Bryne « PålBerge // MANSHOW.no // Våren '10

Tagger: breddeidrett, Bryne, bryne fk, fotball, junior 2, junior II, jæren

Jubileum: Ett år i Bryne FK

I skrivende stund har jeg vært assistenttrener og trener for Bryne FKs Junior2-lag i ganske nøyaktig ett år. Jeg feirer med et sjeldent innlegg om det som opptar meg noen timer to-tre kvelder i uken!

I kveld var det informasjonsmøte for alle trenere og lagledere for de over 800 unge fotballspillerene i klubben. Det er både kjekt og spennende å se hvor mange som på frivillig basis bruker flere timer hver eneste uke, året rundt, på å holde breddeidretten i gang. Mange dedikerte mennesker samlet på ett sted i kveld, med andre ord.

Møtet ble ledet av Even Sel, 89-modellen som har fått et ganske heftig ansvarsområdet i Bryne FKs barn- og ungdomsavdeling det siste året. (Det hjelper ikke at Bryne ikke makter/har mulighet til å holde på folk for tiden.) Sel imponerte meg i kveld — jeg tror han skal ha sin del av æren for at ting går såpass godt som det gjør nede på bruket i Trallfavegen 1. Æren må han naturligvis dele med Undheim og veldig, veldig mange andre, men siden jeg ikke på noen som helst måte kan navnet på noen av de øvrige, får det bli han som får ros i dag. Vær så god, Even.

Jeg tror jeg med ganske stor sikkerhet kan si at stemningen er langt bedre i breddeavdelingen enn i ledelsen og A-lagsstallen om dagen. Generelt var det lite fokus på ressurser på dagens informasjonsmøte — og når det først ble nevnt, var det som oftest med en ironisk og humoristisk undertone fra en og annen i salen. Enkel underholdning.

Mitt første år i klubben har vært en positiv opplevelse fra ende til annen. Akkurat dét er for øvrig ikke Brynes fortjeneste. En kongegjeng på ca. 15 mann — og hovedtrener og oppmann Tor Kåre skal ha all æren for det. Vi har strengt tatt fått ganske lite hjelp fra klubben for å drive laget, men vi har ikke hatt et skrikende behov for det heller (sett bort fra en litt vanskelig keepersituasjon, men jeg vet at det er vanskelig å trylle). Juniorgjengen har uansett blitt vant til å klare seg selv gjennom en årrekke (mange av spillerne har spillt sammen i over 10 år — og Tor Kåre har vært med like lenge).

I tillegg til at det er kjekt, er det både tidkrevende, utfordrende og lærerikt å være med å “lede” et fotballag. Selv om jeg slipper det administrative arbeidet i Junior2, har jeg fått et helt annet syn på hva som ligger bak vanlige kampavviklinger, treninger, turneringer og avslutningsfester. Jeg tror det er vanskelig å se alt dette uten å ha vært med på det selv i en eller annen form.

Nok om det. Mine personlige mål for den kommende sesongen er å kose meg ca. like mye, kanskje komme i bedre form, søke om å få være målmann på laget (og få avslag — igjen) og holde det sosiale nivået der det er i dag. Sistnevnte oppgave krever forresten minimal innsats, det klarer gjengen ganske godt selv.

Og ja, forresten: Jeg skal komme meg på flere hjemmekamper i år enn i fjor. I 09-sesongen presterte jeg å holde meg borte fra samtlige hendelser på Bryne stadion. Ja, jeg gremmes.

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport

jan

Tagger: Bryne, dans, drama, forestilling, Groovy, jæren, Musikk, revy, sang, Storstova, ungdom, ungeSPOR

Revy/forestilling: Groovy

Jeg har ikke peiling på verken kunst, dans, drama eller sang. Jeg er ingen kulturpersonlighet og har få tidligere referanser. MEN — jeg kan uttale meg om når jeg blir underholdt og når jeg sitter igjen med noe etter å ha hatt en opplevelse innenfor disse kategoriene. “Groovy” er et glimrende show, spillt av en herlig gjeng med engasjert ungdom med mange ekstremt gode kvaliteter og egenskaper på scenen.

