Postet i: Bilder
Det første håndfaste beviset på at Eirik og jeg faktisk er tvillinger, kom etter nesten 22 år med uvisshet. Da vi ankom familieselskapet på julaften i fjor, så vi på hverandre i vanntro — var det virkelig sant? Var det i dag bekreftelsen skulle komme? Situasjonen kunne ikke tolkes annerledes: Vi er tvillingbrødre av blod og ætt!
Postet i: Bilder
Helt siden jeg sluttet å være liten — når var det igjen? – har jeg hvert år gjort et tappert forsøk på å komme i den litt abstrakte “julestemningen” nå i adventstider. Julestemningen er vanskelig å få tak på — for en “ung voksen” som meg består den foreløpig av faktorer som har formet seg og endret seg forsiktig gjennom hele barndommen, som oftest skapt av foreldre som bevisst og ubevisst har gjort mange av de samme juletingene hver gang kalenderen viser siste side.
Nettopp på grunn av disse usikre julefaktorene, mange av dem aldri tenkt på eller bestemt av hverken meg selv eller mor og far, er julestemningen vanskelig å konstruere eller fremprovisere — kanskje spesielt når man for første gang ikke bor hjemme i høytiden. Far og mor går ikke rundt med bakeforkle fulle av mel som avkommet har laget på skolen, glassbjellene som mor samler på henger ikke i min vinduskarm og den litt utdaterte julestjerna i et lyst tremateriale er ingen steder. Den vante CD-en med Sissel Kykjebø og Oslo Gospel Choir (?) spilles ikke på det triste anlegget i den gamle stua. Lukten av kongerøkelse glimrer med sitt fravær. Snøen… Jaja, den har vel aldri vært noen garantist på disse breddegrader.
Alt dette til tross — etter å ha hørt det far har sagt fra prekestolen i kirken hver julaften de siste ti årene, vet jeg at jeg uansett skal være glad og fornøyd med å faktisk glede meg til julen. Og det er jeg selvsagt — jeg gleder meg alltid til julen! Gleden har heldigvis skiftet fra å ta utgangspunkt i det materialistiske ved julekvelden til den samlende effekten høytiden har — det kommer kanskje som en overraskelse på dere som kjenner meg, men så voksen har jeg altså blitt. Denne overgangen skjedde forøvrig ikke i år, skal nevnes.
De siste årene har ikke julestemningen satt seg før treet pyntes med far, mor og mine søsken (i alle fall tvillingbror Eirik). Etter det har det tatt seg opp med at “alle” ungdommene jeg kjenner kommer og spiser mandariner og boller på lille julaften mens far og mor leder allsang av julesalmer*. Stemningen settes endelig når kirkeklokkene har ringt og vi setter oss ned med middagsbordet — hele storfamilien — oppkledd i vårt fineste tøy, klar til å innta familietradisjonen “benløse fugler” (som er kjøttkaker med en “twist”). Så følger en alltid like vellykket kveld — familieselskaper 1. og 2. juledag, og hangout med familie og venner i romjulen.
Nå er jeg plutselig i julestemning! Ønsker deg og dine nærmeste det samme, og en fin julehøytid!
* Tradisjonen med samling i familien Berges hus den 23. desember er i år litt usikker, men jeg kommer tilbake med endelig avklaring når det nærmer seg. Vi håper vi får det til!
Jeg ser allerede nå at det passer dårlig å publisere et sydenbilde av Stein Tore, Aleksander og meg når det jeg faktisk skal annonsere er at jeg reiser til Hunnedalen i morgen for å ta fatt på en liten tur opp til Sandvatn-hytta sammen med far. Men — nå fikk jeg slått to fluer i en smekk, så jeg lar dette innlegget smyge gjennom det bittelille nåløye for hva som blir publisert her på gutterombloggen min.
Fakta er altså at jeg reiser til fjells med far. Far har et mål om å reise til Sandvatn-hytta en gang i året — det er hans favoritthytte, akkurat som mor liker Eidavatn og jeg liker Viglesdalen og Heibergtunet Storevatn. Siden det ikke ble noen stor familietur i år (som det ble i fjor), ser jeg dette som min siste mulighet for å komme meg opp noen høydegrader i år.
