Tanker « MANSHOW

Tagger: flytting, Hanne Mari, hjemme, humor, Hverdagslig, leilighet, Tanker

Myter og støvsugere

Etter snart tre uker som herre over eget hus, føler jeg nå at jeg er nærmere enn noen gang med å treffe fokuspunktet på bildet over hvordan det er å bo for seg selv. Det er et spennende fotografi som i begynnelsen synes vakrere slik man trodde det var — vagt og uskarpt — men som, når fokuspunktet endres og detaljer man ikke visste om kommer frem i lyset, blir vakrere og mer altomfattende desto mer det studeres.

Store hemmeligheter har allerede latt seg avsløre: Skitne klær henslengt på gulvet får ikke bein å gå på om natten, langt mindre har de tilgang til rep og tau så de kan klatre opp i skittentøyskurven. Mat og daglivarer er det eneste jeg kjenner til som ikke har kastet seg på internettbølgen: du kan ikke taste “www.kjøp-melk.no/få_i_kjøleskapet_nå” og så står det der. Myten om at skjorter og bukser tørker av seg selv i vaskemaskinen er bare til en viss grad sann — dette er langt mer tidkrevende enn hva man skulle tro, og vonde lukter og rare farger følger med på kjøpet.

Myter og skjulte sannheter til tross: Jeg nyter som dere kanskje forstår tilværelsen. Det gjør Hanne Mari også tror jeg — vi er stort sett ganske like på det helt grunnleggende: Begge er elendige på å legge seg til anstendige tider, begge er usannsynlig glad i søvn, vi er en duo som ser helt forferdelige trøtte ut de første to timene om morgenen — og begge hater å måtte stå opp først. Vi liker Coca Cola, sjokolade, taco og generelt alt som skal ned spisehullet. Ingen av delene kommer som et sjokk på noen av oss.

Det som er overraskende — både for meg selv og for min fru — er undertegnedes forhold til støvsugeren, som bare på disse få ukene har utviklet seg til en levende og hengiven vinterforelskelse. Støvsugeren i seg selv er en helt alminnelig støvsuger, kanskje sett bort i fra at den er vunnet i diabeteslotteriet som arrangeres av Diabetesforbundet — forbundet som gjennom dets lotteri også har gitt meg to dyner og to puter — men som Hanne Mari likevel ikke vil være medlem i lenger fordi vi kutter kostnader som nyetablerte. Og ja, hun har diabetes. Uansett: Det var en uviktig digresjon — støvsugeren er hovedemne og skal ikke svertes av Hanne Maris utakknemlighet overfor sin egen interesseorganisasjon.

Støvsuging er og blir et genialt konsept: En ting som tar en annen ting som ikke skal være et sted, og som automatisk legger sistnevnte ting inne i seg selv og gir deg mulighet til å samle alle disse tingene som ikke skal være steder, i en pose, er helt innlysende applaudérbart. Likevel blir støvsuging som konsept enda bedre når området som skal rengjøres er på 60 kvadratmeter fordelt på fire rom som alle har flisebelagte gulv. Det er da støvsugeren er i sitt ess. Støvsuging er på “no-time” blitt favorittaktiviteten min for kjapp samvittighet hvis jeg vil sitte å se Premier League på TV resten av kvelden — nesten som trening før en feit, herlig kebab fra shappa ved riksveien.

Fotografiet blir klarere nå. Detaljer fra det mørke, diffuse området vokser frem.

Støvsugeren danser over stuegulvet.

Samvittighet,
cola
og Premier League på fjernsynet.

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, Tanker

Tagger: Hverdagslig, leilighet, Tanker

Psykologtime: Morgenrutine og dens mangel av tilstedeværelse

Enten har jeg et alvorlig morgenproblem — eller så har morgenen et alvorlig problem med meg. Det hele er selvsagt relatert til oppstandelsesprosessen — jeg gambler på at det kan hjelpe å snakke om det.

Briefing: Jeg har alltid levd med en moral som blant annet inneholder at to minutter givakt på togstasjonen er to bortkastede minutter, at frokost i sittende stilling er minutter og krefter jeg kunne brukt under dyna og at knytting av sko er tretti sekunder x ganger per dag som jeg aldri får igjen — noensinne.

Da begynner jeg: Du sitter i stolen bak meg og jeg ligger på sofaen og ser opp i lyskrona i taket. Din oppgave er å gi meg din objektive mening — gode råd som kan hjelpe meg på livets svingete vei. Min oppgave blir å fortelle min historie. Den følger nå.

Dag 5 - Utslitt #2

Per i dag bruker jeg en “god gjeng” verktøy som skal ta seg av vekkeprosessen: en klokkeradio, mobiltelefonen (med fire innstilte alarmer) og en gammel Ericsson T28 av typen hvor alarmen må aktiveres hver bidige dag og klokka stilles inn hver gang telefonen går tom for strøm (det kalles sjarm).

På papiret burde dette holde. Noen vil kanskje legge til “og vel så det“. Men for meg er det ikke engang i nærheten av å være godt nok. Greit nok: Det er mange kilo som skal vekkes, mange hormoner som skal reagere på riktig måte — og så må man jo faktisk fysisk ut av luftlommen under dyna som på en god dag er det nærmeste man kommer Den Allmektige Faders Himmel på denne planeten.

Når jeg nå tenker på det (ja — kanskje det faktisk hjelper å snakke om det!) mistenker jeg at problemet ligger på helt andre siden av regnestykket: Med stor sannsynlighet har jeg for mange dubbedingser med samme oppgave. Alarmene ringer typisk 06:30, 06:35, 06:37 og 06:41. Alle repeterer seg selv, henholdsvis etter 2, 3, 5 og 7 minutter. Som dere kanskje forstår, og som jeg selv ser når jeg skriver det svart på hvitt: Dette fremprovoserer det komplette kaos. Og kaos er ikke ønskelig — heller ikke hensiktsmessig — i disse allerede krevende morgenminuttene.

Men: Det er ikke min oppgave å konsultere meg selv. Du, som leser og altså automatisk psykolog, skal nå veilede meg på grunnlag av de opplysninger du har. Sett i gang, kommentarfeltet er åpnet og klar for grensesprengende forslag til forbedring.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Tagger: bål, hjemme, Hverdagslig, kos, leilighet

Opphissende pyromani

I mitt nye hi finnes en peis. Eller, i følge wikipedia er det egentlig et ildsted, type lukket med skorsteinspipe laget i murstein, men jeg har alltid foretrukket — og vært en ambassadør for – bruk av betegnelsen peis. Dette tar dessverre slutt i kveld, først og fremst fordi jeg i min lille sjekkerunde angående ordbruk og betegnelser for ildsteder fant ut at peis i følge den norske ordboka også betegner en pisk laget av kjønnslemmet (les: penis) på en okse. I dette innlegget, og fra og med i dag, vil jeg så langt det er mulig unngå peis til fordel for ovn. I mitt nye hi finnes en ovn.

Jeg elsker ovn og flammer. Helt siden jeg var ulvunge i speidertroppen (dette kan mange bekrefte) har jeg vært nesten psykotisk besatt av flammenes flakkende jakt etter oksygen i omgivelsene for å på nytt lyse opp i enda en ny flamme blant alle de andre. Flammer og brann er kanskje den beste terapien jeg har.

Den første uken med egen ovn har vært en fryd, sett fra mitt pyromaniske ståsted. Jeg har stort sett fyrt hver dag, og når jeg fyrer, holder jeg det gående hele kvelden. Jeg kan sitte en time foran ovnen for å få gang på oksygenreaksjonene, og være oppriktig stolt når jeg reiser meg opp fra flisene og setter meg i godstolen og ser at de sprudlende oransje barna klarer seg selv.

Fra godstolen foran TVen ser jeg bort på ovnen som lyser opp den nå ganske lune stuen med et varmt og levende lys gjennom glassdøra. Jeg tenker for meg selv at flammene i ovnen er minst like god underholdning som et hvilket som helst TV-program.

Mat smaker bedre når man har laget den selv.
Flammer er varmere og vakrere.

