Arkiv for kategorien ‘TV & Film’

Eldre innlegg »

24

jan

5

Tagger: , , , , ,

Et megalangt innlegg om TV-kjøp

Denne helgen har store deler av min mormors familie, deriblant undertegnede, vært med på en felles dugnad for å hjelpe nevnte bestemor med å flytte fra sitt hjem “gjennom alle år” til en ny, lekker leilighet med nögle mindre lagringsplass. I den prosessen, som inneholdt mye “mannearbeid” og oppgaver for folk med maksimalt to tommeltotter, fikk jeg den litt mer pianofingre-vennlige oppgaven med å kjøre ut for å kjøpe ny TV. “Det må jo Pål duge til”, tenkte de nok, disse tantene og onklene mine. Og ja, det gjør jeg faktisk.

Oppgaven var tilsynelatende så enkel som det går an å få det: TV-modellen var allerede valgt ut av noen med bestlutningsmandat i familien, så min oppgave var svært begrenset og svært spesifisert: Få en Samsung UE40D5005PWXXE inn i mormors nye leilighet. Det burde være en smal sak — ryktene sa at de hadde den på Siba…

Jeg hadde glemt hvorfor jeg ikke handler på Siba.

Det begynte på torsdagen. Like før arbeidsdagen var over, klikket jeg meg inn på Sibas nettsider for å forsikre meg om at de faktisk førte modellen det var snakk om. Det gjorde de, og jeg kunne til og med sjekke lagerstatus i mitt “varehus” — joda, den var på lager på Kvadrat! Jeg ryddet baksetet i bilen og gjorde meg psykisk klar for å handle en Samsung-TV, før jeg satte kursen mot Forus og norges fjerde største kjøpesenter, målt i både omsetning og areal. Jeg har hatt mine turer til Kvadrat, så jeg visste utmerket godt hvilken inngang jeg skulle parkere ved — den ved Vinmonopolet. Jeg var ikke alene. Dette var ikke den første kødannelsen jeg skulle lide meg gjennom i denne prosessen.

Etter en rundtur på tre nivåer på Kvadrats parkeringsanlegg, var jeg endelig inne på Siba. Flaks — lite folk i butikken! Jeg gikk en runde før jeg endelig befant meg innerst i butikken, hvor TVene var linet opp på veggen foran meg. Jeg fant raskt TVen, men trengte en fagmann for å få svar på et viktig teknisk spørsmål: det eneste kravet fra mormor, var nemlig at TVen skulle ha vridbar fot. Det var vanskelig for meg å kontrollere, siden UE40D5005PWXXE’en, som allerede insinuert, var veggmontert. Jeg stilte meg opp foran ett av to tomme kassepunkter i TV-avdelingen, og prøvde febrilsk å finne en ringeklokke eller en “bjelle” som kunne fortelle en fagmann at jeg stod og ventet på han. Ingen klokker, bjeller eller folk i sikte. To karer i hvite Siba-skjorter stod riktignok og testet et anlegg i andre enden av butikken — et heftig anlegg kunne det høres ut som — men det var for øyeblikket ingen som solgte TVer. I påvente av en ekspert, snudde jeg meg og tittet på barbermaskiner. Barbermaskiner er dyre.

Etter å ha funnet ut nøyaktig hvor mange omdreininger per minutt som skal til for en perfekt barbering, kom en hyggelig ung dame meg til unnsetning. Hun smilte, hele tiden. Det liker jeg egentlig, men det kan bli for mye — hun var akkurat i grenseland på det punktet. Hun kunne fortelle meg at jeg hadde valgt en bra PC. En fin PC, med 100Hz og greier. “Beklager, TV mente jeg.” Jeg lo på en nesten helt natulig måte. Hun var veldig snill og grei og sånn, men hun kunne ikke svare meg på om foten var vridbar. I tillegg fortsatte hun konsekvent å kalle TVen for en PC. Det ble veldig rart etterhvert. Hun spurte en kollega, og han kunne fortelle meg at “så å si alle TVene i dag kan vris littegrann”. Jeg takket for det, og spurte igjen om modellen som jeg ville ha, hadde vridbar fot. Det ville han så absolutt tro, kunne ikke forstå noe annet. Greit, det er mottatt. Jeg gidder ikke spørre en gang til.

“Jeg tar TVen”, sa jeg. “Det var 4850 den kostet?”

Internettpris er noe annet enn butikkpris. Selvfølgelig, dette vet jeg jo! Jeg kjemper mot internettpriser til daglig, det er helt greit. Jeg vet at det koster penger å drive fysisk butikk. Og ikke minst: gode råd er dyre — eksperter folk som betjener deg når du trenger det er ikke gratis.

“Men — du kan reservere den på nettet og så komme ned å hente den her. Da får du den til internettprisen!” utbryter den smilende av de to, helt plutselig.

Atte hmm?! Internettpris er det samme som butikkpris, så lenge du reiser hjem og trykker på en knapp og så kommer tilbake igjen!? Jeg prøvde meg på en tafatt forsøk på pruting, men det var umulig å gjøre noe med systemet — det var sånn det måtte bli. De beklagte, begge to, men ja… Altså… Beklager, det var sånn det var. De skulle gjerne gitt meg prisen hvis det var “fysisk mulig”, men det var det bare ikke. Når jeg reserverte en TV på internett, fikk jeg nemlig en kode på SMS som de måtte slå inn i sitt system for å kunne senke prisen så lavt. Greit, ærlig sak. Vi har alle våre systemer som vi jobber mot i det daglige.

Jeg kunne ikke feile på den eneste oppgaven jeg hadde fått av storfamilien — denne TVen skulle ikke bli 800 kroner dyrere enn avtalt. Jeg reiste hjem. Dama smilte og sa at jeg måtte ha det fint. “Takk.”

(La meg få presisere en viktig parantes sånn helt kjapt: selv om det ikke virker slik så langt (og videre) i dette innlegget, var jeg en høflig, blid mønsterkunde hele tiden. Jeg er ikke en bedreviter når jeg handler i butikker som selger lignende ting som jeg selger, jeg oppfører meg som folk. Det er litt viktig for meg å få frem dette. Takk.)

På lørdag bar turen tilbake til Forus. Jeg hadde reservert UE40D5005PWXXE’en på nett, men jeg hadde ikke fått noen bekreftelse eller kode på melding. Det fikk stå til. Ny, enda drøyere parkeringskø. Stappfullt på Siba. Ingen folk på de to kassepunktene i TV-avdelingen. Jeg stilte meg i kø bak to andre, og spurte om det hadde vært noen i Siba-skjorter så lenge de hadde stått der. “Nei…” Jeg smilte og lo, enda litt mer naturlig enn forrige gang jeg stod der. Vi var liksom i samme båt, vi tre. “Jaja, disse varehusene…” tenkte vi. Eller, det tenkte jeg at de helt sikkert tenkte.

Omsider kom det en kar. Han hjalp personene foran meg med et veggfeste, før han var klar for å betjene meg. Ille til mote, begynte jeg:

“Ja, altså — jeg har reservert en TV på nettsiden deres, men jeg har dessverre ikke fått den SMSen med koden på. Klarer vi å få til noe her, eller må jeg vente til jeg får meldingen?”

Det var ikke noe problem. Den meldingen jeg skulle fått, var først og fremst for min egen del — at jeg skulle vite at TVen var klar for henting. Jeg kunne gjort han en kjempetjeneste og fortalt han at han ikke måtte stole på kollegaene hans, siden de tydeligvis var noen lystløgnere hele gjengen, men jeg lot være. Jeg smilte og viste han tydelig og overfladisk hvor strålende fornøyd jeg var med svaret hans. Jeg var glad og usannsynlig irritert på en gang.

