Poster tagget med ‘filmanmeldelse’

29

apr

1

Tagger: , , , , , , ,

Film: Iron Man 2

Iron Man 2 er to timer blodharry, teknologispekket action som mellom robotkrigen slår til med glimrende humor. Det må man jo like.

Du har sett det meste før: transparente dataskjermer fra CSI, laboratoriumer fylt av flyvende grafikker som kan dras og forstørres med bare hendene og atomfysikk på et veldig populistisk og forenklet nivå. Spe på med Robert Downey Jrs arrogante og egosentriske utstråling, et herlig og (igjen) skikkelig harry manus, den røde Iron Man-drakten og ondsinnede superhelter med pisker av lyn stjålet rett fra God of War II — og der har du god underholdning, right there.

Etter at milliardæren Tony Stark (Robert Downey Jr) røpet at han var hele verdens superhelt i den første Iron Man-filmen, har han nå blitt et globalt ikon og en superstjerne. Oppstandelsen rundt han har gjort egoet hans flere hakk kvalmere, og han handler fortsatt helt etter eget forgodtbefinnende. Dette forsterkes av at han begynner å gi blanke fordi grunnstoffet han må injeksere i brystkassen for å styre robotdrakten Iron Man gjør at kroppen hans sakte men sikkert slites ut.

Tony Stark og hans Stark Industries påstår å ha “privatisert verdensfreden” med sin Iron Man. Det liker det amerikanske militæret dårlig, som sammen med sin våpenleverandør Justin Hammer (Sam Rockwell) krever at robotdraktene leveres til dem, begrunnet med den kjente strofen om “rikets sikkerhet”. Tony Stark nekter å gi slipp på sin eiendom, og Hammer blir nødt til å leie inn Starks russiske familiefiende, fysikker og dranker Ivan Vanko, for å konstruere sine egne “droner”, eller robotter. Det går selvsagt som det må gå når disse braker sammen.

Det imponerende med Iron Man 2 er at robotkampene er langt i fra like blodharry som de roligere pausene i mellom. Robert Downey Jr replikker og hele hans væremåte er som hentet ut fra det hardeste rånemiljøet i Hå kommune, og det fungerer — ikke overraskende — utmerket godt som underholdning.

Og skulle du mot formodning ha klart å holde smilemuskulaturen i sjakk av det som allerede er beskrevet, er sjansen stor for at du må gi tapt når Scarlett Johanssons karakter maltrakterer et helt fotballag i en ninja- og Matrix-inspirerte kampscene, iført en obligatorisk tettsittende heldrakt.

Iron Man 2 er en fest av en actionfilm som nesten hører mer hjemme i komedie-sjangeren, og som kanskje først og fremst appellerer til det mannlige publikum. Det aner meg i alle fall at fruen her i huset hadde følt seg pinlig berørt opptil flere ganger, mest sannsynlig i de scenene hvor jeg gliste bredest.

Flere filmomtaler:
- Avatar
- State of Play

Les mer i TV & Film-kategorien her på sidene, eller se alle mine filmrangeringer her.

Postet i: TV & Film, Underholdning&Youtube

14

nov

2

Tagger: , , ,

Film: State of Play

Jeg sitter mitt i et redaksjonelt luksusproblem om dagen. Stort sett alle filmene jeg bruker tid på er av middels god eller veldig bra kvalitet — og på samme tid får jeg tyn for å være for snill med vurderingene og karaktersettingene mine. Uansett, here comes another one…

state-of-play-3

I State of Play treffer vi Cal McAffrey (Russell Crowe), en respektert, dog noget spesiell, journalist som jobber for avisen Washington Globe, en bedrift som nylig har fått nye eiere som setter høyere krav til kommersiell suksess enn journalistikkens kvalitet og dybde. McAffrey er på mange måter på kollisjonskurs med avisens eiere på grunn av sin konstante søken etter de skjulte sammenhengende bak de tabloide overskriftene, og hans nøyaktige etterforskningsarbeid (som krever utallige deadliners utsettelse) faller flere ganger i dårlig jord hos styret og sjefredaktøren, Cameron Lynne (Helen Mirren).

Sammen med Della Frye (Rachel McAdams), en ung blogger (og til nøds journalist) i Washtingon Globes internettsatsing (en avdeling McAffrey ikke har spesielt mye til overs for), kommer McAffrey over en snøball av en nyhetssak som ruller seg større og mer omfattende etterhvert som vi følger de to journalistene i jakten på “the big picture”, eller sannheten, som det også kalles.

Saken synes allerede fra begynnelsen større enn McAffrey og Frye klarer å forstå, og flere moralske verdier blir satt på prøve når drap, korrupsjon, parlamentarisk uaktsomhet, kjærlighet og samvittighet med tiden blandes sammen i en historie som snur og vender på seg i over to timer i strekk. McAffrey får bruk for alle sine personlige kilder, som omfatter både politikeren og barndomsvennen Stephen Collins (Ben Affleck), Collins kone, FBI og flere polititjenestemenn. På grunn av en rekke private interessekonflikter havner han i moralske dilemmaer når han prøver å få publisert en nyhetssak samtidig som han verken vil skade seg selv eller sine nærmeste. Det klarer han bare til en viss grad.

