Flott kar, denne Eirik.

Jeg har fått opprettet en egen konto til potten som skal overrekkes Eirik på julaften. Alle som ønsker å bidra med noe (50 kroner er nok — mange bekker små osv…)

Kontonummeret er: 3325.33.84714

Merk betalingen med navnet ditt hvis du ønsker at det skal stå på kortet som gis sammen med pengene på julaften. Hvis du ikke merker betalingen, regner jeg med at du ønsker å være anonym. Summen du gir kommer aldri til å nevnes, her står bare navnet ditt sammen med alle de andre som har gitt.

Tusen takk, alle sammen!

Dette bildet (i dets to versjoner, #1 og #2) har blitt sett over 30,000 ganger, og over 500 har flagget det som favorittbilde på nettstedet flickr.com. Dessverre har ikke Eirik eget kamera lenger, og Flickr-kontoen hans er helt død.

Derfor prøver vi noen nytt her — de som ønsker å gi et bidrag til en julegavepott øremerket “Eiriks nye kamera” kan melde sin interesse på mail paalberge [at] gmail [dot] com. Alle økonomiske bidrag mottas med takk, små som store! La det skje! Skriv en kjapp e-post NÅ!

Bjørnar har lagt ut en fin liten video fra et av helgens store høydepunkter:
Rett over kan du se Eirik tape poking og bli skutt med luftgevær (!) av meg hos Bjørnar, lørdag ettermiddag. Fantastisk!

(via)

Håper forresten Sirdalen var bra, det er fremdeles snowboard som gjelder for deg? (Ja, det er det, red.anm.) Jeg og Eirik var i Tryvann vinterpark her i Oslo lørdag og stod telemark på carvingski. Morsomt, har bare gjort det eit par gonger før, veldig kjekt. Og bra framgang iløpet av ein dag. Eirik var forresten så trøtt at han sovna i stolheisen.

Hentet uten godkjennelse fra en e-post jeg fikk i dag fra storebror Trygve.

Fra lørdag til tirsdag var jeg med på det som best kan kategoriseres som et av norges vakreste eventyr. (Eirik har lært meg at norges vakreste eventyr er det å sitte med ryggen inntil en trestamme med bar rumpe for så å “tømme seg” — slik er det i alle fall i militæret.) To av våre søskenbarn fra østlandet tok for andre gang turen til Rogaland for å gå i fjellet med tvillingbrødrene Berge. Riktignok var jeg ikke med sist gang, men nå er vi fast bestemt på å gjøre hele opplevelsen til en tradisjon. Fra og med i år skal vi besøke turisthytter i Ryfylke hver sommer – jeg håper virkelig vi får det til gutter (og Hannu).

Periode:
Lørdag til onsdag (tirsdag for Hanne Mari og meg på grunn av jobb)

Hyttene og turene:
Nes – Viglesdalen (2 timer)
Viglesdalen – Stakken (4 timer)
Stakken – Nilsebu (4 timer)
Nilsebu – Grautheller (Eirik, Øystein og Vegard – 8 timer)

Turungdom:
Søskenbarn Øystein og Vegard, tvillingbror Eirik, fantastisk jente Hanne Mari og meg selv.

Takk til:
Mor, far, mormor, morfar og kommende svigerforeldre for henting og bringing.
Stavanger Turistforening for fantastiske hytter og fine løyper.

Det er noen år siden sist jeg var på fjelltur i Ryfylkeheiene. Derfor var det ekstra gøy å igjen bestige de flotte fjellene innenfor Lysefjorden — store deler av oppdragelsen min ligger på en måte der oppe, ca. 1000 meter over havet og langt fra strøm, vannklosetter og intelligent liv.

I motsetning til hva man kan si om undertegnede, var fjellene akkurat slik de var da jeg forlot dem for noen år siden. Allerede da vi hoppet ut av bilen og satt oss ned for et kjapt måltid før avmarsj, kom minnene fra mine yngre somrer sivende med den kjølige fjellbrisen. To hundre meter oppe i skråningen traff vi våre første medfjellvandrere, og på sedvanlig vis smilte vi og sa hei. Stemningen var satt. Humøret var på topp. Livsgleden bruste i blodårene.

Eirik, Øystein og Vegard er på en måte tre store babyer med kolosale mengder energi og en barnslig glede over alt som kan relateres til vann og bading. Jeg mistenkte fort at de ikke hadde fått utløp for alle overflødige kilokalorier i sitt daglige liv, for marsjtakten var kjapp og latteren høylytt allerede fra første tråkk over broen på Nes. Frykten for at en kort fjelletappe fort kunne bli knallhard for “organismen Pål” var overhengende, men det gikk til min store overraskelse svært godt. Korporal Eirik har antageligvis lært om lagledelse i militæret, for han stoppet hyppig for å forsikre seg om at alle (jeg) klarte seg godt og at alle hadde det gøy. “Vi er ikke sterkere enn vårt svakeste ledd”, tenkte han kanskje, men han sa det ikke. En god leder gjemmer noen ting i sitt hjerte.

Allerede etter noen få kilometers gange ble vi nødt til å stoppe. Fristelser er ikke alltid lette å motstå, i hvert fall ikke når de består av rennende og fallende fjellvann og befinner seg rett ved siden av oppmerket tursti. Første pause ble en badepause. Halvannen time med enkel, fantastisk og forfriskende underholdning. Klokka fungerer ikke i fjellet. Vi har ingenting vi skal rekke, ingen frister å overholde. Vi styrer vår egen tid, og vi kan fylle den med hva vi selv ønsker. På tur med nevnte gjeng, fylles mesteparten av tiden med skadefryd og ærlig, rungende latter.

