“Compilation” med klipp fra 270 av årets filmer. Imponerende.
(via Ine Digernes)
Postet i: TV & Film
Forrige helg så jeg den amerikanske spillefilmen “The Social Network”, den uoffisielle fortellingen om Facebooks oppstart fra idé til internettimperium. Selv om “dokudramaet” presenteres med kunstneriske friheter i både historie og karakterbeskrivelse, viser den godt og underholdende hvilke intriger og uenigheter som kan oppstå når et fenomen vokser seg større og mer innbringende enn noen kunne ane på forhånd.
THE SOCIAL NETWORK er en fortelling om studenten og nerden Mark Zuckerbergs (Jesse Eisenberg) liv på Harvard, og hvordan han endte opp som gründer av verdens største sosiale nettverk etter flere kontroversielle hendelser med medstudenter i Cambridge, Massachusetts. Han ble kjent og forhatt på universitetet for blant annet å ha hacket seg inn i Harvards bildearkiv, for så å lage en enkel nettside hvor studentene skulle stemme på hvilke av studentjentene som var finest, vist én mot én. “Facemash” ble en kort suksess for Zuckerberg, som på én natt nådde å få både Harvard-styret og alle Harvards kvinnelige studenter mot seg. I tillegg kollapset nettverket på universitetet på grunn av den enorme pågangen på nettsiden hans, noe han selv (naturligvis) så på som en suksess alene.
Selv om Facemash ble lagt ned like etter lansering, fikk Zuckerberg med seg en erfaring som skulle vise seg å være avgjørende i fremtiden: en god idé kan spre seg som ild i knusktørt gress på internett. Det skulle ikke bli den siste gangen dette skjedde med et av Zuckerbergs prosjekter. Og ikke nok med det: noen studenter har fått med seg stuntet, og vil ha han med på sitt prosjekt: et sosialt nettverk for Harvard-studentene.
Zuckerberg tar oppdraget fra de eldre studentene, men det viser seg fort at han har lyst å ta konseptet enda lenger. I skjul starter han kodingen på “TheFacebook”, som det het fra begynnelsen, og foran nesen på de andre studentene lanserer han det splitter nye sosiale nettverket, som fort bli en suksess. “The Facebook” begynner som et sosialt nettverk for Harvard-studenter, men utvikler seg raskt til andre universiteter for så å åpnes for alle. Ballen ruller i gang og fortsetter til det produktet vi kjenner i dag.
SELV OM HISTORIEN i seg selv ikke nødvendigvis appellerer til den gemene hop, er dette virkelig en film for massene. Den er glimrende spilt og produsert, og fortellerteknikken hvor man hopper fra rettsaken mellom Zuckerberg og student og “co-founder” Eduardo Saverin (Andrew Garfield), fungerer glimrende. Dialogene mellom Zuckerberg, Eduardo og Napster-grunnlegger Sean Parker (Justin Timberlake) er raske og intense, og til tider veldig smarte og interessante.
HVERKEN ZUCKERBERG eller andre ansatte i Facebook har vært med i produksjonen av The Social Network, og det er viktig å huske på. Zuckerberg har uttalt at det eneste som stemmer med virkeligheten i denne filmen, er t-skjortene som bekler Jesse Eisenberg i The Social Network — disse skal nemlig alle ha vært brukt av han opp gjennom tidene. For selv om The Social Network fremstår som et “dokudrama”, er det greit å ha i bakhodet at dette er en “uautorisert” versjon av “mølja” av konflikter i kjølvannet av fenomenet Facebook.
At historien består av en god porsjon fiksjon og filmmatiske friheter gjør absolutt ingenting for oss seere — det er jo en glimrende film. Mer irriterende er det nok for Zuckerberg og Facebook, som tross alt er saksøkt av flere av de reelle menneskene bak karakterene i filmen, blant annet for bedrageri og for å stjele andres idéer.
THE SOCIAL NETWORK ER HERVED ANBEFALT. Det er en gripende og drivende film med smarte dialoger, god dynamikk og variasjon i formidlingen og action hele veien gjennom de to timene den varer. Filmen er rett og slett one-to-watch, kjære leser. Min eneste advarsel er at du ikke må falle for fristelsen å koble ut i begynnelsen på grunn av en anelse mye nerdesnakk — det går over, og er en viktig del av filmen og karakterbeskrivelsene.
Og ja, funfact: Jesse Eisenberg ligner uforskammelig mye på Mark Zuckerberg i virkeligheten.
Pål Berge liker filmen “The Social Network“.
Kommer på kino høsten 2010. Gleder meg!
Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube
Iron Man 2 er to timer blodharry, teknologispekket action som mellom robotkrigen slår til med glimrende humor. Det må man jo like.
