Oppgaven var tilsynelatende så enkel som det går an å få det: TV-modellen var allerede valgt ut av noen med bestlutningsmandat i familien, så min oppgave var svært begrenset og svært spesifisert: Få en Samsung UE40D5005PWXXE inn i mormors nye leilighet. Det burde være en smal sak — ryktene sa at de hadde den på Siba…

Jeg hadde glemt hvorfor jeg ikke handler på Siba.

Det begynte på torsdagen. Like før arbeidsdagen var over, klikket jeg meg inn på Sibas nettsider for å forsikre meg om at de faktisk førte modellen det var snakk om. Det gjorde de, og jeg kunne til og med sjekke lagerstatus i mitt “varehus” — joda, den var på lager på Kvadrat! Jeg ryddet baksetet i bilen og gjorde meg psykisk klar for å handle en Samsung-TV, før jeg satte kursen mot Forus og norges fjerde største kjøpesenter, målt i både omsetning og areal. Jeg har hatt mine turer til Kvadrat, så jeg visste utmerket godt hvilken inngang jeg skulle parkere ved — den ved Vinmonopolet. Jeg var ikke alene. Dette var ikke den første kødannelsen jeg skulle lide meg gjennom i denne prosessen.

Etter en rundtur på tre nivåer på Kvadrats parkeringsanlegg, var jeg endelig inne på Siba. Flaks — lite folk i butikken! Jeg gikk en runde før jeg endelig befant meg innerst i butikken, hvor TVene var linet opp på veggen foran meg. Jeg fant raskt TVen, men trengte en fagmann for å få svar på et viktig teknisk spørsmål: det eneste kravet fra mormor, var nemlig at TVen skulle ha vridbar fot. Det var vanskelig for meg å kontrollere, siden UE40D5005PWXXE’en, som allerede insinuert, var veggmontert. Jeg stilte meg opp foran ett av to tomme kassepunkter i TV-avdelingen, og prøvde febrilsk å finne en ringeklokke eller en “bjelle” som kunne fortelle en fagmann at jeg stod og ventet på han. Ingen klokker, bjeller eller folk i sikte. To karer i hvite Siba-skjorter stod riktignok og testet et anlegg i andre enden av butikken — et heftig anlegg kunne det høres ut som — men det var for øyeblikket ingen som solgte TVer. I påvente av en ekspert, snudde jeg meg og tittet på barbermaskiner. Barbermaskiner er dyre.

Etter å ha funnet ut nøyaktig hvor mange omdreininger per minutt som skal til for en perfekt barbering, kom en hyggelig ung dame meg til unnsetning. Hun smilte, hele tiden. Det liker jeg egentlig, men det kan bli for mye — hun var akkurat i grenseland på det punktet. Hun kunne fortelle meg at jeg hadde valgt en bra PC. En fin PC, med 100Hz og greier. “Beklager, TV mente jeg.” Jeg lo på en nesten helt natulig måte. Hun var veldig snill og grei og sånn, men hun kunne ikke svare meg på om foten var vridbar. I tillegg fortsatte hun konsekvent å kalle TVen for en PC. Det ble veldig rart etterhvert. Hun spurte en kollega, og han kunne fortelle meg at “så å si alle TVene i dag kan vris littegrann”. Jeg takket for det, og spurte igjen om modellen som jeg ville ha, hadde vridbar fot. Det ville han så absolutt tro, kunne ikke forstå noe annet. Greit, det er mottatt. Jeg gidder ikke spørre en gang til.

“Jeg tar TVen”, sa jeg. “Det var 4850 den kostet?”

Internettpris er noe annet enn butikkpris. Selvfølgelig, dette vet jeg jo! Jeg kjemper mot internettpriser til daglig, det er helt greit. Jeg vet at det koster penger å drive fysisk butikk. Og ikke minst: gode råd er dyre — eksperter folk som betjener deg når du trenger det er ikke gratis.

“Men — du kan reservere den på nettet og så komme ned å hente den her. Da får du den til internettprisen!” utbryter den smilende av de to, helt plutselig.

