Men som alltid når jeg disser noe litt for hardt, så har jeg en annen mening. Og den er selvfølgelig at dette var, wait for it, awesome!

Som mange har fått med seg er det strålende vær ute om dagen. “Strålende” er selvsagt relativt, men når kvikksølvet har våget seg opp mot 17 røde grader, ja da er det tid for å være ute. Jeg velger derfor å se på det som et sunnhetstegn at det har vært så lite aktivitet her inne i det siste.

Når jeg ikke spiller fotball, sykler eller jogger (hehe), er det stort sett fotballtitting som tar tiden min. På søndag så jeg Bryne banke Moss, og plutselig ble jeg patriotisk som få, etter å ha vært fraværende på den fronten i noen lange år. I den anledning har jeg fått tilnavnet “hore” ved flere anledninger, men det får så være. Når Bryne spiller underholdende fotball, skal jeg være den første til å si at jeg storkoser meg på stadion — og med fem mål og overbevisende spill på banen er det ikke tvil om at jeg stiller neste helg også.

Likevel er det ikke Bryne som troner øverst i hierarkiet. Det er Premier League-innspurten som følges med de kraftigste argusøynene, og det ser mildt sagt bra ut når fire kamper gjenstår. For de som måtte lure: Chelsea vinner serien hvis de bare vil hardt nok, og klarer de å slå overraskelsen Portsmouth i FA-cup-finalen, blir sesongen langt bedre enn den så ut etter Champions League-exiten for noen uker siden.

Og så, bare for å bekrefte at det er berettiget å kalle meg med ord som nevnt ovenfor, var jeg på Viking-kamp i går. Topplaget Tromsø tvingte et fortsatt skadeskutt Viking til å spille kjedelig fotball, krydret med elendige innlegg fra Vikings to akilleshæler, backene. Heldigvis reddet Nisja dagen med et herlig innlegg til innleide Gislason, og jammen holdt ikke tidligere brynegutt Tommy på å åpne målprotokollen på overtid. Jevnt over en tafatt forestilling, men non-the-less greit å være på stadion.

Jeg lover å komme tilbake med flere innlegg som er like viktige og underholdende som dette på et senere tidspunkt.

I skrivende stund har jeg vært assistenttrener og trener for Bryne FKs Junior2-lag i ganske nøyaktig ett år. Jeg feirer med et sjeldent innlegg om det som opptar meg noen timer to-tre kvelder i uken!

I kveld var det informasjonsmøte for alle trenere og lagledere for de over 800 unge fotballspillerene i klubben. Det er både kjekt og spennende å se hvor mange som på frivillig basis bruker flere timer hver eneste uke, året rundt, på å holde breddeidretten i gang. Mange dedikerte mennesker samlet på ett sted i kveld, med andre ord.

Møtet ble ledet av Even Sel, 89-modellen som har fått et ganske heftig ansvarsområdet i Bryne FKs barn- og ungdomsavdeling det siste året. (Det hjelper ikke at Bryne ikke makter/har mulighet til å holde på folk for tiden.) Sel imponerte meg i kveld — jeg tror han skal ha sin del av æren for at ting går såpass godt som det gjør nede på bruket i Trallfavegen 1. Æren må han naturligvis dele med Undheim og veldig, veldig mange andre, men siden jeg ikke på noen som helst måte kan navnet på noen av de øvrige, får det bli han som får ros i dag. Vær så god, Even.

Jeg tror jeg med ganske stor sikkerhet kan si at stemningen er langt bedre i breddeavdelingen enn i ledelsen og A-lagsstallen om dagen. Generelt var det lite fokus på ressurser på dagens informasjonsmøte — og når det først ble nevnt, var det som oftest med en ironisk og humoristisk undertone fra en og annen i salen. Enkel underholdning.

Mitt første år i klubben har vært en positiv opplevelse fra ende til annen. Akkurat dét er for øvrig ikke Brynes fortjeneste. En kongegjeng på ca. 15 mann — og hovedtrener og oppmann Tor Kåre skal ha all æren for det. Vi har strengt tatt fått ganske lite hjelp fra klubben for å drive laget, men vi har ikke hatt et skrikende behov for det heller (sett bort fra en litt vanskelig keepersituasjon, men jeg vet at det er vanskelig å trylle). Juniorgjengen har uansett blitt vant til å klare seg selv gjennom en årrekke (mange av spillerne har spillt sammen i over 10 år — og Tor Kåre har vært med like lenge).

I tillegg til at det er kjekt, er det både tidkrevende, utfordrende og lærerikt å være med å “lede” et fotballag. Selv om jeg slipper det administrative arbeidet i Junior2, har jeg fått et helt annet syn på hva som ligger bak vanlige kampavviklinger, treninger, turneringer og avslutningsfester. Jeg tror det er vanskelig å se alt dette uten å ha vært med på det selv i en eller annen form.

Nok om det. Mine personlige mål for den kommende sesongen er å kose meg ca. like mye, kanskje komme i bedre form, søke om å få være målmann på laget (og få avslag — igjen) og holde det sosiale nivået der det er i dag. Sistnevnte oppgave krever forresten minimal innsats, det klarer gjengen ganske godt selv.

Og ja, forresten: Jeg skal komme meg på flere hjemmekamper i år enn i fjor. I 09-sesongen presterte jeg å holde meg borte fra samtlige hendelser på Bryne stadion. Ja, jeg gremmes.

Albumet kan ses på Flickr og Facebook.