Du har sett det meste før: transparente dataskjermer fra CSI, laboratoriumer fylt av flyvende grafikker som kan dras og forstørres med bare hendene og atomfysikk på et veldig populistisk og forenklet nivå. Spe på med Robert Downey Jrs arrogante og egosentriske utstråling, et herlig og (igjen) skikkelig harry manus, den røde Iron Man-drakten og ondsinnede superhelter med pisker av lyn stjålet rett fra God of War II — og der har du god underholdning, right there.
Etter at milliardæren Tony Stark (Robert Downey Jr) røpet at han var hele verdens superhelt i den første Iron Man-filmen, har han nå blitt et globalt ikon og en superstjerne. Oppstandelsen rundt han har gjort egoet hans flere hakk kvalmere, og han handler fortsatt helt etter eget forgodtbefinnende. Dette forsterkes av at han begynner å gi blanke fordi grunnstoffet han må injeksere i brystkassen for å styre robotdrakten Iron Man gjør at kroppen hans sakte men sikkert slites ut.
Tony Stark og hans Stark Industries påstår å ha “privatisert verdensfreden” med sin Iron Man. Det liker det amerikanske militæret dårlig, som sammen med sin våpenleverandør Justin Hammer (Sam Rockwell) krever at robotdraktene leveres til dem, begrunnet med den kjente strofen om “rikets sikkerhet”. Tony Stark nekter å gi slipp på sin eiendom, og Hammer blir nødt til å leie inn Starks russiske familiefiende, fysikker og dranker Ivan Vanko, for å konstruere sine egne “droner”, eller robotter. Det går selvsagt som det må gå når disse braker sammen.
Det imponerende med Iron Man 2 er at robotkampene er langt i fra like blodharry som de roligere pausene i mellom. Robert Downey Jr replikker og hele hans væremåte er som hentet ut fra det hardeste rånemiljøet i Hå kommune, og det fungerer — ikke overraskende — utmerket godt som underholdning.
Og skulle du mot formodning ha klart å holde smilemuskulaturen i sjakk av det som allerede er beskrevet, er sjansen stor for at du må gi tapt når Scarlett Johanssons karakter maltrakterer et helt fotballag i en ninja- og Matrix-inspirerte kampscene, iført en obligatorisk tettsittende heldrakt.
Iron Man 2 er en fest av en actionfilm som nesten hører mer hjemme i komedie-sjangeren, og som kanskje først og fremst appellerer til det mannlige publikum. Det aner meg i alle fall at fruen her i huset hadde følt seg pinlig berørt opptil flere ganger, mest sannsynlig i de scenene hvor jeg gliste bredest.
Flere filmomtaler:
- Avatar
- State of Play
Les mer i TV & Film-kategorien her på sidene, eller se alle mine filmrangeringer her.
Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube
Avatar, verdens dyreste film, regissert av James Cameron (som har medvirket i og stått bak filmer som bl.a. Titanic og Terminator-serien), er et datateknisk vidunder av en spillefilm. Vi snakker om nesten tre timer animert virkelighet som i alle deler av filmen er så gjennomført detaljrikt og vakkert at det i seg selv er verdt hele opplevelsen. I tillegg engasjerer historien.
Jake Sullys avatar og Na’vi-jenta Neytiri.
Året er 2154. Når tvillingbroren dør, får den tidligere marinesoldaten Jake Sully plutselig muligheten til å ta brorens plass i et forskningsprosjekt som foregår på planeten Pandora. Forskningsteamets primæroppgave er å bli kjent med den lokale befolkningen på planeten, Na’vi-folket. Dessverre for planeten Pandora og Na’vi-folket har menneskene funnet en type bergart på planeten som er svært verdigfull hjemme på jorden, og menneskene er villige til å utslette Na’vi-folket for å få utvunnet så mye som mulig av det svært lukrative metallet.
På menneskenes hovedstasjon på Pandora pågår en intern maktkamp mellom forskningslederen Dr. Grace Augustine og kapitalistene i firmaet som vinner ut den verdifulle bergarten. Sjefen for næringsvirksomheten på Pandora, Parker Selfridge, og den militære lederen Colonel Miles Quaritch viser liten forståelse og interesse for forskernes kontakt med Na’viene. Likevel er både Selfridge og Quaritch enige om at man i første omgang må prøve å bli venner med lokalbefolkningen og finne en fredelig løsning på utvinningsprosjektet. Tålmodigheten deres settes etter hvert på prøve på grunn av dårlige kvartalstall kombinert med at det tar tid for forskerne å komme tett innpå Na’vi-folket. Forskningslederen er ikke er klar over er at Jake Sully i mellomtiden har inngått en avtale med Quaritch om å få sine lamme bein helbredet hvis han gir militærlederen “inside information” om Na’viene.
Menneskene bruker tungt skyts.