Postet i: Bilder, Hverdagslig, Tanker

Tagger: Hanne Mari, hjemme, humor, Hverdagslig, leilighet

Ferdig emigrert

Det er dagen derpå for oss her i kjellerleiligheten i Arne Garborgsvei 31, og jeg har akkurat satt meg ned en i midlertidige sofa (leveringstid bør avskaffes) med datamaskinen i fanget og mobilt bredbånd i USB-porten. I bakgrunnen er sportslørdag på NRK viet vilkårlig oppmerksomhet mens jeg slurker i meg slushcola som et resultat av at verken Hanne Mari eller jeg er kommet helt overens med kjøleskapet enda. Jeg har på følelsen at slike vennskap pleier å gå seg til med tiden.

Faktisk gikk flyttedagen i går oppsiktsvekkende bra, og vi er så og si installerte i vårt nye lille hjem. Selvsagt må det innrømmes at det gjenstår mye småplukk, men vaskemaskinen ser foreløpig ut til å svive, flammene i peisen varmer og det er mat i det iskalde kjøleskapet. Når det allerede nevnte fjernsynet i tillegg tar inn signal og bilde rett out-of-the-box, er det lite å klage på for undertegnede.

I bakgrunnen farter Hanne Mari rundt og flytter klær fra for mange esker til for få hyller. I ny og ne stikker hun hodet inn i stuen og forteller meg om tilbud på diverse varer som hun plutselig kommer på og som hun tror jeg har interesse av. Jeg nikker og smiler. Min hjerne har ikke kapasitet til å lagre slike ting, selv om den blir fortalt det om og om igjen — akkurat som hun ikke kan varenummer på forskjellige typer mobilladere utenat.

Det er lett å legge merke til forskjeller mellom oss når vi flytter sammen i en liten leilighet. Det er underholdende å se hvilke underliggende tanker man har om hvordan ting skal være og om hva man trenger, alt etter hva man har blitt vant med i våre tidligere hjem.

Jeg trives foreløpig ekstremt godt på det nye flisegulvet i den lyse leiligheten vår — og jeg gleder meg til å kunne invitere dere, mine venner, til kaffe traktet på Moccamaster, brettspill på bordet — eller en film og litt gaming på Playstation. Dere kan allerede nå invitere dere selv — så skal vi åpne huset så snart vi føler at rommene er presentable.

Til slutt vil jeg takke Geir Magne for lån av bil, Hans Erik for lån av rå muskelkraft og flyttelogistikk i særklasse og Arild og Anne Jorunn (svigers) for tiden og kjøreturen dere satt av til frakting av seng og til å hjelpe en nybegynner i møbelbygging med garderobeskapet.

Jeg endrer herved status til emigrert, og har fått et nytt hjem. Fantastisk.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Tagger: flytting, leilighet, Tanker

Femten minutter med tanker

Det er femten fattige minutter igjen til klokka passerer midnatt og kalenderen viser fredag 16. januar. Det er femten små minutter igjen til jeg flytter ut fra mor og fars trygge krybbe. Femten viktige bloggminutter for å reflektere om det som kommer og om det som har vært.

Det er nok kanskje på tide å komme seg ut, selv om jeg har hatt det som plommen i egget i de trygge, hjemlige omgivelsene som jeg har lært å sette pris på. I kronologisk rekkefølge har søsknene mine flyttet ut, og når jeg nå forlater Kong Magnus gate bor mor og far alene uten barn i huset. Jeg mistenker at dette er en spennende epoke også for dem, dog den største omveltningen nok blir for undertegnede.

Jeg føler meg relativt godt forberedt. Jeg har smurt min egen matpakke siden jeg gikk i barnehagen, og jeg har vaskt mine egne klær i mange år. Jeg kan og liker å fyre i peisen. Jeg kjenner min kommende samboer bedre enn de fleste og vet at det er hun jeg skal bo og leve med resten av mitt jordiske liv.

Likevel er jeg sikker på at det blir en utfordring å flytte hjemmefra og inn med min nydelige fru. En positiv og spennende utfordring. Personlig er jeg veldig usikker på min egen ryddighet. Jeg streber og er fascinert av system og orden, men har likevel aldri klart å opprettholde dette over tid i noen av mine bopeler. Til en viss grad har jeg klart det i jobbsammenheng, i alle fall i større grad en på mitt eget soveværelse. Nå føler jeg meg fast bestemt på å klare dette, og jeg tror det er en slags nøkkel for trivsel at jeg lykkes — både for min egen selvfølelses skyld, men også for Hanne Maris del.

I dag flytter jeg ut. Klokken har passert midnatt.

Se også: Flyttemelding

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Les også: Kunsten å serve

Tagger: forsett, humor, mål, målsetting, nyttår, Tanker

Nyttårsforsettmålsetting

Jeg må applauderer konseptet Nyttårsforsett – denne ironiske og høyaktuelle snakkisen som bare forekommer én gang årlig i et særdeles begrenset tidsrom fra tidlig morgen 1. januar til klokka 21:00 samme dag. Applauderes skal det fordi det har blitt så allmennt at det snart ikke gir mulighet for fullførelse og måloppnåelse. Et ordtak forteller oss at "veien til helvete er brolagt med gode forsetter". Det er altså ingen tvil om hvem som "må ut": forsett får ikke være med lenger.

Med andre ord må vi finne et annet ord som kan "være med" nyttårs. Forsett har misbrukt sin posisjon, og det blir vår oppgave å finne en solid og lojal etterfølger som kan få nyttårs- opp og frem slik vi husker det fra dets storhetstid for mange tiår siden. Slik jeg ser det, har vi følgende klare alternativer:

Intensjon
Hensikt
Formål
Plan
Mål
Målsetting

De tre første: Intensjon, Hensikt og Formål er ord som betyr det samme som forsett, men som ikke passer inn sammen med nyttårs-. Når vi skal lage oss "nyttårsforsetter", snakker vi selvsagt ikke om selve intensjonen med det nye året, heller ikke hensikten eller formålet. Jeg mener vi kan stryke disse tre først som sist.

Plan er spennende. Nyttårsplan er ingen dum kombinasjon. Nyttårsmål er heller ikke så aller verst — og om ikke annet — er begge disse ganske selvforklarende. Vi må til en hver pris unngå å måtte forklare noe så enkelt som et "nyttårsforsett", det kan bli slitsomt og virke mot sin intensjon.

Likevel: Nyttårsmålsetting må sies å være min personlige favoritt. Den klinger kanskje ikke så godt første gang du sier det ut høyt (prøv gjerne for deg selv), men etter et par forsøk må jeg si at det høres riktig så bra ut (prøv igjen). Og ikke bare høres det bra ut: Det virker sivilisert, det er selvforklarende og ikke minst vil jeg kalle det motiverende.

Dere er alle velkomne til å komme med deres egne meninger om denne nye milepælen i det norske nyttårsspråket, men vær da klar over at jeg ikke tar selvkritikk angående egne avgjørelser — og at avgjørelsen selvsagt er absolutt.

Lykke til med dine nyttårsmålsettinger – måtte 2009 bli minst like bra som 2008.

Postet i: Tanker

des

Tagger: biljard, Bryne, Fotball&Sport, humor, Hverdagslig, Tanker

En utrydningstruet og svært underholdende rase

På mandag satt jeg for første gang mine føtter i lokalene til JÆREN BILJARDKLUBB i Meierigata på Bryne. Bak de svarte søppelsekkene som hang foran vinduene viste billiardsamfunnet seg fra sin beste side, i anledning årets siste mandagsturnering. Biljard fascinerer meg fra i dag av. Åpenheten, respekten, stillheten og tålmodigheten. Biljard er på mange måter som golf — en gentlemansport med ærbødig og gjensidig tolleranse for motspillerens spill og ritualer.

Jeg er med en gammel skolevenninde, Callie fra Trondheim, som har planlagt å delta i den ukentlige turneringen siden hun for en gangs skyld er i området. Hun smiler og hilser på folk, og når jeg endelig våger å løfte blikket fra det triste heldekkende gulvteppet, ser jeg til min store overraskelse at jeg kjenner mange av menneskene i det store, åpne rommet. Der er Torstein, der er Kenneth, der er Kulle. Og der er Pål Hovstad og Rasmus. "Disse folkene er vanlige mennesker", tenker jeg forundret. Forundret fordi man ved første øyekast kanskje ikke skulle tro det.