Vel fremme på hytta ble jeg nemlig vitne til Eirik, Øystein og Vegards opparbeidede kultur fra forrige fjelltur. Alt som kan karakteriseres som arbeid eller slit, spilles om. Mindre oppgaver avgjøres som regel ved hjelp av “klomsing” (les: stein saks papir), mens større bestemmelser med alvorlige konsekvenser avvikles ved kortspill som blackjack eller poker. Hvis dette er gambling, er jeg for full legalisering og aller helst implementering av dette i arbeidslivet.

Oppgaver som middagslaging, oppvask, vekking og dekking av bord har sjeldent vært mer underholdende. Ettersom Vegard har vist seg svært svak i klomsing over tid, fikk han på imponerende vis overtalt oss andre til å bli med på at de fleste avgjørelsende skulle bli bestemt av et slag blackjack. Og for et sjakktrekk det var. Fra å være fast oppvasker på forrige tur, tapte han denne helgen stort sett bare de små slagene hvor vekking og frokostlaging stod på tapslisten.

Turens store taper ble Eirik. For selv om han på mange måter er en maskin, viste blackjack seg å være maskinens store akilleshæl. Det begynte med at han tapte et slag blackjack på lørdagskvelden. “Premien” var at han måtte bære vinnerens sekk, som selvsagt var Vegard, halve neste dag — naturligvis i tillegg til sin egen. Det kan høres enkelt ut, men halve neste dag besto av en fire kilometer lang etappe med over fem hundre meters stigning. Eirik tok det hele med et heroisk smil om munnen, og besteg de nevnte metrene med stor ro og uten noen som helst form for utagerende oppførsel. Da halve etappen var unnagjort neste dag, spilte Eirik, Øystein og Vegard om hvem som skulle bære to sekker resten av turen. Til stort sett alles store fornøyelse, ble det Eirik. Vegard var igjen vinneren og kunne gå de resterende fire kilometrene uten så mye som et gram bagasje. Hanne Mari og meg holdt oss på trygg avstand fra dette spillet – personlig har jeg ikke kropp til det, mens Hanne Mari bare oppførte seg smart.

Etter en god treningsøkt for samtlige utenom Vegard, var vi fremme på turisthytta Stakken. Stakken var den eneste av turens hytter jeg ikke hadde besøkt før, og jeg ble positivt overrasket både over stand og plassering. Av humanbiologiske grunner var jeg den sultneste, og jeg begynte umiddelbart etter ankomst å lage mat. Etter et deilig pastamåltid og en liten diskusjon om hvorvidt jeg kunne kreve immunitet over oppvasken på grunn av frivillig matlaging, ble det avgjort at vinneren av en runde poker skulle bestemme hvem som skulle ta oppvasken. Alle utenom Vegard godtok dette, og dermed ble det slik. Vegard måtte da vinne for å slippe oppvasken, siden ingen ville få dårlig samvittighet av å gi han litt ekstra arbeid etter dagens byrdeløse gåtur.

Sent på kvelden ble enda en halvsprek konkurranse satt i gang. Igjen holdt Hanne Mari og meg oss i bakgrunnen — prislappen var rett og slett for høy. Premiene var som følger: Den som havnet på tredjeplass måtte dagen etterpå gå barføtt fra han fikk øye på hytta, mens den som endte på andreplass måtte være førsteplassens tjener. Resultatet ble som vi gjettet på forhånd — Eirik tapte og Øystein ble Vegards tjener. Med andre ord var neste dags etappe reddet av en skadefrydig motivasjon for å gå fort frem til vi så hytta.

Av sikkerhetsmessige grunner, var Hanne Mari og meg utnevnt til fornuftighetsrepresentanter for Eiriks skoløse sisteetappe mellom Stakken og Nilsebu. Hvis Hanne Mari og meg samstemt gikk inn for at Eirik skulle få ta på fjellskoene, kunne han det. På grunn av mye regn den dagen var nemlig steinene svært glatte, og stien vi skulle gå frem til hytta er kanskje en av de farligste i hele turområdet i Hjelmeland. Hanne Maris morsstemme kom fort til ordet, og hun forlangte nesten at Eirik skulle få ta på skoene igjen. Jeg nedstemte de første forlangelsene, men etter hvert var jeg med på at det ville være kjipt å bli stående som ansvarlig for Eiriks død etter et fall ned den hundre meter lange fjellsiden vi gikk på toppen av. Når det er sagt — Eirik gikk barføtt hele veien ned og overlevde så vidt jeg vet uten traumatiske følger.

Som dere kanskje har forstått, var fjellturen en suksess fra ende til annen. Tross mye regn og stort sett overskyet vær gjennom hele helgen er det nesten bare solskinnshistorier å fortelle fra det glade fjellselskap.

Til slutt vil jeg gi alle der ute en liten oppfordring. Ryfylkeheiene er et av norges vakreste turterreng, og er fyllt av idylliske og stemningsfylte hytter. Hele området ligger en times kjøring fra Stavanger, og lurer du på noe, har Stavanger Turistforening kontor midt i Stavanger sentrum. Det finnes svært få grunner for å ikke ta seg en tur ut i denne fantastiske naturen, og jeg stiller en personlig garanti for at du blir hekta hvis du prøver det for første gang.

I tillegg har fjellet en helt spesiell evne til å gjøre mennesker om til medmennesker. Har du ikke tro på menneskeheten for øyeblikket, har du det etter en tur i Ryfylkeheiene eller en visitt innom en av Stavanger Turistforening sine hytter.

Eirik, Øystein, Vegard og Hanne Mari — takk for turen!
Til alle dere andre — god tur!