Forskerene kommer seg tett innpå Na’viene ved hjelp av personlige “avatarer”. Trekk gjerne paralleller til det hinduistiske uttrykket avatar: “nedstigning” el. “inkarnasjon” av en guddom — hver av forskerne har fått laget en personlig versjon av seg selv i Na’vi-form. Ved å bli like Na’viene kan forskerne lettere få tillit hos de innfødte — men det er likevel lettere sagt enn gjort. Jake Sully blir tidlig betatt av Na’vi-jenta Neytiri, og i prosessen med å bli akseptert som Na’vi kommer han opp i flere vanskelige etiske dilemmaer mellom hans menneskelige forpliktelser og hans “nye personlighet” hos innbyggerne på Pandora. Det er denne reisen mot aksept og hans dobbeltrolle som menneske/Na’vi vi følger gjennom store deler av filmen.
Na’viene har mange fellestrekk med mennesker — eller kanskje heller med indianerene. Na’viene er høye, blåe og (nesten skremmende) sjarmerende, og de verdsetter naturen og dyrelivet som det kjæreste de har. De har også en unik mulighet til å kommunisere med alle planter og dyr på Pandora, inkludert deres største guddom, Eywa, representert ved et stort og vakkert tre som har til oppgave å holde planetens skapninger i samhandling og likevekt.
Avatar er en av de største og beste filmene jeg har sett i år. Ikke bare er den en fryd for øye – den viser også den kapitalistiske menneskehetens respektløse evne til gjøre fiender av dem som har et annet verdisyn enn oss selv — en egenskap som dessverre har preget store deler av den mørke historien vår her på kloden. Midt i menneskets grusomheten er historien om “hverdagshelten” Jake Sully og hans fascinasjon for Na’viene og Pandoras rike natur veldig lett å like (og dessverre litt for lett å gjette, men ikke så mye at det er problematisk), og totalinntrykket etter 2 timer og 45 minutt er for min del utelukkende positivt. Avatar må rett og slett få meget godt bestått.
Anbefales!
PS #1: Til de det måtte gjelde: ikke bli skremt av Science-Ficton-sjangeren, det er overhodet ikke nødvendig.
PS #2: Avatar vises både i 3D og tradisjonell 2D på kino i disse dager. Jeg så 2D-versjonen, men regner med at den blir enda bedre i 3D.
PS #3: Hvis noen vil se 3D-versjonen og trenger selskap, er jeg gjerne med!
Se trailer her:
(Filmen er selvsagt også arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)
Jeg sitter mitt i et redaksjonelt luksusproblem om dagen. Stort sett alle filmene jeg bruker tid på er av middels god eller veldig bra kvalitet — og på samme tid får jeg tyn for å være for snill med vurderingene og karaktersettingene mine. Uansett, here comes another one…
I State of Play treffer vi Cal McAffrey (Russell Crowe), en respektert, dog noget spesiell, journalist som jobber for avisen Washington Globe, en bedrift som nylig har fått nye eiere som setter høyere krav til kommersiell suksess enn journalistikkens kvalitet og dybde. McAffrey er på mange måter på kollisjonskurs med avisens eiere på grunn av sin konstante søken etter de skjulte sammenhengende bak de tabloide overskriftene, og hans nøyaktige etterforskningsarbeid (som krever utallige deadliners utsettelse) faller flere ganger i dårlig jord hos styret og sjefredaktøren, Cameron Lynne (Helen Mirren).
Sammen med Della Frye (Rachel McAdams), en ung blogger (og til nøds journalist) i Washtingon Globes internettsatsing (en avdeling McAffrey ikke har spesielt mye til overs for), kommer McAffrey over en snøball av en nyhetssak som ruller seg større og mer omfattende etterhvert som vi følger de to journalistene i jakten på “the big picture”, eller sannheten, som det også kalles.
Saken synes allerede fra begynnelsen større enn McAffrey og Frye klarer å forstå, og flere moralske verdier blir satt på prøve når drap, korrupsjon, parlamentarisk uaktsomhet, kjærlighet og samvittighet med tiden blandes sammen i en historie som snur og vender på seg i over to timer i strekk. McAffrey får bruk for alle sine personlige kilder, som omfatter både politikeren og barndomsvennen Stephen Collins (Ben Affleck), Collins kone, FBI og flere polititjenestemenn. På grunn av en rekke private interessekonflikter havner han i moralske dilemmaer når han prøver å få publisert en nyhetssak samtidig som han verken vil skade seg selv eller sine nærmeste. Det klarer han bare til en viss grad.
I State of Play befester Russell Crowe sin posisjon som en av mine personlige favoritter i hele den store skuespillerflokken. Han har tidligere spillt roller som flere åpenbare actionhelter, men han gjør jobben minst like godt som den lite karismatisk “hverdagshelten” Cal McAffrey. Kvalitet tvers igjennom, det er det han er.