“Skal du ha forsikring?”
 – Neitakk, det går bra.
“Trenger du skjermrenser?”
 – Neitakk.
“Har du Siba-kortet?”
 – Nei, men jeg trenger det ikke. TVen er ikke til meg, så vi får ta det neste gang.
“Du får ganske mange Siba-poeng på dette kjøpet, bare så du vet det.”
 – Ja, men nei takk.
“Hvorfor ikke?”
 – Jeg tar bare TVen i denne omgangen.
“Med Siba-kortet får du mange gode ti…”
 – NEI! (red.anm. akkurat her, og i sekundene som fulgte, kan du se bort i fra parantesen lenger opp)

Mannen trykket fort og hardt på tastaturet veldig mange ganger, før han ga meg en lapp som jeg skulle levere i kassen ved utgangen. Jeg smilte, sa takk, og gikk. Han ba meg ikke ha en fin dag, så vidt jeg husker.

Etter ca. 10 minutter i ny kø, mye trykking og et litt rart forsøk på å bytte papir i bankterminalen, fikk jeg endelig betalt TVen. “Bare henvend deg på varemottaket, så får du TVen der”, sa kassedamen og smilte. Jeg fikk forklart hvor dette varemottaket — som jeg tydeligvis burde visst hvor var — befant seg, og gikk ut i bilen. Kø for å komme seg ut av parkeringshuset. Rundt Kvadrat, og jammen, der stod det “Siba Varemottak”. Jeg parkerte på den eneste parkeringsplassen i mils omkrets, rett ved “parkering forbudt foran varemottaket”-skiltet, og gikk bort til lagerdøren.

Nytt skilt: “Ring på klokken.”

Jeg ringte på klokken.

Du vet når det går akkurat så lenge at du tror at du ikke har ringt på? Sånn var det. Og så venter du akkurat litt lenger enn det, og ringer på en gang til litt hardere, og akkurat i det du trykker inn knappen ganske hardt, så åpner døren seg, og du føler deg som en utakknemlig og utålmodig idiot? Akkurat sånn var det.

“Jeg skal hente denne TVen.” Lagermannen tok lappen og forsvant. Det gikk ganske fort, så var han tilbake. Med en stor eske på slep — det var som å se en drøm komme i oppfyllelse. Jeg fikk holde den, TVen, i mine egen hender. Jeg hadde klart det! Det tok nesten ikke en time en gang, og jeg hadde den i hendene. Det var et smått fantastisk øyeblikk.

Vel hjemme i mormors leilighet var det bare å konstatere at — ja, det var jammen en fin TV. Jeg hadde vært flink. Også så billig! Alle var veldig godt fornøyde med at jeg hadde klart å skaffe akkurat den TVen mormor trengte. Jeg var så god atte.

Bare synd jeg glemte å få med meg en HDMI-kabel.

Postet i: Hverdagslig, Kommentarer, TV & Film, Teknologi

6

nov

0

Tagger: , , , , ,

To klassevideoer av Ylvis

Jeg får gode Lonely Island- og Flight of the Conchords-wibes av dette…

Postet i: Aktuelt, TV & Film, Underholdning&Youtube

27

feb

2

Tagger: , , , , , , , , , ,

RR tilbake på radio

Mandag for en uke siden kom Radioresepsjonen endelig tilbake til radio, og det var som forventet: akkurat slik det var i gode “gamle” dager. Anbefaler både radiosendingen (eller aller helst podcasten uten musikk) og ikke minst denne TV-promoen:

(via Radioresepsjonens hjemmesider)

Postet i: Aktuelt, Hverdagslig, TV & Film, Underholdning&Youtube

17

des

4

Tagger: , , , ,

Youtube: Filmography 2010

“Compilation” med klipp fra 270 av årets filmer. Imponerende.

(via Ine Digernes)

Postet i: TV & Film

7

nov

0

Tagger: , , , , , , , , ,

Film: The Social Network

Forrige helg så jeg den amerikanske spillefilmen “The Social Network”, den uoffisielle fortellingen om Facebooks oppstart fra idé til internettimperium. Selv om “dokudramaet” presenteres med kunstneriske friheter i både historie og karakterbeskrivelse, viser den godt og underholdende hvilke intriger og uenigheter som kan oppstå når et fenomen vokser seg større og mer innbringende enn noen kunne ane på forhånd.

THE SOCIAL NETWORK er en fortelling om studenten og nerden Mark Zuckerbergs (Jesse Eisenberg) liv på Harvard, og hvordan han endte opp som gründer av verdens største sosiale nettverk etter flere kontroversielle hendelser med medstudenter i Cambridge, Massachusetts. Han ble kjent og forhatt på universitetet for blant annet å ha hacket seg inn i Harvards bildearkiv, for så å lage en enkel nettside hvor studentene skulle stemme på hvilke av studentjentene som var finest, vist én mot én. “Facemash” ble en kort suksess for Zuckerberg, som på én natt nådde å få både Harvard-styret og alle Harvards kvinnelige studenter mot seg. I tillegg kollapset nettverket på universitetet på grunn av den enorme pågangen på nettsiden hans, noe han selv (naturligvis) så på som en suksess alene.

Selv om Facemash ble lagt ned like etter lansering, fikk Zuckerberg med seg en erfaring som skulle vise seg å være avgjørende i fremtiden: en god idé kan spre seg som ild i knusktørt gress på internett. Det skulle ikke bli den siste gangen dette skjedde med et av Zuckerbergs prosjekter. Og ikke nok med det: noen studenter har fått med seg stuntet, og vil ha han med på sitt prosjekt: et sosialt nettverk for Harvard-studentene.

Zuckerberg tar oppdraget fra de eldre studentene, men det viser seg fort at han har lyst å ta konseptet enda lenger. I skjul starter han kodingen på “TheFacebook”, som det het fra begynnelsen, og foran nesen på de andre studentene lanserer han det splitter nye sosiale nettverket, som fort bli en suksess. “The Facebook” begynner som et sosialt nettverk for Harvard-studenter, men utvikler seg raskt til andre universiteter for så å åpnes for alle. Ballen ruller i gang og fortsetter til det produktet vi kjenner i dag.

SELV OM HISTORIEN i seg selv ikke nødvendigvis appellerer til den gemene hop, er dette virkelig en film for massene. Den er glimrende spilt og produsert, og fortellerteknikken hvor man hopper fra rettsaken mellom Zuckerberg og student og “co-founder” Eduardo Saverin (Andrew Garfield), fungerer glimrende. Dialogene mellom Zuckerberg, Eduardo og Napster-grunnlegger Sean Parker (Justin Timberlake) er raske og intense, og til tider veldig smarte og interessante.

HVERKEN ZUCKERBERG eller andre ansatte i Facebook har vært med i produksjonen av The Social Network, og det er viktig å huske på. Zuckerberg har uttalt at det eneste som stemmer med virkeligheten i denne filmen, er t-skjortene som bekler Jesse Eisenberg i The Social Network — disse skal nemlig alle ha vært brukt av han opp gjennom tidene. For selv om The Social Network fremstår som et “dokudrama”, er det greit å ha i bakhodet at dette er en “uautorisert” versjon av “mølja” av konflikter i kjølvannet av fenomenet Facebook.

At historien består av en god porsjon fiksjon og filmmatiske friheter gjør absolutt ingenting for oss seere — det er jo en glimrende film. Mer irriterende er det nok for Zuckerberg og Facebook, som tross alt er saksøkt av flere av de reelle menneskene bak karakterene i filmen, blant annet for bedrageri og for å stjele andres idéer.