I State of Play befester Russell Crowe sin posisjon som en av mine personlige favoritter i hele den store skuespillerflokken. Han har tidligere spillt roller som flere åpenbare actionhelter, men han gjør jobben minst like godt som den lite karismatisk “hverdagshelten” Cal McAffrey. Kvalitet tvers igjennom, det er det han er.

State of Play er en svært god thriller. Dyp, fengende og fyllt av spenning fra ende til annen. Det blir toppkarakter igjen, gitt. 6/6.

(Filmen er selvsagt arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)

Postet i: TV & Film

27

sept

3

Tagger: , , , , , ,

Film: Inglourious Basterds

hanslanda

I går kveld fikk jeg endelig sett Quentin Tarantinos siste mesterverk, den storslåtte krigsfilmen “Inglourious Basterds” (nei, det er ikke riktig stavet, men når Quentin gjør det, gjør jeg det også). Filmen er inndelt i fem kapitler, det ene like historisk tvilsomt som det andre, og beskriver en gruppe amerikanske geriljasoldater, “the basterds”, som er sendt til Frankrike for å drepe nazister og spre frykt blant de tyske troppene. Inglourious Basterds er voldelig, brutal, usann og til tider ustyrtelig morsom film. Sistnevnte egenskap har filmen som et direkte resultat av Tarantinos glimrende skuespillervalg til alle karakterene.

“Inglourious Basterds” utspiller seg i tyskokkuperte Frankrike i 1941, og filmen følger to separate fortellinger som ender opp på samme sted med samme mål: å fjerne lederne av det tredje riket i en stor og farlig operasjon i Paris. Den ene historien forteller om en jødisk kinoeier og nazihater (Mélanie Laurent) som er eneste overlevende etter at oberst Hans Landa (Christoph Waltz) har vært på ferde i familiens hjem. Den andre historien omhandler “the basterds” med løytnant Aldo Raine (Brad Pitt) i spissen på jakt etter naziskalper og underholdning på tyske soldaters bekostning.

Selv om Brad Pitt fungerer ypperlig som leder for bastardene, med brei dialekt og nesten overspillte grimaser (jeg tar for gitt at det er meningen), er det en annen skuespiller som stjeler det meste av showet gjennom 2,5 time med innslag av splatteraktig galgenhumor og herlige dialogscener i kjent Tarantino-stil. Denne mannen heter Christoph Waltz. Waltz spiller rollen som oberst Hans Landa, kjent som “jødejegeren”, en karakter som rykker rett opp som en av mine favoritter gjennom tidene. Første kapittel, som stort sett omhandler oberstens besøk på et lite gardsbruk på landet i Frankrike, setter til de grader standarden for resten av filmen. Herlig, langtrukket og intens men rolig dialog.

Gjennom hele filmen fremstår Hans Landa som en entusiastisk, ufordragelig og vemmelig skikkelse som likevel er høflig og dannet og dessuten svært kunnskapsrik. Karakteren er som nevnt en av de desidert beste jeg har sett — faktisk er han i seg selv verdig et kinobesøk!

Legg eventuelle historiske sannheter igjen på skohylla og besøk nærmeste kino så fort som mulig. “Inglourious Basterds” anbefales på det varmeste.

- “Grazi!”

Postet i: TV & Film

4

aug

0

Tagger: , , , ,

Film: The Bank Job (2008)

bankjobForhistorie
Filmen “The Bank Job” er basert på den sanne historien om et av Londons mest spektakulære og omtalte bankran, kjent som “The Baker Street Robbery“. Natt til 11. september 1971 ble bankboksene i Lloyds Bank på hjørnet av Baker Street tømt av ranere som kom seg inn gjennom gulvet i bankhvelvet. Selv om “The Bank Job” baserer seg på denne hendelsen, strides ekspertene og historikerne over hvor mye av det som blir presentert som faktisk kan tolkes som sannhet. Mange hevder at hele saken i 1971 ble dysset ned av politi, MI5 og MI6 (Military Intelligence-avdelinger, aka. Secret Service) og representanter fra den kongelige familien. Grunnen til dette skal angivelig være at at noen av bankboksene inneholdt sensitiv informasjon om korrupte politimenn og pornografiske bilder av medlemmer av den britiske kongefamilien. Det antas også at mange av de som fikk bankboksene sine ranet ikke har meldt noe stjålet, da innholdet i disse boksene var alt i fra uregistrerte pengesummer til personlige skatter og hemmeligheter.

Pressen skal på sin side ha fått munnkurv bare noen dager etter bankranet, og hele saken forsvant fort fra media. Filmskaperne har naturligvis bygd på de mest spektakulære teoriene, og i tillegg pyntet på disse for å lage en god film. Det fungerer meget bra.