State of Play er en svært god thriller. Dyp, fengende og fyllt av spenning fra ende til annen. Det blir toppkarakter igjen, gitt. 6/6.
(Filmen er selvsagt arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)
Postet i: TV & Film
I går kveld fikk jeg endelig sett Quentin Tarantinos siste mesterverk, den storslåtte krigsfilmen “Inglourious Basterds” (nei, det er ikke riktig stavet, men når Quentin gjør det, gjør jeg det også). Filmen er inndelt i fem kapitler, det ene like historisk tvilsomt som det andre, og beskriver en gruppe amerikanske geriljasoldater, “the basterds”, som er sendt til Frankrike for å drepe nazister og spre frykt blant de tyske troppene. Inglourious Basterds er voldelig, brutal, usann og til tider ustyrtelig morsom film. Sistnevnte egenskap har filmen som et direkte resultat av Tarantinos glimrende skuespillervalg til alle karakterene.
“Inglourious Basterds” utspiller seg i tyskokkuperte Frankrike i 1941, og filmen følger to separate fortellinger som ender opp på samme sted med samme mål: å fjerne lederne av det tredje riket i en stor og farlig operasjon i Paris. Den ene historien forteller om en jødisk kinoeier og nazihater (Mélanie Laurent) som er eneste overlevende etter at oberst Hans Landa (Christoph Waltz) har vært på ferde i familiens hjem. Den andre historien omhandler “the basterds” med løytnant Aldo Raine (Brad Pitt) i spissen på jakt etter naziskalper og underholdning på tyske soldaters bekostning.
Selv om Brad Pitt fungerer ypperlig som leder for bastardene, med brei dialekt og nesten overspillte grimaser (jeg tar for gitt at det er meningen), er det en annen skuespiller som stjeler det meste av showet gjennom 2,5 time med innslag av splatteraktig galgenhumor og herlige dialogscener i kjent Tarantino-stil. Denne mannen heter Christoph Waltz. Waltz spiller rollen som oberst Hans Landa, kjent som “jødejegeren”, en karakter som rykker rett opp som en av mine favoritter gjennom tidene. Første kapittel, som stort sett omhandler oberstens besøk på et lite gardsbruk på landet i Frankrike, setter til de grader standarden for resten av filmen. Herlig, langtrukket og intens men rolig dialog.
Gjennom hele filmen fremstår Hans Landa som en entusiastisk, ufordragelig og vemmelig skikkelse som likevel er høflig og dannet og dessuten svært kunnskapsrik. Karakteren er som nevnt en av de desidert beste jeg har sett — faktisk er han i seg selv verdig et kinobesøk!
Legg eventuelle historiske sannheter igjen på skohylla og besøk nærmeste kino så fort som mulig. “Inglourious Basterds” anbefales på det varmeste.
- “Grazi!”
Postet i: TV & Film
Postet i: TV & Film
Forhistorie
Filmen “The Bank Job” er basert på den sanne historien om et av Londons mest spektakulære og omtalte bankran, kjent som “The Baker Street Robbery“. Natt til 11. september 1971 ble bankboksene i Lloyds Bank på hjørnet av Baker Street tømt av ranere som kom seg inn gjennom gulvet i bankhvelvet. Selv om “The Bank Job” baserer seg på denne hendelsen, strides ekspertene og historikerne over hvor mye av det som blir presentert som faktisk kan tolkes som sannhet. Mange hevder at hele saken i 1971 ble dysset ned av politi, MI5 og MI6 (Military Intelligence-avdelinger, aka. Secret Service) og representanter fra den kongelige familien. Grunnen til dette skal angivelig være at at noen av bankboksene inneholdt sensitiv informasjon om korrupte politimenn og pornografiske bilder av medlemmer av den britiske kongefamilien. Det antas også at mange av de som fikk bankboksene sine ranet ikke har meldt noe stjålet, da innholdet i disse boksene var alt i fra uregistrerte pengesummer til personlige skatter og hemmeligheter.
Pressen skal på sin side ha fått munnkurv bare noen dager etter bankranet, og hele saken forsvant fort fra media. Filmskaperne har naturligvis bygd på de mest spektakulære teoriene, og i tillegg pyntet på disse for å lage en god film. Det fungerer meget bra.
Filmen
Filmens hovedperson, Terry (Jason Statham), er en fattig bilforhandler som driver med småkriminalitet på fritiden for å betale folk han skylder. En dag får han et tilbud fra en gammel venninde som han ikke kan motstå: Hun forteller han om Lloyds Bank i Baker Street som har slått av alarmene sine fordi de ikke fungerte. Det vil ta ca. en uke før de får satt inn nye, og i mellomtiden er banken uten bevegelsessensorer eller alarmer.