For de som ikke kjenner meg så godt: En fjelltur i norges fantastiske og spektakulære fjellheim er det beste du kan gi meg om sommeren. Det slår Tyrkia, Spania og Tunisia til sammen. Det er synd at ikke flere har oppdaget vårt nærliggende paradis, men til gjengjeld er alle turgåere langt over gjennomsnittet hyggelige folk. Kanskje er det bare kremen av den norske befolkningen som beveger seg på tursko? I så fall, er det kanskje slik det må være.
Postet i: Bilder, Hverdagslig
“40″ av Sissel Ruud, juli 2009.
Tekst i malleri: “Beauty is not something you can turn on and off” og
“There’s no second chance to make a good first impression”.
Min kjære søster har akkurat bestemt seg for å vie sin tid til å være kreativ, og min kjære utkårede og jeg rundet akkurat førti måneder sammen. Det var en gyllen mulighet til å slå to fluer i en smekk, så jeg bestilte et maleri fra Sissel med kun to forbehold: 1) Det skulle en eller annen plass på en eller annen måte inneholde tallet “40″, og 2) hun skulle gjøre akkurat som hun selv ville. Her er resultatet — og for en gangs skyld: Jeg kunne ikke gjort det bedre selv.
Hvis du vil bestille Sissel Ruuds kunst (eller hvis du vil høre mer om det og se flere eksempler) er det bare å sende meg en e-post (paalberge [at] gmail [dot] com). Dette er en nødløsning frem til nettsidene hennes er up-and-running. For de som vil se et litt annet bilde av samme eminente kunstner, følg denne linken.
NB: Bedre bilder kommer når jeg får tilbake EOS-kameraet mitt. Og forresten — hvor blir det av, “Serviceproffen AS”?!
Postet i: Bilder
Lørdag kveld kom Hannu og undertegnede hjem fra en ukes ferie i Alcudia, Mallorca. Vi ble invitert en uke i forveien av min bedre femtedels (internhumor av helt sinnsykt høyt kaliber) broder, Stein Tore, med kone og to barn. Reisedestinasjonen var Elisa Aparthotel, et leilighetshotell med høy familie- og hygge-faktor, plassert i trygg avstand fra Alcudias travle sentrum.
Min første hopp-på-tur ble altså sammen med en familie med to små barn. Respekt.
På mange måter kan denne turen ses på som en forberedelse på det som kommer en gang i relativt nær fremtid. Det er ikke nødvendig å trekke raske konklusjoner, kjære leser, men det er jo ingen hemmelighet at det ligger i menneskets natur å skape familie og etterkommere. Hva “relativt nær fremtid” angår, har jeg heller ikke her noen spesielt konkrete tanker om hva det betyr. Nok en gang kan jeg ikke gjøre annet enn å be alle bryllupskåte venner om å smøre dere med tålmodighet. Vi er 21, husk det. Vi har ganske god tid.
Back to Mallorca: Turen var etter min mening en ubetinget suksess. For å være helt ærlig var det en av de mest vellykkede sydenferiene jeg har vært med på, helt etter min smak. Rolige dager, få eller ingen overordnede planer og en varm sol kombinert med kremen av Hå kommunes eminente innbyggere. To besøk på den lokale Linekers-baren. Bordtennis. Bondebridge, amerikaneren, poker og LetraMix på kveldene. Mer skal ikke til for å glede mitt unge hjerte — sånn sett er jeg ikke spesielt kravstor.
Det skal sies at jeg sov uforskammet lenge alle dagene. Dette hadde jeg muligheten til da Hanne Mari og jeg ikke delte leilighet med to små morgenglade ungkalver. Med andre ord kan jeg ikke si at denne “forsmaken på fremtiden” var helt realistisk, men jeg liker å tro at jeg fikk et innblikk i hva som kreves av foreldrene til småkids på ferie — og det er ikke så rent lite.