THE SOCIAL NETWORK ER HERVED ANBEFALT. Det er en gripende og drivende film med smarte dialoger, god dynamikk og variasjon i formidlingen og action hele veien gjennom de to timene den varer. Filmen er rett og slett one-to-watch, kjære leser. Min eneste advarsel er at du ikke må falle for fristelsen å koble ut i begynnelsen på grunn av en anelse mye nerdesnakk — det går over, og er en viktig del av filmen og karakterbeskrivelsene.

Og ja, funfact: Jesse Eisenberg ligner uforskammelig mye på Mark Zuckerberg i virkeligheten.

Pål Berge liker filmen “The Social Network“.

Postet i: Aktuelt, TV & Film, Teknologi

28

okt

8

Tagger: , , , , , , , ,

RR (…pause) PÅ TV!

I dag debuterte Steinar, Tore og Bjarte. Hvis det er lov å si.

Historie og forventninger
Basse, Töre og Bjartolini har raljert, tørrsnakket, kranglet og underholdt på radio siden begynnelsen av 2006 og frem til 17. mai i år. Etter en rørende “siste sending” på NRK P3 på nasjonaldagen, har de forberedt sin debut på TV, som hadde premiere i kveld i form av “Radioresepsjonen på TV”. “Siste sending” i hermetegn fordi det finnes veldig mange håpefulle lyttere, meg inkludert, som forventer at resepsjonistene en gang skal returnere til FM-nettet — men, nok om det. Jeg sitter igjen med veldig blandede følelser etter TV-programmet, akkurat som forventet.

Jeg hadde på forhånd skrudd forventningene kraftig ned — jeg ser på det som komplett umulig for det geniale trekløveret å kopiere den gigantiske suksessen de har hatt på radio. Vi snakker tross alt om NRK P3s kanskje mest vellykkede program noensinne, rekordholderne av både flest abonnenter og flest nedlastninger av podcaster i Norge i iTunes og den mest besøkte nettsiden til et radioprogram. Og så videre og så videre.

Radioresepsjonen har med andre ord hatt suksess på veldig mange plan — aller mest fordi de har klart å bygge og dyrke en “intern humor” som 100.000 lyttere har adobtert som sin egen, noe som igjen har gitt dem svært dedikerte og fanatiske lyttere. De har rett og slett en gigantisk menighet bak seg, som backer dem i nesten alt de gjør. Likevel: Resepsjonistene vet det og vi vet det — TV-programmet kan ikke bli like populært som det opprinnelige Radioresepsjonen, det går bare ikke. Likevel gir alle parter prosjektet en sjanse, mest fordi resepsjonistene selv har lyst å prøve noe nytt — forståelig nok.

Radioresepsjonen på TV
Når det gjelder selve TV-programmet, er det ikke tvil om at det finnes potensiale, basert på første sending. Jeg syns spesielt Tore gjør seg veldig godt på TV — han er hysterisk morsom når han raljerer med hvordan den typiske talkshow-programlederen oppfører seg, og han har generelt en morsom utstråling (rett og slett fordi han er ganske spesiell). Bjarte og Steinar fungerer også bra, men jeg syns sistnevnte faller litt i TV-fellen som han så mange ganger har mobbet og raljert med selv: han har det litt kommersielle, påtatte smilet med tilhørende latter med seg foran kameraet. Dette kunne fungert, hadde det vært enda mer påtatt, ref. Tore.

De tingene som jeg har nevnt til nå, vil nok bli bedre med tiden, og til å være første sending er det godkjent for min del. Men to viktige ting trekker kraftig ned: sendingen er ALT for kort, og det er ALT for lite ikke-manusbasert, lettbeint pjatting “i gode venners lag”.

Steinar sa følgende i en promotering av programmet på NRK1 i forrige uke (fritt gjenfortalt etter hukommelsen): “Til alle seere som er skeptiske til at vi nå går på TV, spør jeg: Hvor annerledes kan det bli? Det er fortsatt oss tre som sitter i studio og prater — den eneste forskjellen er at lytterne nå er seere.”

Svaret er tydeligvis at det kan bli veldig annerledes. Riktignok begynte sendingen veldig bra, med noen få, hysterisk morsomme øyeblikk. Men: RR på TV har alt for lite sendetid til at de tre resepsjonistene kan gjøre det de er aller mest kjent for: det å gjøre sidespor etter sidespor etter sidespor fra en opprinnelig diskusjon eller dialog. På TV har de fått tildelt 27 minutter i uka, og her skal alt klemmes inn: intro, sketsjer, gjest i studio (!?), sketsjer, bittelitt snakking og så rulletekst. Til sammenligning, hadde de (de siste årene) hele to timer på FM-nettet, hvorav den ene var til musikk, mens den andre var oppdelt i ca. 10 minutter med sketsjer og 50 minutter med studiosnakk. Hver eneste dag, mandag til torsdag.

Som fan av radioprogrammet, skulle jeg ønske at sendingen ble mer interaktiv og impulsiv — Postkasse (postkasse, postkasse) kunne vært løst med spørsmål fra publikum i studio i stedet for e-poster som de har forberedt seg på før sending. Det ville gjort det hele langt mer lettbeint, og Steinar og gjengen kunne svart på spørsmålene uten manus “som vanlig”. I tillegg håper jeg at resepsjonistene blir litt mer avslappet i studio, slik at de kan ta spalten om “hva som har skjedd den siste tiden” opp til det nivået som den hadde på radio. Slipper de ned skuldrene, kan det bli et ganske OK program. Eller: hvis de gjør de riktige justeringene, kan det bli dritbra, for all del. Dere vet, “sky” og “limit” og sånt? Ja, kanskje…

Jeg er ikke objektiv i min vurdering: jeg vil ha alt slik det var, på gode gamle radio’n, selv om jeg har blitt fortalt at det som fungerer på radio ikke nødvendigvis fungerer på TV. Men — manus må bort, og med mindre publikumet skal brukes aktivt i sendingen, kan de fjernes de også.

Uansett hva jeg mener og hva som kommer til å gjøres av justeringer i programmet, kommer jeg til å følge dem på TV også. Forhåpentligvis vil jeg måtte le litt også. Men aller mest kommer jeg til å be til høyere makter om å få dem tilbake på radio — det være seg enten på FM- eller AM-båndet.

Relaterte linker:
 – Tidligere blogginnlegg om Radioresepsjonen
- Dagens episode av Radioresepsjonen på TV (NRK Nett-TV)
- Radioresepsjonens internettside

Postet i: TV & Film, Tanker, Underholdning&Youtube

6

jul

2

Tagger: , , , , , ,

Trailer: Nokas

Kommer på kino høsten 2010. Gleder meg!

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

29

apr

1

Tagger: , , , , , , ,

Film: Iron Man 2

Iron Man 2 er to timer blodharry, teknologispekket action som mellom robotkrigen slår til med glimrende humor. Det må man jo like.

Du har sett det meste før: transparente dataskjermer fra CSI, laboratoriumer fylt av flyvende grafikker som kan dras og forstørres med bare hendene og atomfysikk på et veldig populistisk og forenklet nivå. Spe på med Robert Downey Jrs arrogante og egosentriske utstråling, et herlig og (igjen) skikkelig harry manus, den røde Iron Man-drakten og ondsinnede superhelter med pisker av lyn stjålet rett fra God of War II — og der har du god underholdning, right there.

