Poster tagget med ‘dokumentar’

19

jul

3

Tagger: , , , , , , , , , , , , ,

Latterlig samfunn, inkl. mva. & meg

Jeg er i en dokumentar-transe for tida. Det er en sjelstilstand jeg besøker med ganske jevne mellomrom, men sjelden så intensivt som nå. Grunnen til at jeg ser flere dokumentarer om dagen, er at jeg har kommet inn på et området som tydeligvis interesserer meg. Dokumentarene jeg ser nå er utelukkende relatert til politikk, samfunn og miljø. Dette er viktige tema, og de er ofte bedre gjengitt enn de typiske “TV2- og TV Norge-dokumentarene”. Det er ingen filmtrailer-stemmer som kommenterer historiene, ingen grining fra opprørte mennesker i håpløse situasjoner. Men det er likevel noen sinnsykt engasjerende historier.

Den siste dokumentaren jeg så i kveld heter “Arven etter Exxon Valdez” (NRK Nett-TV). Det er en historie om arven og konsekvensene etter at Exxons supertanker, “Exxon Valdez”, grunnstøtte utenfor kysten av Alaska i 1989. Mellom 40 og 130 millioner liter olje lakk ut, noe som gjorde denne ulykken til den største i amerikansk farvann (inntil i år, vel å merke).

Mer om “Exxon Valdez oil spill” (Wikipedia, engelsk).

Selv om utslippet er “lite” på verdensbasis — rundt omkring det 50. største i historien (skremmende!) — gjorde det enorme skader på miljøet rundt, og ikke minst på kystbyer som Cordova. Selv om ExxonMobil (eller Exxon, som det het da dette skjedde) mente de var ferdige med oppryddningsarbeidet allerede etter noen år, er det fortsatt enorme spor etter ulykken, både i miljøet og i kystsamfunnet. Nesten ingen av fiskerne overlevde krisen økonomisk, mange tok selvmord, og selv nå — 21 år etter grunnstøttingen, finnes det ikke sild i området, og langt i fra like mye laks som det var før ulykken. Dette var de to største (og praktisk talt eneste) næringene som sysselsatte mennesker i byen Cordova.

Det er mange skandaler i denne sagaen, men ingen er så ille som rettsprosessen og erstatningsbeløpet Exxon ble pålagt å betale. Saken ble anket og startet på ny helt til det hadde gått 19 år etter ulykken. Det opprinnelige erstatningsbeløpet fra tidlig på 90-tallet var på 5 milliarder dollar. For hvert år Exxon klarte å utsette betalingen av disse pengene, tjente de 296 millioner dollar i renteinntekter. Og ikke nok med det: i 2008 kom den endelige, latterlige erstatningssummen som Exxon måtte ut med, bestemt av Høyesterett. 507 millioner dollar, 1/10 av det opprinnelige kravet. Dette tilsvarte fire dager av Exxons nettofortjeneste i 2008.

Man kan bli depressiv av mindre.

- – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – - – -

Likevel må jeg trå varsomt når jeg prøver å hoppe høyt.

For det som kanskje skremmer meg aller mest med å se dokumentarer, er ikke alle de syke sidene av verden jeg får innsyn i. Det er den midlertidige, impulsive og plutselige reaksjonen jeg svarer med som er faretruende og skummel. Jeg blir opprørt, forbannet, irritert, sint, forbauset og drit sur — i akkurat én dag, kanskje to. Og så gir det seg.

Jeg sitter igjen med litt kunnskap på smale felt, men det er også det eneste. Engasjementet, sinnet og lysten til å gjøre noe med all elendigheten er forsvunnet som silden i Cordova, bare på noen få dager. Silden brukte forresten 10-12 år på å glemme det samme oljeutslippet — og de glemte den fordi de døde hen på grunn av den.

Man kan bli depressiv av mindre.

Postet i: Aktuelt, Tanker

10

jan

0

Tagger: , , , , , , , , , ,

Tanker om kultur- og religionkrasj

Fredag kveld så jeg dokumentaren “En blodig tegneserie”, en film som søker svar på hvorfor de danske karikaturtegningene av profeten Muhammed skapte store internasjonale opprør på høsten i 2005 (og inn i 2006). I én time får vi se den danske regissøren Karsten Kjær besøke og intervjue flere imamer, ledere for internasjonale islamske organisasjoner og vanlige mennesker i land hvor islam er den største religionen. Det er en interessant dokumentar som viser massive kulturforskjeller mellom “den vestlige verden” og “den islamske verden”. Dokumentaren ligger i NRKs nettarkiv (varighet: ca. 50 minutt).

For vestlige europeere er det vanskelig å forstå bakgrunnen for de enorme oppstyrene som oppstod i kjølvannet av Jyllands-Postens offentliggjøring av tolv karikaturtegninger i september 2009. Flere danske ambassader ble antent under enorme demonstrasjoner i Syria og Libanon. I Tyrkia ble en italiensk katolsk prest myrdet. I Afghanistan og Iran var det store opptøyer.

Isolert sett er det ikke rart at vi spør oss hvordan alt dette kan skje på grunn av tolv tegninger av en profet. Mest av alt syns jeg likevel dette er spennende. Hva er det som gjør at mennesker noen hundre mil sør-øst for oss reagerer så voldsomt på noe vi ikke en gang forstår at er støtende? Hvorfor brenner de flaggene og ambassadene våre — hva betyr egentlig det? Er det ekte hat eller impulsive handlinger?