Forestillingen begynner med at fire ungdommer klager sin nød over å være de eneste som ikke har noe å gjøre etter skolen på en fredag. De sitter og spiller på iPhonen når de plutselig blir sendt tilbake i tid til hippienes verden, hvor ungdommene lever sitt glade, opprørske liv for å endre fremtidens samfunns verdier og rettigheter. Et flott manus og god regi forteller historien gjennom mye dans og sang, gode skuespillere og fargerike kulisser.

Det er flere moralske poeng i fortellingen — med referanser tilbake til 70- og 80-tallet, men også fra nåtiden, for eksempel ved et effektivt lite spark i baken til “Midtpunktet” og det generelle tilbudet for ungdommen i jærkommunene. Likevel er det gleden av å skape og fremføre noe eget jeg sitter igjen med når scenen fylles med alle de involverte ungdommene på slutten av forestillingen. Gleden, entusiasmen og kvaliteten.

Jeg ble kraftig imponert av skuespillerferdighetene, fortellerevnen, koreografien i de mange dansene og sangen som ble presentert. De to sistnevnte er det mye av — passelig mye, godt fordelt gjennom hele forestillingen som naturlige elementer i historien som formidles. Det er noen stjerner av noen solister og musikere i dette stykket, som etter min mening fortjener turen til Storstova alene — men de havner (bokstavelig talt) i bakgrunnen av et gjennomført bra opplegg foran dem på scenen. Jeg tror det er slik det skal være, selv om jeg ikke har peiling.

Det kommer nok ikke som en overraskelse på dere at jeg anbefaler “Groovy” på det varmeste — mange av dere vil nok til og med se mange kjente fjes på scenen! Showet går hver kveld i Storstova førstkommende helg, og billetter kan bestilles via link fra Unge SPORs hjemmesider.

I tillegg til et fantastisk show, er du med ditt besøk med på å støtte en frivillig organisasjon som har lagt ned enormt mye arbeid i flere måneder. Unge SPOR har blitt lagt merke til i de fire jærkommunene, selv om de såvidt er ute av “oppstartsfasen” — det står det stor respekt av! Jeg anbefaler for øvrig en tur inn på hjemmesiden deres for å lese mer om hva de driver med og hvem de er!

Bildealbum fra forestillingen: Flickr // Facebook

Kom dere på fest!

Postet i: Aktuelt, Bilder, Tanker

des

Tagger: 1A, 1B, Bryne, klassefest, reunion, Rosseland, rosseland skule

1B reunion

(Bilder fra Flickr-albummet “Barneskole-reunion, desember 2009“)

På mandag ble det i regi av min tidligere klassevenninne Karen K. Mauland arrangert reunion for 1B-klassen (95/96-kullet) fra Rosseland skule. Festen ble holdt i nostalgiske omgivelser i Rosseland ballklubbs eminente klubbhus brakke, og med godt oppmøte fra 1B og noen innskudd av 1A-elever ble det en svært minneverdig kveld.

Som i alle sammenhenger hvor brorparten av gjestene ikke har sett hverandre på en stund, begynte festen med en punsj, mingling og drøs. Alle de største hittene fra det sene 90-tallet fylte rommet fra en boomblaster (det meste var egentlig gjennomført old school, hvem i alle dager eier og bruker en boomblaster i 2009?). Stemningen var perfekt.

Av program fikk vi servert innslag av breakdansing til Bomfunk MC’s megahit “Freestyler”, quiz (av trekløvergjengen Tale-Margunn-Mari), pinlige historier (fortalt av Harald, men dessverre inneholdt den hemmelige detaljer om både han, Martin og meg) og selvsagt den gode gamle “klinas-dansen” (som strengt tatt er veldig lite klinas og enda mindre dans).

Timene og drøsen bestod langt ut i de sene nattetimer for mange av gjestene. Festen nådde klimaks da Tale sendte en lapp til Cato (for Margunn) hvor hun spurte om de to skulle være sammen. Det ble de selvsagt, som historien har vist oss flere ganger tidligere. Jeg ble sammen med Tale, men hun ble sammen med Martin etter en het dans til “My heart will go on”, Titanic-sangen som på et tidspunkt var det viktigste innslaget på alle klassefester. Lapper ble sendt frem og tilbake via diverse mellommenn. Mari ville være sammen med alle, men hun endte til slutt opp med Martin. Det meste var som før.