Etter at milliardæren Tony Stark (Robert Downey Jr) røpet at han var hele verdens superhelt i den første Iron Man-filmen, har han nå blitt et globalt ikon og en superstjerne. Oppstandelsen rundt han har gjort egoet hans flere hakk kvalmere, og han handler fortsatt helt etter eget forgodtbefinnende. Dette forsterkes av at han begynner å gi blanke fordi grunnstoffet han må injeksere i brystkassen for å styre robotdrakten Iron Man gjør at kroppen hans sakte men sikkert slites ut.

Tony Stark og hans Stark Industries påstår å ha “privatisert verdensfreden” med sin Iron Man. Det liker det amerikanske militæret dårlig, som sammen med sin våpenleverandør Justin Hammer (Sam Rockwell) krever at robotdraktene leveres til dem, begrunnet med den kjente strofen om “rikets sikkerhet”. Tony Stark nekter å gi slipp på sin eiendom, og Hammer blir nødt til å leie inn Starks russiske familiefiende, fysikker og dranker Ivan Vanko, for å konstruere sine egne “droner”, eller robotter. Det går selvsagt som det må gå når disse braker sammen.

Det imponerende med Iron Man 2 er at robotkampene er langt i fra like blodharry som de roligere pausene i mellom. Robert Downey Jr replikker og hele hans væremåte er som hentet ut fra det hardeste rånemiljøet i Hå kommune, og det fungerer — ikke overraskende — utmerket godt som underholdning.

Og skulle du mot formodning ha klart å holde smilemuskulaturen i sjakk av det som allerede er beskrevet, er sjansen stor for at du må gi tapt når Scarlett Johanssons karakter maltrakterer et helt fotballag i en ninja- og Matrix-inspirerte kampscene, iført en obligatorisk tettsittende heldrakt.

Iron Man 2 er en fest av en actionfilm som nesten hører mer hjemme i komedie-sjangeren, og som kanskje først og fremst appellerer til det mannlige publikum. Det aner meg i alle fall at fruen her i huset hadde følt seg pinlig berørt opptil flere ganger, mest sannsynlig i de scenene hvor jeg gliste bredest.

Flere filmomtaler:
- Avatar
- State of Play

Les mer i TV & Film-kategorien her på sidene, eller se alle mine filmrangeringer her.

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

28

des

9

Tagger: , , , , , , , ,

Film: Avatar

Avatar, verdens dyreste film, regissert av James Cameron (som har medvirket i og stått bak filmer som bl.a. Titanic og Terminator-serien), er et datateknisk vidunder av en spillefilm. Vi snakker om nesten tre timer animert virkelighet som i alle deler av filmen er så gjennomført detaljrikt og vakkert at det i seg selv er verdt hele opplevelsen. I tillegg engasjerer historien.

Avatar1Jake Sullys avatar og Na’vi-jenta Neytiri.

Året er 2154. Når tvillingbroren dør, får den tidligere marinesoldaten Jake Sully plutselig muligheten til å ta brorens plass i et forskningsprosjekt som foregår på planeten Pandora. Forskningsteamets primæroppgave er å bli kjent med den lokale befolkningen på planeten, Na’vi-folket. Dessverre for planeten Pandora og Na’vi-folket har menneskene funnet en type bergart på planeten som er svært verdigfull hjemme på jorden, og menneskene er villige til å utslette Na’vi-folket for å få utvunnet så mye som mulig av det svært lukrative metallet.

På menneskenes hovedstasjon på Pandora pågår en intern maktkamp mellom forskningslederen Dr. Grace Augustine og kapitalistene i firmaet som vinner ut den verdifulle bergarten. Sjefen for næringsvirksomheten på Pandora, Parker Selfridge, og den militære lederen Colonel Miles Quaritch viser liten forståelse og interesse for forskernes kontakt med Na’viene. Likevel er både Selfridge og Quaritch enige om at man i første omgang må prøve å bli venner med lokalbefolkningen og finne en fredelig løsning på utvinningsprosjektet. Tålmodigheten deres settes etter hvert på prøve på grunn av dårlige kvartalstall kombinert med at det tar tid for forskerne å komme tett innpå Na’vi-folket. Forskningslederen er ikke er klar over er at Jake Sully i mellomtiden har inngått en avtale med Quaritch om å få sine lamme bein helbredet hvis han gir militærlederen “inside information” om Na’viene.

Avatar2Menneskene bruker tungt skyts.

Forskerene kommer seg tett innpå Na’viene ved hjelp av personlige “avatarer”. Trekk gjerne paralleller til det hinduistiske uttrykket avatar: “nedstigning” el. “inkarnasjon” av en guddom — hver av forskerne har fått laget en personlig versjon av seg selv i Na’vi-form. Ved å bli like Na’viene kan forskerne lettere få tillit hos de innfødte — men det er likevel lettere sagt enn gjort. Jake Sully blir tidlig betatt av Na’vi-jenta Neytiri, og i prosessen med å bli akseptert som Na’vi kommer han opp i flere vanskelige etiske dilemmaer mellom hans menneskelige forpliktelser og hans “nye personlighet” hos innbyggerne på Pandora. Det er denne reisen mot aksept og hans dobbeltrolle som menneske/Na’vi vi følger gjennom store deler av filmen.

Na’viene har mange fellestrekk med mennesker — eller kanskje heller med indianerene. Na’viene er høye, blåe og (nesten skremmende) sjarmerende, og de verdsetter naturen og dyrelivet som det kjæreste de har. De har også en unik mulighet til å kommunisere med alle planter og dyr på Pandora, inkludert deres største guddom, Eywa, representert ved et stort og vakkert tre som har til oppgave å holde planetens skapninger i samhandling og likevekt.

Avatar er en av de største og beste filmene jeg har sett i år. Ikke bare er den en fryd for øye  – den viser også den kapitalistiske menneskehetens respektløse evne til gjøre fiender av dem som har et annet verdisyn enn oss selv — en egenskap som dessverre har preget store deler av den mørke historien vår her på kloden. Midt i menneskets grusomheten er historien om “hverdagshelten” Jake Sully og hans fascinasjon for Na’viene og Pandoras rike natur veldig lett å like (og dessverre litt for lett å gjette, men ikke så mye at det er problematisk), og totalinntrykket etter 2 timer og 45 minutt er for min del utelukkende positivt. Avatar må rett og slett få meget godt bestått.

Anbefales!

PS #1: Til de det måtte gjelde: ikke bli skremt av Science-Ficton-sjangeren, det er overhodet ikke nødvendig.
PS #2: Avatar vises både i 3D og tradisjonell 2D på kino i disse dager. Jeg så 2D-versjonen, men regner med at den blir enda bedre i 3D.
PS #3: Hvis noen vil se 3D-versjonen og trenger selskap, er jeg gjerne med!

Se trailer her:

(Filmen er selvsagt også arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)

Postet i: Aktuelt, TV & Film

14

nov

2

Tagger: , , ,

Film: State of Play

Jeg sitter mitt i et redaksjonelt luksusproblem om dagen. Stort sett alle filmene jeg bruker tid på er av middels god eller veldig bra kvalitet — og på samme tid får jeg tyn for å være for snill med vurderingene og karaktersettingene mine. Uansett, here comes another one…

state-of-play-3

I State of Play treffer vi Cal McAffrey (Russell Crowe), en respektert, dog noget spesiell, journalist som jobber for avisen Washington Globe, en bedrift som nylig har fått nye eiere som setter høyere krav til kommersiell suksess enn journalistikkens kvalitet og dybde. McAffrey er på mange måter på kollisjonskurs med avisens eiere på grunn av sin konstante søken etter de skjulte sammenhengende bak de tabloide overskriftene, og hans nøyaktige etterforskningsarbeid (som krever utallige deadliners utsettelse) faller flere ganger i dårlig jord hos styret og sjefredaktøren, Cameron Lynne (Helen Mirren).