Når jeg ser dokumentaren med Karsten Kjær sammen med flere forskjellige intervjuobjekter, overrasker det meg å se hvor ekte og alvorlig engasjementet til imanene og lederne er når de snakker om karikaturtegningene. De fordømmer publiseringen uten å ha sett avisen eller tegningene — først og fremst fordi det er strenge normer og regler for å avbilde profeten Muhammed, spesielt hos sjiamuslimene (hvor det er forbudt). Kjær viser frem noen av karikaturene til de han intervjuer — noen reagerer med sinne, andre er villige til å diskutere hva som er problemet med dem.

Dokumentaren i sin helhet viser til en viss grad et nyansert bilde av oppstyret, naturlig nok sett med vesteuropeiske øyne. Den har noen spennende poeng som jeg mener er interessante å tenke over — spesielt sitter jeg igjen med en sekvens et stykke ut i dokumentarfilmen. En avis i Midtøsten startet en karikaturkonkurranse hvor temaet var Holocaust, som et svar på Jyllands-Postens karikaturkonkurranse. Redaktøren poengterte at vi (sekulære vesteuropeere) snakker om ytringsfrihetens viktige posisjon i demokratiet, men at en slik konkurranse aldri kunne funnet sted i det vestlige europa uten massive reaksjoner. Det har han rett i — avisens konkurranse ble fordømt av flere europeiske land. Selv om karikaturer av Muhammed vs. karikaturer av Holocaust for oss er veldig lite parallelle og i det hele tatt en ganske søkt sammenligning, viser det noe om hvor dypt dette sitter forankret hos muslimene. Karikaturtegningene er i alle høyeste grad vonde og respektløse i mange menneskers øyne.

Jeg har ingen konklusjon til dette innlegget, men jeg ender opp med å tro at forståelse og respekt for andre kulturer og religioner er viktig. I et internasjonalt samfunn uten kulturelle landegrenser er ytringsfrihetens posisjon et langt mindre problem enn vår interesse og søken etter kunnskap om våre medmennesker.

Ressurser:
- En blodig tegneserie (dokumentar, NRK Nett-TV)
- Islam, Muhammed-karikaturene (Wikipedia)

Postet i: Aktuelt, Tanker

12

okt

1

Tagger: , , , , , ,

60 minutes: The Birdmen

En gjeng norske helter er antageligvis med i en av Norges beste reklamefilmproduksjoner uten at de er klar over det selv!Å se disse gale menneskene fly ned fantastiske norske daler gir meg gåsehud fra hodebunnen til lilletåa. See for yourself:

(via @nesbuvatne)

Postet i: Fotball&Sport, TV & Film

23

jun

4

Tagger: , , , , ,

Synsebasert omtalelse av “Blod&Ære”

blodaereJeg har akkurat sett den norske dokumentaren “Blod & Ære” i sin helhet på NRK2. Det er en glimrende dokumentar om “Team Klemetsen” som vekker ganske sterke følelser hos meg. Faktisk. Av alle ting klarer jeg ikke bestemme meg for hva jeg skal mene om den.

Dokumentaren i seg selv er, som nevnt, strålende. Dramaturgien og regien er perfekt. Det veksles mellom private videoklipp fra både bryllup, barndom, boksering og fra ringside, kombinert med at vi følger Ole “Lukkøye” Klemetsens karrieresvingninger mens vi hører familiens ettertanke om hele “galskapen” (som forteller “Big-John” kaller det selv). Alt dette fungerer veldig bra. Jeg blir rørt like mange ganger som jeg blir overrasket og oppgitt over de absurde forholdene mellom menneskene i denne familien — absurde på godt og vondt.

Det gjør til tider vondt langt inni meg når jeg hører John og Ole snakke sammen. Eller rettere sagt når John snakker til Ole. Mange ganger er det ufattelig å se på den gjensidige respekten som utspiller seg, godt skjult av heftige diskusjoner på en forferdelig Stavanger-dialekt, blandet med en helt merkelige begrunnelser og synspunkter krydret med  ”faaen” og “hellvedde”. Jeg ble mange ganger oppriktig irritert på John gjennom dokumentaren. Dokumentaren viser forøvrig at de fleste han hadde med å gjøre i løpet av karrieren ble lei av han. Han krevde ekstremt stor plass, og han skulle ha alt ett hundre prosent på sin måte. Det er ikke nødvendigvis negativt, kanskje måtte det til. Uansett, for meg virker det til tider perverst.

Likevel, dokumentaren gir meg en slags forståelse og respekt for denne überspesielle taterfamilien. Det er av alle ting lett å sympatisere med både John og Ole gjennom dokumentaren, selv om personlighetene og spesielt forholdet mellom dem er cirka så fjernt fra det jeg kjenner til som det overhodet er mulig å få til. Jeg er fascinert over hvordan de er –personene altså — selv om jeg ikke fatter hvordan de har blitt slik. De kan fort virke som særdeles enkle og kalde mennesker, men når far-John får kreft og de diskuterer fortiden sin sammen er de dype, ærlige og følelsesladde.

Team Klemetsen slik de blir presentert i “Blod & Ære” er et merkverdig studie i psykologi og familieforhold. Om ikke annet, sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette er mennesker som virkelig elsker hverandre. Selv om de begge, og spesielt John, virker å mangle en solid dose selvinnsikt — eller kanskje heller muligheten til å se seg selv fra et objektivt, utenforstående perspektiv. Egentlig tror jeg ikke de bryr seg om det — John gjorde alltid som han selv ville, ser det ut til. I mange sammenhenger kan det være en positiv egenskap.

Og by the way: Hvem er det egentlig som kan se seg selv fra et objektivt perspektiv?

“Blod & Ære” er kanskje den beste dokumentaren jeg har sett. Rett og slett fordi den vekker mange merkelig følelser hos meg når jeg ser den, og den får meg til å tenke og fundere og synse så det knaker.

Postet i: TV & Film, Tanker