Jeg vil takke for en glimrende kveld og et godt initiativ av Karen. Takk til alle sammen som var med å gjorde kvelden så barnslig som den var.

Pål Berge
Stolt medlem av B-klassen (aka. B-gjengen), én av tre i den hemmelige spiontjenesten (HST), yppersteprest i kaninfarmen og æresmedlem i gullungegjengen.

Postet i: Hverdagslig, Skole

des

Tagger: årstider, Bryne, jul, jæren, rogaland, snø, vinter, vær

Fra norrønt: snjór, snær

Det er en opplest og vedtatt sannhet: Hvert år blir rogalendingen tatt på sengen av vinter, glatte veier og begrenset fremkommelighet som slår ned som en bombe over det ellers så fredelige jærlandskapet. “Vinteren kommer like bardust på oss hvert år, gjør den ikke?” spør vi hverandre, og rogalendingene kan bare ett svar: “Jo, jammen gjør den det!”

I dag er den dagen hvor alle som kjører SUV raser ut på veiene som før fordi bilene deres “er skapt for dette føret”, mens vi, som i denne sammenhengen er myke trafikanter i vanlige sedaner med forhjulstrekk, må ta det ytterst forsiktig for ikke å bli meid ned av overivrige førtiåringer i sine VW Tuareg-er og Audi Q7-bulldosere. I nettavisenes kommentarfelt er det om å gjøre å forfatte den beste setningen som inneholder “måking”, “uholdbart”, “Risa” og “de sier vi bor i verdens beste land, men…”. Jærbladet melder om kyr som står i snø til spenene. Vinter, kalles dette.

I går ble det altså plutselig desember her i vest, og denne gangen må det nesten være lov å være litt overrasket. Bryne er dekket av et hvitt slør som ikke har besøkt oss særlig hyppig det siste ti-året, og de få som våger seg ut fra peiskroken ser med en slags skrekkblandet fryd ut over det hele. Det er vakkert, annerledes og mildt sagt litt uvant — fotgjengere går mitt i bilveiene fordi fortauene fungerer som evigvarende steppingmaskiner med kalde føtter til følge, og billistene har egentlig nok med å holde seg på veien i utgangspunktet.

I Sirdal ler de av oss, det er jeg sikker på. Og fra Trøndelag og oppover.

Til tross for anarki på riksveiene og hatmeldinger til Risa (som vel snart må gå ut på dato, ærlig talt), tror jeg det finnes et sted inne i de fleste rogalendingers sinn som klarer å sette pris på at snøen for en gangs skyld ikke forsvinner idet den treffer bakken. Det er noe herlig rått, naturlig og ubeskrivelig nydelig med dette sjeldne vinterfenomenet her på Jæren. Snøen bringer frem julestemning, gamle minner og noen urnorske vikingtakter i meg når den kryper på innsiden av skolissene på det dårlige fottøyet mitt.

Snø!

Postet i: Aktuelt, Tanker

okt

Tagger: arsenal, Bryne, chelsea, fotball, Fotball&Sport, liverpool, manchester city, manchester united, premier league, viking

Røde ballonger, Rösler-bål og – Bryne?

I mangel av noe bedre å skrive om, vies igjen søndagsinnlegg mitt til den suverene eneren av ballsporter, fotball. (Og da har jeg ikke glemt en koselig kveld i godt lag hos Trude i går lørdag, men det får bli med denne parantesen.) Til alle dere som “gir balla” i Premier League får jeg bare beklage på alle fire — dere er velkomne til å utfordre meg på andre temaer hvis det skulle være ønskelig!

Le Britania
Det har vært en spesiell helg i den delen av fotballens verden som jeg følger. Manchester City, mitt Chelsea og Liverpool tapte poeng og tereng i det som etter bare ni runder ser ut til å bli en eksepsjonelt jevn og spennende årgang av Premier League. Arsenal har plutselig begynt å imponere, selv om min kupong med en hundrelapp på at det ble minimum syv mål mot Birmingham i helgen ikke på noen måte gikk inn.