Atte hmm?! Internettpris er det samme som butikkpris, så lenge du reiser hjem og trykker på en knapp og så kommer tilbake igjen!? Jeg prøvde meg på en tafatt forsøk på pruting, men det var umulig å gjøre noe med systemet — det var sånn det måtte bli. De beklagte, begge to, men ja… Altså… Beklager, det var sånn det var. De skulle gjerne gitt meg prisen hvis det var “fysisk mulig”, men det var det bare ikke. Når jeg reserverte en TV på internett, fikk jeg nemlig en kode på SMS som de måtte slå inn i sitt system for å kunne senke prisen så lavt. Greit, ærlig sak. Vi har alle våre systemer som vi jobber mot i det daglige.

Jeg kunne ikke feile på den eneste oppgaven jeg hadde fått av storfamilien — denne TVen skulle ikke bli 800 kroner dyrere enn avtalt. Jeg reiste hjem. Dama smilte og sa at jeg måtte ha det fint. “Takk.”

(La meg få presisere en viktig parantes sånn helt kjapt: selv om det ikke virker slik så langt (og videre) i dette innlegget, var jeg en høflig, blid mønsterkunde hele tiden. Jeg er ikke en bedreviter når jeg handler i butikker som selger lignende ting som jeg selger, jeg oppfører meg som folk. Det er litt viktig for meg å få frem dette. Takk.)

På lørdag bar turen tilbake til Forus. Jeg hadde reservert UE40D5005PWXXE’en på nett, men jeg hadde ikke fått noen bekreftelse eller kode på melding. Det fikk stå til. Ny, enda drøyere parkeringskø. Stappfullt på Siba. Ingen folk på de to kassepunktene i TV-avdelingen. Jeg stilte meg i kø bak to andre, og spurte om det hadde vært noen i Siba-skjorter så lenge de hadde stått der. “Nei…” Jeg smilte og lo, enda litt mer naturlig enn forrige gang jeg stod der. Vi var liksom i samme båt, vi tre. “Jaja, disse varehusene…” tenkte vi. Eller, det tenkte jeg at de helt sikkert tenkte.

Omsider kom det en kar. Han hjalp personene foran meg med et veggfeste, før han var klar for å betjene meg. Ille til mote, begynte jeg:

“Ja, altså — jeg har reservert en TV på nettsiden deres, men jeg har dessverre ikke fått den SMSen med koden på. Klarer vi å få til noe her, eller må jeg vente til jeg får meldingen?”

Det var ikke noe problem. Den meldingen jeg skulle fått, var først og fremst for min egen del — at jeg skulle vite at TVen var klar for henting. Jeg kunne gjort han en kjempetjeneste og fortalt han at han ikke måtte stole på kollegaene hans, siden de tydeligvis var noen lystløgnere hele gjengen, men jeg lot være. Jeg smilte og viste han tydelig og overfladisk hvor strålende fornøyd jeg var med svaret hans. Jeg var glad og usannsynlig irritert på en gang.

“Skal du ha forsikring?”
– Neitakk, det går bra.
“Trenger du skjermrenser?”
– Neitakk.
“Har du Siba-kortet?”
– Nei, men jeg trenger det ikke. TVen er ikke til meg, så vi får ta det neste gang.
“Du får ganske mange Siba-poeng på dette kjøpet, bare så du vet det.”
– Ja, men nei takk.
“Hvorfor ikke?”
– Jeg tar bare TVen i denne omgangen.
“Med Siba-kortet får du mange gode ti…”
– NEI! (red.anm. akkurat her, og i sekundene som fulgte, kan du se bort i fra parantesen lenger opp)

Mannen trykket fort og hardt på tastaturet veldig mange ganger, før han ga meg en lapp som jeg skulle levere i kassen ved utgangen. Jeg smilte, sa takk, og gikk. Han ba meg ikke ha en fin dag, så vidt jeg husker.

Etter ca. 10 minutter i ny kø, mye trykking og et litt rart forsøk på å bytte papir i bankterminalen, fikk jeg endelig betalt TVen. “Bare henvend deg på varemottaket, så får du TVen der”, sa kassedamen og smilte. Jeg fikk forklart hvor dette varemottaket — som jeg tydeligvis burde visst hvor var — befant seg, og gikk ut i bilen. Kø for å komme seg ut av parkeringshuset. Rundt Kvadrat, og jammen, der stod det “Siba Varemottak”. Jeg parkerte på den eneste parkeringsplassen i mils omkrets, rett ved “parkering forbudt foran varemottaket”-skiltet, og gikk bort til lagerdøren.