FOR TIL TROSS for at dette er "vanlige mennesker", må jeg presentere den hardbarka nerdesiden hos disse biljarspillerne på Jæren Biljardklubb. De er noen syke freaker på det de gjør, med ekstremt mange uskrevne regler som må fylles til en hver pris. Jeg får raskt beskjed (og det fra en 10-åring som jeg høflig prøver å sosialisere med) at jeg må være stille når jeg står ved bordene. Jeg blir sjokkert over ærligheten hans og hvor direkte dette barnet er når han nesten ber meg holde kjeft, men jeg godtar det selvsagt som den nykomlingen jeg tross alt er i biljarsammenheng.

Det med stillheten er greit nok. Jeg ser den. Men det er et par andre ting som for meg virker latterlig tungvint og rett og slett spesielt. Knipsingen er et slikt eksempel. En biljardspiller skal så langt det går an gi komplimenter kun ved bruk av tommelen og langfingeren, i den aksjonen vi vanligvis omtaler som "et knips". Hvis motspilleren gjør et bra trekk, knipser man. For å få det hele til å se enda ~~dummere~~ rarere ut, virker det som en trend at man helst skal holde hånden godt ut fra kroppen mens man ser en annen retning med et arrogant uttrykk når man gjør det. Unnskyld biljardspillere, men dette ber dere om å få tyn for. Det ser i beste fall veldig morsomt ut.

EN SISTE "fun fact" jeg har lyst å trekke frem i lyset, er den overdådige beklagelsen biljardspillere skal presentere for motspilleren hvis man er i overkant heldig. Si at man har tenkt å få en av kulene ned i et bestemt hull — og så treffer man skeivt, slik at kula tilfeldigvis ruller over hele bordet og faller ned i et annet hull. Da skjer det ting. Hvis feilen er liten og mindre synlig, løfter man enkelt hånda for å beklage flaksen. Men hvis man skulle være så "uheldig" å ha perverst mye hell ved et slag, ja da skal det beklages på det groveste. Det er ikke måte på. Det er håndreising, gjerne et lite banneord — da altså for å uttrykke hvor ufattelig feil det er at man har så mye flaks, så er det håndtrykk med motspilleren med ytterligere beklagelse. Til slutt legger man gjerne til at "det går begge veier", og så spiller man videre, begge spillerne småirriterte. Dette oppleves spesielt.

Et siste ord: Jeg anbefaler Jæren Biljardklubb. Menneskene der er veldig hyggelige og imøtekommende, og du blir tatt godt hånd om. Legg gjerne besøket til en mandags kveld, slik at du får med deg en turnering. Da får du sett abnorme beklagelser og knipsing med biljardhansker i skinn på nært hold. DET ER ET SYN OG EN OPPLEVELSE DU SENT VIL GLEMME.

Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker

des

Tagger: familie, jul

God jul!

Takk til alle de fantastiske menneskene som er rundt meg og som gjør juletiden til en festperiode med masse kvalitetstid og sosialt samvær dag ut og dag inn. Jeg har det godt!

Nyt romjulen

– og GOD JUL!

Postet i: Tanker

des

Tagger: Fotball&Sport, håndball, humor, kvinnehåndball, kvinner, landslaget, Norge, Tanker

Håndball-EM: Gudinnene taper poeng og rangering

Det er ikke ofte jeg følger damesport, og enda sjeldnere har den testosteronfrie siden av idrettsverdenen blitt nevnt eller kommentert av meg her på bloggen. Kvinnelig håndball er unntaket som bekrefter regelen i begge tilfeller.

De siste par årene har jeg latt meg engasjere av norges håndballjenter, og det med god grunn: Vi har mest sannsynlig verdens beste keeper, vi har verdensklassespillere i nesten alle posisjoner og vi har uten tvil verdens desidert beste trener. Og så har vi selvsagt de flotteste og mest sjarmerende jentene, om jeg som nordmann på innrømme det selv.

Oss håndballentusiaster går noen fine dager i møte. EM i Makedonia ble kastet i gang i kveld, med blant annet et Russland som presterte og et Norge som ble tatt på sengen av maktsyke dommere og aggresive spanske spillere.

Det er morsomt å observere TV2 håndballkommentatorer Harald Bredeli og Bent Sveie før og under kampen. Vi er selvsikre med en liten vri. Før avkast får vi, med sedvanlig (og litt overfladisk) ydmykhet, servert den helgarderende klisjéen: "Spania er et lag på vei fremover. Vi skal ikke undervurdere spanjolene." Alle nordmenn tenker "Nei det skal vi ikke, men vi vinner uansett." Jeg er nordmann, og tenkte nettopp det. Likevel har man jo notert oss at flere solide profiler fra årets OL-suksess står over turen til sørøst-Europa, uten at vi lar oss skremme. Vi er overlegne i kvinnelig håndball. Det norske landslaget er håndballens gudinner, selveste Zevs i den greske mytologien. Spania kan på sitt beste bare bli sett på som Poseidon — og da er vi kanskje i overkant vennlige i vår vurdering.

Vel — det ble ikke som vi trodde på forhånd. Gang på gang blir vi utspilt av krigerske spanjoler som i takt med uret på veggen forvandler seg til guden Ares — de spiller vakkert og brutalt, og er nådeløse i presset. Bredeli og Sveie, som har forberedt oss på dette, er sjokkerte og irriterte — mest på bombastiske og feilaktige dommeravgjørelser, men også på det spanske spillet. De skryter dog av motspillerne som på mesterlig vis hindrer oss i å bruke vårt skarpeste sverd, kontringene. Våre egne jenter mister litt motet og klarer ikke motivere og engasjere seg selv og hverandre slik vi er vant til.

Det er et interessant studie å se hva som skjer med spillere, kommentatorer og til og med oss tilskuere når laget vårt plutselig ikke er verdens beste i seksti minutter. Den eneste som kommer seirende ut av uavgjortkampen er Marit Breivik — noe hun forøvrig alltid gjør. Hun svarer rolig på journalistenes ekstremt ledende spørsmål om dommerduoen og forsnakker seg ikke selv om hun er helt ærlig. Hun er ikke reservert, hun bare velger å flytte fokuset fra dommerne til spillerne. Det er tross alt de som må score målene.

Den greske mytologien fikk gjennomgå i kveld: Spania møter kvelden som Ares, Norge som Afrodite og Breivik som Zevs. Vi som bare er uskyldige tilskuere sitter igjen med et EM som kan bli langt mer spennende og underholdende enn forventet.

Forresten: Jeg er også negativt overrasket over dommernivået. Det var faktisk på et historisk lavt nivå i kveld. (Og se der: Til og med jeg rykker nedover i den greske mytologiens rangering — dommerene kan selvsagt ikke klandres for et uavgjortresultat i en håndballkamp. Ikke i denne kampen i alle fall.)

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Tanker

nov

Tagger: Barack Obama, finanskrise, politikk, presidentvalg, USA

Finanskrise + Presidentvalg i Amerika verden

Vi har kommet et godt stykke ut i det som blir omtalt som en global finanskrise, en katastrofe så stor at ingen aner når og om den vil ta slutt og ikke minst når vi kan begynne å bruke hemningsløst mye penger på ting vi ikke trenger, uten å være urolige for hva fremtiden vil bringe. Jeg kan ikke mye om økonomi, men jeg har mer enn en gang blitt overrasket over medias ordbruk og tittelering de siste månedene. Jeg tørr påstå at dommedag ikke er mer enn ett år nærmere i dag enn den var for ett år siden, tross den voldsomme resesjonen vi har vært vitne til de siste månedene.

Det snakkes om boligkrakk, finanskrise og enorm resesjon i AS Norge. Men når statistikken sier at salget av boliger er ned tretti prosent i forhold til i fjor, er det medregnet den veksten man hadde regnet med, ikke en ren tredjedels tilbakegang. Finanskrise er det i statene og Island, ikke i Norge. Langt i fra. Hvis det er finanskrise i Norge nå, tørr jeg ikke tenke på hva vi skal kalle det hvis vi virkelig sliter om et halvt år. Den store resesjonen i Norge er i tillegg oppskrytt: Stagnasjon kanskje, men jevnt over bare mindre vekst.