Helgens største opptur ble naturligvis Sunderlands merkverdig scoring mot Liverpool, hvor en badeball som ble kastet ut på banen av et lite rødhåret supporterbarn fikk ballen til å endre retning forbi Reina i de rødes mål. Diverse nettforumer (pluss Twitter, tabloidpresse og egentlig alle som holder med andre lag enn L’pool) har blomstret etter denne spesielle hendelsen, og utsagnet “Manchester City har nå lagt inn et bud på 7,4 millioner pund for Sunderlands målscorer, den røde badeballen!” kunne leses på forsiden av engelske aviser søndag morgen. Til tross for denne fantastiske scoringen var det en dårlig helg i England for alle som ikke holder med Manchester United og Arsenal.

Das Vikings
Også i Norge skuffet lagene som jeg valgte å gi min tid til i helgen. Tidligere i kveld reiste undertegnede sammen med Hansi til Jåttåvågen og Viking Stadion (takk til Telenor for billettene, og ver så god for gratis reklame i dette innleggets 2. parantes), hvor siddisene hadde besøk av serievinner Rosenborg til en batalje av de sjeldne. Sjeldent kjedelig, dessverre. Kampen ble blåst av på 0-0 i en kamp hvor ingen av lagene kan klage på resultatet — det betyr begredelig fotball fra ende til annen, dårlig stemning på tribunen og enda en kanne bensin på Owe Rösler-bålet.

The Farmers
Bryne derimot, som jeg ikke engang gadd å tenke på før jeg hørte Steinar Lyse opplyse om en Marius Helle-scoring på anlegget i Jåttåvågen, vant 2-4 borte mot HamKam i en svært avgjørende 90-minutter i kampen om tilværelsen i 1. divisjon. Var dette det slaget i trynet jeg trengte for å følge med på A-laget til klubben jeg allerede er frivillig engasjert i?

- Nei, det var det ikke. Tippeligaen og Premier League er fortsatt mine definitive interesseområder i fotballverdenen, med spesielt trykk på sistnevnte, selv om begge ligaene per dags dato er like svingende og uforutsigbare som ei tuberkuløs møkkakjerring norsk fotballs nest beste divisjon.

(Takk til Harald Eias Oslolos for gode ord og uttrykk.)

Postet i: Fotball&Sport

mai

Tagger: bloggrelatert, Bryne, manshow, pål

Og han skal hete Pål. Pål Berge.

Dette er den teksten til “Bak bloggen”-sidene. Les den den som vil.

MANSHOW har eksistert som mitt offentlige fritidsproblem i mange former og fasonger og under mange navn. Likevel kan ingen ta fra meg at jeg har holdt meg aktiv i dette fantastiske mediumet siden februar 2004, og at jeg dermed unektelig er en blogger av rang og med en sterk tradisjon å ta vare på. Hvorfor du vil vite mer om meg når du kunne laget et særemne til terningkast seks på grunnlag av de over tusen innleggene jeg har publisert til deg her på MANSHOW, er for meg uforståelig, men uansett grunn: Den som spør, - Ja han skal pigede få!, som vi ville sagt det her på Jæren.

Til særnavn fikk jeg tildelt det korte og upraktiske navnet “Pål” i 1988. Kort fordi det er satt sammen av kun tre bokstaver, upraktisk fordi det skaper noen logistikkrelaterte problemer i forhold til fronting og markedsføring av meg selv online. For eksempel i e-post-adresser, hvor jeg på jobb har pal.berge, mens jeg privat benytter meg av paalberge. Dette må selvsagt bemerkes hver bidige gang adressene skal distribueres til en tredjepart, men for å ikke ta helt av her, er det egentlig ikke et kjempestort problem. Paal, for eksempel, ville ikke vært særlig mer praktisk.

Jeg har to foreldre, henholdsvis én mor og én far. (Og for å ha det sagt: Jeg respekterer hvis du og din familie har løst kjønnsrollene annerledes, men personlig ville jeg ikke byttet denne smått naturlige løsningen for noe annet). I tillegg til kunstner-mor og teolog-far har jeg en tvillingbror som er sterkere enn meg, en storesøster som er mer kreativ enn meg og en storebror som er mer idealistisk og uforståelig mye klokere anlagt enn meg. Jeg er minstemann med en margin på ca. 15 travle minutter. Jeg er mye mer glad i familien min enn det jeg gir uttrykk for.

Jeg er født, oppvokst og utflyttet på Jæren. Helt siden den bekymringsløse barndommen har jeg brukt mesteparten av tiden min i det flate jordbrukslandskapets hovedstad; den avdøde forfatteren Arne Garborgs mest nærliggende tettsted av betydning og innehaver av norges tredje høyeste bygning: Jeg bor på Bryne. Et raskt søk på Gule Sider ville fortalt deg at jeg bor i nettopp Arne Garborgs vei, og ved å trykke på samme nettsteds kartfunksjon, ville du sett at jeg bor fem til ti steinkast fra den høye bygningen, alt etter hvem du er og hvor god du er til å kaste stein. Hva finurlige sammentreff angår, kan jeg også nevne at min tippoldemor var Arne Garborgs tremenning.

Da kalenderen viste 15. januar 2009 flyttet jeg ut og ned i en kjellerleilighet med min fru, Hanne Mari, som oftest refereres til med tilnavnet “Hannu” i både små og store sammenhenger. Kjælenavnet Hannu er inspirert av den finske fotballspilleren Hannu Tihinen, som kom til hennes favorittklubb Viking FK ved tusenårsskiftet. Dette uten sammenligning for øvrig, selv om hun til jente å være er overraskende god i fotball. Hun er god på veldig mange ting.

Jeg jobber for tiden som bedriftskonsulent på Nordialog Stavanger i Hillevåg, Stavanger, en av skandinavias eldste og mest solide bedrifter innen data og telekommunikasjon. Tidligere har jeg jobbet som avisbud for Stavanger Aftenblad (en jobb jeg hatet), lagergutt på Madla Handelslag (en jobb jeg likte) og butikksjef på Telekiosken Bryne (en jobb jeg elsket og som tok over livet mitt). Telekiosken tilhører Nordialog Stavanger-konsernet, hvor jeg har livnært og kost meg siden 2005. Før dette var jeg en ivrig bruker av hardware-forumets mobilseksjon, og jeg skrev noen artikler for Amobil før det nettstedet ble norges ledende kilde til mobilstoff. Jeg tar selvsagt på meg alt ansvaret for nettopp det, uberettiget.

På fritiden, hva nå enn det skal bety, sysselsetter jeg meg med fotografering og redigering, trening av det eminente Bryne Junior II-laget, selvskading i form av Coca Cola-konsumering, noen timer i gode venners lag, flere timer med Premier League-studering og alt for mange timer foran det store internettet.

Det skal også nevnes at jeg er over middels omgjengelig, godt over medianen “god” i følge det norske skolevesenets karaktersystem og av en eller annen grunn fascinert av personer som Jonas Gahr Støre og Jan Egeland, selv om jeg på ingen måte har satt meg inn i hvilke bragder de har oppnådd.

Det var alt. Og det er helt ærlig ikke så mye mer å hente noe sted heller.

Ikke lei enda? Siste utvei er å sjekke arkivene eller Twitter, men etter det vil jeg anbefale at du lukker din respektive nettleser, går ut i det litt for kalde været og tenker over hvorfor du ikke har et liv fylt av viktigere ting enn det du åpenbart har.

Takk for at du leser MANSHOW. Jeg elsker deg ikke, men det er bare fordi jeg ikke vet hvem du er enda. Legg igjen en kommentar, så kan vi bli kjent på den upersonlige og trygge måten.

Postet i: Bloggrelatert

mar

Tagger: Bryne, fotball, Fotball&Sport, Haugesund, junior 2, trening, turnering

Preseason-turnering med Junior II, dag 2

Hvis spillerne overpresterte på lørdag, er det vanskelig å sette ord på det som skjedde på plastikkgresset på søndag. For dramaturgiens skyld, tror jeg like gjerne jeg begynner å fortelle fra begynnelsen, så får adjektiver og ordforråd forhåpentligvis dukke opp på veien.

Read the rest of this entry »

Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig

feb

Tagger: Bryne, bryne fk, fotball, Fotball&Sport, Hverdagslig, junior 2, trening

Den hjemvendte sønn

Følgende fortelling er basert på den fascinerende og sanne historien om en ung, eventyrlysten og fremadstormende brynegutt og hans opplevelser fra returreisen på vei mot den en gang så grønne gressmatta på Bryne Stadion.

ETTER MANGE ÅRS TOTALFRAVÆR fra Bryne fotballklubb, sport og mosjon (les: egentlig generelt alt som kan assosieres med bevegelse), har jeg atter en gang engasjert meg i Brynes stolthet: Den skakkjørte og kriserammede fotballklubben Bryne FK. Noen kaller meg den hjemvendte sønn — noen er i dette tilfelle undertegnede.

JEG vet ikke om det var et friskt pust av god gammeldags amerikansk holdning som slo meg for to måneder siden (du vet, denne litt oppbrukte holdningen som brukes i alle sammenhenger så lenge du løfter en finger for andre i statene, aka. “we need to give something back to the community”). Uansett grunn — jeg har vervet meg i trenerteamet til Bryne Junior II.

DET VAR EN SEN KVELD i desember at jeg fikk spørsmålet fra Tor Kåre, en levende ildsjel som har stått til tjeneste for fotballklubben i en årrekke. I utgangspunktet var jeg tenkt som hovedtrener, men etter litt frem og tilbake (eller rettere sagt presisering av min usannsynlig lave kompetanse på området), ble det til at vi sammen skulle trene de over tretti guttene som stod oppført på laget. Siden den gang har også Hans Erik blitt med, og laget har skrumpet ned til en mer eller mindre fast gjeng på 20 spreke ungfoler på engen. Vi tre, i tillegg til de viktige frivillige foreldrene som alle organisasjoner er så avhengige av, utgjør det jeg vil definere som et særs godt treningsteam. Og jeg vil våge å påstå at alle mann storkoser seg, trenere som utøvere.

BAKSIDEN av medaljen er at overgangen fra null til tre treninger i uken ikke har gått så smertefritt som jeg naivt drømte om på forhånd. En intens benhinnebetennelse, en ankel som er knukket innover ett par ganger og to plattføter gjør sitt for at hver trening skal bli en kamp mot brennende sener i alle nedre ledd av den ellers så forfalne, dog tapre, kroppen min. Misforstå meg rett, jeg gjør jo dette frivillig, og jeg er heller ikke i en posisjon hvor kondisjonen min tillater så voldsomt mye mer enn det jeg klarer på treningsfeltet, men likevel syns jeg det er interessant å se hva ett par liter cola, dårlig kosthold og lite trening gjør med en ung kropp på få år. Dette til råd og ettertanke.

JEG ØNSKER IKKE å fremstå som negativt eller sentimental i dette innlegget — dette er en gla’sak, og jeg er svært glad for at jeg sa ja til oppgaven. Guttene er en fantastisk sammensveiset gjeng, delvis fordi de har blitt forsømt av Bryne FK de siste årene — de har trent seg selv uten noe særlig støtteapparat, og delvis fordi de rett og slett er en god gjeng med gode folk. Junior II har grunntanker om at man skal ha det gøy med fotballen, at treningene skal være sosiale og at alle skal få vise seg frem — både de mest driblesterke og de som deltar i første rekken for hygge og trening. Dét er fotball slik jeg liker den.

ÅRETS FØRSTE HJEMMEKAMP ble forresten avviklet på fredag mot Sandve — ett lag som slo bryneguttene i begge sine kamper i fjor. På fredag vant vi 13-1. Uten å ta noe av æren, er jeg ikke redd for å innrømme at jeg er stolt av gjengen (ja du må gjerne gratulere meg).

Det er mye mulig det kommer mer om Bryne Junior II her på Manshow utover året. Sånn umiddelbart ser jeg at Danmarks-turneringen i sommer blir et selvskrevent bloggemne.

Mvh Pål Berge
Hjemvendt Sønn, Bryne FK

Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig

des

Tagger: biljard, Bryne, Fotball&Sport, humor, Hverdagslig, Tanker

En utrydningstruet og svært underholdende rase

På mandag satt jeg for første gang mine føtter i lokalene til JÆREN BILJARDKLUBB i Meierigata på Bryne. Bak de svarte søppelsekkene som hang foran vinduene viste billiardsamfunnet seg fra sin beste side, i anledning årets siste mandagsturnering. Biljard fascinerer meg fra i dag av. Åpenheten, respekten, stillheten og tålmodigheten. Biljard er på mange måter som golf — en gentlemansport med ærbødig og gjensidig tolleranse for motspillerens spill og ritualer.

Jeg er med en gammel skolevenninde, Callie fra Trondheim, som har planlagt å delta i den ukentlige turneringen siden hun for en gangs skyld er i området. Hun smiler og hilser på folk, og når jeg endelig våger å løfte blikket fra det triste heldekkende gulvteppet, ser jeg til min store overraskelse at jeg kjenner mange av menneskene i det store, åpne rommet. Der er Torstein, der er Kenneth, der er Kulle. Og der er Pål Hovstad og Rasmus. "Disse folkene er vanlige mennesker", tenker jeg forundret. Forundret fordi man ved første øyekast kanskje ikke skulle tro det.

FOR TIL TROSS for at dette er "vanlige mennesker", må jeg presentere den hardbarka nerdesiden hos disse biljarspillerne på Jæren Biljardklubb. De er noen syke freaker på det de gjør, med ekstremt mange uskrevne regler som må fylles til en hver pris. Jeg får raskt beskjed (og det fra en 10-åring som jeg høflig prøver å sosialisere med) at jeg må være stille når jeg står ved bordene. Jeg blir sjokkert over ærligheten hans og hvor direkte dette barnet er når han nesten ber meg holde kjeft, men jeg godtar det selvsagt som den nykomlingen jeg tross alt er i biljarsammenheng.

Det med stillheten er greit nok. Jeg ser den. Men det er et par andre ting som for meg virker latterlig tungvint og rett og slett spesielt. Knipsingen er et slikt eksempel. En biljardspiller skal så langt det går an gi komplimenter kun ved bruk av tommelen og langfingeren, i den aksjonen vi vanligvis omtaler som "et knips". Hvis motspilleren gjør et bra trekk, knipser man. For å få det hele til å se enda ~~dummere~~ rarere ut, virker det som en trend at man helst skal holde hånden godt ut fra kroppen mens man ser en annen retning med et arrogant uttrykk når man gjør det. Unnskyld biljardspillere, men dette ber dere om å få tyn for. Det ser i beste fall veldig morsomt ut.

EN SISTE "fun fact" jeg har lyst å trekke frem i lyset, er den overdådige beklagelsen biljardspillere skal presentere for motspilleren hvis man er i overkant heldig. Si at man har tenkt å få en av kulene ned i et bestemt hull — og så treffer man skeivt, slik at kula tilfeldigvis ruller over hele bordet og faller ned i et annet hull. Da skjer det ting. Hvis feilen er liten og mindre synlig, løfter man enkelt hånda for å beklage flaksen. Men hvis man skulle være så "uheldig" å ha perverst mye hell ved et slag, ja da skal det beklages på det groveste. Det er ikke måte på. Det er håndreising, gjerne et lite banneord — da altså for å uttrykke hvor ufattelig feil det er at man har så mye flaks, så er det håndtrykk med motspilleren med ytterligere beklagelse. Til slutt legger man gjerne til at "det går begge veier", og så spiller man videre, begge spillerne småirriterte. Dette oppleves spesielt.

Et siste ord: Jeg anbefaler Jæren Biljardklubb. Menneskene der er veldig hyggelige og imøtekommende, og du blir tatt godt hånd om. Legg gjerne besøket til en mandags kveld, slik at du får med deg en turnering. Da får du sett abnorme beklagelser og knipsing med biljardhansker i skinn på nært hold. DET ER ET SYN OG EN OPPLEVELSE DU SENT VIL GLEMME.

Postet i: Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker

Siste kommentarer

Flickr

Noen utvalgte

Poster tagget med ‘Bryne’