For: Det er uten tvil en aldri så liten kabal som skal løses når ett barn skal ha mat mens det andre må ha ny bleie, den ene vil bade mens den andre sårt trenger en hvil, den ene ikke skal eksponeres for sol mens den andre alltid løper til nærmeste basseng eller lekestativ eller et annet objekt som uten nøye oppsyn kan forårsake alvorlige skader.
Ingelin, Stein Tore og (i overraskende stor grad) Hanne Mari viste i mine øyne god rutine, og sammen løste de denne kabalen glimrende. Personlig kjente jeg mitt kall i de enkle, små oppgavene som dukket opp: Bære bagasje, løfte vogna opp trappene og underholde barna når jeg følte jeg hadde noe å bidra med. Ellers var jeg spectator, jeg fulgte med og observerte. Denne observasjonsoppgaven vil jeg faktisk påstå at jeg løste ganske bra.
Alt i alt er jeg, som dere sikkert har forstått, veldig fornøyd med spontanferien: Jeg har lært litt og kost meg masse.
Til dere som vil ha random tilleggsinformasjon, kommer det her i stikkordsform:
- Sikkerhetskontrollen i Mallorca er en vits: På Sola måtte vi kvitte oss med en tube Nugatti (fail at Hannu som pakket den i håndbagasjen), mens vi etter det som føltes som tre vonde år i kø i Palma slapp gjennom kontrollen med én og en halv liter vann i ryggsekken.
- Undertegnede fungerer best i norske værforhold. Når jeg går med shorts her, burde jeg gått naken og vel så det i syden. Det hadde jeg dessverre ikke mulighet til.
- Jenter vil alltid, uansett nyanse, påstå at de er likbleike.
- Match-resultater i bordtennis forteller aldri hele sannheten. Etter å ha spillt jevnt med Stein Tore i over to timer, ledet han 9-0 i kamper.
- Små barn har helt villt mye energi.
- En to-åring kombinert med et barnebasseng er underholdning i timesvis, også for de som ser på.
Takk for meg, og takk for turen. Jeg ønsker med dette internett velkommen tilbake i livet mitt.
Postet i: Hverdagslig
Lørdag kveld reiser Hanne Mari og undertegnede til Alcúdia, Mallorca, sammen med Hannus broder med kone og to små barn.
Av naturlige grunner vil det bli mindre fokus på blogg/twitter og mer fokus på hygge og “live-sosialisering” i denne perioden. Hvis dere lurer på hvordan jeg har det når jeg er borte, kan dere følge denne linken.
Jeg gleder meg masse til en uke med sol, kids, basseng og spilling på terrassen! Enn så lenge får dere ha en strålende, norsk uke.
Postet i: Ukategorisert
Takk til alle de fantastiske menneskene som er rundt meg og som gjør juletiden til en festperiode med masse kvalitetstid og sosialt samvær dag ut og dag inn. Jeg har det godt!
Nyt romjulen
– og GOD JUL!
Postet i: Tanker
Fra lørdag til tirsdag var jeg med på det som best kan kategoriseres som et av norges vakreste eventyr. (Eirik har lært meg at norges vakreste eventyr er det å sitte med ryggen inntil en trestamme med bar rumpe for så å “tømme seg” — slik er det i alle fall i militæret.) To av våre søskenbarn fra østlandet tok for andre gang turen til Rogaland for å gå i fjellet med tvillingbrødrene Berge. Riktignok var jeg ikke med sist gang, men nå er vi fast bestemt på å gjøre hele opplevelsen til en tradisjon. Fra og med i år skal vi besøke turisthytter i Ryfylke hver sommer – jeg håper virkelig vi får det til gutter (og Hannu).
Periode:
Lørdag til onsdag (tirsdag for Hanne Mari og meg på grunn av jobb)Hyttene og turene:
Nes – Viglesdalen (2 timer)
Viglesdalen – Stakken (4 timer)
Stakken – Nilsebu (4 timer)
Nilsebu – Grautheller (Eirik, Øystein og Vegard – 8 timer)Turungdom:
Søskenbarn Øystein og Vegard, tvillingbror Eirik, fantastisk jente Hanne Mari og meg selv.Takk til:
Mor, far, mormor, morfar og kommende svigerforeldre for henting og bringing.