Og så var det renta da. Jeg har fått med meg at styringsrenta er veldig mye politikk, og at den rødgrønne regjeringen gjerne vil at landets befolkning skal huske hvordan de satt ned renta og ga alle nordmenn en enklere hverdag da det blåste som verst i 2008. Tross min minimale forståelse for markedsøkonomi, vil jeg si meg enig i bankenes avgjørelse når de nå lar renta stå selv om Gjedrems rente sank med ytterligere 0,5 prosentpoeng forrige uke.

For å ta et eksempel: Hvis jeg kjøper inn et produkt som etter innkjøp faller kraftig i pris, vil jeg naturligvis holde prisnivået oppe så lenge folk kjøper produktet, slik at jeg taper minimalt på varene jeg kjøpte for en dyr penge. Tjener det oss at bankene taper penger, eller er det en fordel at vi slipper å spekulere i bankenes likviditet de neste månedene som kommer? Jeg vet at dette er svært forenklet, at jeg ikke forstår 1/10 av situasjonen og at jeg også er inhabil av den enkle grunn at jeg er ett hundre prosent gjeldsfri, men likevel. For meg høres det fornuftig ut, det norges banker gjør. Renta går nok ned med tiden uansett.

Og for å gjøre suppa enda tjukkere: Mitt i kaoset skal USAs befolkning nå velge verdens neste president. Jeg har trålet Youtube det siste halve året, og jeg tror at jeg med relativt stor sikkerhet kan si at jeg har sett flere debatter og propagandataler fra krigshelten McCain og ordkunstens mann Obama enn den gjennomsnittlige nordmann. Ikke det at jeg er stolt over det, men slik er det bare.

Som de aller fleste nordmenn, holder jeg med demokratenes representant. Og ikke bare holder jeg med han, jeg er også kraftig imponert over hvor god han er å snakke for seg. Selv om begge to snakker mye rundt grøten, og selv om de stort sett bare ytrer sine massepopulære valgløfter (som forøvrig er svært vanskelige å skille fra hverandre), er Obama for meg en soleklar favoritt. Jeg sier ikke at det er best for verdensøkonomien, verdensfreden og krisen i USA at den mørke mannen vinner, men jeg tror likevel han kaprer seieren i natt. Han er for flink på det han har gjort de siste månedene (holde taler, that is) til å tape for en 70 åring.

Igjen: Jeg tørr påstå at dommedag ikke er mer enn ett år nærmere i dag enn den var for ett år siden. Uansett utfall av "finanskrisen" og presidentvalget.

God natt. Jeg sa god natt.

Postet i: Aktuelt, Tanker

okt

Vis Nestekjærlighet(.no)

Nordmenn er heldige. Mange andre er det ikke. Støtt nestekjærlighet-kampanjen hvis du mener folk har rett til en andre sjanse.

(via tips fra Jonsi)

Postet i: Tanker

sept

TV-premierer: Nytt på nytt vs. Ylvis møter veggen

Høst betyr skolestart, nye farger på bloggen og kaldere temperaturer. Men for mange betyr det også sesongstart for serier og programmer på TV. I år har media tatt tak i dette, og spesielt VG Nett har satset på å lage rangeringer og kommentarer basert på lesernes erfaringer. Til tross for mange håpløse og meningsløse synspunkter, gir disse "protokollene", som de kalles, en ganske klar indikasjon på hva som slår an blant det norske folk. Og NRKs fredagsprogrammer ligger overraskende nok, dog ikke for første gang, på topp i norske folks hjerter.

Så langt har jeg fått med meg to av årets premierer, én nyvinning i TV Norge-programmet "Ylvis møter veggen" og en sesongpremiere fra NRK-traveren "Nytt på nytt". Sistnevnte har i en årrekke vært et av mine absolutte favorittprogrammer, spesielt på grunn av programleder og komiker Jon Almaas. Han leverer det som best kan beskrives som et skråblikk på nyhetsuken, krydret med god og enkel underholdning ved hjelp av underliggende dype poenger fra høyrelagets Knut Nærum. De er uten tvil blant de beste i "sitt fag", og blir aldri utdaterte, selv om konseptet har vært nøyaktig det samme siden oppstarten i 1999.

Programmet "Ylvis møter veggen" er et helt annet underholdningskonsept, men også det presenterer simpel og folkelig moro som til tider er ganske festlig. Programmet består av to lag med hver sin Ylvisåkerbror sammen med diverse kjendiser som kjemper mot hverandre. Idéen er, som så mange finurlige ting, hentet fra et japansk konsept, og er svært enkel. Isoporvegger med utskårede hull flytter seg mot deltakerne, som må finne riktige hull og forme seg på riktig måte for å ikke bli dyttet i bassenget bak dem av veggen. Lagene som klarer de forskjellige utfordringene, får en gitt poengsum. Konseptet i seg selv er egentlig veldig kurrant. Problemet med programmet etter min mening, er at vi får liten eller ingen informasjon om hva som er godtatt og hva som gir hvor mye poeng (eksempler: kan man ødelegge veggen og kan man gå utenfor den gitte "game area"). Til tider virker det nesten som om programlederne(alpinpensjonist Kjetil André Aamodt og Kjersti Idem) ikke vet det helt sikkert selv.

Denne følelsen av at poengscoren gis litt på måfå, ødelegger overraskende mye. Likevel er Ylvisbrødrene såpass blide og morsomme at det på en måte blir verdt den litt lange TV-tiden dette showet har fått.

Så mye mer har jeg ikke å si om den saken. "Nytt på nytt" er uansett den sikre vinneren, og står som et levende bevis på klisjeen om at de gamle fortsatt er eldst. Hvis du ikke fikk med deg fredagens premiere, har vårt fantastiske NRK (og jeg mener det) selvsagt lagt ut programmet i sin helhet i deres enorme arkiver på NRK.nos Nett TV.

Postet i: Aktuelt, Tanker

sept

Noe annerledes

Jeg har skrivesperre om dagen. Arg. Det er riktignok bare en av disse små dalene som man så lett faller ned i, men selv små knauser kan virke uendelig harde. Puh. Det er det hardt å komme seg opp på høyfjellet igjen. Jepp. Som med det meste i livet, kan det løses med vilje og målbevissthet. Mhm. Men jeg mangler motivasjon. Hjelp. Når jeg mangler motivasjon, prøver jeg å gjøre noe annet. Ahh. Noe annet kan være å gjøre noe kreativt og annerledes. Ork. Det har gått hardt utover layouten på bloggen min. Æsj. For første gang i min snart femårige karriere som blogger er ikke bakgrunnen bare hvit eller grå. Hmm. Ønsk meg lykke til. Takk.

Postet i: Bloggrelatert, Tanker

aug

Tagger: Bilder, eirik berge, familie, fjellet, fjelltur, gambling, humor, natur, nes, nilsebu, ryfylke, ryfylkeheiene, stakken, Stavanger Turistforening, utflukt, Vegard, viglesdalen, Øystein

Historier og observasjoner fra fjellturen i Ryfylkeheiene 2008

Fra lørdag til tirsdag var jeg med på det som best kan kategoriseres som et av norges vakreste eventyr. (Eirik har lært meg at norges vakreste eventyr er det å sitte med ryggen inntil en trestamme med bar rumpe for så å “tømme seg” — slik er det i alle fall i militæret.) To av våre søskenbarn fra østlandet tok for andre gang turen til Rogaland for å gå i fjellet med tvillingbrødrene Berge. Riktignok var jeg ikke med sist gang, men nå er vi fast bestemt på å gjøre hele opplevelsen til en tradisjon. Fra og med i år skal vi besøke turisthytter i Ryfylke hver sommer – jeg håper virkelig vi får det til gutter (og Hannu).

Periode:
Lørdag til onsdag (tirsdag for Hanne Mari og meg på grunn av jobb)

Hyttene og turene:
Nes – Viglesdalen (2 timer)
Viglesdalen – Stakken (4 timer)
Stakken – Nilsebu (4 timer)
Nilsebu – Grautheller (Eirik, Øystein og Vegard – 8 timer)

Turungdom:
Søskenbarn Øystein og Vegard, tvillingbror Eirik, fantastisk jente Hanne Mari og meg selv.

Takk til:
Mor, far, mormor, morfar og kommende svigerforeldre for henting og bringing.
Stavanger Turistforening for fantastiske hytter og fine løyper.