Terry samler sammen en urutinert gjeng med småkriminelle som umiddelbart leier butikken ved siden av banken og begynner å grave en tunnel til bankhvelvet i nabobygget. Etter en litt treg start på filmen går det slag i slag herfra. Sett bort fra noen mindre problemer på veien, går det meste på skinner helt til en radioamatør sent på natten fanger opp en mistenkelig samtale mellom ranerne i tunnelen og deres vaktpost på toppen av bygningen.
Radioamatøren klarer å lokalisere ranerne til en omkrets på ca. ti miles ut i fra signalets styrket, så han ringer det lokale politiet. Politiet kjører så fra bankdør til bankdør (det er noen hundre banker i området) for å høre når vaktposten vil advare tunnelgraverne om at det er politi utenfor banken de raner. På dette tidspunktet er Terry og gjengen allerede fullt i gang med å tømme bankboksene. Selv om politiet på et tidspunkt er i samme bank som ranerne, klarer de ikke å låse seg inn i hvelvet på grunn av tidslåsen på inngangen. Da inngangen også ser helt fin ut, avviser banksjefen at det har vært noe ran her.
Bankranerne får med seg det som tilsvarer flere millioner kroner. Problemet deres er bare at mange mektige personer hadde egendeler av sensitiv og privat verdi i boksene, og det som for ranerne virket som uviktige papirer blir et stort problem for dem i ettertid. Dette ender det opp med at både Secret Service, korrupte politimenn og kongefamilien er etter den lille gjengen for å få tilbake sine dypeste hemmeligheter (i form av bilder, loggbøker og penger). Det viser seg også at Terrys barndomsvenninde og tipser, Martine Love, har en egen agenda i bankranet, hvor innholdet i boks 118 er svært viktig for hennes fremtid. Men det er ikke bare for henne innholdet i nr. 118 er viktig.
Alt i alt er “The Bank Job” en god spenningsfilm som absolutt kan anbefales. Det er likevel viktig å presisere at filmen egner seg bedre i friminuttet enn i historietimen, selv om alt presenteres som en sann gjenfortelling av en faktisk historisk hendelse.
(Filmen er selvsagt også arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)
Postet i: TV & Film
Jeg hadde få eller ingen forventninger til “The Hangover” når Anne inviterte meg med til å se den på mandag. På grunn av noen rare siste uker hvor dagene både på jobb og hjemme har gått forbi som aldri før, hadde jeg bare så vidt fått med meg tittelen når vi reiste inn til Sandnes. Men én ting ble jeg fortalt: “The Hangover” er en komedie. I ettertid ser jeg at det var alt jeg hadde behov for å vite før jeg satt meg ned i skinnstolene i sal fire. Resten av kvelden gikk slag i slag.
(Til deg som ikke har sett filmen enda: Nå vet du at det er en komedie — altså er det egentlig ingen grunn til å lese videre. Du bestemmer.)
“The Hangover” tar utgangspunkt i et ganske enkelt scenario. Tre unge menn og en kommende brudgom reiser til Las Vegas ett par dager før det planlagte bryllupet for å stelle i stand et utdrikningslag de sent vil glemme. Dessverre skjer nettopp dette, og ingen av de vidt forskjellige karakterene husker noen ting fra kvelden i forveien når de våkner på gulvet i luksussuiten dagen derpå (les: alkohol og tabletter, derav hangover). I den raserte leiligheten de våkner opp i finner de en baby, en høne og en tiger — men ingen Doug (som er den allerede nevnte kommende brudgommen). Resten av filmen går med på å samle spor fra kvelden før for å finne ut hva som egentlig har skjedd, hvis mål naturligvis er å finne igjen Doug et sted på ferden.
Regisør Todd Phillips (som tidligere har jobbet med filmer som Starsky & Hutch, Roadtrip og Borat) har samlet sammen fire fantastiske hovedkarakterer som står i glimrende kontrast til hverandre: En tilsynelatende fornuftig brudgom (Doug), en liten og kraftig tilbakestående svoger (Alan), en forsiktig og smått nervøs tøffelgutt (Stu) og en vågal og spenningssøkende “hunk” (Phil). Disse, sammen med mange andre plutselig involverte karakterer, gjør filmen latterlig morsom. Noen scener (f.eks. svogerens tale, besøket hos Mike Tyson og noen fantastiske sluttminutter av filmen) er så ustyrtelig tragikomiske at jeg felte små tårer mens jeg hikstet og lo av full hals.