Stavanger Turistforening for fantastiske hytter og fine løyper.
Det er noen år siden sist jeg var på fjelltur i Ryfylkeheiene. Derfor var det ekstra gøy å igjen bestige de flotte fjellene innenfor Lysefjorden — store deler av oppdragelsen min ligger på en måte der oppe, ca. 1000 meter over havet og langt fra strøm, vannklosetter og intelligent liv.
I motsetning til hva man kan si om undertegnede, var fjellene akkurat slik de var da jeg forlot dem for noen år siden. Allerede da vi hoppet ut av bilen og satt oss ned for et kjapt måltid før avmarsj, kom minnene fra mine yngre somrer sivende med den kjølige fjellbrisen. To hundre meter oppe i skråningen traff vi våre første medfjellvandrere, og på sedvanlig vis smilte vi og sa hei. Stemningen var satt. Humøret var på topp. Livsgleden bruste i blodårene.
Eirik, Øystein og Vegard er på en måte tre store babyer med kolosale mengder energi og en barnslig glede over alt som kan relateres til vann og bading. Jeg mistenkte fort at de ikke hadde fått utløp for alle overflødige kilokalorier i sitt daglige liv, for marsjtakten var kjapp og latteren høylytt allerede fra første tråkk over broen på Nes. Frykten for at en kort fjelletappe fort kunne bli knallhard for “organismen Pål” var overhengende, men det gikk til min store overraskelse svært godt. Korporal Eirik har antageligvis lært om lagledelse i militæret, for han stoppet hyppig for å forsikre seg om at alle (jeg) klarte seg godt og at alle hadde det gøy. “Vi er ikke sterkere enn vårt svakeste ledd”, tenkte han kanskje, men han sa det ikke. En god leder gjemmer noen ting i sitt hjerte.
Allerede etter noen få kilometers gange ble vi nødt til å stoppe. Fristelser er ikke alltid lette å motstå, i hvert fall ikke når de består av rennende og fallende fjellvann og befinner seg rett ved siden av oppmerket tursti. Første pause ble en badepause. Halvannen time med enkel, fantastisk og forfriskende underholdning. Klokka fungerer ikke i fjellet. Vi har ingenting vi skal rekke, ingen frister å overholde. Vi styrer vår egen tid, og vi kan fylle den med hva vi selv ønsker. På tur med nevnte gjeng, fylles mesteparten av tiden med skadefryd og ærlig, rungende latter.
Vel fremme på hytta ble jeg nemlig vitne til Eirik, Øystein og Vegards opparbeidede kultur fra forrige fjelltur. Alt som kan karakteriseres som arbeid eller slit, spilles om. Mindre oppgaver avgjøres som regel ved hjelp av “klomsing” (les: stein saks papir), mens større bestemmelser med alvorlige konsekvenser avvikles ved kortspill som blackjack eller poker. Hvis dette er gambling, er jeg for full legalisering og aller helst implementering av dette i arbeidslivet.
Oppgaver som middagslaging, oppvask, vekking og dekking av bord har sjeldent vært mer underholdende. Ettersom Vegard har vist seg svært svak i klomsing over tid, fikk han på imponerende vis overtalt oss andre til å bli med på at de fleste avgjørelsende skulle bli bestemt av et slag blackjack. Og for et sjakktrekk det var. Fra å være fast oppvasker på forrige tur, tapte han denne helgen stort sett bare de små slagene hvor vekking og frokostlaging stod på tapslisten.
Turens store taper ble Eirik. For selv om han på mange måter er en maskin, viste blackjack seg å være maskinens store akilleshæl. Det begynte med at han tapte et slag blackjack på lørdagskvelden. “Premien” var at han måtte bære vinnerens sekk, som selvsagt var Vegard, halve neste dag — naturligvis i tillegg til sin egen. Det kan høres enkelt ut, men halve neste dag besto av en fire kilometer lang etappe med over fem hundre meters stigning. Eirik tok det hele med et heroisk smil om munnen, og besteg de nevnte metrene med stor ro og uten noen som helst form for utagerende oppførsel. Da halve etappen var unnagjort neste dag, spilte Eirik, Øystein og Vegard om hvem som skulle bære to sekker resten av turen. Til stort sett alles store fornøyelse, ble det Eirik. Vegard var igjen vinneren og kunne gå de resterende fire kilometrene uten så mye som et gram bagasje. Hanne Mari og meg holdt oss på trygg avstand fra dette spillet – personlig har jeg ikke kropp til det, mens Hanne Mari bare oppførte seg smart.