Det er noen år siden sist jeg var på fjelltur i Ryfylkeheiene. Derfor var det ekstra gøy å igjen bestige de flotte fjellene innenfor Lysefjorden — store deler av oppdragelsen min ligger på en måte der oppe, ca. 1000 meter over havet og langt fra strøm, vannklosetter og intelligent liv.

I motsetning til hva man kan si om undertegnede, var fjellene akkurat slik de var da jeg forlot dem for noen år siden. Allerede da vi hoppet ut av bilen og satt oss ned for et kjapt måltid før avmarsj, kom minnene fra mine yngre somrer sivende med den kjølige fjellbrisen. To hundre meter oppe i skråningen traff vi våre første medfjellvandrere, og på sedvanlig vis smilte vi og sa hei. Stemningen var satt. Humøret var på topp. Livsgleden bruste i blodårene.

Eirik, Øystein og Vegard er på en måte tre store babyer med kolosale mengder energi og en barnslig glede over alt som kan relateres til vann og bading. Jeg mistenkte fort at de ikke hadde fått utløp for alle overflødige kilokalorier i sitt daglige liv, for marsjtakten var kjapp og latteren høylytt allerede fra første tråkk over broen på Nes. Frykten for at en kort fjelletappe fort kunne bli knallhard for “organismen Pål” var overhengende, men det gikk til min store overraskelse svært godt. Korporal Eirik har antageligvis lært om lagledelse i militæret, for han stoppet hyppig for å forsikre seg om at alle (jeg) klarte seg godt og at alle hadde det gøy. “Vi er ikke sterkere enn vårt svakeste ledd”, tenkte han kanskje, men han sa det ikke. En god leder gjemmer noen ting i sitt hjerte.

Allerede etter noen få kilometers gange ble vi nødt til å stoppe. Fristelser er ikke alltid lette å motstå, i hvert fall ikke når de består av rennende og fallende fjellvann og befinner seg rett ved siden av oppmerket tursti. Første pause ble en badepause. Halvannen time med enkel, fantastisk og forfriskende underholdning. Klokka fungerer ikke i fjellet. Vi har ingenting vi skal rekke, ingen frister å overholde. Vi styrer vår egen tid, og vi kan fylle den med hva vi selv ønsker. På tur med nevnte gjeng, fylles mesteparten av tiden med skadefryd og ærlig, rungende latter.

Vel fremme på hytta ble jeg nemlig vitne til Eirik, Øystein og Vegards opparbeidede kultur fra forrige fjelltur. Alt som kan karakteriseres som arbeid eller slit, spilles om. Mindre oppgaver avgjøres som regel ved hjelp av “klomsing” (les: stein saks papir), mens større bestemmelser med alvorlige konsekvenser avvikles ved kortspill som blackjack eller poker. Hvis dette er gambling, er jeg for full legalisering og aller helst implementering av dette i arbeidslivet.

Oppgaver som middagslaging, oppvask, vekking og dekking av bord har sjeldent vært mer underholdende. Ettersom Vegard har vist seg svært svak i klomsing over tid, fikk han på imponerende vis overtalt oss andre til å bli med på at de fleste avgjørelsende skulle bli bestemt av et slag blackjack. Og for et sjakktrekk det var. Fra å være fast oppvasker på forrige tur, tapte han denne helgen stort sett bare de små slagene hvor vekking og frokostlaging stod på tapslisten.

Turens store taper ble Eirik. For selv om han på mange måter er en maskin, viste blackjack seg å være maskinens store akilleshæl. Det begynte med at han tapte et slag blackjack på lørdagskvelden. “Premien” var at han måtte bære vinnerens sekk, som selvsagt var Vegard, halve neste dag — naturligvis i tillegg til sin egen. Det kan høres enkelt ut, men halve neste dag besto av en fire kilometer lang etappe med over fem hundre meters stigning. Eirik tok det hele med et heroisk smil om munnen, og besteg de nevnte metrene med stor ro og uten noen som helst form for utagerende oppførsel. Da halve etappen var unnagjort neste dag, spilte Eirik, Øystein og Vegard om hvem som skulle bære to sekker resten av turen. Til stort sett alles store fornøyelse, ble det Eirik. Vegard var igjen vinneren og kunne gå de resterende fire kilometrene uten så mye som et gram bagasje. Hanne Mari og meg holdt oss på trygg avstand fra dette spillet – personlig har jeg ikke kropp til det, mens Hanne Mari bare oppførte seg smart.

Etter en god treningsøkt for samtlige utenom Vegard, var vi fremme på turisthytta Stakken. Stakken var den eneste av turens hytter jeg ikke hadde besøkt før, og jeg ble positivt overrasket både over stand og plassering. Av humanbiologiske grunner var jeg den sultneste, og jeg begynte umiddelbart etter ankomst å lage mat. Etter et deilig pastamåltid og en liten diskusjon om hvorvidt jeg kunne kreve immunitet over oppvasken på grunn av frivillig matlaging, ble det avgjort at vinneren av en runde poker skulle bestemme hvem som skulle ta oppvasken. Alle utenom Vegard godtok dette, og dermed ble det slik. Vegard måtte da vinne for å slippe oppvasken, siden ingen ville få dårlig samvittighet av å gi han litt ekstra arbeid etter dagens byrdeløse gåtur.

Sent på kvelden ble enda en halvsprek konkurranse satt i gang. Igjen holdt Hanne Mari og meg oss i bakgrunnen — prislappen var rett og slett for høy. Premiene var som følger: Den som havnet på tredjeplass måtte dagen etterpå gå barføtt fra han fikk øye på hytta, mens den som endte på andreplass måtte være førsteplassens tjener. Resultatet ble som vi gjettet på forhånd — Eirik tapte og Øystein ble Vegards tjener. Med andre ord var neste dags etappe reddet av en skadefrydig motivasjon for å gå fort frem til vi så hytta.

Av sikkerhetsmessige grunner, var Hanne Mari og meg utnevnt til fornuftighetsrepresentanter for Eiriks skoløse sisteetappe mellom Stakken og Nilsebu. Hvis Hanne Mari og meg samstemt gikk inn for at Eirik skulle få ta på fjellskoene, kunne han det. På grunn av mye regn den dagen var nemlig steinene svært glatte, og stien vi skulle gå frem til hytta er kanskje en av de farligste i hele turområdet i Hjelmeland. Hanne Maris morsstemme kom fort til ordet, og hun forlangte nesten at Eirik skulle få ta på skoene igjen. Jeg nedstemte de første forlangelsene, men etter hvert var jeg med på at det ville være kjipt å bli stående som ansvarlig for Eiriks død etter et fall ned den hundre meter lange fjellsiden vi gikk på toppen av. Når det er sagt — Eirik gikk barføtt hele veien ned og overlevde så vidt jeg vet uten traumatiske følger.

Som dere kanskje har forstått, var fjellturen en suksess fra ende til annen. Tross mye regn og stort sett overskyet vær gjennom hele helgen er det nesten bare solskinnshistorier å fortelle fra det glade fjellselskap.

Til slutt vil jeg gi alle der ute en liten oppfordring. Ryfylkeheiene er et av norges vakreste turterreng, og er fyllt av idylliske og stemningsfylte hytter. Hele området ligger en times kjøring fra Stavanger, og lurer du på noe, har Stavanger Turistforening kontor midt i Stavanger sentrum. Det finnes svært få grunner for å ikke ta seg en tur ut i denne fantastiske naturen, og jeg stiller en personlig garanti for at du blir hekta hvis du prøver det for første gang.

I tillegg har fjellet en helt spesiell evne til å gjøre mennesker om til medmennesker. Har du ikke tro på menneskeheten for øyeblikket, har du det etter en tur i Ryfylkeheiene eller en visitt innom en av Stavanger Turistforening sine hytter.

Eirik, Øystein, Vegard og Hanne Mari — takk for turen!
Til alle dere andre — god tur!

Postet i: Bilder, Tanker

jul

Militæret vil ikke ha meg

Denne helgen fikk jeg et fantastisk brev fra Vernepliktsverket. Det er første gang de sender et positivt tonet skriv til meg.

Det viser seg nemlig at Heimevernet, på grunn av "omstruktureringer", ikke vil ha meg inn i januar likevel. Videre står det at dette har skjedd på grunn av beslutninger gjort på Stortinget.

