lærer hvordan dette gjøres uten å måtte gå i en slags sinnsforlatt stemning fylt av konsentrasjon for å unngå nybegynnerfeil. En nybegynnerfeil i knekkebrødspising er all form for smuling.

Hanne Mari har kjøpt en ny bordklokke i helgen, type gammel som må trekkes opp, med to svarte bjeller på toppen. Etter to minutter i det jeg trodde var total stillhet, er den nå viet hele min oppmerksomhet. Den tikker mye og høyt, antageligvis både oftere og kraftigere enn de gode gamle klokkene gjorde i sin tid. Jeg ser at konseptet “gammel klokke” har sin sjarm (nostalgi har jeg reservert i minst ett dedikert DNA fra både mor- og farsiden), men sjarmen forsvinner fort når kvitteringen er fra IKEA. Jeg tror ikke den står lenge, i alle fall ikke i stuen eller på soverommet. Enn så lenge står den her ene og alene fordi Hanne Mari har for mye stolthet til å innrømme bomkjøpet, og fordi “den er søt”.

Internett er blitt for stort. Det er prikk likt verdensrommet, som også er så stort at det irriterer meg å tenke på det. Jeg skulle ønske at internett kunne gjort som verdensrommet på noen punkt, for eksempel kunne de laget noen solsystemer, noen soner. “Her: Dette er interessant for deg. Alt det der borte kommer du verken til å forstå eller få tak i, det er et annet solsystem, ikke noe å bry seg om. Ikke tenk på det.” I min tid som internettsurfer har jeg ikke vært på en promille av all verdens nettsteder. Det er enormt frustrerende.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

apr

Tagger: sommer

The Sound of Summer

Barfødt i sandaler til rolige Bryne Torg. Shorts og t-skjorte viser sommerhvit hud — varm vind i håret. Funky Jarle Bernhoft på øret. Søte fotballjenter sykler vinglende forbi med barnslige smil, vinglende fordi det sitter ei jente på bagasjebrettet og vifter med armer og føtter. Lars Heskje freser forbi i den gamle, toppløse Lotusen. Han smiler også.

Is på torget. Drøs.

Postet i: Tanker

apr

Tagger: bonde, champions league, chelsea, film, fotball, Fotball&Sport, høne, høneplukking, kino, liverpool, natur, preikestolen, skjult

Høydepunkter pr. påsken 09

Påskehøytiden er en fantastisk høytid. Det er ofte godvær, de fleste kommer hjem fra studiebyene og livet er kort fortalt herlig. Jeg oppsummerer med glede litt av det som skjedde, til glede for hvem som helst. Vi begynner med friluftsliv, det sømmer seg best:

Preikestolen
En tur til Rogalands største turistattraksjon og også vår største stolthet, Preikestolen, er alltid en hyggelig opplevelse. På torsdag inneholdt den også gode faktorer som familie og fint vær — sånt blir det suksess av! Til de av dere som ikke har vært der enda: Gi meg et pling, Hanne Mari og meg skal opp der i løpet av kort tid, og vi tar gjerne folk med oss. Se forøvrig bildesettet hvis du trenger overtalelse.

Film: Skjult
Lørdag kveld så jeg den nye norske grøsseren av Pål Øie med Kristoffer Joner i hovedrollen som en vettskremt, forvirret og psykisk ustabil mann. La det være sagt med en gang: Joner gjør en glimrende og troverdig jobb (det har han for vane å gjøre, spesielt når han får spille denne typen karakterer). OG: Skjult er bedre enn Villmark, som også er et verk av regissør Pål Øie og som for øvrig startet en god epoke i norsk filmindustri.

Se også: MANSHOW.no/film

Skjult kombinerer skummel urnorsk natur med en dyster og sinnsforvirret historie — på dette punktet skiller den seg fra Fritt Vilt-duoen og allerede nevnte Villmark. Skjult er krydret med merkelig karakterer med rare innspill og en hovedkarakter som ofte bare observerer uten å reagere eller svare på informasjonen han får. Det er mystisk, og fungerer veldig bra.

Om jeg skal trekke frem noe som trekker denne filmen litt ned i den kjente sumpa, er det første jeg tenker på noen få men überlette løsninger (les: glemt lommelykt i mørkt hus) som ødelegger dramaturgien i noen små minutter. I tillegg får vi nå og da slengt ut et par løse tråder som det aldri gis en fasit på. (Sistnevnte kan fungere med både positivt og negativt fortegn — jeg har ikke helt bestemt meg i dette tilfellet.)

