Da min bedre halvdel og beste venn ble invitert til å reise til Polen denne helgen, var jeg kjapp med å legge inn lovord om landet og hvilket perfekt reisemål det måtte være for akkurat denne helgen. Som det utspekulerte lille barnet jeg er, hadde jeg nemlig planer med en kamerat om en spillehelg av de store — hele “Call of Duty: World at War” skulle gjennomspilles, med høy lyd, mye cola og generelt dårlige jenteforhold i leiligheten. Det hele klaffet og sofakroken ble omgjort til en spillehall på sekunder (det skulle bare mangle, da alt som trengs er to gutter, flere store flasker brus og en Big One-pizza). Alt var lagt til rette for en perfekt helg, og det ble det også. Nesten.
Call of Duty er en spillserie jeg tidligere bare har sett og spillt tilfeldig og i korte strekk. Derfor gledet jeg meg ustyrtelig til å spille gjennom hele det siste tilskuddet i serien, som er blant de med best renommé i spillbransjen, og som kort fortalt er et førstepersons skytespill som skal omhandle kamper i andre verdenskrig.
Vi spilte fem-seks timer i strekk på fredagskvelden før Hansi la seg på sofaen og jeg trygt inne i senga på soverommet. Stemningen var definitivt satt høyt der oppe, selv om vi skuffende nok allerede var over halvveis i spillet — men like fullt råklar for fortsettelsen kvelden derpå.
Lørdagens dagtimer gikk med i det som kan kalles et slags perfekt maraton i utnytting av snille foreldre, med grøt og drøs hjemme hos meg før turen bar til Hans Erik for litt Premier League og “hjemmelagte kjøttkaker a la Alf” da kvelden som smått meldte sin ankomst. Videre gikk turen til spillehallen igjen, hvor vi ble sittende til godt over midnatt før det forferdelige inntraff. En situasjon som svertet alle de hyggelige og voldelige spillseansene vi hadde hatt de siste 24 timene.
For: Slik vi oppfattet det, var det ikke mulig å lagre våre prestasjoner i spillet i multiplayer-delen av Call of Duty. Hvis dette stemmer, noe jeg tror det gjør, er det kanskje det mest patetiske jeg har vært borte i noensinne. (Hvis det ikke stemmer, må jeg bare beklage for eventuell dårlig omtale av spillet, men muligheten burde i såfall vært mye mer synlig enn den eventuelt er.)
Greit nok, vi kunne ikke lagre spillet. Egentlig ingen big deal i utgangspunktet. Men hele intensjonen med lagring er jo å forhindre unødvendig tap av data. Dette har vi nå lært for all fremtid på den absolutt hardeste måten.
Uansett: vi lot spillet stå på pause og Playstation svive hele fredagsnatten og lørdagen. Da vi hadde sittet noen timer på lørdagskvelden, hang hele spillet og Playstationen seg under en lasting av et nytt brett, og absolutt ingenting skjedde. Bildet var frøset. Venting, tastetrykk og høye, maskuline brøl ville ikke bedre situasjonen. Hele spillseansen ble brått tatt bort fra oss, og vi stod i sjokk og vanntro som et barn med en perfekt kuleis liggende på asfalten.
Demotiverte og utmattede satt vi oss ned i sofaen. Ingen av oss sa noe, men tankene fløy. Spillgleden var revet bort — og det kom ikke på tale å ta isen opp fra bakken og begynne på ny. En eventuell ny start på spillet ble konstatert “uaktuelt” veldig tidlig — de av dere som har vært borte i lignende situasjoner kjenner antagelig igjen følelsen.
90% fullførelse av et spill er langt fra å være 10% ferdig. Og det gjør så fryktelig, fryktelig vondt inni meg. Jeg gidder helt ærlig ikke å snakke om det mer. Nå skal jeg spille FIFA. Resten av kvelden, helt til det blir alt for seint.
Postet i: TV & Film
Siste kommentarer