Vernepliktsverket avslutter brevet med å opplyse at jeg ikke kommer til å bli innkalt til førstegangstjeneste hvis jeg ikke selv gjør noe for å bli det. Jeg kan ringe inn til dem og melde min interesse, men de kan ikke stille noen garantier for at jeg får komme inn. Så synd.

Jeg har sjeldent vært så glad i militæret og Stortinget som jeg er i dag. Håpløst sene beslutninger og uklare beskjeder satt til side: Jeg elsker dere, Diesen og Strøm-Erichsen. Ha et fint liv!

Postet i: Tanker

jun

Min siste dag på Telekiosken Bryne

Etter tre år på Telekiosken Bryne, eller helt siden oppstarten av butikken om du vil, jobber jeg nå min siste offisielle dag i sjappa. I morgen, 1. juli, begynner jeg som bedriftskonsulent på Nordialog Stavanger, som forøvrig eier Telekioskene i Rogaland. Det vil si at de fleste av dere vil kunne se meg på Telekiosken fra tid til annen fremover, men da bare som ekstrahjelp ved behov.

Jeg har hatt noen fantastiske år her på Telekiosken, både lokalt og "nasjonalt". Jeg har i løpet av disse årene jobbet sammen med Loyd Jarle Hetland (læremester), Bjørn Aarbakke, Anne Haugstad, Vidar Nisja, Renate Solberg, Ingar Stene, Daniel Hanssen, Mats Vorkinn, Eirik Eik og Ragnar Fjeld. I tillegg kommer Atle og jentene på Narvesen, som har vært god underholdning og gode drøsekamerater. Men — det er ikke til å legge skjul på at jeg kommer til å savne Ingar og Daniel mest, som har vært to av mine aller beste kollegaer og venner de siste årene. Vi har hatt det usannsynlig konge på disse åtte kvadratmetrene. Usannsynlig konge faktisk.

Jeg vil også benytte mulighetene til å takke sjefene mine i Telekiosken (Glenn, Tor Ole og Arild) og adm.dir. på Nordialog (Pål Vasseng) fra all respekt og tillit jeg har fått fra dag én. Jeg vet ikke om så mange andre enn Pål som lar en 18-åring ta over en butikk uten tidligere ledererfaring. Tusen hjertelig takk! Jeg håper egentlig på at jeg en gang kommer tilbake til Telekiosken, men det får bli når jeg har litt mer jobberfaring og noe større pondus.

Fra i morgen tidlig begynner jeg altså på Nordialog Stavanger, en av nordens største og ledende mobilforhandlere. Mine oppgaver vil være litt annerledes fra det jeg gjør i dag, selv om jeg fortsatt skal jobbe i butikk. Stort sett alle kunder hos Nordialog kommer på vegne av bedrifter, noe som vil si mer salg av større løsninger og gjennomsnittlig mer avanserte telefoner enn på Telekiosken. I tillegg satser jeg på å være alt-mulig-~~gutt~~-mann og hjelpe de andre som skulle ha behov for det.

Til slutt må jeg få lov å takke alle dere som har vært kunder hos meg og Telekiosken. Jeg håper dere fortsetter å handle hos oss på M44 — jeg er helt sikker på at mine arvtagere (Daniel, Mats og Ingar) kommer til å gjøre en minst like god jobb som meg! Hvis du skulle ønske å handle av meg, har jeg fortsatt samme mobilnummer, så det er bare å slå på tråden.

Mvh Pål Berge
Stolt Telekiosker, for now

Postet i: Tanker

mai

Visjon Norge

"Det har blitt kultur for pastorer og kirkeledere å nyte et glass vin til maten. Da sier jeg: Til helvete med hele alkoholen! Amen! Det pastoren gjør da, er å invitere én av ti i forsamlingen til å bli alkoholikere, fordi han vil være kulturell. Til helvete med hele kulturen, sier jeg. Amen!"

- En eller annen predikant på Visjon Norge en sen søndagsnatt.

Formuleringene og meningene til noen av programlederene/predikantene på denne kanalen skremmer meg hver gang jeg zapper innom. Kan noen svare meg på om dette er gamle opptak, eller om dette er formuleringer som brukes den dag i dag?

(Rett etterpå avbrytes sendingen av en reklamepause, hvor diverse pastorer stiller opp og forteller om smertestillende kremer som kan kjøpes på visjonnorge.no for mange hundre kroner — og det er selvsagt alltid kampanjer og pakkepriser. Jeg blir seriøst sjokkert.)

Postet i: Tanker

mai

Butikkarbeidernes terrorist & fantastisk service

Når man jobber i servicebransjen, blir man på mange måter skadet for livet. Det som for mange kunne vært en avslappende shoppingtur en tidlig vårkveld i mai, kan for meg ende opp som et kritisk (og lite objektivt) kveldsstudium i oppførsel, høflighetsgrad og serviceinnstilling til tilfeldige butikkansatte som, dessverre for dem, er på feil sted til feil tid. Rettferdighetens hjul ruller ikke på Kvadrat når jeg er i nevnte humør.

(Manndommen i meg må påpeke dette; adjektivet "avslappende" bør (in the name of realism) aldri beskrive den handlingen "shoppingtur" står for. Jeg er derfor den første til å unnskylde dette unntaket, men det var her nødvendig for å få frem poenget mitt, og jeg ber derfor om eventuelle fornærmedes forståelse for bruken av ordet. Takk.)

Jeg har hatt mange slike "avslappende shoppingturer". Spesielt de gangene det er Ingar (les: tidligere kollega på Telekiosken) og meg som er på handel, ender det opp på denne måten. Og for å si det slik: Det blir ikke mye handel.

Grunnen til at jeg tar opp dette i dag er, i motsetning til hva man kanskje skulle tro med hensyn til innleggets dystre begynnelse, at jeg på torsdag opplevde serviceinnstillingens innertier — noe så sjeldent som en tilnærmet perfekt butikkansatt. Det er naturlig å anta at kvinnen som hjalp meg i dag, står bak hele eller deler av definisjonen på god service. "Selvfølgelig var det en kvinne" sier du, og du tenker at "hun sjarmerte Pål i senk". Vel, på mange måter gjorde hun det. (For å bekrefte min habilitet, var hun middelaldrende og i ren overfladisk forstand ikke over gjennomsnittet attraktiv.)

Dama jobber på Dressmann Bryne, og klarte på mesterlig vis å behandle meg med topp service samtidig som hun sikkert hjalp ett ti-tall andre av de mange kundene som hadde tatt turen til 1/2-pris-butikken på torsdag. Da jeg stod på prøverommet, kom det fra tid til annen en hånd inn med skjorter jeg måtte prøve, noen belter og ett par bukser. I tillegg husket hun buksestørrelsen min en time etter at jeg hadde vært innom butikken, da jeg måtte bytte en av dem.

Hun er beviset på at god service fører til økt salg, og at jeg derfor — selv om jeg brukte mer penger enn planlagt — er strålende fornøyd. Synd jeg ikke fikk med navnet, så hun kunne fått litt mer personlig cred.

Postet i: Tanker

apr

A dark side of Pål Berge: Orden og oppførsel

Jeg har noen uforklarlige og mystiske sider ved meg selv som jeg ikke forstår. Den ene er relatert til orden.

I jobbsammenheng vil jeg påstå at jeg er en kontrollfreak. Jeg vet at blant annet Daniel veldig gjerne bekrefter det. For å ta ett (veldig godt) eksempel, hender det at jeg flipper ut av at papirer er "hullet" skeivt eller ujevnt slik at kontrakter og dokumenter ligger i uorden i de hvite arkivpermene. Eller kan bli irritert over at stiftemaskinen ligger på høyre side av kassen under disken i stedet for venstre, hvor den tross alt skal ligge. Jeg kan ramse opp flere, men siden jeg nok allerede er solid stemplet som psykopat, ser jeg ingen poeng i å utvide egen latterliggjørelse.

I tillegg er jeg paradoksalt nok opptatt av å holde butikken ryddig til en hver tid. Paradoksalt fordi orden og ryddighet er totalt fraværende på privat plan. Det skal forøvrig sies at ryddigheten i butikken til en viss grad mislykkes på det jevne, men tanken og ønsket brenner langt inne i hjernerøttene mine vær bidige dag uansett.