Likevel skal jeg prøve å bremse ned litt — av hensyn til min medkinogjenger til venstre for meg i salen. Jeg så henne ikke smile en eneste gang gjennom filmen, heller ikke i de stundene hvor Anne og undertegnede hadde seriøse problemer med å ikke bli irritasjonsmomenter for de bak oss fordi vi gynget opp og ned i kinosetene av latter. “The Hangover” er en film du må se med de rette folkene, i den rette stemningen. Du må være åpen for enkel, banal guttehumor mikset med bøttevis av ironi og sarkasme. Du må kunne le av de små, vittige detaljene og kommentarene. Du må tåle å se en homofil japaner i trange bukser gestikulerer med seksuelle baktanker. Noen av dere må kanskje legge igjen en del av dere hjemme før dere drar avgårde.
Hvis du åpner opp disse små sperrene, vedder jeg på at du kommer til å storkose deg i halvannen time — og når du forlater kinosalen kan du nyte noen timer med problemfri hverdag på rosa skyer. For i et par timer er du litt gladere enn normalt, og du ler en god del oftere.
Filmen anbefales på det varmeste, med en usikker variabel som styres av X (de du ser filmen med) og Y (din egen innstilling og stemning).
Postet i: TV & Film
Jeg har akkurat sett den norske dokumentaren “Blod & Ære” i sin helhet på NRK2. Det er en glimrende dokumentar om “Team Klemetsen” som vekker ganske sterke følelser hos meg. Faktisk. Av alle ting klarer jeg ikke bestemme meg for hva jeg skal mene om den.
Dokumentaren i seg selv er, som nevnt, strålende. Dramaturgien og regien er perfekt. Det veksles mellom private videoklipp fra både bryllup, barndom, boksering og fra ringside, kombinert med at vi følger Ole “Lukkøye” Klemetsens karrieresvingninger mens vi hører familiens ettertanke om hele “galskapen” (som forteller “Big-John” kaller det selv). Alt dette fungerer veldig bra. Jeg blir rørt like mange ganger som jeg blir overrasket og oppgitt over de absurde forholdene mellom menneskene i denne familien — absurde på godt og vondt.
Det gjør til tider vondt langt inni meg når jeg hører John og Ole snakke sammen. Eller rettere sagt når John snakker til Ole. Mange ganger er det ufattelig å se på den gjensidige respekten som utspiller seg, godt skjult av heftige diskusjoner på en forferdelig Stavanger-dialekt, blandet med en helt merkelige begrunnelser og synspunkter krydret med ”faaen” og “hellvedde”. Jeg ble mange ganger oppriktig irritert på John gjennom dokumentaren. Dokumentaren viser forøvrig at de fleste han hadde med å gjøre i løpet av karrieren ble lei av han. Han krevde ekstremt stor plass, og han skulle ha alt ett hundre prosent på sin måte. Det er ikke nødvendigvis negativt, kanskje måtte det til. Uansett, for meg virker det til tider perverst.
Likevel, dokumentaren gir meg en slags forståelse og respekt for denne überspesielle taterfamilien. Det er av alle ting lett å sympatisere med både John og Ole gjennom dokumentaren, selv om personlighetene og spesielt forholdet mellom dem er cirka så fjernt fra det jeg kjenner til som det overhodet er mulig å få til. Jeg er fascinert over hvordan de er –personene altså — selv om jeg ikke fatter hvordan de har blitt slik. De kan fort virke som særdeles enkle og kalde mennesker, men når far-John får kreft og de diskuterer fortiden sin sammen er de dype, ærlige og følelsesladde.
Team Klemetsen slik de blir presentert i “Blod & Ære” er et merkverdig studie i psykologi og familieforhold. Om ikke annet, sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette er mennesker som virkelig elsker hverandre. Selv om de begge, og spesielt John, virker å mangle en solid dose selvinnsikt — eller kanskje heller muligheten til å se seg selv fra et objektivt, utenforstående perspektiv. Egentlig tror jeg ikke de bryr seg om det — John gjorde alltid som han selv ville, ser det ut til. I mange sammenhenger kan det være en positiv egenskap.
Og by the way: Hvem er det egentlig som kan se seg selv fra et objektivt perspektiv?
“Blod & Ære” er kanskje den beste dokumentaren jeg har sett. Rett og slett fordi den vekker mange merkelig følelser hos meg når jeg ser den, og den får meg til å tenke og fundere og synse så det knaker.
Det er trailere som dette som får meg til å spørre meg selv om ikke finanskrisen har rukket å nå Hollywood enda. Disse enorme grafiske effektene må ha kostet en hel haug med formuer å produsere. Men, for all del, de ser ut til å være verdt hver krone!