Sammen med Della Frye (Rachel McAdams), en ung blogger (og til nøds journalist) i Washtingon Globes internettsatsing (en avdeling McAffrey ikke har spesielt mye til overs for), kommer McAffrey over en snøball av en nyhetssak som ruller seg større og mer omfattende etterhvert som vi følger de to journalistene i jakten på “the big picture”, eller sannheten, som det også kalles.

Saken synes allerede fra begynnelsen større enn McAffrey og Frye klarer å forstå, og flere moralske verdier blir satt på prøve når drap, korrupsjon, parlamentarisk uaktsomhet, kjærlighet og samvittighet med tiden blandes sammen i en historie som snur og vender på seg i over to timer i strekk. McAffrey får bruk for alle sine personlige kilder, som omfatter både politikeren og barndomsvennen Stephen Collins (Ben Affleck), Collins kone, FBI og flere polititjenestemenn. På grunn av en rekke private interessekonflikter havner han i moralske dilemmaer når han prøver å få publisert en nyhetssak samtidig som han verken vil skade seg selv eller sine nærmeste. Det klarer han bare til en viss grad.

I State of Play befester Russell Crowe sin posisjon som en av mine personlige favoritter i hele den store skuespillerflokken. Han har tidligere spillt roller som flere åpenbare actionhelter, men han gjør jobben minst like godt som den lite karismatisk “hverdagshelten” Cal McAffrey. Kvalitet tvers igjennom, det er det han er.

State of Play er en svært god thriller. Dyp, fengende og fyllt av spenning fra ende til annen. Det blir toppkarakter igjen, gitt. 6/6.

(Filmen er selvsagt arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)

Postet i: TV & Film

12

okt

1

Tagger: , , , , , ,

60 minutes: The Birdmen

En gjeng norske helter er antageligvis med i en av Norges beste reklamefilmproduksjoner uten at de er klar over det selv!Å se disse gale menneskene fly ned fantastiske norske daler gir meg gåsehud fra hodebunnen til lilletåa. See for yourself:

(via @nesbuvatne)

Postet i: Fotball&Sport, TV & Film

10

okt

4

Tagger: , , , , , ,

Statsminister Berlusconi

“Berlusconi er en vandrende solariumbrun ereksjon med omtrent like mye sosial intelligens som et gjennomsnittlig eregert mannslem. Det er et under at ikke landet Italia allerede har sunket ut i Middelhavet under vekten av sin egen skam.”

Knut Nærum i Nytt på nytt, fredag 02.10.2009

Postet i: Aktuelt, Kommentarer, TV & Film

27

sept

3

Tagger: , , , , , ,

Film: Inglourious Basterds

hanslanda

I går kveld fikk jeg endelig sett Quentin Tarantinos siste mesterverk, den storslåtte krigsfilmen “Inglourious Basterds” (nei, det er ikke riktig stavet, men når Quentin gjør det, gjør jeg det også). Filmen er inndelt i fem kapitler, det ene like historisk tvilsomt som det andre, og beskriver en gruppe amerikanske geriljasoldater, “the basterds”, som er sendt til Frankrike for å drepe nazister og spre frykt blant de tyske troppene. Inglourious Basterds er voldelig, brutal, usann og til tider ustyrtelig morsom film. Sistnevnte egenskap har filmen som et direkte resultat av Tarantinos glimrende skuespillervalg til alle karakterene.

“Inglourious Basterds” utspiller seg i tyskokkuperte Frankrike i 1941, og filmen følger to separate fortellinger som ender opp på samme sted med samme mål: å fjerne lederne av det tredje riket i en stor og farlig operasjon i Paris. Den ene historien forteller om en jødisk kinoeier og nazihater (Mélanie Laurent) som er eneste overlevende etter at oberst Hans Landa (Christoph Waltz) har vært på ferde i familiens hjem. Den andre historien omhandler “the basterds” med løytnant Aldo Raine (Brad Pitt) i spissen på jakt etter naziskalper og underholdning på tyske soldaters bekostning.

Selv om Brad Pitt fungerer ypperlig som leder for bastardene, med brei dialekt og nesten overspillte grimaser (jeg tar for gitt at det er meningen), er det en annen skuespiller som stjeler det meste av showet gjennom 2,5 time med innslag av splatteraktig galgenhumor og herlige dialogscener i kjent Tarantino-stil. Denne mannen heter Christoph Waltz. Waltz spiller rollen som oberst Hans Landa, kjent som “jødejegeren”, en karakter som rykker rett opp som en av mine favoritter gjennom tidene. Første kapittel, som stort sett omhandler oberstens besøk på et lite gardsbruk på landet i Frankrike, setter til de grader standarden for resten av filmen. Herlig, langtrukket og intens men rolig dialog.

Gjennom hele filmen fremstår Hans Landa som en entusiastisk, ufordragelig og vemmelig skikkelse som likevel er høflig og dannet og dessuten svært kunnskapsrik. Karakteren er som nevnt en av de desidert beste jeg har sett — faktisk er han i seg selv verdig et kinobesøk!

Legg eventuelle historiske sannheter igjen på skohylla og besøk nærmeste kino så fort som mulig. “Inglourious Basterds” anbefales på det varmeste.

- “Grazi!”

Postet i: TV & Film

4

sept

3

Tagger: , , , , , ,

TV2s værmelding 03.09.09

Auu, auuu! Det gjør vondt i sjela. Men for all del, veldig spenstig!

(Siden TV2 åpenbart ikke ønsker dette klippet på Youtube (de har fjernet det relativt mange ganger nå), får vi heller kose oss med NRKs nybegynnerværdame og hennes tekniske problemer.)

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

6

aug

3

Tagger: ,

Trailer: Rottenetter

Postet i: TV & Film

4

aug

0

Tagger: , , , ,

Film: The Bank Job (2008)

bankjobForhistorie
Filmen “The Bank Job” er basert på den sanne historien om et av Londons mest spektakulære og omtalte bankran, kjent som “The Baker Street Robbery“. Natt til 11. september 1971 ble bankboksene i Lloyds Bank på hjørnet av Baker Street tømt av ranere som kom seg inn gjennom gulvet i bankhvelvet. Selv om “The Bank Job” baserer seg på denne hendelsen, strides ekspertene og historikerne over hvor mye av det som blir presentert som faktisk kan tolkes som sannhet. Mange hevder at hele saken i 1971 ble dysset ned av politi, MI5 og MI6 (Military Intelligence-avdelinger, aka. Secret Service) og representanter fra den kongelige familien. Grunnen til dette skal angivelig være at at noen av bankboksene inneholdt sensitiv informasjon om korrupte politimenn og pornografiske bilder av medlemmer av den britiske kongefamilien. Det antas også at mange av de som fikk bankboksene sine ranet ikke har meldt noe stjålet, da innholdet i disse boksene var alt i fra uregistrerte pengesummer til personlige skatter og hemmeligheter.

Pressen skal på sin side ha fått munnkurv bare noen dager etter bankranet, og hele saken forsvant fort fra media. Filmskaperne har naturligvis bygd på de mest spektakulære teoriene, og i tillegg pyntet på disse for å lage en god film. Det fungerer meget bra.

Filmen
Filmens hovedperson, Terry (Jason Statham), er en fattig bilforhandler som driver med småkriminalitet på fritiden for å betale folk han skylder. En dag får han et tilbud fra en gammel venninde som han ikke kan motstå: Hun forteller han om Lloyds Bank i Baker Street som har slått av alarmene sine fordi de ikke fungerte. Det vil ta ca. en uke før de får satt inn nye, og i mellomtiden er banken uten bevegelsessensorer eller alarmer.

Terry samler sammen en urutinert gjeng med småkriminelle som umiddelbart leier butikken ved siden av banken og begynner å grave en tunnel til bankhvelvet i nabobygget. Etter en litt treg start på filmen går det slag i slag herfra. Sett bort fra noen mindre problemer på veien, går det meste på skinner helt til en radioamatør sent på natten fanger opp en mistenkelig samtale mellom ranerne i tunnelen og deres vaktpost på toppen av bygningen.

Radioamatøren klarer å lokalisere ranerne til en omkrets på ca. ti miles ut i fra signalets styrket, så han ringer det lokale politiet. Politiet kjører så fra bankdør til bankdør (det er noen hundre banker i området) for å høre når vaktposten vil advare tunnelgraverne om at det er politi utenfor banken de raner. På dette tidspunktet er Terry og gjengen allerede fullt i gang med å tømme bankboksene. Selv om politiet på et tidspunkt er i samme bank som ranerne, klarer de ikke å låse seg inn i hvelvet på grunn av tidslåsen på inngangen. Da inngangen også ser helt fin ut, avviser banksjefen at det har vært noe ran her.

Bankranerne får med seg det som tilsvarer flere millioner kroner. Problemet deres er bare at mange mektige personer hadde egendeler av sensitiv og privat verdi i boksene, og det som for ranerne virket som uviktige papirer blir et stort problem for dem i ettertid. Dette ender det opp med at både Secret Service, korrupte politimenn og kongefamilien er etter den lille gjengen for å få tilbake sine dypeste hemmeligheter (i form av bilder, loggbøker og penger). Det viser seg også at Terrys barndomsvenninde og tipser, Martine Love, har en egen agenda i bankranet, hvor innholdet i boks 118 er svært viktig for hennes fremtid. Men det er ikke bare for henne innholdet i nr. 118 er viktig.

Alt i alt er “The Bank Job” en god spenningsfilm som absolutt kan anbefales. Det er likevel viktig å presisere at filmen egner seg bedre i friminuttet enn i historietimen, selv om alt presenteres som en sann gjenfortelling av en faktisk historisk hendelse.

(Filmen er selvsagt også arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)

Postet i: TV & Film

15

jul

0

Tagger: , , , , ,

Film: The Hangover

hangoverJeg hadde få eller ingen forventninger til “The Hangover” når Anne inviterte meg med til å se den på mandag. På grunn av noen rare siste uker hvor dagene både på jobb og hjemme har gått forbi som aldri før, hadde jeg bare så vidt fått med meg tittelen når vi reiste inn til Sandnes. Men én ting ble jeg fortalt: “The Hangover” er en komedie. I ettertid ser jeg at det var alt jeg hadde behov for å vite før jeg satt meg ned i skinnstolene i sal fire. Resten av kvelden gikk slag i slag.

(Til deg som ikke har sett filmen enda: Nå vet du at det er en komedie — altså er det egentlig ingen grunn til å lese videre. Du bestemmer.)

“The Hangover” tar utgangspunkt i et ganske enkelt scenario. Tre unge menn og en kommende brudgom reiser til Las Vegas ett par dager før det planlagte bryllupet for å stelle i stand et utdrikningslag de sent vil glemme. Dessverre skjer nettopp dette, og ingen av de vidt forskjellige karakterene husker noen ting fra kvelden i forveien når de våkner på gulvet i luksussuiten dagen derpå (les: alkohol og tabletter, derav hangover). I den raserte leiligheten de våkner opp i finner de en baby, en høne og en tiger — men ingen Doug (som er den allerede nevnte kommende brudgommen). Resten av filmen går med på å samle spor fra kvelden før for å finne ut hva som egentlig har skjedd, hvis mål naturligvis er å finne igjen Doug et sted på ferden.

Regisør Todd Phillips (som tidligere har jobbet med filmer som Starsky & Hutch, Roadtrip og Borat) har samlet sammen fire fantastiske hovedkarakterer som står i glimrende kontrast til hverandre: En tilsynelatende fornuftig brudgom (Doug), en liten og kraftig tilbakestående svoger (Alan), en forsiktig og smått nervøs tøffelgutt (Stu) og en vågal og spenningssøkende “hunk” (Phil). Disse, sammen med mange andre plutselig involverte karakterer, gjør filmen latterlig morsom. Noen scener (f.eks. svogerens tale, besøket hos Mike Tyson og noen fantastiske sluttminutter av filmen) er så ustyrtelig tragikomiske at jeg felte små tårer mens jeg hikstet og lo av full hals.

Likevel skal jeg prøve å bremse ned litt — av hensyn til min medkinogjenger til venstre for meg i salen. Jeg så henne ikke smile en eneste gang gjennom filmen, heller ikke i de stundene hvor Anne og undertegnede hadde seriøse problemer med å ikke bli irritasjonsmomenter for de bak oss fordi vi gynget opp og ned i kinosetene av latter. “The Hangover” er en film du må se med de rette folkene, i den rette stemningen. Du må være åpen for enkel, banal guttehumor mikset med bøttevis av ironi og sarkasme. Du må kunne le av de små, vittige detaljene og kommentarene. Du må tåle å se en homofil japaner i trange bukser gestikulerer med seksuelle baktanker. Noen av dere må kanskje legge igjen en del av dere hjemme før dere drar avgårde.

Hvis du åpner opp disse små sperrene, vedder jeg på at du kommer til å storkose deg i halvannen time — og når du forlater kinosalen kan du nyte noen timer med problemfri hverdag på rosa skyer. For i et par timer er du litt gladere enn normalt, og du ler en god del oftere.

Filmen anbefales på det varmeste, med en usikker variabel som styres av X (de du ser filmen med) og Y (din egen innstilling og stemning).

Postet i: TV & Film

23

jun

4

Tagger: , , , , ,

Synsebasert omtalelse av “Blod&Ære”

blodaereJeg har akkurat sett den norske dokumentaren “Blod & Ære” i sin helhet på NRK2. Det er en glimrende dokumentar om “Team Klemetsen” som vekker ganske sterke følelser hos meg. Faktisk. Av alle ting klarer jeg ikke bestemme meg for hva jeg skal mene om den.

Dokumentaren i seg selv er, som nevnt, strålende. Dramaturgien og regien er perfekt. Det veksles mellom private videoklipp fra både bryllup, barndom, boksering og fra ringside, kombinert med at vi følger Ole “Lukkøye” Klemetsens karrieresvingninger mens vi hører familiens ettertanke om hele “galskapen” (som forteller “Big-John” kaller det selv). Alt dette fungerer veldig bra. Jeg blir rørt like mange ganger som jeg blir overrasket og oppgitt over de absurde forholdene mellom menneskene i denne familien — absurde på godt og vondt.

Det gjør til tider vondt langt inni meg når jeg hører John og Ole snakke sammen. Eller rettere sagt når John snakker til Ole. Mange ganger er det ufattelig å se på den gjensidige respekten som utspiller seg, godt skjult av heftige diskusjoner på en forferdelig Stavanger-dialekt, blandet med en helt merkelige begrunnelser og synspunkter krydret med  ”faaen” og “hellvedde”. Jeg ble mange ganger oppriktig irritert på John gjennom dokumentaren. Dokumentaren viser forøvrig at de fleste han hadde med å gjøre i løpet av karrieren ble lei av han. Han krevde ekstremt stor plass, og han skulle ha alt ett hundre prosent på sin måte. Det er ikke nødvendigvis negativt, kanskje måtte det til. Uansett, for meg virker det til tider perverst.