MEN: Skjult får deg ved mange anledninger til å sitte klistret til kinosetet — spesielt den første halvtimen er intens, selv om det egentlig ikke skjer så veldig mye. Den gir deg et par gode støkk, og den har en langt over gjennomsnittet god slutt. Kort fortalt: Anbefales, med 5 av 6 Manshow-stjerner.

En høne å plukke
På mandag var det klart for høneplukking. Uten tvil et stort høydepunkt for undertegnede.

Flere av dere husker kanskje å ha lest noe om dette tidligere. En kjapp repetisjon: Høneplukking går ut på å fange og gasse (i dette tilfellet) 7500 høner før sending til kyllingfilet-produsentene. Denne gangen var det frittgående høner, og det ga en (for meg) uventet utfordring (i tillegg til at det i utgangspunktet er megatungt arbeid): Fanging av frittgående høner fungerer best i stummende mørke. Stummende mørke, for de av dere som ikke er klar over det, betyr bekmørkt — kullsvart — “det som absorberer alle synlige bølgelengder av lys og som ikke reflekterer noenting”.

Her er et utdrag fra blogginnlegget jeg skrev etter forrige høneplukk. (Funfact: Svein, som inviterte meg til aktiviteten både denne gangen og forrige, har skrevet ut dette og gitt det til bonden.)

“Svein begynner med en gang. Han har bondeånden i seg etter mange år som avløyser. Han river opp det første buret han ser, og river ut en høne etter foten. Jeg tror han gjør det brutalt for å vise at han er mann (noe vi alle vet), men jeg ser fort nødvendigheten i de kjappe, bestemte bevegelsene. Det første buret står tomt på et øyeblikk, og Svein overleverer tre høns til meg, hengende etter føttene. Jeg grapper tak og kjenner at leddene knaser som en pose chips i det jeg strammer musklene. Hønene hyler kakler om mulig enda høyere enn før. De flakser og river i hendene, og det slår meg for første gang at dette blir mer fysisk arbeid enn forventet. Jeg får en høne til i den hånden jeg selv anså som full, og jeg får fire i den andre. Jeg snur meg og går til gasskontaineren, hiver hønene inn i hullet på toppen, og går inn igjen. Jeg får servert åtte nye, og denne gangen får jeg lettere tak enn den første. Rutinen sitter etter fire-fem turer. Det er blytungt. Vi går ned til tre høns per hånd relativt fort, ettersom veien til kontaineren blir lengre for hvert bur som tømmes.

Kontaineren er full når seks hundre høner er kastet til døden.”

Les hele innlegget her.

Chelsea-Liverpool 4-4
Tirsdag var det klart for returoppgjør mellom mitt Chelsea og halve norges befolknings Liverpool. Første møte endte 1-3 til Chelsea, som altså hadde et kjempe utgangspunkt på grunn av bortemålsreglementet. Liverpool måtte score tre mål på Stamford Bridge og ikke slippe inn mål for å gå videre direkte uten ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.

Det ble et fyrverkeri av en fotballkamp — blant de aller beste jeg har sett på veldig lang tid. Liverpool scorte først to kjappe mål, og ledet 0-2 til pause. På dette tidspunktet ville ett mål til hvert av lagene bety sikret avansement, dog for Chelsea holdt det å holde tett bakover i de siste 45. Etter pause hevet Chelsea seg flere hakk, samtidig som min gode venn Johan sank lengre og lengre ned i sofaen. Plutselig stod det 3-2 til Chelsea, og mobilen pep i et bankende kjør med gratulasjonsmeldinger fra både Liverpool-supportere og andre artsfrender. Seieren skulle være vår.

På dette tidspunktet ga Liverpools manager delvis opp håpet om avansement, og tok ut toppspissen Torres. Så, ut av ingenting, scorte Liverpool to kjappe til, og stillingen stod plutselig 3-4. Igjen var det Chelsea som hadde kniven på strupen. På dette tidspunktet var stålnerver og normal tankegang byttet ut med skjelving og perverse grublinger om hvor syk verden egentlig har blitt. Så kom Lampard, Captain Fantastic (hehe), og satt inn “vinner-målet”. Det ble 4-4. Et fantastisk resultat og en helt sinnsyk fotballkamp.

Jeg trekker tilbake “blant de beste kampene jeg har sett”. Tatt nerven kampen inneholdt i betraktning, var dette den beste og mest underholdende fotballkampen jeg noen gang har sett. Faktisk godt over finalekampen med Junior-laget jeg trener, hva kvalitet og spenningsnivå angår.

Punktum
Det var det. Og så fikk jeg komlemiddag av min kjære i går — jeg legger til et fjortisshjerte “<3″ for forholdets skyld.

Sjobing!

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker