Du har fortsatt mulighet til å kapre noen dagspass til en av de beste helgene på Jæren, ved å sende inn dine minner, videoer eller bilder her. Lykke til!

Se alle mine bilder av Unge SPOR i slideshow akkurat her!

(Se flere bilder av Unge SPOR i lysbildeserie på Flickr. Oppdateres de neste dagene med flere bilder.)

Game On forteller historien om Kevin, en helt vanlig gutt som må flytte til Aksted sammen med moren. Han finner seg ikke til rette på det nye stedet, og sitter mye foran PC-skjermen for å gjemme seg fra verdenen rundt han. Her finner han et internettspill — kanskje ikke så langt i fra World of Warcraft (?) — som han lever seg fullstendig inn i. Inne i eventyrverdenen i dataspillet er han plutselig midtpunktet; han er personen som kan redde hele verden (Lumulia) fra den onde herskeren Kong Kaos. Det er i Lumulia mesteparten av Game On utspiller seg, kun avbrudt av Kevins moralske avveininger (ved hjelp av en liten djevel og en engel som lurer inne i hodet hans).

Musikalen Game On har flere likheter med fjorårets revy/forestilling Groovy; glimrende vokal, et band som har blitt enda bedre enn i fjor og svært god regi som igjen mestrer å flette inn sang og dans uten at det virker påtatt eller tar publikum ut av historien. Heller tvert i mot: jeg syns det er imponerende hvor godt dans blir brukt som formidlingsmetode. Det siste minnes jeg at jeg ble imponert over i fjor også, så creds til Iren (manus & regi) og Frode Førland (prosjektleder), Linn Skretting (koreografi) og Johanne Steinsland (regiassistent). Og sist men ikke minst: hovedpersonene er noen særdeles velspilte, tidvis svært morsomme karakterer.

At det hele braker løs med en helt vanvittig rå versjon av Paramores Twilight-soundtrack “Decode” med Iren på vokal, var nok til å fange meg. Den fremførelsen i kombinasjon med skuespillerne, mye dans, massiv scene og kostymer og mange andre gode soloprestasjoner (med f.eks. godsanger som Jace Everetts “Bad Things”), gjør Game On til en mye større fest enn Groovy.

Jeg blir pent nødt til å anbefale årets musikal av Unge SPOR. Jeg anbefaler alle som har mulighet i kveld torsdag, fredag, søndag eller mandag til å bestille billetter med en gang og komme seg på fest. For dette er faktisk førsteklasses bruk av din verdifulle tid!

Seriøst.

(Les om Game On på ungespor.no)

“Neste dag bar det ut på gå- og joggetur i Sandtangen. Og det er altså her jeg møter min første store utfordring: øyekontakt med andre turgåere, og håndtering av denne blikkvekslingen. Dette er veldig problematisk – og det står i sterk kontrast til tilstandene jeg er vant med på fjellet, hvor alle hilser og snakker sammen i usannsynlig vennlig ordelag.

Jeg har vært i lignende situasjoner mang en gang, og jeg håper at jeg ikke er alene: jeg går på et fortau eller i Storgata og ser noen der fremme som jeg tror jeg vet hvem er. De har noen fakter og en stil som jeg syns jeg kjenner igjen. Jeg vil ikke bli tatt for å stirre uhøflig på en person jeg ikke kjenner, så med vekslende hell prøver jeg ubemerket å skule bort på vedkommende for å identifisere han eller hun. Identifiseringen bør selvsagt skje i rimelig tid før et eventuelt krysningspunkt, så jeg får tid til å vurdere om jeg skal hilse, nikke, vinke, si hei eller faktisk stoppe opp for å slå av en prat.”

Blogginnlegget kan leses i sin helhet i fredagsutgaven av Jærbladet og på nettet.

Les nyhetsartikkelen på JBL.no. Tiå våre på JBL.

Men som alltid når jeg disser noe litt for hardt, så har jeg en annen mening. Og den er selvfølgelig at dette var, wait for it, awesome!

(via Twitter: @skambankt_kj)

Hanne Mari og venninnen Anne (se: illustrasjonsfoto) var fredag ettermiddag ute på en liten handletur, da høyre bakhjul på det sølvgrå lynet vårt plutselig låste seg (ref: illustrasjonsfoto) og satt en brå stopper for shoppingturen. Etter å ha produsert noen meter med bremsespor og “lakkert” et av de hvite fotgjengerfeltene (jf. illustrasjonsfoto), stoppet ferden halvveis ut i krysset mellom Posten og handlesenteret. Jeg kom til stedet noen minutter etter skaden var skjedd, og har i den anledning noe frustrasjon å dele med omverdenen.

Da jeg ankom ulykkesstedet, tok jeg raskt rollen som logistikkhjelp for trafikanter som ikke forstod at en bil med påslåtte nødblinklys mitt i et kryss, antageligvis ikke bare står parkert der for en kort periode. Spesielt ikke når varseltrekant er satt ut noen meter i forkant. Bilen stoppte selvsagt i den travleste rushtiden, og selv om begrepet “rush” på Bryne ikke akkurat er synonymt med tilstandene i Stavanger eller Sandnes, var det et betydelig antall jærbuer i motorvogn som skulle gjennom Meierigata akkurat denne fredagen.

Og jærbuene var i et skikkelig dårlig humør i dag. Det begynte med hyppig bruk av bærte og utviklet seg til at annenhver mann som kjørte forbi skulle riste oppgitt på hodet. Etter hvert var det noen som tok seg til å rulle ned vinduet å gi meg gode tips og triks, som f.eks. “KOR VANSKELIGT KAN DÆ VÆR Å SKUTTA DEN JÆVLA BILEN NER BAKKEN?!” eller “KAN DU KJE BARE SVINGAN INN TE SIÅ!?”. Takk for tipsene gutter. Geniuses at work i Meierigata.

Det falt spesielt godt i smak når voksne mannfolk tok seg tid til å “slå av en prat”. Jeg traff noen glimrende eksempler på gode familiefedre — i sin beste alder, med barna i baksete. Noen tutet så det sang mens andre tok seg tid til å rulle ned vinduet for å føre en ryddig dialog, hvorpå samtalen gjerne startet med å fortelle meg hvor ubrukelig jeg var som ikke kunne dytte bilen “to jævla meter til høyre”, og som reagerte med et lite “Herregud!” mens de rister på hodet når jeg forklarte at var lite å gjøre for meg når bakhjulet stod bom fast.

Et forgjeves forsøk på å ta det hele med et smil og fortelle den ene at “du godt kan være med å løfte hvis du vil…” slo heller ikke an. Flere av medtrafikantene hadde ventet i femten-tjue sekunder med å få muligheten til å kjøre forbi, så jeg forstår jo at de var forbannet pga. de store forsinkelsene, men likevel. Det har ikke drept noen å stramme musklene i kinnet og formet et lite smil, har det vel? – Ikke meg bekjent i alle fall. Og så er det vel fortsatt normalt å starte samtaler med ukjente mennesker med et “Hei!”, og å holde seg for god til å bruke banneord med krasse tonefall til en person du aldri har truffet før? Jeg vet vi har kommet til 2010, men det var i alle fall slik siste jeg sjekkte, en gang utpå høsten i fjor…

Så til alle dere i Meierigata som tok dere tid til å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er, enten ved å klemme ned bærta eller ved hjelp av noen utvalgte orale kunststykker av noen setninger: Takk i lige måde.

(Og til de som faktisk svarte med et smil når jeg vinket dere rundt Peugeoten: God helg!)