“Et forsterket (?) Junior 2 lag fra Bryne FK deltok i helgen i juniorturneringen som Haugar arrangerte på det flotte anlegget ved Haraldshallen. Der ligger det 4 store kunstgressbaner samlet på område. – Snakk om luksuss!

Turneringen var delt opp i klassene Junior herrer elite, Junior Herrer og Junior Damer. I eliteklassen var det stort sett lag fra Haugesundsområdet, men Vidar, Bremnes og Stord var tilreisende. I klassen “vår” var det Sandviken, Follese, Stord, Bryne og Voss som var tilresende, ellers lag fra hele nordfylke.”

Les resten av innlegget på BryneFK.no.

Jeg anbefaler forøvrig at dere stikker innom Brynes nettsider en gang i blant — både for å følge med på hva som skjer, og for å støtte klubben. Flere treff gir mer penger for Bryne FK (og det trenger de, som dere kanskje har fått med dere).

(Bildet viser mønsteret etter ballen jeg reddet med låret på tirsdagens trening. Øverst på låret kan du også skimte noen vakre blåmerker og røde prikker (that would be små blodutredelser, som ser langt verre ut i virkeligheten. Bildet er tatt lørdag, fire dager etter at jeg reddet ballen — evt. ballen traff meg.)

Jeg føler dette har en viss underholdningsverdi, og i tillegg er det det nærmeste jeg kommer pornografi her på bloggen — og det er som kjent ganske populært her på internett. Derfor publiseres innlegget, i mangel av andre ting å “fylle min sendetid med”, som man ville sagt i Radioresepsjonen.

Historien i sin korthet: Forrige tirsdag hadde vi straffesparkkonkurranse på slutten av treningen med Junior II. Som den en gang svært så eminente guttekeeper jeg er, stod jeg selvsagt i mål mot guttene fra syvmetersmerket. Det viste seg at guttene har rukket å bli menn. Noen skyter usannsynlig mye hardere enn man kanskje skulle tro.

ETTER MANGE ÅRS TOTALFRAVÆR fra Bryne fotballklubb, sport og mosjon (les: egentlig generelt alt som kan assosieres med bevegelse), har jeg atter en gang engasjert meg i Brynes stolthet: Den skakkjørte og kriserammede fotballklubben Bryne FK. Noen kaller meg den hjemvendte sønn — noen er i dette tilfelle undertegnede.

JEG vet ikke om det var et friskt pust av god gammeldags amerikansk holdning som slo meg for to måneder siden (du vet, denne litt oppbrukte holdningen som brukes i alle sammenhenger så lenge du løfter en finger for andre i statene, aka. “we need to give something back to the community”). Uansett grunn — jeg har vervet meg i trenerteamet til Bryne Junior II.

DET VAR EN SEN KVELD i desember at jeg fikk spørsmålet fra Tor Kåre, en levende ildsjel som har stått til tjeneste for fotballklubben i en årrekke. I utgangspunktet var jeg tenkt som hovedtrener, men etter litt frem og tilbake (eller rettere sagt presisering av min usannsynlig lave kompetanse på området), ble det til at vi sammen skulle trene de over tretti guttene som stod oppført på laget. Siden den gang har også Hans Erik blitt med, og laget har skrumpet ned til en mer eller mindre fast gjeng på 20 spreke ungfoler på engen. Vi tre, i tillegg til de viktige frivillige foreldrene som alle organisasjoner er så avhengige av, utgjør det jeg vil definere som et særs godt treningsteam. Og jeg vil våge å påstå at alle mann storkoser seg, trenere som utøvere.

BAKSIDEN av medaljen er at overgangen fra null til tre treninger i uken ikke har gått så smertefritt som jeg naivt drømte om på forhånd. En intens benhinnebetennelse, en ankel som er knukket innover ett par ganger og to plattføter gjør sitt for at hver trening skal bli en kamp mot brennende sener i alle nedre ledd av den ellers så forfalne, dog tapre, kroppen min. Misforstå meg rett, jeg gjør jo dette frivillig, og jeg er heller ikke i en posisjon hvor kondisjonen min tillater så voldsomt mye mer enn det jeg klarer på treningsfeltet, men likevel syns jeg det er interessant å se hva ett par liter cola, dårlig kosthold og lite trening gjør med en ung kropp på få år. Dette til råd og ettertanke.

JEG ØNSKER IKKE å fremstå som negativt eller sentimental i dette innlegget — dette er en gla’sak, og jeg er svært glad for at jeg sa ja til oppgaven. Guttene er en fantastisk sammensveiset gjeng, delvis fordi de har blitt forsømt av Bryne FK de siste årene — de har trent seg selv uten noe særlig støtteapparat, og delvis fordi de rett og slett er en god gjeng med gode folk. Junior II har grunntanker om at man skal ha det gøy med fotballen, at treningene skal være sosiale og at alle skal få vise seg frem — både de mest driblesterke og de som deltar i første rekken for hygge og trening. Dét er fotball slik jeg liker den.

ÅRETS FØRSTE HJEMMEKAMP ble forresten avviklet på fredag mot Sandve — ett lag som slo bryneguttene i begge sine kamper i fjor. På fredag vant vi 13-1. Uten å ta noe av æren, er jeg ikke redd for å innrømme at jeg er stolt av gjengen (ja du må gjerne gratulere meg).

Det er mye mulig det kommer mer om Bryne Junior II her på Manshow utover året. Sånn umiddelbart ser jeg at Danmarks-turneringen i sommer blir et selvskrevent bloggemne.

Mvh Pål Berge
Hjemvendt Sønn, Bryne FK