(via)
Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube
Påskehøytiden er en fantastisk høytid. Det er ofte godvær, de fleste kommer hjem fra studiebyene og livet er kort fortalt herlig. Jeg oppsummerer med glede litt av det som skjedde, til glede for hvem som helst. Vi begynner med friluftsliv, det sømmer seg best:
Preikestolen
En tur til Rogalands største turistattraksjon og også vår største stolthet, Preikestolen, er alltid en hyggelig opplevelse. På torsdag inneholdt den også gode faktorer som familie og fint vær — sånt blir det suksess av! Til de av dere som ikke har vært der enda: Gi meg et pling, Hanne Mari og meg skal opp der i løpet av kort tid, og vi tar gjerne folk med oss. Se forøvrig bildesettet hvis du trenger overtalelse.
Film: Skjult
Lørdag kveld så jeg den nye norske grøsseren av Pål Øie med Kristoffer Joner i hovedrollen som en vettskremt, forvirret og psykisk ustabil mann. La det være sagt med en gang: Joner gjør en glimrende og troverdig jobb (det har han for vane å gjøre, spesielt når han får spille denne typen karakterer). OG: Skjult er bedre enn Villmark, som også er et verk av regissør Pål Øie og som for øvrig startet en god epoke i norsk filmindustri.
Se også: MANSHOW.no/film
Skjult kombinerer skummel urnorsk natur med en dyster og sinnsforvirret historie — på dette punktet skiller den seg fra Fritt Vilt-duoen og allerede nevnte Villmark. Skjult er krydret med merkelig karakterer med rare innspill og en hovedkarakter som ofte bare observerer uten å reagere eller svare på informasjonen han får. Det er mystisk, og fungerer veldig bra.
Om jeg skal trekke frem noe som trekker denne filmen litt ned i den kjente sumpa, er det første jeg tenker på noen få men überlette løsninger (les: glemt lommelykt i mørkt hus) som ødelegger dramaturgien i noen små minutter. I tillegg får vi nå og da slengt ut et par løse tråder som det aldri gis en fasit på. (Sistnevnte kan fungere med både positivt og negativt fortegn — jeg har ikke helt bestemt meg i dette tilfellet.)
MEN: Skjult får deg ved mange anledninger til å sitte klistret til kinosetet — spesielt den første halvtimen er intens, selv om det egentlig ikke skjer så veldig mye. Den gir deg et par gode støkk, og den har en langt over gjennomsnittet god slutt. Kort fortalt: Anbefales, med 5 av 6 Manshow-stjerner.
En høne å plukke
På mandag var det klart for høneplukking. Uten tvil et stort høydepunkt for undertegnede.
Flere av dere husker kanskje å ha lest noe om dette tidligere. En kjapp repetisjon: Høneplukking går ut på å fange og gasse (i dette tilfellet) 7500 høner før sending til kyllingfilet-produsentene. Denne gangen var det frittgående høner, og det ga en (for meg) uventet utfordring (i tillegg til at det i utgangspunktet er megatungt arbeid): Fanging av frittgående høner fungerer best i stummende mørke. Stummende mørke, for de av dere som ikke er klar over det, betyr bekmørkt — kullsvart — “det som absorberer alle synlige bølgelengder av lys og som ikke reflekterer noenting”.
Her er et utdrag fra blogginnlegget jeg skrev etter forrige høneplukk. (Funfact: Svein, som inviterte meg til aktiviteten både denne gangen og forrige, har skrevet ut dette og gitt det til bonden.)
“Svein begynner med en gang. Han har bondeånden i seg etter mange år som avløyser. Han river opp det første buret han ser, og river ut en høne etter foten. Jeg tror han gjør det brutalt for å vise at han er mann (noe vi alle vet), men jeg ser fort nødvendigheten i de kjappe, bestemte bevegelsene. Det første buret står tomt på et øyeblikk, og Svein overleverer tre høns til meg, hengende etter føttene. Jeg grapper tak og kjenner at leddene knaser som en pose chips i det jeg strammer musklene. Hønene hyler kakler om mulig enda høyere enn før. De flakser og river i hendene, og det slår meg for første gang at dette blir mer fysisk arbeid enn forventet. Jeg får en høne til i den hånden jeg selv anså som full, og jeg får fire i den andre. Jeg snur meg og går til gasskontaineren, hiver hønene inn i hullet på toppen, og går inn igjen. Jeg får servert åtte nye, og denne gangen får jeg lettere tak enn den første. Rutinen sitter etter fire-fem turer. Det er blytungt. Vi går ned til tre høns per hånd relativt fort, ettersom veien til kontaineren blir lengre for hvert bur som tømmes.
Kontaineren er full når seks hundre høner er kastet til døden.”
Chelsea-Liverpool 4-4
Tirsdag var det klart for returoppgjør mellom mitt Chelsea og halve norges befolknings Liverpool. Første møte endte 1-3 til Chelsea, som altså hadde et kjempe utgangspunkt på grunn av bortemålsreglementet. Liverpool måtte score tre mål på Stamford Bridge og ikke slippe inn mål for å gå videre direkte uten ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.