Likevel, dokumentaren gir meg en slags forståelse og respekt for denne überspesielle taterfamilien. Det er av alle ting lett å sympatisere med både John og Ole gjennom dokumentaren, selv om personlighetene og spesielt forholdet mellom dem er cirka så fjernt fra det jeg kjenner til som det overhodet er mulig å få til. Jeg er fascinert over hvordan de er –personene altså — selv om jeg ikke fatter hvordan de har blitt slik. De kan fort virke som særdeles enkle og kalde mennesker, men når far-John får kreft og de diskuterer fortiden sin sammen er de dype, ærlige og følelsesladde.

Team Klemetsen slik de blir presentert i “Blod & Ære” er et merkverdig studie i psykologi og familieforhold. Om ikke annet, sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette er mennesker som virkelig elsker hverandre. Selv om de begge, og spesielt John, virker å mangle en solid dose selvinnsikt — eller kanskje heller muligheten til å se seg selv fra et objektivt, utenforstående perspektiv. Egentlig tror jeg ikke de bryr seg om det — John gjorde alltid som han selv ville, ser det ut til. I mange sammenhenger kan det være en positiv egenskap.

Og by the way: Hvem er det egentlig som kan se seg selv fra et objektivt perspektiv?

“Blod & Ære” er kanskje den beste dokumentaren jeg har sett. Rett og slett fordi den vekker mange merkelig følelser hos meg når jeg ser den, og den får meg til å tenke og fundere og synse så det knaker.

Postet i: TV & Film, Tanker

22

jun

3

Tagger: , ,

Trailer: 2012 (HD)

Det er trailere som dette som får meg til å spørre meg selv om ikke finanskrisen har rukket å nå Hollywood enda. Disse enorme grafiske effektene må ha kostet en hel haug med formuer å produsere. Men, for all del, de ser ut til å være verdt hver krone!

(via)

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

1

jun

11

Tagger: , , ,

Toy Story 3 Teaser-trailer

Min type film (og humor).

(via)

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

5

mai

14

Tagger: , , , , , , , ,

Viasat 4s barneværelse

Det er et kjent faktum at Viasats fotballstudio, med tilhørende “eksperter” sittende på tre ekle, svarte barkrakker, er en”beint fram” elendig kilde til vettug diskusjon om Champions League og generell fotball. Fra mitt innerste hjertekammer kan jeg si at det uten tvil er det verste fotballstudioet siden tidenes morgen uansett kanal eller språk. Disse bedrevitende, uintelligente og kleine vesnene diskuterer idiotiske detaljer og dommeravgjørelser til den store gullmedaljen uke etter uke, og hver bidige gang virker det hele iscenesatt, patetisk og (som nevnt) rett og slett uintelligent. Og hva favorisering av Liverpool (v/Gerrard) og United (v/Ronaldo) angår… Nei glem det, jeg orker ikke.

Og det verste av alt: Det er ikke Kleppjentenes reservelags seier mot Hana VI de får sitte å ødelegge på riksdekkende TV — nei, det er kremen av internasjonal fotball, selveste Champions League, de spolerer for hundretusener av i utgangspunktet glade fotballgale normenn.

Det er først og fremst Jan Åge Fjørtoft og Erik Solér som er de virkelig store klysene i denne barnestuen. I dag var det selvsagt Fletchers håpløse inngripen mot Fabregas i 75. minutt som skulle diskuteres opp og ned og i mente. Fletcher får rødt kort for å felle “sistemann” og “frata motstanderen en soleklar målsjanse”. Det er strengt, men korrekt i følge regelboka. Det Fjørtoft og Solér klarer å argumentere for, midt i et virrvarr av andre hårreisende påstander, er at dommeren ikke virker seriøs når han “hindrer Fletcher i en mulig finalebillett”. “Hvor i regelboka står det at dommeren ikke skal bruke sunn fornuft?!” roper Fjørtoft. Han mener at dommeren ikke skal gi rødt kort i denne situasjonen siden dette gjør at han må stå over neste kamp — altså finalen. Solér er enig, og nikker med geletoppen sin.

Hvor er fotballforståelsen? Hvor — og jeg mener virkelig: HVOR står det at dommeren skal ta neste kamps viktighet med i vurderingen før han gir en spiller rødt kort? Kan man takle styggere fordi neste kamp er en finale? Blir lista lagt høyere for knottetaklinger hvis man kan vinne et trofé i neste match?

Og hva intelligens angår: Er det ikke et poeng å kommentere at Fletcher ikke bør ta sjansen på en så spektakulær takling i 75. minutt

Postet i: Fotball&Sport, TV & Film

11

apr

3

Tagger: , , , ,

Se opp for den sjette sans

Dette videoklippet fra en presentasjon på konferansesenteret Ted er nesten for godt til å være sant. Eller for fancy, kanskje. Det er bare så vidt jeg tror på det, men Ted har til vane å være ganske seriøse, og klippet er også filmet i februar, ikke 1. april.

(Heads-up, Bjørnar: Hvis du ikke allerede har sett dette, kommer du til å elske det.)

Klippet viser en kjapp presentasjon av et produkt som styres av fingrene dine og omgivelsene rundt deg. Det består av et kamera og en prosjektor (pluss noe hightec-shit til, antar jeg) som sammen kommuniserer med mobilen din for å hente informasjon fra internett.

Noen få funksjoner, raskt forklart: Hvis du holder opp en bok foran deg i bokhandleren, vil en miniprosjektor rundt halsen din hente informasjon fra Amazon.com om hvor god boken er, og prosjektere dette rett på boken foran deg. Eller du kan holde forskjellige doruller fremfor deg i matbutikken, og prosjektoren vil kjenne igjen produktene og gi deg informasjon om f.eks. hvilket av disse som er mest miljøvennlig produsert, eller hvilket som er mykest. Hvis du står foran en person, kan prosjektoren hente informasjon om personen fra Google og vise deg — på magen hans, som om han var et lerret — hvilke interesser han har og hva han skriver om på bloggen sin (eller andre ting du vil vite).

Hvis du vil vite hva klokken er, “tegner” du bare en klokke på armen din, så lyser prosjektoren frem en klokke som viser nøyaktig tid i forhold til en database på nett. Hvis du vil ta et bilde, “lager” du bare en ramme med pekefingre og tomler, og kameraet fotograferer.

Hvis dette hørtes interessant ut, kan jeg allerede nå avsløre at det ser bedre ut en det høres.

Dette er abnormt fascinerende hvis det fungerer. God lørdag!

Postet i: TV & Film, Teknologi

3

apr

2

Tagger: , ,

Krise at Sebastian stemmes over Cre-8 i Norske Talenter

Jeg lar meg vanligvis ikke engasjere så voldsomt av disse konkurransene, men Cre-8 er en gjeng med glade, kreative og ekstremt talentfulle ungdommer — mens Sebastian (sikkert) er en søt ung mann med en godt over middels stemme. Det burde ikke holde. Selv om man ligner på Ronaldo og naturlignok er alle fjortissjenters favoritt, er man ikke nødvendigvis det største talentet.

Hva med 18-årsgrense for å avgi stemme? Jeg stemmer for det.

Arh, så provoserende.

Postet i: TV & Film

11

mar

3

Tagger: , , , , , ,

Supporterens elskede og forhatte øyeblikk

Fotball kulminerer virkelig når en åttendelsfinale i Champions League må avgjøres ved straffesparkkonkurranse. På en måte kan man si at fotballen viser frem cupspillets beste og verste side når en kamp ikke finner en seierherre etter to hele omganger og ekstraomganger: Det er ulidelig spennende å se spillerne gå én og én fra midtbanen til straffemerket for å forhåpentligvis skyte ballen forbi keeperen i målet, men det fremprovoserer i alle tilfeller minst én syndebukk på det til slutt tapende laget.