Nytt skilt: “Ring på klokken.”

Jeg ringte på klokken.

Du vet når det går akkurat så lenge at du tror at du ikke har ringt på? Sånn var det. Og så venter du akkurat litt lenger enn det, og ringer på en gang til litt hardere, og akkurat i det du trykker inn knappen ganske hardt, så åpner døren seg, og du føler deg som en utakknemlig og utålmodig idiot? Akkurat sånn var det.

“Jeg skal hente denne TVen.” Lagermannen tok lappen og forsvant. Det gikk ganske fort, så var han tilbake. Med en stor eske på slep — det var som å se en drøm komme i oppfyllelse. Jeg fikk holde den, TVen, i mine egen hender. Jeg hadde klart det! Det tok nesten ikke en time en gang, og jeg hadde den i hendene. Det var et smått fantastisk øyeblikk.

Vel hjemme i mormors leilighet var det bare å konstatere at — ja, det var jammen en fin TV. Jeg hadde vært flink. Også så billig! Alle var veldig godt fornøyde med at jeg hadde klart å skaffe akkurat den TVen mormor trengte. Jeg var så god atte.

Bare synd jeg glemte å få med meg en HDMI-kabel.

Jeg er en Live-fan, og jeg benytter anledningen til å anbefale NRK-programmet “Dama til“, hvor Live tester ut hvordan det er å være dama til bl.a. Hans Olav Lahlum, Kristian Kjelling og Audun Lysbakken. Live er stor underholdning.

Se P3morgens nettsider her.

Wordfeud (som enkelt forklart er brettspillet “Scrabble” i mobilformat) begynner å bli gammelt nytt, men det krever like fullt oppmerksomhet. Wordfeud er et av de beste tidsfordrivene som er tilgjengelig der ute. I motsetning til svært mange andre spill for mobiltelefoner, tåler det også tidens tann så det holder. Wordfeud er dypt verdsatt og stor underholdning.

Last ned fra Android Market eller Apple App Store. Spillet er utviklet av Bertheussen IT.

Foto: Bjørnar Tollaksen
Men er det virkelig mandariner? Disse er sannsynligvis det. Men hvem vet?

Mandariner varierer for mye kvalitetsmessig. Det holder rett og slett ikke mål at man, selv etter en omfattende utvelgelse i butikken — basert på det estetiske, må be til høyere makter om at mandarinen man sliter med å skrelle, faktisk er saftig og god i munnen. Det hadde vært akseptabelt om forskjellene var ubetydelig små, men det er de ikke. Så langt der i fra. De strekker seg fra det smått fantastiske til et helt ufattelig lavmål i motsatt ende. Du kan ikke stole på en mandarin. Hadde jeg vært en mandarin, hadde jeg ikke hatt noen venner.

Det er også svært kritikkverdig at de mandarinene som er vanskeligst å skrelle, som oftest er de beste. Selvfølgelig ikke alltid, det ville vært for stabilt og enkelt, neida, bare som oftest. Toppen av elendighet er å bite og rive og slite på en mandarin i flere minutter, bare for å finne ut at den aktiverer helt feil smaksløker når du legger den første totalskadde mandarinbåten på tungen.

Den siste, og kanskje aller mest irriterende tingen med mandariner, er at de er klementiner. Mandariner er noe helt annet, i følge Wikipedia. “Ikke vært solgt i Norge siden 90-tallet”, sies det. Det er klementiner vi sitter å klager vår nød over, ikke mandariner. Og det er alt det står om det; “Stort sett all småsitrus som spises i Norge er klementiner. Det er fortsatt noen som feilaktig bruker betegnelsen mandarin.” Ja men i alle dager?! Hvorfor?! Hvorfor sluttet man med mandariner? De kan jo ikke under noen omstendigheter være like ustabile som arvtageren, klementinen.

Jeg anerkjenner ikke klementiner som sitrusfrukt. Jeg vokste opp med mandariner, og det er mandariner jeg spiser. Jeg hater de elendige mandarinene.

Sjetteklassinger lager altså apper. Og denne rakkeren er i tillegg en glimrende foredragsholder! For en mann(?)!

GREIT selvsikker kar. Det er på tide å føle seg gammel.

(via Daring Fireball)