(BILDE: Gammelt bilde fra presteboligen — det er lenge siden rommet mitt var så ryddig.)

For at dere skal få en nyansert (og reell) situasjonsbeskrivelse, må det også nevnes hvordan det ser ut hjemme i mitt eget hus (eventuelt min etasje hjemme hos mor og far). Allerede nede i trappen som fører opp til loftet (hvor jeg holder til), kan man se tydelige tegn på hva man kan forvente seg når man kaver seg opp til topps. Personlig liker jeg å se på klærne, papirmengden og søppelet som har hopet seg opp i trappetrinnene som en slags advarsel for de som eventuelt kommer på besøk. Det blir litt som disse dødninghodeskiltene man kan se før man passerer minefelt i Syria — det er jo faktisk greit å vite hva man går til.

Når det gjelder rommet mitt, består det egentlig av en herlig sammensetning av kun to ting; én madrass og ellers bare feilplasserte ting. Den tomme, gigantiske pappesken som TVen kom i for flere måneder siden, står malplassert rett innenfor soveromsdøren. Til høyre for ~~senga~~ madrassen — og ellers fornuftig spredd rundt omkring i rommet — ligger det klær av ymse renhetsgrad. Et ukjent antall uåpnede flytteesker står stablet langs veggene, og en pult står mitt i rommet — levende begravd av ting som ikke har andre steder å ligge.

Som dere ser, har jeg et problem. For selv om dette med orden i utgangspunktet skal være en positiv ting, har det for meg blitt en slags grobunn for en hel del forvirring — på grunn av ytterpunktene av ordensgrad jeg viser på privatfronten i forhold til den jeg viser i jobbsammenheng. Med dette innlegget ønsker jeg egentlig ingenting annet enn å sette et ørlite press på meg selv, slik at jeg en gang kan bli like freak hjemme som på jobb. I tillegg kan det jo være greit for eventuelle andre med kroniske ordensvansker å vite at det er andre som har det akkurat like vanskelig som deg. Jeg føler meg i alle fall alltid bedre når jeg kan le ondt og lenge på andres bekostning — du bør prøve det!

Som en avsluttende kommentar til denne teksten, hadde jeg lenge tenkt å ta den kjente klisjefrasen "det er bedre med system i rotet enn rot i systemet", men det blir faktisk for patetisk. I stedet avslutter jeg med å konstatere at det er på kanten til sykt at jeg har fått høyeste karakter i orden og oppførsel på skolen i samtlige år jeg har blitt målt på dette.

Moralen er; det er skolen det er noe galt med, ikke meg.

Postet i: Tanker

Read the rest of this entry »

Hønsebonde for en dag

I dag var jeg med på å gasse 4900 høner. Gamle klassekamerat Svein “inviterte meg” for flere måneder siden, og jeg satt av dagen uten noen anelse om hva jeg egentlig skulle være med på. Oppgaven viste seg å overgå alle personlige forventninger og mine villeste fantasier. Det var en opplevelse av de sjeldne og minneverdige.

Postet i: Tanker

KulturPål for en helg

Hvis man med objektive og ukjente øyne hadde fulgt meg hele denne helga, kunne man muligens ha forvekslet meg med en ivrig kulturentusiast. Jeg kan avkrefte dette, samtidig som jeg må ta en kjapp oppsummering av helgens begivenheter. Her kommer den…

Fredag kveld:
Greit, det begynner dårlig (i alle fall hvis målet var å bli sett på som en kulturentusiast, noe målet forresten aldri var, men drit i). Fredagskvelden ble noe ukulturelt bedrevet på Vigrestad, men det var som alltid veldig koselig. En god middag hos "svigers" (nei vi er fortsatt ikke forlova, og du hadde sikkert vært den første som hadde fått vite det, så du trenger ikke spør) stod på programmet, i anledning 2-årsdagen til Hanne Mari og meg. Utover kvelden var det tradisjonen tro "Senkveld med Thomas og Harald" og "Golden Goal", de to eminente underholdningsprogrammene til TV2, som stod på menyen. En god, men kanskje kulturelt ukorrekt kveld.

Lørdag kveld:
Det begynner å ta seg opp. Daniel, Alexandra (Daniels fru), Lene (Narvesen), Rune (tidligere vekter M44) og meg selv var invitert på Nærbørevyen av Atle (Narvesen). Jeg har aldri tidligere vært med på Nærbørevyen, men jeg ble positivt overrasket over nivået og variasjonen. Hvis du har mulighet til å få med deg den (de holder på en uke til), så vil jeg anbefale det. Hvis du er fra Jæren og forstår dialekten i Hå, vel å merke.

Søndag pm:
Her var det familien Berge som ble prioritert. Far, Trygve, onkel, tante og meg var på mysteriespillet "Over alt" i domkirken i Stavanger. "Over alt" er en del av Pasjon 08, som igjen er et bidrag til kulturhovedstaden Stavanger 2008. Du kan lese mer om "Over alt" i linkene nedenfor, men kort fortalt er dette et stykke med drama og sang om Jesu lidelseshistorie. Selv om jeg begynner å kunne fortellingen, var det absolutt verdt turen. Domkirken som scene og en enormt flink skuespiller i Jesus-rollen bidrar til nettopp det. Det skal også nevnes at mor var med som sanger og skuespiller, blant ca. 150 (?) andre. Igjen, dette anbefaler jeg på det sterkeste — har du muligheten på onsdag eller torsdag 18.30 eller 21.00, så bør det få høyeste prioritet. Kvalitetskultur, kan jeg kalle det det?

Linker:
- Nærbørevyen pop-ar opp (aftenbladet.no)
- Nærbørevyen for 20. gong (jbl.no)
- Over alt – Stemningsfullt mysteriespill (oslopuls.no)
- Premiereklar Pasjon (aftenbladet.no)

Postet i: Aktuelt, Tanker

* Det er fascinerende å se og høre på biografiaktuelle Aylar Lie på "God Kveld, Norge". Hun forklarer om livet hun er ferdig med (som inneholdt mye glamour og litt pornografi) mens hun sitter nipper til et glass champagne i et boblebad med roseblader flytende rundt seg. Kaller man det absurd eller pardoksalt? Jeg er usikker på de den mest riktige definisjonen i dette tilfellet. Patetisk, enkel og tildels god underholdning er det uansett.

Postet i: Tanker

Kunsten å serve

Servicebransjen, som Telekiosken i aller høyeste grad kan plasseres i, er en interessant og utfordrende bransje som krever at man "alltid er på topp". De øyeblikkene man ikke presterer sitt absolutt beste, koster både kunderelasjoner, tid og mye penger.

Selv om de fleste man møter en vanlig dag på jobben er svært høflige og hyggelige mennesker, finnes det alltid noen som aldri blir fornøyde uansett hvor mye man prøver å gjøre jobben sin på best mulig måte. Jeg hørte en gang at 20% av kundene aldri vil like deg uansett hvor flink du er i det du gjør, noe jeg tror er en mild overdrivesle. Blant våre kunder her på Jæren vil jeg tippe at denne kundegruppen er på maks 2-3% av alle vi er i kontakt med. Men de er likevel en prøvelse å serve.

En vanlig felle å gå i når man som selger møter disse kundene, er å ikke gi særlig god service i det hele tatt. Neste felle er at man lar hele situasjonen bli personlig, slik at man ender opp med å være irritert og sur i lang tid etter at den vanskelige kunden har forlatt butikken. Jeg var slik i begynnelsen — lenge. Slik jeg ser det, er det bare en vei å gå hvis man vil bli "god" på å behandle disse kundene. Man må gå erfaringsskolen. Lære seg hva som fungerer best for seg selv og kundene. Etter noen år takler man det greit. Fremtiden vil vise om det går an å bli "dritgod" på det. Jeg håper det går an.

Men jeg vil ikke være urettferdig, så igjen: det finnes nesten bare hyggelige og forståelsesfulle mennesker der ute. Mange av våre kunder imponerer meg faktisk med deres tålmodighet og vennlighet. De fleste tåler ganske mye så lenge man er ærlige og opplyser om hvor lang tid ting kan ta, hvor mye det koster og hva man kan forvente.