Filmen
Filmens hovedperson, Terry (Jason Statham), er en fattig bilforhandler som driver med småkriminalitet på fritiden for å betale folk han skylder. En dag får han et tilbud fra en gammel venninde som han ikke kan motstå: Hun forteller han om Lloyds Bank i Baker Street som har slått av alarmene sine fordi de ikke fungerte. Det vil ta ca. en uke før de får satt inn nye, og i mellomtiden er banken uten bevegelsessensorer eller alarmer.

Terry samler sammen en urutinert gjeng med småkriminelle som umiddelbart leier butikken ved siden av banken og begynner å grave en tunnel til bankhvelvet i nabobygget. Etter en litt treg start på filmen går det slag i slag herfra. Sett bort fra noen mindre problemer på veien, går det meste på skinner helt til en radioamatør sent på natten fanger opp en mistenkelig samtale mellom ranerne i tunnelen og deres vaktpost på toppen av bygningen.

Radioamatøren klarer å lokalisere ranerne til en omkrets på ca. ti miles ut i fra signalets styrket, så han ringer det lokale politiet. Politiet kjører så fra bankdør til bankdør (det er noen hundre banker i området) for å høre når vaktposten vil advare tunnelgraverne om at det er politi utenfor banken de raner. På dette tidspunktet er Terry og gjengen allerede fullt i gang med å tømme bankboksene. Selv om politiet på et tidspunkt er i samme bank som ranerne, klarer de ikke å låse seg inn i hvelvet på grunn av tidslåsen på inngangen. Da inngangen også ser helt fin ut, avviser banksjefen at det har vært noe ran her.

Bankranerne får med seg det som tilsvarer flere millioner kroner. Problemet deres er bare at mange mektige personer hadde egendeler av sensitiv og privat verdi i boksene, og det som for ranerne virket som uviktige papirer blir et stort problem for dem i ettertid. Dette ender det opp med at både Secret Service, korrupte politimenn og kongefamilien er etter den lille gjengen for å få tilbake sine dypeste hemmeligheter (i form av bilder, loggbøker og penger). Det viser seg også at Terrys barndomsvenninde og tipser, Martine Love, har en egen agenda i bankranet, hvor innholdet i boks 118 er svært viktig for hennes fremtid. Men det er ikke bare for henne innholdet i nr. 118 er viktig.

Alt i alt er “The Bank Job” en god spenningsfilm som absolutt kan anbefales. Det er likevel viktig å presisere at filmen egner seg bedre i friminuttet enn i historietimen, selv om alt presenteres som en sann gjenfortelling av en faktisk historisk hendelse.

(Filmen er selvsagt også arkivert med ranking på MANSHOW.no/film.)

Postet i: TV & Film

16

des

0

Tagger: ,

Film: The Day the Earth Stood Still

(Dette er en kommentar, ikke en anmeldelse.)

Keanu_day460

Dette er filmen du ikke trenger å se med mindre du er over gjennomsnittet interessert i enten Keanu Reeves, dommedagsprofetier, romvesener eller billige filmatiske overganger.

"The Day the Earth Stood Still" er en resirkulert versjon av filmen med samme navn fra 1951, krydret med global oppvarming og en urealistisk tro på menneskehetens evne til å forandre seg. Det fungerer skuffende dårlig.

Det skal sies at jeg ikke er en stor fan av science fiction i utgangspunktet, uten at jeg tar totalt avstand fra det (som så mange gjør, inkludert min utkårede). Som vanlig gikk jeg til kinosalen med et åpent sinn — og jeg ble raskt dratt med i filmen av en spennende og actionfylt åpning som på mange måter skyter resten av filmen i leggen.

For dessverre klarer ikke eminente skuespillere i større og mindre roller (bl.a. Jennifer Connelly, Jadon Smith, Keanu Reeves og John Cleese) å løfte filmen til det nivået man kunne forvente etter de første femten minuttene. Romvesener som invaderer planeten vår og dommedagshistorier er populære og spennende for mange av oss, men det hjelper lite når historien flere ganger i løpet av "The Day the Earth Stood Sill" utvikler seg skremmende raskt (og særdeles amerikansk) gjennom det som ser ut som utfordringer i forhold til både konfliktløsninger og rene grafiske forflytninger.

Som en positivt bemerkning til manusforfatterne, vil jeg fremheve at "The Day the Earth Stood Still" er totalt blottet for tåpelige og fremprovoserte kjærlighetsscener, selv om mulighetene for disse er åpenbare. Det er da noe.

Jeg vil kun fremlegge en liten anbefaling til de av dere som kan sette kryss ved to av de fire kriteriene i det øverste avsnittet. Resten av dere burde etter min mening bruke 105 minutter på noe annet, for eksempel på en av de mange andre filmene som har premiere nå i desember.

Ha en realistisk kveld!

Postet i: TV & Film