Etter en god treningsøkt for samtlige utenom Vegard, var vi fremme på turisthytta Stakken. Stakken var den eneste av turens hytter jeg ikke hadde besøkt før, og jeg ble positivt overrasket både over stand og plassering. Av humanbiologiske grunner var jeg den sultneste, og jeg begynte umiddelbart etter ankomst å lage mat. Etter et deilig pastamåltid og en liten diskusjon om hvorvidt jeg kunne kreve immunitet over oppvasken på grunn av frivillig matlaging, ble det avgjort at vinneren av en runde poker skulle bestemme hvem som skulle ta oppvasken. Alle utenom Vegard godtok dette, og dermed ble det slik. Vegard måtte da vinne for å slippe oppvasken, siden ingen ville få dårlig samvittighet av å gi han litt ekstra arbeid etter dagens byrdeløse gåtur.
Sent på kvelden ble enda en halvsprek konkurranse satt i gang. Igjen holdt Hanne Mari og meg oss i bakgrunnen — prislappen var rett og slett for høy. Premiene var som følger: Den som havnet på tredjeplass måtte dagen etterpå gå barføtt fra han fikk øye på hytta, mens den som endte på andreplass måtte være førsteplassens tjener. Resultatet ble som vi gjettet på forhånd — Eirik tapte og Øystein ble Vegards tjener. Med andre ord var neste dags etappe reddet av en skadefrydig motivasjon for å gå fort frem til vi så hytta.
Av sikkerhetsmessige grunner, var Hanne Mari og meg utnevnt til fornuftighetsrepresentanter for Eiriks skoløse sisteetappe mellom Stakken og Nilsebu. Hvis Hanne Mari og meg samstemt gikk inn for at Eirik skulle få ta på fjellskoene, kunne han det. På grunn av mye regn den dagen var nemlig steinene svært glatte, og stien vi skulle gå frem til hytta er kanskje en av de farligste i hele turområdet i Hjelmeland. Hanne Maris morsstemme kom fort til ordet, og hun forlangte nesten at Eirik skulle få ta på skoene igjen. Jeg nedstemte de første forlangelsene, men etter hvert var jeg med på at det ville være kjipt å bli stående som ansvarlig for Eiriks død etter et fall ned den hundre meter lange fjellsiden vi gikk på toppen av. Når det er sagt — Eirik gikk barføtt hele veien ned og overlevde så vidt jeg vet uten traumatiske følger.
Som dere kanskje har forstått, var fjellturen en suksess fra ende til annen. Tross mye regn og stort sett overskyet vær gjennom hele helgen er det nesten bare solskinnshistorier å fortelle fra det glade fjellselskap.
Til slutt vil jeg gi alle der ute en liten oppfordring. Ryfylkeheiene er et av norges vakreste turterreng, og er fyllt av idylliske og stemningsfylte hytter. Hele området ligger en times kjøring fra Stavanger, og lurer du på noe, har Stavanger Turistforening kontor midt i Stavanger sentrum. Det finnes svært få grunner for å ikke ta seg en tur ut i denne fantastiske naturen, og jeg stiller en personlig garanti for at du blir hekta hvis du prøver det for første gang.
I tillegg har fjellet en helt spesiell evne til å gjøre mennesker om til medmennesker. Har du ikke tro på menneskeheten for øyeblikket, har du det etter en tur i Ryfylkeheiene eller en visitt innom en av Stavanger Turistforening sine hytter.
Eirik, Øystein, Vegard og Hanne Mari — takk for turen!
Til alle dere andre — god tur!
Siste kommentarer