Min kjære søster, Sissel Ruud Berge, fosser videre i kunstverdenen og åpner i morgen sin 3. utstilling på under ett år. Denne gangen viser hun frem sine malerier, collager og grafikker i Annes Galleri i Luramyrveien 11 på Sandnes. Åpningen er lørdag 26. mars klokken 12:00 – og utstillingen varer helt frem til 20. april. Sissel vil være til stede i lokalet alle lørdager mellom 12-15:00, men det er også muligheter for å kikke innom i ukedagene. Se åpningstider og mer informasjon på hennes virtuelle atelier: sisselruud.no.

For de av dere som interesserer dere for kunst, eller bare er nysgjerrige på hva Sissel får til, vil jeg anbefale hjemmesiden og påmelding på maillisten hennes.

Sandnesposten hadde for øvrig en sak om Sissel nå på torsdag. Les artikkelen her.

Vel møtt!

Hanne Mari gjør det hun liker aller best: å se gjennom alle gavene sine enda en gang, med et voldsomt engasjement og en overveldende barnslig glede over det hele. Denne eventyrlige fornøyelsen knyttet til julegaver har jeg ikke innehatt siden jeg var tidlig i tenårene — og jeg misunner henne den. På den annen side er det gøy å gi gaver til personer som blir så fra seg av lykke, så jeg skal ikke klage. Jeg på min side, gjør det jeg liker best: sitte i sofaen, i en litt mer bakoverlent og behersket sinnsstemning.

Julen 2010 nærmer seg historie, og bare noen innholdsrike romjulsdager er igjen før 2011 skal feires med brask og bram i Sirdal. De er alltid hyggelig og alltid kaotiske, disse siste fjorten dagene av året.

Årets versjon av julaften ble både tradisjonsrik og annerledes på samme tid. For første gang ble ettermiddagen og kvelden feiret uten mine to eldste søsken, og for første gang på noen år hadde vi ikke besøk av min nærmeste tante med hennes tre jenter, som på grunn av alder og geografi (og at de er relativt kule) er de tre søskenbarnene jeg har hatt mest med å gjøre i oppveksten. Mormor og morfar var med oss hele julekvelden, slik de ofte er, men det er ikke til å legge skjul på at morfar er blitt gammel, stille og ikke den han var for bare kort tid siden.

Jeg har vært innom morfars helse og situasjon tidligere i år, i innlegget “Når eldre blir eldre“. Det er trist å tenke på hvordan morfar er nå i forhold til hvordan han var før, men det er likevel gøy å ha han med og nyte de gangene han trekker på smilebåndet over ting vi sier eller gjør. Slike øyeblikk blir verdsatt på en helt annen måte nå når de kommer så mye sjeldnere enn før.

Som et glimrende substitutt for manglende søsken, tante og søskenbarn, ble det “hentet inn” to superreserver. En kollega av mor hadde sendt ungene sine til familie i utlandet for å feire jul, og ble derfor med i våre festligheter sammen med den ene sønnen som ble rammet av flykaos i England. Det ble — i alle fall for min del — en stor suksess. Jeg håper at de koste seg de også, selv om vi sikkert feirer jul på vår helt spesielle og tradisjonsbundne måte, som de fleste andre.

Jeg fikk forresten to skjeggtrimmere og to eksemplarer av “Den relativt store boka om radioresepsjonen” til jul. Det tolker jeg nøyktig slik jeg vil, og det er som følgende: 1) familien min ELSKER skjegget mitt til tross for massive svertekampanjer fra Hanne Mari, og 2) familien min har forstått at jeg er en ganske ivrig fan av Radioresepsjonen (og da først og fremst på radio). Jeg er selvfølgelig strålende fornøyd med begge disse egenproduserte påstandene.

Det hører med til historien at skjeggtrimmeren stod på ønskelista, og at den ene Radioresepsjon-boka var kjøpt inn av meg selv for Hanne Mari. Det hører også med til historien at den boka jeg kjøpte til meg selv, var signert av selveste Steinar, Tore og Bjarte på Kvadrat. Win.

Fortsatt ikke lei juleprat? For sånne som deg, skrev jeg på fredag blogginnlegget som Jærbladet har døpt “Den siste uka“.

God jul!

“Den siste uka har vært fylt av kjente og kjære tradisjoner og årlige klisjeer; familiemiddag i Stavanger, juletrefotproblematikk og juletrepynting, diskusjonen om hvorvidt julen blir hvit (slik den alltid var førri’tida), saktegående trafikk rundt kjøpesentrene og arbeidsoppgaver både hjemme og på jobb som bare så vidt blir fullført i tide. Nå er det julaften. De kakene som ikke er i ovnen nå, får komme sterkere tilbake neste år. [...]“

Les resten av julebloggen på jbl.no (blir publisert i løpet av natten) - dette er mitt siste avisblogginnlegg i 2010. Hva som skjer neste år, vites ikke.

Trykk på bildet for å komme til bildesiden på Flickr (der får du sett en større versjon).

Jeg har akkurat kommet hjem fra et besøk hos morfar, som for en stund siden ble innkvartert på et bo- og rehabiliteringssenter på Ålgård — for en stund, i alle fall. Det er rart å gå opp og inn i en steril bygning og se morfar i dagligstuen, der han rolig sover sittende med hodet på skakke i en av mange grønne stoler med eldre mennesker i. I mitt hode hører han ikke hjemme blant alle de eldre som trenger pleie og hjelp til det meste.

I mitt hode er morfar morsom, han er interessert i bøker og samleobjekter, han forteller om gamledager og viser frem gamle radioer og forklarer hvordan de fungerer med gnist og stort engasjement over at noen vil høre på. Han behersker datamaskiner og sender e-post til sine venner i Afrika. Han løser påskenøtter sammen med mormor — eller ikke sammen med henne: de deler stuen i to med hver sine leksikon, og bytter på å få bruke Google. De snakker ikke sammen og løser ikke hverandres nøtter. Mormor og morfar er på sitt beste når Aftenbladet kommer med disse quiz-lignende oppgavene, og de sitter i hver sin godstol så langt fra hverandre i stuen som mulig. Det er et av de beste minnene jeg har.

Morfar snakker ikke så mye lenger, og det er veldig tydelig at det frustrerer han. Det er selvsagt frustrerende for mormor, barn og barnebarn også, men ingen lider mer på grunn av det enn han selv. Han gir av og til korte svar på konkrete, tydelig spørsmål, men det er langt i fra alltid. Dialoger blir monologer hvor morfar sitter som om han leter etter ord, men ikke finner dem eller evner å uttale dem. Det er trist og rart og spennende — for fire år siden feiret vi 80-årsdagen hans på Mån over Månafossen, og han gikk fra parkeringsplassen og hele veien opp for egen maskin. Mye har skjedd siden den gang.

Heldigvis har morfar fått beholde det lunet smilet sitt. Det lune smilet som kom frem da vi laget en provisorisk dusj i hagen deres på Austrått for ti år siden, slik han smiler når mormor holder rundt han, og det han glimtet til med da to av de flotte jentene han er morfar til ville bli tatt bilde av på hver sin side av han en julaften for et par år siden. Det smilet er der enda — f.eks. når jeg har gitt han en klem for å si hade, og han holder meg igjen med hånda som bare har tre hele fingre og beveger de to stubbfingrene i håndflaten min, slik han alltid gjorde når vi var små. Det lune smilet er der enda. Sjeldnere enn før kanskje, men i dag kom det mer enn ofte nok.

Alderdommen er rar. Morfar er fortsatt morfar.