I kveld var det heldigvis kampen mellom Arsenal og Roma som måtte avgjøres på straffespark — en match Arsenal til slutt gikk seirende ut av etter 90 minutter + 30 minutter + 5 straffespark hver + golden goal straffekonkurranse rett før klokka passerte midnatt.

Hadde det vært Chelsea, hadde jeg ikke hatt krefter i hendene til å berøre tastaturet nøyaktig nok for et blogginnlegg. Vi husker jo alle hvordan det gikk forrige gang. (Fortsatt glad i deg, Terry.)

Postet i: Fotball&Sport, TV & Film

10

mar

4

Tagger: , , , , , , , ,

Anbefales: Radio og Radioresepsjonen

Jeg har lært å like radio det siste halve året. Jeg vil våge å påstå at jeg har “vokst det på meg”. Den oppmerksomme leser noterer seg kanskje at dette er andre gang på relativt kort tid at dette “urgamle” mediet i det hele tatt blir nevnt her på manshow — det i seg selv forteller en god del om hvor stor del av livet mitt som har blitt invadert av FM-signalene. Vel, det med FM-signalene er teknisk sett ganske langt fra sannheten. Jeg nyter først og fremst radio via podcast — i stedet for å innrette meg etter sendetidene, kan det ønskede programmet spilles av, pauses og spoles i nøyaktig når jeg selv vil det. Dét er radio slik vi liker det.

(For å være ekstremt politisk korrekt: Radio defineres som “lydoverføring ved hjelp av elektromagnetiske bølger”, så da er det altså ikke radio jeg har lært å like. Er det bare en ny del av internettet jeg har knyttet bekjentskap med og gitt min elsk til? I så fall overgår internettet igjen både seg selv og mine forventninger. Det er uansett ikke første gang, og det er uansett ikke noe jeg kommer til å dvele nevneverdig mye mer ved.)

Det allerede nevnte “ønskede programmet” er for mitt vedkommende NRK P3-stoltheten Radioresepsjonen for mitt vedkommende. Jeg ble først presentert for Radioresepsjonen av min fantastiske venn Cristy (aka. ei fantastisk jente fra Tjåland) for noen måneder siden. Hun pratet varmt om dette “lettbeinte underholdningsprogrammet” ved flere anledninger, og etter mye overtaling — og noen ukers tilvenning — ble jeg totalfrelst jeg også. Radioresepsjonen er uten tvil blitt mitt favorittprogram, uansett medium. Det er så bra at jeg må snakke om det.

Radioresepsjonen går på NRK P3, mandag til torsdag fra 10-12:00. Resepsjonistene består av Steinar Sagen (programleder), Tore Sagen (én av jentene) og Bjarte Paul Tjøstheim (én av jentene). Sendingene er stort sett bygd opp av (i kronologisk rekkefølge):

  1. Åpning/småprat før resepsjonistene forteller om de siste 24 timer i sitt liv
  2. Sketsj/innslag/”reportasje” (her har de et bredt spekter av karakterer som blir intervjuet eller som “ringer” til Radioresepsjonen, mine favoritter: Terje Sædseth, Egil Datasupport og Spencer — se biografier på alle sammen her)
  3. Dagens hovedspalte (forskjellig fra hver dag: oneliners, tips & triks, fun facts)
  4. En eventuell ny sketsj/innslag/”reportasje”
  5. En mindre spalte (kalt post, kan f.eks. være kunstinnslag eller testing av forskjellige medikamenter, avføringsmiddel, røykmerker — og akkurat nå: brennevinscupen, hvor alle resepsjonistene tester forskjellige brenneviner live)
  6. Avslutning hvor de tre stikker fingrene inn i en «sjokkmaskin», som vilkårlig gir elektrisk støt til én av de tre. Den som har fått støtet blir deretter skutt med en softgun-MP5.

Det er vanskelig å forklare nøyaktig hvor godt disse tre fungerer sammen på radio. Den beste beskrivelsen er kanskje at de er intenst småpratete og veldig interne, og de har fått med seg helt vanvittig mange lyttere på dette. Per dags dato ligger de på topp på podcastnedlastinger i iTunes, og i tillegg har de mange hundre tusen daglige lyttere når de går live. Det kan også nevnes, for å underbygge mitt engasjement, at de har vunnet prestisjekonkurranser som “Årets Radionavn” opptil flere ganger, i tillegg til flere mindre kjente radiopriser.

For de som vil se og ikke lytte, kan jeg anbefale den fenomenale (og helt nye) “Dogumentaren om Radioresepsjonen” som er laget av P3TV.

Fortsatt ikke overbevist? Eller bare mer om Radioresepsjonen?

Postet i: Aktuelt, TV & Film

8

mar

2

Tagger: , , ,

Norske Talenter presenterer Norsk Sjarmør

Det ble mye Norske Talenter og TV-snakk på bloggen her nå, men jeg må få lov å vise frem tidenes mest sjarmerende innslag fra 10 år gamle Pernille. Bare det at hun skal danse til selveste “Hakuna Matata”, er verdt hele greia. Og det er bare før du faktisk har sett henne danse — for det kan hun!

Hei du, scrolla du forbi? Det bør være fordi du ikke har lyd på PCen din, for dette er verdt fire minutter og førtitre sekunder av livet ditt. Hvis du ikke tørr sjanse på det, har du seriøse tidsproblemer.

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

6

mar

0

Tagger: , , ,

De gamle er fortsatt eldst

Jeg lar meg imponere over nivået hos mange av deltagerne på TV2 fredagssatsing “Norske Talenter”. Spesielt overrasker den eldre garde meg til de grader i kveld: To av de beste innslagene var av mennesker som har passert 70 år. Først og fremst er det sprekt å stille opp på TV i et ungdomsdominert underholdningsprogram, spesielt av den triste gruppen fra Røa Eldresenter med Mette i spissen som “latet som” om de skulle lese et dikt, men som da musikken kom på kledde av seg “eldrefrakkene” og stod i beste “yo-stil” og rappet en selvskreven låt om å være eldre i Norge.

Som Mia sa det: “Når jeg blir eldre, skal jeg bli sånn som dere!”

Helt konge var det. Respekt.

Postet i: TV & Film

21

feb

0

Tagger: , , , , , ,

Knut Storberget med jenta si før leggetid

- Du sa i går at du ønsket å tenke om det er galt å dra jentene i fletta eller ikke. Vil det si at du ikke hadde bestemt deg i går før eller etter at dere ble tatt i å løpe etter jentene og dra dem i håret?
- Jeg sa jo i går at jeg ønsket å tenke mer på dette.
- Betyr det et ja? Hadde du bestemt deg for å dra jentene i fletta eller hadde du bestemt deg for å IKKE  gjøre det etter at dere ble tatt.
- Jeg ønsket å tenke mer på dette.
- Så du hadde bestemt deg?
- Jeg sier at jeg ønsket å tenke mer på om det er galt å dra jentene i fletta eller ikke før jeg sa noe om det.
- Så du hadde bestemt deg?
- Ja

Utdrag fra “Trivialiteter i hverdagen – Når statsråder ikke kan snakke sant”

Jeg mener selv at Knut Storbergets hijab-sak har vært klønete behandlet, men jeg vil også understreke at dette er så voldsomt hauset opp av media at jeg ikke gidder å ta et standpunkt i forhold til det en gang. Uansett er denne dialogen en fin tegning på hvordan Knut Storberget har fremstått i media (evt. hvordan media har fremstilt Knut Storberget) den siste tiden.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, TV & Film

Eldre innlegg »