Det ble et fyrverkeri av en fotballkamp — blant de aller beste jeg har sett på veldig lang tid. Liverpool scorte først to kjappe mål, og ledet 0-2 til pause. På dette tidspunktet ville ett mål til hvert av lagene bety sikret avansement, dog for Chelsea holdt det å holde tett bakover i de siste 45. Etter pause hevet Chelsea seg flere hakk, samtidig som min gode venn Johan sank lengre og lengre ned i sofaen. Plutselig stod det 3-2 til Chelsea, og mobilen pep i et bankende kjør med gratulasjonsmeldinger fra både Liverpool-supportere og andre artsfrender. Seieren skulle være vår.
På dette tidspunktet ga Liverpools manager delvis opp håpet om avansement, og tok ut toppspissen Torres. Så, ut av ingenting, scorte Liverpool to kjappe til, og stillingen stod plutselig 3-4. Igjen var det Chelsea som hadde kniven på strupen. På dette tidspunktet var stålnerver og normal tankegang byttet ut med skjelving og perverse grublinger om hvor syk verden egentlig har blitt. Så kom Lampard, Captain Fantastic (hehe), og satt inn “vinner-målet”. Det ble 4-4. Et fantastisk resultat og en helt sinnsyk fotballkamp.
Jeg trekker tilbake “blant de beste kampene jeg har sett”. Tatt nerven kampen inneholdt i betraktning, var dette den beste og mest underholdende fotballkampen jeg noen gang har sett. Faktisk godt over finalekampen med Junior-laget jeg trener, hva kvalitet og spenningsnivå angår.
Punktum
Det var det. Og så fikk jeg komlemiddag av min kjære i går — jeg legger til et fjortisshjerte “<3″ for forholdets skyld.
Sjobing!
Postet i: Aktuelt, Fotball&Sport, Hverdagslig, Tanker
Kongefilm om korrupte politimenn med bl.a. Colin Farell og Edward Norton i noen av hovedrollene.
Postet i: TV & Film
“Magi” hvor kun ren humor, ferdighet og timing bidrar til resultatet fungerer utmerket på film — spesielt med disse to (?) karene. Anbefales som et avbrekk fra din alltid usedvanlig travle hverdag.
(via EirikB)
Postet i: TV & Film
Sinnsyke, maskuline effekter — til tider sabotert av det amerikanske krigsfilmsyndromet. Uansett en rå og mektig opplevelse.
Postet i: TV & Film
Postet i: TV & Film
Postet i: TV & Film
Postet i: TV & Film
Postet i: TV & Film
(Dette er en kommentar, ikke en anmeldelse.)
Dette er filmen du ikke trenger å se med mindre du er over gjennomsnittet interessert i enten Keanu Reeves, dommedagsprofetier, romvesener eller billige filmatiske overganger.
"The Day the Earth Stood Still" er en resirkulert versjon av filmen med samme navn fra 1951, krydret med global oppvarming og en urealistisk tro på menneskehetens evne til å forandre seg. Det fungerer skuffende dårlig.
Det skal sies at jeg ikke er en stor fan av science fiction i utgangspunktet, uten at jeg tar totalt avstand fra det (som så mange gjør, inkludert min utkårede). Som vanlig gikk jeg til kinosalen med et åpent sinn — og jeg ble raskt dratt med i filmen av en spennende og actionfylt åpning som på mange måter skyter resten av filmen i leggen.
For dessverre klarer ikke eminente skuespillere i større og mindre roller (bl.a. Jennifer Connelly, Jadon Smith, Keanu Reeves og John Cleese) å løfte filmen til det nivået man kunne forvente etter de første femten minuttene. Romvesener som invaderer planeten vår og dommedagshistorier er populære og spennende for mange av oss, men det hjelper lite når historien flere ganger i løpet av "The Day the Earth Stood Sill" utvikler seg skremmende raskt (og særdeles amerikansk) gjennom det som ser ut som utfordringer i forhold til både konfliktløsninger og rene grafiske forflytninger.
Som en positivt bemerkning til manusforfatterne, vil jeg fremheve at "The Day the Earth Stood Still" er totalt blottet for tåpelige og fremprovoserte kjærlighetsscener, selv om mulighetene for disse er åpenbare. Det er da noe.
Jeg vil kun fremlegge en liten anbefaling til de av dere som kan sette kryss ved to av de fire kriteriene i det øverste avsnittet. Resten av dere burde etter min mening bruke 105 minutter på noe annet, for eksempel på en av de mange andre filmene som har premiere nå i desember.
Ha en realistisk kveld!
Postet i: TV & Film
Konge. Vilt kult med verdensrom og meteorer og ting vi ikke forstår. Min fascinasjon over det uendelige der ute blomstrer når jeg får se slike klipp.
(via)
Postet i: Hverdagslig
Siste kommentarer