Service er en høyst interessant og ikke minst bred gate å gå i.
I’m lovin it.

Postet i: Tanker

En kjapp hyllest til “my main man”

Jeg tror aldri jeg har nevnt Daniel her på bloggen. Det er nesten så jeg blir flau bare ved tanken.

Daniel er min eneste 100%-kollega på Telekiosken, og han er antageligvis den personen jeg liker best og respekterer mest av alle jeg kjenner (hvis jeg kan få se bort fra Hanne Mari et lite sekund). Hvorfor han er det, er en lang historie med mange faktorer. I stikkordsform kan det knyttes til bånnsolid ærlighet og lojalitet, i tillegg til det faktum at han respekterer meg minst like mye som jeg respekterer han. På alle måter.

En annen gang kommer det kanskje et langt innlegg om Danny. Det blir når jeg klarer å formulere det godt nok, og hvis jeg får hans tillatelse. Det siste er nok like vanskelig som det første.

Jeg har hørt at man skal skryte av de gode personene vi har rundt oss. Selv om Danny og meg er ganske flinke til å skryte av hverandre til vanlig, var han en naturlig person å begynne med. Bare det nevnte faktum at jeg ikke har nevnt han tidligere, er uansett grunn nok i massevis.

Postet i: Tanker

Borte bra

Så var jeg hjemme fra "Sirdalsferien" min. Noen ganger er det herlig å reise bort fra hverdagen, om bare for en dag eller to. Denne gangen var en av de veldig herlige.

Hanne Mari og jeg reiste med Sirdalen plottet inn som måldestinasjon på GPS’en torsdag pm. Turen opp gikk uten større problemer, selv om jeg erfarte at en senket bil på snøfulle og dårlige veier fort kan føre til ufrivillig brøytebiltjeneste.

Vel fremme på campingplassen forstod vi fort at vi kom til å være ganske alene. Driftansvarlig på stedet hadde nok heller ikke forventet besøk, så den 100 meter lange turen fra parkeringsplassen til vogna ble overraskende utfordrende på grunn av _store_ mengder løs nysnø og en god del baggasje i armene. Når man i tillegg skal prøve å få alt med seg på færrest mulig gåturer, kan effektiviteten slå en selv i trynet. Nok om det.

Når vi endelig var installerte i vogna og hadde fått varmet den opp til et respektabelt temperaturnivå, ble vi værende der. Faktisk ble det ikke en gang en tur i skitrekket, da vi fant ut at Fidjeland kun har åpent i helgene. Eneste alternativet var da Ålseheia, som strengt tatt ikke er et veldig godt alternativ. Jeg vil forresten legge til at de fleste alternativer er kjipe når man har vært i Hemsedal noen år. Er det det som kalles baksiden av medaljen?

Selv om det ikke ble skitur, fikk vi lekt oss litt i snøen. Det ble en liten snøhule, snølykt, snøtrapp og generelt bruk av spade i snøen. Snø er faktisk gøy når man kan velge at man vil reise til den. Inne i varmen ble det fem episoder av Prison Break og Kongen av Queens, Fjordland-middag og cola og snax. I tillegg testet jeg ut Telenor Mobilt Bredbånd (les: internett overalt hvor det finnes mobildekning), noe som mange fikk erfare ved at jeg ufrivillig koblet av og på MSN et utall ganger på grunn av litt sviktende dekning.

Hva Mobilt Bredbånd gjelder, ble jeg likevel positivt overrasket. Det fungerte utmerket godt til VG Nett og Facebook. Noen vil si at man drar med seg hverdagen til fjellet, men det er tross alt ganske praktisk å få sjekket e-post og nyheter fra tid til annen.

Kort oppsummert var det en kort og god tur til fjells. Men — som vanlig er borte bra og hjemme best!

Postet i: Tanker

Read the rest of this entry »

Aggresjonsutblåsning / redegjørelse ang. flytting

For første gang i "voksen alder" har jeg nå vært gjennom en omfattende flytteprosess. Og det er som med mange andre ting; det høres langt enklere ut enn det faktisk er.

La en ting være klart; de av dere som tror at denne "flytteprosessen" kun består i å fysisk flytte en ting fra et geografisk sted til et annet, tar GRUNDIG feil. Det er en sannhet med svært mange modifikasjoner. Min erfaring er at prosessen i utgangspunktet kan deles opp i følgende fire punkter:

Planlegge
Klargjøre
Flytte
Plassere

Men det kommer mer.

Postet i: Tanker

Den Hvite Stolen

I dag har jeg vært hos Gry. Tannlegen Gry.

Inntil nylig har jeg hatt et sunt og avslappet forhold til det å besøke tannlegen. (Dessverre er mitt forhold til tanntråd, fluor og munnskyllevann også relativt avslappet, og så absolutt ikke veldig sunt. Les videre.) Selv et halvt døgn etter at jeg satt i stolen, kjenner jeg at jeg skjelver ved tanken. Jeg føler meg ustabil og urolig; skulle du tilfeldigvis ha prestert å servere meg gulost uten hull i akkurat nå, kunne det gått skikkelig ille. Jeg vil påstå at jeg er i ubalanse. Mentalt OG fysisk.

- Ser du hva du gjør med meg, Gry?

Tiden jeg ønsker å referere til med formuleringen "inntil nylig", varte fra 1988-2005. I denne perioden spaserte jeg en gang i året ut fra tannlegekontoret med et vidstrakt smil om munnen og en grønn eller rød plastikkfigur i handa. Noen ganger fikk jeg til og med slikkepinne. (Og forresten, hva er logikken i det? Er ikke slikkepinner cirka det verste man kan ha i munnen, kanskje med unntak av jus og cola? Min teori er at tannlegene driver bevisst fremtidsrettet arbeid, hvor resultatet (selvsagt nøye gjennomtenkt og matematisk kalkulert) er at tennene til små barn begynner å råtne i det tenårene er forbi, når man selv må begynne å betale for å bli tatt i munnen av disse sadistiske "fagpersonene". Sorry Gry, den var ikke til deg. Du er en av de snille.)

Men altså; etter 17 års lykke tok det hele en brå vending. Tannlegene skyldte på et colakonsum over anbefalt daglig vannmengde (som forøvrig ligger på rundt to liter). Jeg for min del skyldte på staten, slik vi så ofte gjør i Norge. Personlig tror jeg ingen av unnskyldningene holder; dette kan verken Coca Cola Company eller Den Norske Stat klandres for. Nederlaget var et faktum; jeg var skyld i galskapen selv.

For galskap er nettopp det det er. Du kjenner deg garantert igjen: på venterommet henger det bilder av helt grusomt detaljerte bilder av små barns lemlestede tannoppheng (eller restene av det). Du blir — bevisst eller ubevisst — mentalt satt på plass; her er det ikke rom for folk som tror at de passer på tannpromenaden sin. Du blir ropt inn av en tilsynelatende snill, middelaldrende kvinne i hvit frakk (som forøvrig alltid er en røyker, ikke at det betyr noe, men bare legg merke til det).

- Det var Pål Berge?
- Mhmja…?

Og akkurat da — AKKURAT DA — er det for seint. Det er gjort. En steril, hvit (og ikke minst regulerbar) stol venter midt i rommet. Sterke lys blir plantet i øynene på deg. Sprøyter settes i ganen (hekkan så det svir). Verktøy som hører hjemme hos gullsmeen føres inn i munnen din. Det knirker i hodeskallen. Spytt samles i munnviken.

Dette skal jeg gjennom i mars. I dag var jeg bare på kontroll, eller eventuelt: forberedelsen til helvette på jord. Beklager ordvalget, men få ting er vel mer beskrivende.

Pigede så jeg gruer meg.

Postet i: Hverdagslig, Tanker

Burkernavn og passrod

Jeg har cirka ti nesten identiske brukernavn, femten nesten identiske passord og vanvittig mange nesten identiske nettsider og tjenester hvor disse er blandet i en salig blanding av uoversiktelighet.

Det er som med rommet mitt; det tar lengre og lengre tid å rydde opp for hver dag som går. Good thing at vi flytter slik at alt må sorteres og pakkes i esker uansett hvor lite lyst jeg har.

Jeg trenger en boks for brukernavn og passord.

Med andre ord: jeg trenger hjelp.

Postet i: Tanker